Bloggen Monastisk er oppdatert

Bloggen Monastisk er nå oppdatert med to artikler. En om Aleksander Schmemann, som her sees sammen med Aleksander Solsjenitsyn, og kona til Schmemann, Juliana. Det er Schmemann som har sagt:

'Om vi mennesker virkelig feiret påsken, oppstandelsen, pinsen, skulle det ikke være noe behov for teologi... All teologi rommes her. Den ikke bare åpenbares, den flyter inn i hjertet og sinnet'.

Den andre artikkelen handler om den virkelige Lucia - martyren'.

Du kan lese de to artiklene her: http://www.monastisk.blogspot.com

Bloggen Monastisk er oppdatert

Bloggen Monastisk er nå oppdatert med en artikkel om en av de 20 århundres mest betydingsfulle teologer, Aleksander Schmemann (bildet). En av de som han fikk bety mye for var den russiske forfattergiganten, Aleksandr Solsjenitsyn.

Bloggen Monastisk finner du her:

http://www.monastisk.blogspot.com

Ord i djup takknemlighet til Herren

Aleksander Schmemann (bildet) er en teolog jeg stadig vender tilbake til. Ikke minst til hans bøker om nattverden og gudstjenestens liturgi. På Thanksgiving day i 1983 holder han en preken, som skulle vise seg å være hans siste. Det var spesielt at hans siste preken skulle holdes på denne dagen, siden han hadde viet mesteparten av sitt liv til å skrive, undervise og tale om eukaristien, som nettopp betyr 'takksigelse'. Men det var også noe annet som var spesielt med denne dagen. Fader Schmemann tok frem fram lommen en kort skreven preken, i form av en bønn, som han leste opp. Dette var svært uvanlig. Fader Schmemann pleide alltid å preke rett fra hjertet.

Jeg har forsøkt å oversette hva han sa:

Alle som er i stand til å takke, er i stand til å bli frelst og få del i evig glede. Takk skal Du ha, Å Herre, for å ha mottatt denne eukaristi, som vi har ofret til den hellige Treenighet, Fader, Sønn og Hellig Ånd, og som har fylt våre hjerter med Helligåndens glede, fred og rettferdighet. Takk skal Du ha, Å Herre, for å ha åpenbart Deg selv for oss og gitt oss en forsmak av Ditt kongerike. Takk skal Du ha, Å Herre, for å ha forent oss med hverandre for å tjene Deg og Din Hellige Kirke. Takk skal Du ha, Å Herre, for å ha hjulpet oss til å overvinne alle vanskeligheter, spenninger, lidenskaper, fristelser og gjenopprettet fred, gjensidig kjærlighet, og glede ved å dele samfunn med Den Hellige Ånd. Takk skal Du ha, Å Herre, for lidelsene Du har latt oss gjennomgå, og for at de har renset oss fra selviskhet og påminnet oss om 'det ene nødvendige': Ditt evige kongerike.

Takk skal Du ha, Å Herre, for å ha gitt oss et land hvor vi fritt kan tilbe Deg. Takk skal Du ha, Å Herre, for denne skole, hvor Ditt navn blir proklamert. Takk skal Du ha, Å Herre, for våre familier: Ektemenn, hustruer, og særlig barna som lærer oss hvordan vi kan feire Ditt hellige Navn, i glede, bevegelse og hellig støy.

Takk skal Du ha, Å Herre, for alle og alt.

Stor er Du, Å Herre, vidunderlige er Dine gjerninger, og ingen ord er tilstekkelige for å feire Dine under.

Herre, det er godt å være her! Amen.

Nattverden i kirkehistorisk og teologisk lys, del 1

I mitt personlige bibelstudium går jeg på nytt igjennom Det nye testamentes nattverdtekster. Og jeg ser også på nattverden i lys av kirkehistorien. Det er et spennende studium.

Det slo meg: Nattverdfeiringen er det mest permanente og kontinuerende i vår historie! Helt fra den Herre Jesus tok et brød og brøt det på Øvresalen i Jerusalem en vårkveld rundt år 30, har det hellige måltidet vært feiret gjennom århundrene, like til i dag! Med protestantiske øyne er det lett å tenke seg gudstjenesten som Ordets gudstjeneste, men leser man Det nye testamente og kirkens tidlige historie oppdager man ganske raskt at det er nattverden som som skaper kirken.

Den ortodokse teologen Aleksander Schmemann sier det slik:

"Det brød som er en del av det sentrale kristne livet er ikke et skuebrød som statisk hviler på alteret. Det er et brød som med livets egen bevegelse bæres fram, løftes opp og gis ut til dem som hungrer etter det - for at verden skal få liv. Det er av denne årsak at den kristne gudstjenesten først og fremst er brødets liturgi. Søndag etter søndag skal brødet brytes og gis ut, slik det har skjedd i kristenheten fra dens aller første tid. Og de kirker og forsamlinger som har innført brødrasjonering med utdeling hver tredje eller hver fjerde søndag har ikke forstått alvoret i Jesu undervisning om livets brød." (Aleksander Schmemann: The World as Sacrament)

Som kjent overleverer de nytestamentlige skrifter i alt fire beretninger om hvordan Jesus innstiftet nattverden. Den eldste av dem er ikke de som er hentet fra evangeliene, men den vi finner hos apostelen Paulus i 1.Kor 11,23-26:

"For jeg har mottatt fra Herren det jeg også har gitt videre til dere: I den natt da Herren Jesus ble forrådt, tok han et brød, takket og brøt det og sa: 'Dette er min kropp, som er for dere. Gjør dette til minne om meg!' Likeså tok han begeret etter måltidet og sa: 'Dette begeret er den nye pakt i mitt blod. Hver gang dere drikker av det, gjør det til minne om meg!' For hver gang dere spiser dette brødet og drikker av begeret, forkynner dere Herrens død helt til han kommer."

Det er interessant å merke seg at apostelen skriver: "For jeg har mottatt fra Herren ..." Det er altså Herren Jesus selv som har gitt apostelen del i det som skjedde på Øvresalen. Der var jo ikke Paulus til stede da nattverden ble innstiftet.

(fortsettes)

Hellighetslengsel, del 1

Den delen av Fadervår hvor det heter: "helliget vorde ditt navn", vil ikke slippe tak i meg. Dette er mitt livs lengsel: at Faderens navn skal holdes hellig, æres, tilbes - ikke bare med ord, men med ens liv.

Denne innledende bønnen i Fadervår, det første Jesus lærer oss å be om (!) er en bønn som leder oss inn i tilbedelsen. Tilbedelsen er den viktigste formen for bønn, det er den bønn som gir Herren all oppmerksomhet. Når vi ber: "helliget vorde Ditt navn", kommer vi ikke innfor Gud med våre bønnebehov, men med vår lengsel. I Jesu yppersteprestlige bønn bærer Jesus frem det som har vært Hans lidenskap, Hans pasjon:

"Jeg har herliggjort deg på jorden idet jeg har fullført den gjerning som du har gitt meg å gjøre ... Jeg har åpenbart ditt navn." (Joh 17,4 og v.6)

Ved siden av å be tidebønner og Jesusbønnen er det denne bønn jeg ber for tiden: "Helliget vorde Ditt navn!"

Aleksander Schmemann, en av vår tids fremste ortodokse teologer, skriver i sin bok "Our Father":

"Jeg er overbevist, akk, at flesteparten av de trofaste som uttaler disse ordene har aldri grunnet på hva de betyr."

Det er Helligånden som driver oss til Jesus, og Jesus åpenbarer for oss hvem Faderen er. Den hellighet, herlighet, skjønnhet og majestet som omkranser Ham, skaper en hellighetslengsel hos oss. Og gradvis forstår vi at vi ikke oppnår så mye med alle våre aktiviteter og alt det mas vi omgir oss med, og at det eneste som fører oss videre og djupere er tilbedelsen.

Når vi lærer oss å forstå betydningen av å be "helliget vorde Ditt navn", ikke bare med våre lepper, men at hjertet vårt ber, aner jeg noe av Helligåndens oppgave:

"For Ånden utforsker alle ting, også dybdene i Gud." (1.Kor 2,10)

(fortsettes)

Invitasjonen til det store gjestebudet

I dag har jeg vært sammen med den gudstjenestefeirende forsamlingen i Toten frikirke på Raufoss og feiret Herrens måltid. Å ta del i eukaristien blir større og større for meg, og jeg forstår ikke hvordan man kan leve foruten.

Denne søndagen hvor prekenteksten er fortellingen om Det store gjestebudet, gjør det hele enda mer betydningsfullt. Ordene "Salig er den som får sitte til bords i Guds rike," (Luk 14,15) understreker både den nåtidige og den eskatologiske virkeligheten vi inviteres til å bli en del av. Guds rike er både her og nå - og fremtidig når det fullendes ved Kristi gjenkomst.

Eukaristifeiringen er jo også en forsmak på Lammets bryllupsmåltid. I det hele tatt er det å være en kristen å få del i "festen og gleden", som den bortkomne sønnen fikk del i når han vendte tilbake til Faderhuset.

Den ortodokse teologen Aleksandr Schmemann skriver:

"Ordet 'kirke' - ekklèsia" - betyr som bekjent 'sammenkomst' eller 'forsamling', og 'å møtes i forsamlingen' innebar for de første kristne det 'å komme sammen' i den hensikt å åpenbare og virkeliggjøre Kirken. Denne sammenkomst er eukaristisk: dens mål og fullbyrdelse utgjøres av 'Herrens måltid', i hvilken den 'eukaristiske brødsbrytelsen' eier rom."

Denne samme Schmemann sier:

"Det er ikke reformer, forandriger og moderniseriger som vi trenger, men snarere å vende tilbae til den visjon og den erfaring på hvilken Kirkens sanne liv ble bygd fra begynnelsen."

Jeg tror Aleksandr Schmemann har aldeles rett. Om kirken virkelig forstod innholdet av nattverden, av eukaristin, ville vi oppleve en fylde av liv og salighet den tidlige kirken eide. Dette er noe langt mer enn bare å minnes, det å få del i det liv som finnes i Kristus.

Skal gudstjenesten møte menneskets behov eller er den for Gud? Del 2

I byen Troas feiret apostelen Paulus gudstjeneste sammen med disippelflokken der. Om denne gudstjenesten leser vi:

"På den første dag i uken var vi samlet for å bryte brødet." (Apg 20,7)

Den kristne gudstjenesten er først og fremst brødets liturgi. Det er en erkjennelse jeg har kommet frem til de siste årene, og den får konkrete og praktiske konsekvenser. Denne erkjennelsen er helt i tråd med det Ireneus av Lyon, en disippel av Polykarp som igjen var en disippel av apostelen Johannes, skriver på 200-tallet:

"Vår undervisning er i samklang med eukaristin, og eukaristien bekrefter vår undervisning."

Eukaristi er, som jeg skrev i forrige artikkel et gresk ord for takksigelse, og den viktigste benevnelsen for det hellige måltidet.
I innledningen til boken "För Världens liv", av Aleksandr Schmemann skriver Torsten Kävlemark:

"Søndag etter søndag skal brødet brytes og gis ut, slik det har skjedd i kristenheten fra dens første tid. Og de kirker og forsamlinger som har innført brødrasjonering med utdeling hver tredje eller hver fjerde søndag har ikke forstått alvoret i Jesu undervisning om livets brød."

Ordet for menighet er det greske ordet "ekklesia" som betyr "sammenkomst" eller "forsamling". Aleksandr Schmemann sier dette om denne sammenkomsten:

"Denne sammenkomst er eukaristisk: dens mål og fullendelse utgjøres av 'Herrens måltid', i hvilken den eukaristiske brødsbrytelsen finner sted." (Aleksander Schmemann: Eukaristin - kärlekens sakrament, Artos 1997, side 11)

En gudstjeneste uten nattverden er derfor en gudstjeneste som har fjernet seg fra det uttrykk som er det opprinnelige, det apostoliske, og det innebærer et stort tap for de som deltar i gudstjenesten. De frarøves noe vesentlig.

Om de første kristne heter det:

"De holdt urokkelig fast ved ... brødsbrytelsen." (Apg 2,42)

(fortsettes)

Menneskets djupeste lengsel er lengselen etter Gud

Ortodoks teologi gir ofte andre og spennende innfallsvinkler enn det man er vant med fra protestantisk tenkning. Jeg leser for tiden to bøker av den ortodokse teologen og presten Aleksander Schmemann om eukaristin. Her er han sammen med Aleksandr Solsjenitsyn.

I boken "The World as Sacrament" skriver Schmemann om 'ursynden'. I følge Schmemann bestod ikke den i at mennesket var ulydig mot Gud:

"Synden bestod i at mennesket opphørte å hungre etter Ham, og etter Ham alene, opphørte å se hele sitt liv, og dennes avhengighet av hele verden, som et Gudsfellesskapets sakrament. Synden lå ikke i at mennesket forsømte sine religiøse forpliktelser. Synden var at mennesket teknte seg Gud i religiøse termer, det vil si, stilte Ham i motsetning til livet. Menneskehetens virkelige syndefall er at mennesket lever et ikke-eukaristisk liv i en ikke-eukaristisk verden. Syndefallet var ikke at mennesket satte verden foran Gud, rykket balansen mellom åndelig og materielt, men at mennesket i stedet skulle ha forvandlet den til 'liv i Gud', fylt med mening og ånd."

Aleksander Schmemann beskriver mennesket som sulten:

"Mennesket hungrer etter Gud. Bak all hunger i vår tid står Gud. Alt begjær er i bunn og grunn et begjær etter Ham... I Kristus har livet i hele sin totalitet blitt gitt tilbake til mennesket"

Noe å reflektere over en stille lørdag i påvente av 1.påskedag!

Jesu glede i oss

I dag er jeg både blitt utfordret og velsignet av noen ord av fader Aleksander Schmemann (bildet). Schmemann (1921-1983) var en fremstående ortodoks teolog, forfatter og prest. Jeg har hatt stor glede og nytte av å lese flere av hans bøker.

Sitatet er som følger, og det er hentet fra hans dagbok:

"Ikke glede ved noe spesielt, men likevel glede. Gleden ved Guds nærvær og ved berøringen av hjertet. Og erfaringen av denne nærkontakten, denne gleden (som aldri kan forsvinne, ettersom den har blitt til hjertets innerste) vil avgjøre tanker og fremtidsvisjoner for hele livet."

Jeg kom til å tenke på disse ordene da jeg leste Joh 15,11:

"Dette har jeg talt til dere for at min glede kan være i dere, og deres glede bli fullkommen."

Herrens bønn - med inspirasjon fra de første kristne, del 1

Å be slik Jesus ba, med Hans egne ord, det er spesielt. Tenk så heldige vi er, som har en slik bønn nedskrevet i Bibelen vår. Jesus lærte oss å be til Faderen. Til "vår far i himmelen". Broder Charles av Jesus, sier det slik i en av sine meditasjoner over Fadervår:

"Gud, hvor god du er, du som lar oss kalle deg: Vår Far!"

I en serie artikler skal vi se nærmere på innholdet i denne mønsterbønnen. En av våre følgesvenner vil være biskop Cyprian av Kartago. Han var en yngre samtidig av Tertullian, født av hedenske foreldre og utdannet i de samme vitenskaper som Tertullian, nemlig rettslære og veltalenhet. Hans foreldre var velstående, og han vokste opp i den luksus som tidens forfinede kultur kunne by på. Etter en grundig overveielse bestemte han seg for å bli en kristen. Da var han 45 år gammel, og tidspunktet er år 245 eller 246.

Det er fantastisk å lese om hans opplevelse av dåpen. Dette er hans egne ord:

"Mitt gamle livs besmittelse ble avtvettet i gjenfødelsens vann, mitt hjerte ble befriet fra synd og et klart og rent lys ovenfra skinte i det. Ånden fra himmelen ble utøst over meg, og jeg var ved gjenfødelsen omskapt til et nytt menneske. Med ett ble ved et vidunder det tvilsomme sikkert, det gåtefulle løst, det mørke lyst, det vanskelige lett, det umulige lot seg utføre. Det viste seg at det liv som var kjødt av kjød, og som jeg hittil hadde tilbrakt i syndens tjeneste, hadde vært jordisk, og at det liv som var født av Ånden, hadde begynt å tilhøre Gud."

Uthevelsen er min. Jeg synes Cyprians ord på en forbilledlig måte beskriver gjenfødelsens under.

Da Cyprian ble døpt, solgte han all sin eiendom, og ga nesten alt til de fattige, selv beholdt han bare nok til å leve et svært enkelt liv. Få måneder etter dåpen ble han presteviet, og da biskopen i Kartago dør to år senere, velger menigheten der Cyprian til sin nye biskop. Han nekter, og rømmer for å holde seg skjult. Men de finner ham, og overtaler ham til å bli deres biskop.

I denne artikkelserien vil jeg også hente inspirasjon fra Aleksandr Schmemann, en særdeles dyktig ortodoks teolog, og fra Broder Charles av Jesus, som har betydd så mye for mitt eget åndelige liv. Men først og fremst henter jeg inspirasjon fra Jesu egne ord, slik de er gjengitt for oss i evangeliet etter Matteus.

I denne innledningen til serien, vil jeg sitere Cyprian som sier:

"Kjære brødre, la oss derfor be som vi har lært av Gud, den store læremester! Det er en elskelig bønn når vi ber til Gud med Hans egne ord. Da stiger Kristi bønn opp til Guds ører, og Faderen kjenner sin Sønns ord. Må Kristus, som bor i vårt hjerte, også få være med i bønnens ord! Han er hos Faderen som vår vår talsmann. La oss fremføre Hans egen bønn, når vi søker våre synders forlatelse! Hva som helst vi ber Faderen om, det vil Han gi oss i Sønnens navn, så sier Kristus selv. Og desto sikrere det skal det være når vi ber med Sønnens egne ord."