Peter Ljunggren med fordomsfullt og kunnskapsløst angrep på andre kristne

Med typisk protestantisk overbærenhet og "vi-alene-har-rett"-holdning angriper den svensk-kanadiske evangelisten Peter Ljunggren kristne som tar på alvor sin lengsel etter et djupere liv med Gud. I et stort oppslag i sitt eget magasin: "Missions Visionen", som utkom i dag, tar Ljunggren, som ble nektet adgang til "Mirakelkonferansen" til Linda Bergling, på grunn av uryddige forhold i sitt ekteskap, et oppgjør med "romersk-katolsk og grekisk ortodox kristendom". Det er bare det at Ljunggren blottlegger sin manglende kunnskap, både om Vest- og Østkirken og den som de siste årene har skjedd blant mange mennesker, som har fått en fornyelse gjennom møtet med ørkenfedre og klosterbevegelse. Av og til blir det direkte pinlig å lese det Ljuggren skriver. En forventer jo at en som skriver om dette tema har satt seg litt inn i det han skriver om, på forhånd. Visstnok driver denne mannen en bibelskole. Om det han presenterer i denne artikkelen er representativt for det denne skolen står for, må jeg si det står riktig elendig til med kunnskapen.

Jeg lar dette ligge. Det jeg vil kommentere i denne sammenhengen er et utsagn Ljunggren kommer med:

"Vari ligger nu denne attraktion til katolicism och ortodoxi? Varf går frelsta ungdomar med radband medan andra ivrar efter ikoner? Är det kanske ett andligt fattigdomsbevis, ett tecken på at Jesusrelationen inte längre känns levande? När det inre livet slocknar, behöver vi det ytre, det liturgiska som skapar känslor för själen."

Når man skriver slik forstår jeg at Peter Ljunggren aldri har satt seg ned sammen med ungdommer som søker til urkristne kilder, for å spørre dem om hvorfor. I stedet presenterer han sine egne fordommer, og manglede kunnskap. Nå kjenner jeg mange unge og eldre som har opplevd fornyelse i møtet med ørkenfedrene og klostrene, og noe av det som særpreger dem er at de har fått en fornyet Jesusrelasjon og Jesusbegeistring. I stedet for å hive seg på den karismatiske trosbevegelsens føleri, så har de gått djupere i sin Gudslengsel. Men dette er totalt ukjent for Ljuggren.

Ljunggren har fobi for liturgi. Men han får ikke med seg at også i den tidlige kirken var det tydelige liturgiske innslag, blant annet bad man tidebønner, slik de gjorde i det jødiske templet. Lite elegant tråkker Ljunggren på kristne søsken som opplever rikdommen i en gudstjeneste, som er annerledes enn Ljunggrens møter. Som om Ljunggren skulle stå nærmere urkirken enn dem.