Mennesker som har formet mitt teologiske ståsted, del 8

En av de som har hatt stor betydning i mitt liv de siste årene er Peter Halldorf. Flere av hans bøker har vært med på å forme mitt liv, og mitt teologiske ståsted.

Men egentlig begynte det lenge før jeg stiftet bekjentskap med Peter Halldorf. Halldorf's bøker bekreftet det jeg allerede hadde sett og erfart i møte med Østkirken. På slutten av 1970-tallet leste jeg Brødrene Karamasov av Fjodor Dostojevskij, og gjennom denne romanen møtte jeg den russiske åndeligheten gjennom staretsen Sosima. Noe senere leste jeg "En russisk pilegrims beretning", som mer enn noen annen bok skapte en djup lengsel etter et liv i bønn. Nå begynte et djupdykk i ortodoks teologi, og interessen for kirkehistorie økte. I 1988 var jeg så heldig å få besøke Hl. Trifons kloster for første gang, og fikk møte fader Johannes, som skulle bli en god venn og medvandrer i årene som fulgte. Klosteret lå den gangen ikke så langt unna stedet hvor jeg bor.

Når jeg så leste de første bøkene til Peter Halldorf så opplevde jeg det som en bekreftelse på at jeg hadde allerede hadde funnet et kildevell! Siden den gang har jeg lest det meste av det Peter Halldorf har skrevet, og vært så heldig å få lytte til hans undervisning ved flere anledninger. Halldorf har jo en helt spesiell formidlingsevne, hans poetiske språk og varme, fordjuper den tørst som finnes hos lytteren allerede. Hans store kunnskaper er en ting, men det viktigste er kanskje at man merker den ånd han bærer med seg av bønn, innvielse og smittende tro. Det er aldri kjedelig å lytte til Peter Halldorf. Det er levende, friskt og utfordrer til egen innvielse og etterfølgelse av Kristus.

Oppholdene jeg har hatt på Nya Slottet Bjärka Säby, har betydd mye for meg. Stillheten, bønneatmosfæren, den helt spesielle følelsen det er å vandre alene i den store engelske hagen. Deltagelsen i nattverdfeiringen på Øvresalen. Her møtte jeg biskop Thomas for første gang, et møte jeg aldri vil glemme. Men det er en annen historie, som jeg kommer tilbake til.

Det er først og fremst den åndelige skatten som finnes hos ørkenfedrene, og den tidlige kirkens tradisjon og historie som fascinerer meg. Jeg har fått mange spørsmål om dette, og det betyr ikke at jeg favner alt hva ørkenfedrene eller Den tidlige kirken stod for. Men i møte med andre tradisjoner enn min egen, har jeg møtt mennesker som har beriket meg, utfordret meg og åpnet mine øyne for at det er sammen med alle de hellige at vi ser bredden, høyden, dybden og lengden slik at vi kan "kjenne Kristi kjærlighet, som overgår all kunnskap, så dere kan bli fylt til hele Guds fylde." (Ef 3,18-19) Er man trygg på det man selv står for, burde det ikke være noe problem å møte kristne fra andre tradisjoner enn ens egen.

Når kommuniteten på Bjärka Säby åpnet for muligheten til å bli en del av den, meldte jeg min interesse. Jeg var en av de første nordmennene som gjorde det. Så har tiden gått, og jeg har vært såkalt 'novise' frem til i år. Da tok jeg skrittet fullt ut og ble opptatt som medlem av kommuniteten. Det skjedde onsdag 6. juli i forbindelse med nattverdfeiringen på Øvresalen, og ble en sterk opplevelse for meg personlig. Dette var noe jeg hadde sett frem vil veldig lenge, og som endelig skulle bli virkelighet. Jeg skal komme tilbake til hva det innebærer i neste artikkel.

På bildet sees Peter Halldorf og undertegnede. Det er tatt i forbindelse med at jeg ble medlem av den økumeniske kommuniteten på Bjärka Säby nå i juli. Bildet er tatt av min kone.

(fortsettes)

En 45 minutters reise tilbake til de første århundrer

Det er ganske underlig å sette seg i bilen og kjøre 45 minutter, og så bli delaktig i en gudstjenestefeiring som kan føres tilbake til den tidlige kirkens historie. Omtrent så lang tid tar det å kjøre fra vårt hjem til Hl.Trifons skita i Hurdal kommune. I dag har jeg hatt gleden av å delta i den guddommelige liturgien der, som ble feiret i forbindelse med minnedagen for Hl.Serafim av Sarov.

Det tar litt tid å aklimatisere seg. Fra det moderne samfunnet med alle sine uttrykk, til noe som nærmest er tidløst, samtidig som man kjenner på nærheten til hvordan den tidlige kirken feiret sine gudstjenester og kontinuiteten gjennom historien. Når man er blitt trett på tivoliseringen av gudstjenesten som preger mange sammenhenger i vår tid, så er det en hvile i dette sterke liturgiske uttrykket. Her gjentas bønner og hymner som er blitt bedt fra urkirkens dager og frem til nå. Det er ord som ikke er gått av moten, men som har vist sin slitestyrke. Å delta i en slik gudstjeneste er som å få del i den hellige historien. Og som jeg skrev for noen få dager siden: Gudstjenesten er jo ikke noe vi bare feirer her i tiden, den feires også samtidig sammen med den himmelske festforsamlingen. Himmel og jord møtes i et eneste stort nu.

Gudstjenesten er også så annerledes fra det man ellers er vant med! Her er noe både for øynene og ørene, ja ikke bare det, men en får også bruke luktesansen! Jeg har aldri hatt sansen for de moderne gudstjenestehus, eller møtelokaler som de vel kalles. Noe stusseligere finnes vel knapt: et upyntet lagerlokale med en scene og noen stoler.

Den nye klosterkirken er med sine fresker og ikoner blitt svært vakker. Den er et syn for øyet, og det er absolutt verd å ta turen til Hurdal for å se den! Den ble vigslet 6. november i fjor, på Dimitriosdagen, av erkebiskop Gabriel. Kirkens vegger er malt med fresker av en serbisk ikonmaler som har skapt en helt særegen bysantinsk ikonografi. Her finnes også vår egen historie gjenskapt. Den hellige Anna av Novgorod og Hellig Olav er malt på den bakre vestveggen. De to var jo opprinnelig tenkt for hverandre, men giftemålet ble det ikke noe av. Den svenske kongen, Olaf Skötkonung, valgte å gifte bort sin datter med storfyrsten av Jaroslav av Novgorod.

Fire kvinnelige stormaryrer er malt på den nordre veggen: den apostellike Nina av Georgia, Katharina fra Sinai, Maria Magdalena og Maria Skopsova, sistnevnte fra vår egen nære historie. På den nordlige veggen finnes også to andre personer med skandinavisk opphav. Det er protomartyrene Theodor og hans sønn Johannes som ble martyrer i Kiev av den store Vladimir under Olgas styre på 900-tallet. Theodor og Johannes var vikinger som hadde reist i østerled til Konstantinopel, tjent i keiserens hær og latt seg døpe. I Kiev var det på denne tiden store religiøse motsetninger mellom kristne og hedenske krefter, og i denne striden ble de to myrdet i porten til sitt eget hus.

Det er også bilder av andre hellige menn og kvinner fra både bibelhistorien og kirkens historie. Det finnes også en usedvanlig vakker ikonostas med vakre ikoner malt av den norske ikonmaleren Ove Grant Svele. De ble forøvrig innviet forrige gangen jeg var på besøk i klosterkirken. Det skjedde den 12. juli.

Ennå kjenner jeg røkelsesduften fra mandagens liturgi. Som sagt: en ortodoks gudstjeneste er også noe for luktesansen!

Bildet er hentet fra vigslingen av den nye klosterkirken.

Det går fremover med byggingen av klosterkirken i Hurdal

Klosterkirken ved Hellige Trifons kloster i Hurdal begynner å ta form. Forrige gang jeg skrev om den var kun råbygget satt opp. Som dere ser av bildet begynner også kirkens eksteriør å bli ferdig.

Kirkebygget er på 70 kvadratmeter og bygges til ære for den hellige Trifon fra Petsjenga. Det arkitektoniske forbildet er den hellige Nikolai's kirke i Banja Rudnika i Kosovo, et kirkebygg som skriver seg fra 1400-tallet.

I klosterkirken i Hurdal skal det settes opp en ikonostas i nøttetre fra fra Serbia. En gruppe på tre studenter og en lærer fra et kirkelig kunstakademi skal lage freskene i løpet av våren 2010.

Vi gleder oss sammen med våre ortodokse munkevenner som bor på klostret i Hurdal, og våre venner i Den ortodokse kirke i Norge. Klosterkirken i Hurdal vil bety mye for mange, og bli et bønnens hus, ikke bare for distriktet, men for Norge.