Noen tanker om det å gå veien og finne sin egen rytme

Å finne sin egen rytme er et godt råd. Det gjelder også det åndelige livet. Nå har jeg opplevd selv hvor viktig det er å ha en mentor, vi trenger alle støtte, oppmuntring - men det er ingen som kan gå veien for oss.

Og det oppstår mange farer om vi forsøker å leve ut andres åndelige liv. Da opplever vi raskt at krampa tar oss. Livet blir uvirkelig.

Derfor er det viktig at vi finner vår egen rytme, og det ganske enkelt fordi vi er skapt som originaler, ikke som kopier. Sunne menigheter gir oss muligheten til å bevare originaliteten, og gir oss vekstvilkår. Usunne menigheter gir ikke mulighet til å modnes. Usunne menigheter får oss til å benekte livet, slik at vi ikke berører vårt virkelige jeg.

Jeg tenker derfor ofte på det Jesus sier om seg selv: "Jeg er Veien..." (Joh 14,6) Troen på Ham handler om å følge etter Ham. Det kan bety ulike ting for ulike mennesker. I en sann etterfølgelse lærer vi ved å gå veien og ved å handle. Egentlig er jo dette innlysende, når vi får tenkt oss om: Mange ting læres ved å bli utført. Vi lærer oss for eksempel å be ved å be!

Den er en illusjon å tro at et menneske kan ledes ut av ørkenen ved et annet menneske som ikke har vært der.

Derfor trenger vi også å vandre i vår egen ørken og lære av erfaringen vi gjør oss der, og vi trenger å samtale med andre mennesker som har vært der og som kan si oss noe om deres erfaringer - uten at vi skal kopiere dem.

Jeg er redd en åndelighet som ikke omfatter hele livet - og en åndelighet som bare ser og er opptatt av en side.