En underlig 'nådelære'

Johan Olehäll er for meg et ukjent navn. Jeg ser at han oversetter nyhetsbrevet til den kontroversielle eksponenten for den nye nådelæren, Peter Ljungreen, 'Missions Visionen'. I det siste nr som lå i postkassen min i dag, har Olehäll skrevet en artikkel om syndernes forlatelse, hvor han setter ord på en underlig lære som de nye nådelærerne forfekter.

Han skriver om 1.Johannesbrev og hevder at det første kapitlet ikke gjelder gjenfødte kristne, men er skrevet til falske lærere! I samme artikkel mener han at en 'mistolkning av 1.Joh 1,9 har ført til en inflasjon i syndsbekjennelser som igjen har ført til at kristne er mer bevisst sine synder enn om sin rettferdighet i Kristus'.

Om 1.Johannesbrev skriver Johan Olehäll følgende:

'Historikerne er enige om at 1.Johannesbrev ble skrevet for å gå i rette med vranglærere som forsøkte å lure inn falsk lære i forsamlingen. Det virker som om disse falske lærene fornektet syndens eksistens og dermed også behovet for å tro på og akseptere Jesus som Frelser og Herre. I den sammenhengen der Johannes skriver om syndsbekjennelse koblet med syndernes forlatelse taler han til mennesker som:

1. Vandrer i mørket
2. Ikke har fellesskap med Gud eller andre troende
3. Påstår at de aldri har syndet
4. Ikke har Guds ord i seg

Når Johannes i kapitel 2 vender seg til de han kaller 'mine barn' er det åpenbart at han vender seg til de sanne troende. Om dem sier han at:

1. allerede har beseiret den onde (mørkets fyrste)
2. allerede kjenner Herren som er fra begynnnelsen
3. allerede har fått tilgivelse for sine synder (han sier ikke at de først må bekjenne sine alle de synder de har begått den siste uken)
4 allerede har Guds ord i seg.

Kan det være slik at oppfordringen til syndsbekjennelse i 1.Joh 1,9 faktisk er rettet mot de falske lærerne som påstod at de aldri hadde syndet og dermed ikke anså seg å være i behov av frelse'.

Så langt Johan Olehäll.

1.Johannesbrev
Det er riktig at 1.Johannesbrev er et oppgjør med ulike former for vranglære som spredte seg i de tidlige kristne forsamlingene. Det gjelder ikke minst gnostisismen. Men det er ingen ting som tyder på at Johannes tar oppgjør med disse ulike lærdomsværene i det første kapitlet, for så å henvende seg til de troende først i kapitel 2. Det Olehäll hopper bukk over er at Johannes allerede i det første verset i det andre kapitlet skriver: 'Mine barn, dette skriver jeg til dere for at dere ikke skal synde, Men om noen synder, har vi en talsmann hos Far, Jesus Kristus ...'

Leser man videre i kapitel 2 kan vi lese blant annet dette: 'Den som sier: 'Jeg er i ham', må leve slik Jesus levde'. (v.6)

Jeg tror vi alle må erkjenne at overfor et slikt ord, kommer vi alle til kort. Vi får også lite at den som ikke holder Jesu bud, 'er en løgner, og sannheten er ikke i ham'. (v.4)

Stilt overfor dette - og det er mer - finner nok de fleste ut at de gjør synd, og trenger å gjøre det som 1.Joh 1,9 forteller oss: 'Men dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser oss fra all urett'.

De Olehäll så henviser til er jo ulike mennesker i forsamlingene Johannes skriver til som befinner seg på ulike modenhetsnivåer, ikke nødvendigvis i alder. Du har de unge begeistrede nyfrelste, og du har de som har levd med Herren Jesus en tid, som gjør seg ulike erfaringer i vandringen med Herren.

Uansett modenhetsnivå har vi alle noe til felles:

Vi synder alle. Det vil si at vi av og til kan komme til å vandre i mørke. Hvordan skjer det? Ved at vi ikke lever i lyset med våre liv: vi bedrar, vi lyver, vi lurer unna. Vi elsker ikke andre slik vi elsker oss selv, eller slik vi elsker Herren. Vi blir misunnelige, stridslystne, etc. Samtidig sier vi: Jeg lever i Ham.

Jeg undrer meg over setningen til Olehäll, hvor han skriver: 'han sier ikke at de først må bekjenne sine alle de synder de har begått den siste uken'. Jeg spør: Hvorfor er det et problem?

For å sitere Johannes igjen: ''Mine barn, dette skriver jeg til dere for at dere ikke skal synde, Men om noen synder, har vi en talsmann hos Far, Jesus Kristus ...'

Nådeløs kritikk av 'de religiøse'

Man blir bare trist av å lese siste nr av 'Missions Visionen', hvor den svensk/kanadiske 'mirakel'-evangelisten Peter Ljunggren (bildet), nok en gang bruker stor spalteplass på å angripe kristne med en annen bekjennelse av ham selv. Og det er selvsagt 'de religiøse' som får unngjelde. Som jeg har sagt før: Det er underlig dette: 'De religiøse' er alltid 'de andre', aldri en selv. Og Peter Ljunggren legger ikke skjul på at 'de religiøse' er lutheranere, ortodokse og katolikker. Han angriper dem for deres liturgi, hvordan de kler seg og måten de ber på.

Hva Peter Ljunggren selv angår så er det ingenting å bemerke. Det er ikke noen problemer med at han kler seg i nasjonale afrikanske drakter, eller hans måte å be på. Ikke hans måte å preke på heller. For han hører jo ikke med i kategorien 'religiøs'. Han nevner ikke med et eneste ord at han er skilt og gift for tredje gang. Det finnes et pent bryllupsbilde av ham og hans tredje kone Taina Kuusiluoma diskret bakerst i bladet, hvor det står at de giftet seg i Toronto International Celebration Church, og at vigselshandlingen ble forrettet av hans sønn. Nevnt er heller ikke at han er politianmeldt i Finland for tyveri.

Det som holdes frem er nåden. Det er den 'de andre' ikke har forstått. 'De andre' forstår ikke hvordan de lider under loviske forordninger, og at de egentlig er fri. Slik Peter Ljunggren er, til å skille seg og gifte seg, om igjen og om igjen. For det handler jo om nåde, ikke religion, om vi skal tro Ljunggrens evangelium.

Nå har ikke Peter Ljunggren 'inga problem med yttre symboler i sig', som han skriver, men det er vel og merke når han selv presenterer evangeliet for andre. Så lenge han gjør det, går det greit. Men altså ikke når 'de andre' presenterer evangeliet, for 'de andre' har jo ikke forstått det.

Jeg har tenkt mye på disse ordene i det siste:

'Den ydmyke får nåde'.

I grunnen er det ikke mer å si.

Peter Ljunggren med fordomsfullt og kunnskapsløst angrep på andre kristne

Med typisk protestantisk overbærenhet og "vi-alene-har-rett"-holdning angriper den svensk-kanadiske evangelisten Peter Ljunggren kristne som tar på alvor sin lengsel etter et djupere liv med Gud. I et stort oppslag i sitt eget magasin: "Missions Visionen", som utkom i dag, tar Ljunggren, som ble nektet adgang til "Mirakelkonferansen" til Linda Bergling, på grunn av uryddige forhold i sitt ekteskap, et oppgjør med "romersk-katolsk og grekisk ortodox kristendom". Det er bare det at Ljunggren blottlegger sin manglende kunnskap, både om Vest- og Østkirken og den som de siste årene har skjedd blant mange mennesker, som har fått en fornyelse gjennom møtet med ørkenfedre og klosterbevegelse. Av og til blir det direkte pinlig å lese det Ljuggren skriver. En forventer jo at en som skriver om dette tema har satt seg litt inn i det han skriver om, på forhånd. Visstnok driver denne mannen en bibelskole. Om det han presenterer i denne artikkelen er representativt for det denne skolen står for, må jeg si det står riktig elendig til med kunnskapen.

Jeg lar dette ligge. Det jeg vil kommentere i denne sammenhengen er et utsagn Ljunggren kommer med:

"Vari ligger nu denne attraktion til katolicism och ortodoxi? Varf går frelsta ungdomar med radband medan andra ivrar efter ikoner? Är det kanske ett andligt fattigdomsbevis, ett tecken på at Jesusrelationen inte längre känns levande? När det inre livet slocknar, behöver vi det ytre, det liturgiska som skapar känslor för själen."

Når man skriver slik forstår jeg at Peter Ljunggren aldri har satt seg ned sammen med ungdommer som søker til urkristne kilder, for å spørre dem om hvorfor. I stedet presenterer han sine egne fordommer, og manglede kunnskap. Nå kjenner jeg mange unge og eldre som har opplevd fornyelse i møtet med ørkenfedrene og klostrene, og noe av det som særpreger dem er at de har fått en fornyet Jesusrelasjon og Jesusbegeistring. I stedet for å hive seg på den karismatiske trosbevegelsens føleri, så har de gått djupere i sin Gudslengsel. Men dette er totalt ukjent for Ljuggren.

Ljunggren har fobi for liturgi. Men han får ikke med seg at også i den tidlige kirken var det tydelige liturgiske innslag, blant annet bad man tidebønner, slik de gjorde i det jødiske templet. Lite elegant tråkker Ljunggren på kristne søsken som opplever rikdommen i en gudstjeneste, som er annerledes enn Ljunggrens møter. Som om Ljunggren skulle stå nærmere urkirken enn dem.

Dagens nådeforkynnelse mangler omvendelsesaspektet

Med jevne mellomrom dukker det opp et fargerikt blad med den svensk-canadiske evangelisten, Peter Ljunggren som avsender. I typisk amerikansk stil finner vi ikke mindre enn 10 bilder av Ljunggren selv på bladets 16 sider. Men nå var det ikke dette jeg tenkte jeg ville skrive om.

Peter Ljunggren er en av hovedleverandørene av den nye såkalte "nådebevegelsen". I dette nr av Ljunggrens blad finnes det også en artikkel av finske Tom Lipkin, som er pastor for noe som kalles Cityforsamlingen i Vaasa.

Så langt jeg kan se er det et ganske godt eksempel på hva "nådebevegelsen" står for. Personlig synes jeg den tildels er en karikering av forkynnelsen om lov og evangelium, og av og til gir den også et helt feilaktig bilde av hva sann kristen tro handler om. La meg gi deg et lite eksempel:

Tom Lipkin skriver: "Prekenene i Apostlenes gjerninger hadde et fokus på Guds kjærlighet gjennom Jesus Kristus til hele menneskeslekten. Man la ikke byrder på folk gjennom kravmentalitet. Paulus prekte ikke om hvor forferdelig avgudsdyrkelsen var, eller om korinternes "forferdelige" livsstil. Filip forkynte ikke en dom over Samarias blandningsreligion. Nei, han forkynte rett og slett Kristus. Man forkynte at Guds ufortjente nåde var tilgjengelig for alle som tok imot. Det forkynnes at Guds velbehag kom gjennom at man tok imot Jesu nåde."

Så kan vi spørre: Stemmer dette med Guds ord?

Vi skal ikke lese så veldig mye i Apostlenes gjerninger før vi ser at fokus i Peters pinsepreken var forkynnelsen om omvendelse. Peters preken skapte syndenød - ikke et populært ord i dag, heller ikke hos "nådebevegelsen". Vi leser at det Peter sa: "stakk det dem i hjertet" (Apgj 2,37) Syndenøden, skapt av Den Hellige Ånd, fikk dem til å rope ut: "Hva skal vi gjøre brødre?" Hva svarer da Peter: "Omvend dere...." (Apgj 2,38)

Hva talte Paulus om når han traff guvenør Feliks og hans hustru Drusilla, som var datter til Herodes Agrippa I? De sendte bud på Paulus for at han skulle vitne om troen på Jesus som Messias. Hva taler Paulus om? "Men da han talte om rettferdighet og avhold og den kommende dom, ble Feliks forferdet og sa: Gå bort for denne gangen. Når jeg får tid skal jeg sende bud på deg igjen." Budskapet til Paulus handlet om omvendelse.

I denne sammenhengen, hvor han står for kong Agrippa, gir han oss innsikt i sitt kall. Han gjengir Jesu ord til ham: "For derfor åpenbarte jeg meg for deg: for å utvelge deg en tjener og vitne, både om det du har sett, og om det jeg vil åpenbare for deg. Jeg frir deg ut fra ditt folk, og fra hedningene, som jeg sender deg til, for at du kan åpne deres øyne, så de kan vende seg fra mørke til lys og fra Satans makt til Gud, for at de kan få syndernes forlatelse og arvedel blant dem som er helliget ved troen på meg..... Men både for dem i Damaskus først og i Jerusalem og i hele Judeas land og for hedningene forkynte jeg AT DE SKULLE FATTE ET ANNET SINN OG OMVENDE SEG TIL GUD OG GJØRE GJERNINGER SOM ER OMVENDELSEN VERDIGE." (Apgj 26,16-18 og v.20)

Igjen det samme: Omvendelsens budskap.

Stemmer det at Paulus var uberørt av Athenernes avgudsdyrkelse? "Mens nå Paulus ventet på dem i Aten, BLE HAN OPPRØRT I SIN ÅND DA HAN SÅ AT BYEN VAR FULL AV AVGUDSBILDER." (Apgj 17,16)

Hva med pastor Lipkin's påstand om at Paulus ikke brydde seg om korinternes livsstil? Det er nesten så jeg ikke helt tror det jeg leser, når Lipkin skriver dette. Kan kan da ikke ha unngått å lese om det kraftige oppgjøret som apostelen Paulus tar med nettopp umoralen i Korint. Et helt kapitel - 1.Kor 5 - handler om dette. Paulus ber til og med menigheten utøve menighetstukt, og understreker at man ikke skal ha omgang med falske kristne.

Det er mange andre ting som jeg kunne ha trukket frem fra denne artikkelen. Lipkin skriver om fordømmende prekener hvor folk som lytter til dem blir vettskremte og "føler seg syndig, fordømt og ubehagelig," prekener som skaper "uro, redsel, mindreverdighetsfølelse og fordømmelse". Vel, korsets budskap er et budskap til anstøt, når Jesus begynte å snakke om sin lidelse og død og etterfølgelsens kostnader, da vendte mange seg bort fra ham.

Så har vi repetisjonen vi har hørt så mange ganger om hvor lovisk det er "alt det som vi gjør gjøre for å få vekkelse". Det vi må gjøre for å få vekkelse, er nettopp omvendelse og bønn. Jeg finner ikke noe sted i Bibelen at det er lovisk å be.

Guds nåde er vist oss i korset, og det er av nåde vi blir frelst, uten gjerninger. Men for å oppleve nåden må vi omvende oss. Uten omvendelsen blir den det Dietrich Bonhoeffer kalte den: billig nåde, og billig nåde frelser ingen!

Bildet som er hentet fra nettsiden til Peter Ljunggren viser ham selv og hans kone.