Om å se seg selv i speilet

 Det er noe tragikomisk over kommentarfeltene i sosiale medier. Særlig når kristne setter merkelappen 'religiøs' eller 'fariseer' på andre kristne. Er det noe bots- og bededagen lærer oss så er det at vi trenger en realitetssjekk alle sammen. For tro om det ikke bor en fariseer i både deg og meg. Vi trenger ganske ofte speil for å se oss selv. 

Fortellingen om fariseeren og tolleren i tempelet er ganske illustrerende i så måte. Det er noe ufyselig over denne fariseeren som stiller seg opp 'for seg selv' - det er et poeng i seg selv, han kan ikke stå sammen med andre - og ba slik: "Gud, jeg takker deg for at jeg ikke er som andre mennesker, de som svindler, gjør urett og bryter ekteskapet, eller som den tolleren der." Så begynner han å ramse opp alt han er god for: "Jeg faster to ganger i uken og gir tiende av alt jeg tjener." Vi tar avstand fra selvgode, selvskrytende mennesker, men vi ser ikke oss selv. For å være helt ærlig bor det nok en fariseer i oss alle, men vi liker ikke å innrømme det. Merkelappen 'fariseer', 'skriftlærd' og 'religiøs' setter vi på andre. Det er lettest slik. Fariseere liker best å se seg selv i fordelaktig lys.

Men Jesus forteller om en som hadde selvinnsikt nok til å se seg selv i lyset av sin egen situasjon. Tolleren hadde nok med sine egne synder: "Tolleren sto langt unna og ville ikke engang løfte blikket mot himmelen, men slo seg for brystet og sa: "Gud, vær meg synder nådig!"

Det må ha vakt reaksjoner blant tilhørerne når Jesus bruker en toller som eksempel på en som hadde selverkjennelse. Tolleren var kanskje den mest foraktede personen i datidens samfunn. Han krevde inn skatt for okkupasjonsmakten. Det handler ikke om andres synder, det handler om min synd. I sin store botssalme, Salme 51, kommer kong David med erkjennelsen vi alle må komme med: "Mot deg alene har jeg syndet. Det som er ondt i dine øyne har jeg gjort.

Nådebevegelsens selvgodhet

Nok en måned med nye angrep fra en av de fremste talsmennene for den nye Nådebevegelsen, en svensk/kanadisk evangelist.

Jeg kjenner bare på en uendelig tristhet når jeg leser hans månedsmagasin, som jeg fikk i posten i dag. Måned etter måned retter han angrep på kristne som ser ting annerledes enn ham. Denne ganger stempler han sine meningsmotstandere som "fiender". Hvem er disse?

Jo det er selvsagt den religiøse lovisheten. Hvem står bak den? "Denne loviskhet finnes både i liturgisk og karismatisk form." Men han sier ingen ting om at han selv kan være religiøs og lovisk. Nei, se det, det er de andre.

Men denne mannen har flere fiender. For eksempel fundamentalistene. De som har for mye bokstav og for lite ånd. Hvem bedømmer dette? Det må jo være denne evangelisten som vet hvor mye ånd andre har.

Men han har også mange andre fiender. Jeg lar dette ligge, men jeg merker meg maktspråket i det han gir uttrykk for at hans fiender representerer "fordunklende og formørkede krefter". Intet mindre. Fienden representerer med andre ord demoniske krefter.

Det er få mennesker jeg har møtt som har så sterke og forutinntatte meninger om andre kristne, enn enkelte av disse som står for den nye nådelæren. Det er de som har rett, det er de som har sett det, mens andre feil, er loviske og ikke minst religiøse. Og bare fordi jeg sier dette, får jeg høre at det er et bevis på at jeg er lovisk og religiøs. Nåde den, nemlig, som sier noe eller stiller noen spørsmål ved disse folkene!

Fariseer! Fariseer! roper de. Men ser de ikke fariseeren i eget liv?

Når de andre er religiøse og fariseere - hva er jeg?

Jeg har aldri forstått enkelte kristnes behov for å karakterisere andre som religiøse. Selv ser de ut til å gå klar av karakteristikken de gir andre. I hvert fall mener de det selv.

I forbindelse med noen møter som skal arrangeres skriver innbyderen: 'Det er mange som er lei av det etablerte og lengter etter noe som er mer ekte og fritt for religiøsitet. Jeg tror vi kan love dager med lav terskel og uten religiøse fakter'.

Finnes ikke det ekte i det etablerte? Handler ikke dette mye om form? At de som kritiserer andre for religiøsitet, selv foretrekker de en annen møteform som for dem er mer åndelig enn andres? Kommer man ikke i skade for åndelig hovmod når man ser på seg selv som så fri, så åndelig, mens de andre er ufri og religiøse? De som kritiserer andre for religiøsitet strør om seg med ord som 'mektig salvelse', 'sterkt Gudsnærvær', men det er selvsagt om deres egne møter. På forhånd lover de at Gud vil være 'sterkt til stede', og noen lover til og med at alle som kommer enten vil bli helbredet eller de vil få 'sterke profetiske ord' over sine liv.

Fariseeren og tolleren
Jesus forteller en dag en lignelse: 'Han fortalte også denne lignelsen til noen som stolte på seg selv at de var rettferdige, og foraktet de andre: To menn gikk opp i templet for å be. Den ene var fariseer og den andre en toller. Fariseeren sto for seg selv og ba slik: Gud, jeg takker deg fordi jeg ikke er som andre mennesker; røvere, urettferdige, horkarer - eller som denne tolleren. Jeg faster to ganger i uken og gir tiende av alt jeg tjener. Men tolleren stod langt borte. Han ville ikke en gang løfte øynene mot himmelen, men slo seg for sitt bryst og sa: Gud, vær meg synder nådig! Jeg sier dere: Denne gikk rettferdiggjort hjem til sitt hus, ikke den andre. For hver den som opphøyer seg selv, skal fornedres. Men den som fornedrer seg selv, skal opphøyes'. (Luk 18,9-14)

Tidsaktuell lignelse
Denne lignelsen er svært tidsaktuell. Det er nemlig slik at mange av de som kaller andre religiøse, også beskriver dem som fariseere. Selv er de fri fra slike holdninger som fariseerne har. Tror de. Men stans nå litt! Legg merke til hva Jesus sier i innledningen til denne lignelsen: 'Han fortalte også denne lignelsen til noen som stolte på seg selv at de var rettferdige, og foraktet de andre...'

Er det ikke et visst snev av forakt for andre når man omtaler dem som religiøse og som fariseere?

Er det ikke også slik at man slår seg for brystet (som fariseeren) og sier: 'Gud, jeg takker deg fordi jeg ikke er med i disse tradisjonelle menighetene, de som er så religiøse, så dømmende, så trange, så sneversynte. Takk at jeg er med i en menighet hvor Du er tilstede på en slik sterk og krafig måte!'

Er det ikke også slik at de som dømmer andre for religiøsitet og fariseisme opphøyer seg selv? Og i hvert fall predikanten deres, han som har en slik 'sterk salvelse'. Han som er helt spesielt utvalgt av Gud, ikke slik som pastoren eller presten i de tradisjonelle menighetene.

Jesus sier noe om å opphøye seg selv? Står vi ikke i fare for å opphøye enkelte når vi snakker om hvor sterk salvelse de har? Om så er tilfelle, hva da med Jesu egne ord om at de om opphøyer seg selv skal fornedres?

Kanskje vi bør spørre oss selv innimellom om hvordan vi omtaler andre troende enn oss selv og vår egen sammenheng?

For når alt kommer til alt er vi alle frelste syndere, mennesker som har falt, og som Gud har reist opp igjen. Og alle er vi like avhengige av at Gud forbarmer seg over oss.

Nådeløs kritikk av 'de religiøse'

Man blir bare trist av å lese siste nr av 'Missions Visionen', hvor den svensk/kanadiske 'mirakel'-evangelisten Peter Ljunggren (bildet), nok en gang bruker stor spalteplass på å angripe kristne med en annen bekjennelse av ham selv. Og det er selvsagt 'de religiøse' som får unngjelde. Som jeg har sagt før: Det er underlig dette: 'De religiøse' er alltid 'de andre', aldri en selv. Og Peter Ljunggren legger ikke skjul på at 'de religiøse' er lutheranere, ortodokse og katolikker. Han angriper dem for deres liturgi, hvordan de kler seg og måten de ber på.

Hva Peter Ljunggren selv angår så er det ingenting å bemerke. Det er ikke noen problemer med at han kler seg i nasjonale afrikanske drakter, eller hans måte å be på. Ikke hans måte å preke på heller. For han hører jo ikke med i kategorien 'religiøs'. Han nevner ikke med et eneste ord at han er skilt og gift for tredje gang. Det finnes et pent bryllupsbilde av ham og hans tredje kone Taina Kuusiluoma diskret bakerst i bladet, hvor det står at de giftet seg i Toronto International Celebration Church, og at vigselshandlingen ble forrettet av hans sønn. Nevnt er heller ikke at han er politianmeldt i Finland for tyveri.

Det som holdes frem er nåden. Det er den 'de andre' ikke har forstått. 'De andre' forstår ikke hvordan de lider under loviske forordninger, og at de egentlig er fri. Slik Peter Ljunggren er, til å skille seg og gifte seg, om igjen og om igjen. For det handler jo om nåde, ikke religion, om vi skal tro Ljunggrens evangelium.

Nå har ikke Peter Ljunggren 'inga problem med yttre symboler i sig', som han skriver, men det er vel og merke når han selv presenterer evangeliet for andre. Så lenge han gjør det, går det greit. Men altså ikke når 'de andre' presenterer evangeliet, for 'de andre' har jo ikke forstått det.

Jeg har tenkt mye på disse ordene i det siste:

'Den ydmyke får nåde'.

I grunnen er det ikke mer å si.

Bruken av ordet "religiøs" - hvorfor er det alltid "de andre"?

I meningsutvekslinger mellom enkelte kristne brukes det i visse sammenhenger gjerne ordet "religiøs" eller "religiøsitet" for å karakterisere den man er uenig med. Det skulle da betegne noe som er svært negativt. Ved å bruke et slikt ord har man fortalt at den andre er bundet til visse former og tradisjoner, som man selv er fri fra.

For det er alltid "de andre" som er religøse, aldri eller svært sjeldent en selv. Selv lever man i et rett forhold til Gud, men "de andre" derimot de har noe å lære! Om de bare hadde sett det som de selv har sett, og om de bare hadde vært med på det de selv har vært med på, ja da, da ville "de andre" forstå hvor bundet de er!

Slik bedømmes også andres møter og gudstjenester med det samme ordet: religiøst! Ens egen sammenheng er så velsignet, så fri, så helt etter Guds vilje, full av ånd og liv. "De andres" derimot er stivt, formelt, livløst, uten virkelig innhold, selvhøytidelig og de har slett ikke forstått "det Gud gjør i dag".

Når skal vi lære at når vi retter pekefingeren mot andre, retter vi tre fingre mot oss selv? Når skal vi lære at "Gud står den stolte imot, men den ydmyke gir Han nåde"? Når skal vi lære at vi en dag skal stå for Kristi domstol og svare for hvordan vi har omtalt våre søsken i troen?