Bruken av ordet "religiøs" - hvorfor er det alltid "de andre"?

I meningsutvekslinger mellom enkelte kristne brukes det i visse sammenhenger gjerne ordet "religiøs" eller "religiøsitet" for å karakterisere den man er uenig med. Det skulle da betegne noe som er svært negativt. Ved å bruke et slikt ord har man fortalt at den andre er bundet til visse former og tradisjoner, som man selv er fri fra.

For det er alltid "de andre" som er religøse, aldri eller svært sjeldent en selv. Selv lever man i et rett forhold til Gud, men "de andre" derimot de har noe å lære! Om de bare hadde sett det som de selv har sett, og om de bare hadde vært med på det de selv har vært med på, ja da, da ville "de andre" forstå hvor bundet de er!

Slik bedømmes også andres møter og gudstjenester med det samme ordet: religiøst! Ens egen sammenheng er så velsignet, så fri, så helt etter Guds vilje, full av ånd og liv. "De andres" derimot er stivt, formelt, livløst, uten virkelig innhold, selvhøytidelig og de har slett ikke forstått "det Gud gjør i dag".

Når skal vi lære at når vi retter pekefingeren mot andre, retter vi tre fingre mot oss selv? Når skal vi lære at "Gud står den stolte imot, men den ydmyke gir Han nåde"? Når skal vi lære at vi en dag skal stå for Kristi domstol og svare for hvordan vi har omtalt våre søsken i troen?