'Amen' fullbyrder alt

 Alt i Det gamle testamente peker fram mot Jesus og blir oppfylt i ham. Hvis du ikke ser dette, kan du ikke forstå noe. Da leser du i en interessant, gammel bok, men ikke i Guds ord. Hvis du gjør et utvalg i den gamle loven og avviser det som ikke passer deg, ser du ikke på Det gamle testamente slik Jesus gjør. Han velger ikke ut. Han har en uendelig respekt for Faderens verk. Hvis noen av forskriftene ikke gjelder lenger, er det ikke fordi de har opphørt, men fordi de er fullendt i den nye pakt.

Når Jesus begynner å forkynne det glade budskapet, innleder han med et ettertrykkelig amen. Han sier amen til alt Faderen har gjort hittil. Jesus erkjenner med glede at Faderen har åpenbart seg for verden helt fra begynnelsen av. Han vet at ikke alt begynner med ham selv. Faderen har mange ganger og på mange måter talt til verden gjennom profetene (Hebr 1,1).

Jesus sier ja til Faderens ord og bekrefter dem. Ikke et eneste ett av dem går tapt. Han vet også at det er først nå disse ordene avslører sin egentlige mening. Jesus er selv det endelige Ordet, bare i ham blir det klart hva alle tidligere ord betydde.

Kan ikke du også si et amen til alt det som Gud hittil har gjort i livet ditt? Hvis du sier ja til alt istedet for å gjøre opprør, kan alt få sin rette mening og bli fullbyrdet.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 269

Å vokse gjennom Ordet

I dag møtes jeg av ordene til Ireneus av Lyon (130-200), disippel av Polykarp, som i sin tid var disippel av apostelen Johannes. Ireneus av Lyon betonte kraftig betydningen av tradisjonen fra apostlene og spilte en viktig rolle i den prosessen som førte til sammensettingen av de nytestamentelige skriftene:

'- Kunne ikke Gud fra begynnelsen ha gjort mennesket fullkomment? spør noen undrende.

Ta for eksempel et lite barn. Moren kan gi sitt barn voksenmat, men barnet makter ikke å ta imot den næring som hører voksne til. På samme måte kunne Gud ha gitt fullkommenhet til menneskeheten fra begynnelsen av, men mennesket ville ikke ha maktet å bære den ettersom det fremdeles bare var et barn.

Vår Herre, som i seg selv sammenfatter alt, kom av den grunn ikke i sin fulle herlighet, som han kunne ha gjort da han i tidens fylde kom til verden, men i en skikkelse som vi kunne se. Sant nok kunne han ha kommet i sin uforgjengelige herlighet, men vi ville ikke ha kunnet utstå hans uendelige majestet.

Faderens fullkomne brød åpenbarte seg derfor for oss i menneskelig form, likesom barn til spedbarn, for at vi ved Ordet skulle få næring som barnet ved brystet, og dermed etter hvert bli sterke nok til å ete av alt Guds ord'.