En av de som har hatt stor betydning i mitt liv de siste årene er Peter Halldorf. Flere av hans bøker har vært med på å forme mitt liv, og mitt teologiske ståsted.Men egentlig begynte det lenge før jeg stiftet bekjentskap med Peter Halldorf. Halldorf's bøker bekreftet det jeg allerede hadde sett og erfart i møte med Østkirken. På slutten av 1970-tallet leste jeg Brødrene Karamasov av Fjodor Dostojevskij, og gjennom denne romanen møtte jeg den russiske åndeligheten gjennom staretsen Sosima. Noe senere leste jeg "En russisk pilegrims beretning", som mer enn noen annen bok skapte en djup lengsel etter et liv i bønn. Nå begynte et djupdykk i ortodoks teologi, og interessen for kirkehistorie økte. I 1988 var jeg så heldig å få besøke Hl. Trifons kloster for første gang, og fikk møte fader Johannes, som skulle bli en god venn og medvandrer i årene som fulgte. Klosteret lå den gangen ikke så langt unna stedet hvor jeg bor.
Når jeg så leste de første bøkene til Peter Halldorf så opplevde jeg det som en bekreftelse på at jeg hadde allerede hadde funnet et kildevell! Siden den gang har jeg lest det meste av det Peter Halldorf har skrevet, og vært så heldig å få lytte til hans undervisning ved flere anledninger. Halldorf har jo en helt spesiell formidlingsevne, hans poetiske språk og varme, fordjuper den tørst som finnes hos lytteren allerede. Hans store kunnskaper er en ting, men det viktigste er kanskje at man merker den ånd han bærer med seg av bønn, innvielse og smittende tro. Det er aldri kjedelig å lytte til Peter Halldorf. Det er levende, friskt og utfordrer til egen innvielse og etterfølgelse av Kristus.
Oppholdene jeg har hatt på Nya Slottet Bjärka Säby, har betydd mye for meg. Stillheten, bønneatmosfæren, den helt spesielle følelsen det er å vandre alene i den store engelske hagen. Deltagelsen i nattverdfeiringen på Øvresalen. Her møtte jeg biskop Thomas for første gang, et møte jeg aldri vil glemme. Men det er en annen historie, som jeg kommer tilbake til.
Det er først og fremst den åndelige skatten som finnes hos ørkenfedrene, og den tidlige kirkens tradisjon og historie som fascinerer meg. Jeg har fått mange spørsmål om dette, og det betyr ikke at jeg favner alt hva ørkenfedrene eller Den tidlige kirken stod for. Men i møte med andre tradisjoner enn min egen, har jeg møtt mennesker som har beriket meg, utfordret meg og åpnet mine øyne for at det er sammen med alle de hellige at vi ser bredden, høyden, dybden og lengden slik at vi kan "kjenne Kristi kjærlighet, som overgår all kunnskap, så dere kan bli fylt til hele Guds fylde." (Ef 3,18-19) Er man trygg på det man selv står for, burde det ikke være noe problem å møte kristne fra andre tradisjoner enn ens egen.
Når kommuniteten på Bjärka Säby åpnet for muligheten til å bli en del av den, meldte jeg min interesse. Jeg var en av de første nordmennene som gjorde det. Så har tiden gått, og jeg har vært såkalt 'novise' frem til i år. Da tok jeg skrittet fullt ut og ble opptatt som medlem av kommuniteten. Det skjedde onsdag 6. juli i forbindelse med nattverdfeiringen på Øvresalen, og ble en sterk opplevelse for meg personlig. Dette var noe jeg hadde sett frem vil veldig lenge, og som endelig skulle bli virkelighet. Jeg skal komme tilbake til hva det innebærer i neste artikkel.
På bildet sees Peter Halldorf og undertegnede. Det er tatt i forbindelse med at jeg ble medlem av den økumeniske kommuniteten på Bjärka Säby nå i juli. Bildet er tatt av min kone.
(fortsettes)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar