Den delen av Fadervår hvor det heter: "helliget vorde ditt navn", vil ikke slippe tak i meg. Dette er mitt livs lengsel: at Faderens navn skal holdes hellig, æres, tilbes - ikke bare med ord, men med ens liv.
Denne innledende bønnen i Fadervår, det første Jesus lærer oss å be om (!) er en bønn som leder oss inn i tilbedelsen. Tilbedelsen er den viktigste formen for bønn, det er den bønn som gir Herren all oppmerksomhet. Når vi ber: "helliget vorde Ditt navn", kommer vi ikke innfor Gud med våre bønnebehov, men med vår lengsel. I Jesu yppersteprestlige bønn bærer Jesus frem det som har vært Hans lidenskap, Hans pasjon:
"Jeg har herliggjort deg på jorden idet jeg har fullført den gjerning som du har gitt meg å gjøre ... Jeg har åpenbart ditt navn." (Joh 17,4 og v.6)
Ved siden av å be tidebønner og Jesusbønnen er det denne bønn jeg ber for tiden: "Helliget vorde Ditt navn!"
Aleksander Schmemann, en av vår tids fremste ortodokse teologer, skriver i sin bok "Our Father":
"Jeg er overbevist, akk, at flesteparten av de trofaste som uttaler disse ordene har aldri grunnet på hva de betyr."
Det er Helligånden som driver oss til Jesus, og Jesus åpenbarer for oss hvem Faderen er. Den hellighet, herlighet, skjønnhet og majestet som omkranser Ham, skaper en hellighetslengsel hos oss. Og gradvis forstår vi at vi ikke oppnår så mye med alle våre aktiviteter og alt det mas vi omgir oss med, og at det eneste som fører oss videre og djupere er tilbedelsen.
Når vi lærer oss å forstå betydningen av å be "helliget vorde Ditt navn", ikke bare med våre lepper, men at hjertet vårt ber, aner jeg noe av Helligåndens oppgave:
"For Ånden utforsker alle ting, også dybdene i Gud." (1.Kor 2,10)
(fortsettes)
1 kommentar:
Relasjonen til Gud blir ekte når vi er ærlige i alt vi er. Egoet i oss må avsløres i sitt spill som holder oss borte fra Gud. Det roser negative handlinger for i neste øyeblikk være anklageren som sier man er uverdig for Gud for man er for syndig. La det gode fremelskes med å sette egoet på plass når det smisker og kjefter for å holde oss borte fra Gud. Første gang Gud løftet meg inn i total væren i han var oppdagelsen av hvordan Gud ser oss som mer lidende en onde fra hans nivå.I Guds hjerte ser han mennesket som lever i stor smerte for dem lever adskilt fra kjærligheten, denne smerten får oss til å hate det gode for smerten må gjemme seg i mørket fra Gud. Så la ikke det ytre menneske styre deg med sitt spill av selvgod og håpløs om hverandre for å flykte fra Guds kjærlighet. Lytt til DHÅ som vil tale til ditt hjerte at hvert ord er sanhet min venn på veien hjem.
Legg inn en kommentar