I byen Troas feiret apostelen Paulus gudstjeneste sammen med disippelflokken der. Om denne gudstjenesten leser vi:"På den første dag i uken var vi samlet for å bryte brødet." (Apg 20,7)
Den kristne gudstjenesten er først og fremst brødets liturgi. Det er en erkjennelse jeg har kommet frem til de siste årene, og den får konkrete og praktiske konsekvenser. Denne erkjennelsen er helt i tråd med det Ireneus av Lyon, en disippel av Polykarp som igjen var en disippel av apostelen Johannes, skriver på 200-tallet:
"Vår undervisning er i samklang med eukaristin, og eukaristien bekrefter vår undervisning."
Eukaristi er, som jeg skrev i forrige artikkel et gresk ord for takksigelse, og den viktigste benevnelsen for det hellige måltidet.
I innledningen til boken "För Världens liv", av Aleksandr Schmemann skriver Torsten Kävlemark:
"Søndag etter søndag skal brødet brytes og gis ut, slik det har skjedd i kristenheten fra dens første tid. Og de kirker og forsamlinger som har innført brødrasjonering med utdeling hver tredje eller hver fjerde søndag har ikke forstått alvoret i Jesu undervisning om livets brød."
Ordet for menighet er det greske ordet "ekklesia" som betyr "sammenkomst" eller "forsamling". Aleksandr Schmemann sier dette om denne sammenkomsten:
"Denne sammenkomst er eukaristisk: dens mål og fullendelse utgjøres av 'Herrens måltid', i hvilken den eukaristiske brødsbrytelsen finner sted." (Aleksander Schmemann: Eukaristin - kärlekens sakrament, Artos 1997, side 11)
En gudstjeneste uten nattverden er derfor en gudstjeneste som har fjernet seg fra det uttrykk som er det opprinnelige, det apostoliske, og det innebærer et stort tap for de som deltar i gudstjenesten. De frarøves noe vesentlig.
Om de første kristne heter det:
"De holdt urokkelig fast ved ... brødsbrytelsen." (Apg 2,42)
(fortsettes)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar