Ikonet og treet

Jeg har fått lov til å publisere en artikkel av en venn av meg, Fredrik W-h Steensen, som er ortodoks prest. Det er en meditasjontekst, hvis innhold jeg synes var så godt, at jeg gjerne vil dele det med denne bloggens lesere. Teksten er litt lengere enn det jeg vanligvis legger ut, men jeg tror alle som tar seg tid til å lese dette, vil bli rikt velsignet. Her følger fader Fredriks tekst:

Ute i hagen, inn til skogkanten stod det en gammel utløe en gang i tiden, grå luftig som alle slike gamle innsamlingskoier for vinterfôr var. Når vinden suste i trærne ulte det i den lille koia, med sine spennende tømmervegger og sin historie. En gammel stall som skulle bli et møtested mellom himmel og jord slik en stall i Betlehem var det en gang for over 2000 år siden. Sikkert et sted etter barfot karmelitteren Johannes av Korsets smak, intet praktbygg, men enkelt, funksjonelt og nær naturen. Jeg liker å forestille meg det slik. Den lille utløa ville være det perfekte sted for bønn, meditasjon, lovsang og tilbedelse. Og som stallen i Betlehem når englene sang for hyrdene på marken, skulle den lille stallen bli et hus for tilbedelse og lovsang, et sted å tømme sitt hjerte ved Jesu fot, ved korset rot, ved alteret.

I dag ligger Sunniva kapellet der, tilbaketrukket med de store furukronene vaiende høyt og beskyttende over taket et sted mellom bakken og universets uendelighet. I skogkanten hvor den eneste støyen er stearinlysenes knitrende brann, pustens rolige bevegelse og pennens skraping mot det myke papiret. Her er ingen støy, ingen forstyrrende summing, bare stillhetens gode budskap som skaper rom til ettertankens mange utflukter, bønnens og meditasjonens nærvær og den stille gledes jubelrop.

I stillheten, i møte med Det Hellige vokser mysteriet når man i vinterkvelden lener hodet bakover og ser himmelens myriader av stjerner. Her formes spørsmål og tanker som krever tid og ikke har enkle og lette svar og ikke minst: I stillheten møter jeg meg selv, mine gleder og sorger, min trofasthet og mitt svik, jeg lærer å kjenne meg selv som menneske på godt og ondt. I stillheten lever jeg spenningen mellom ikonet og treet, to elementer som gir rom for ettertanke og plass til livets og verdens funderinger. I stilla kan jeg ta med meg verdens merkverdigheter og likevel stenge verden ute, samtidig legge mitt eget av meg og bare kjenne jeg lever.

Ikonet

Det må finnes uttallige ikoner i verden, men det finnes bare et på alteret i Hellige Sunniva Kapell, det er til gjengjeld spesielt, nesten skremmende. Det virker levende der det står på alteret, og selv om øynene er igjen så følger Kristus deg med øynene. Ja, han ser på meg der jeg går, sitter, kneler og tilbeder, det er som øynene er åpne og igjen på en og samme gang, synlig og usynlig. Ansiktet er tydelig, men likevel skjult, det flommer over av smerte samtidig som det er pur glede som gjennomsyrer hele bildet.

I løpet av noen få pennestrøk, malt på en treplate, er det som om hele Herrens liv kommer meg i møte med sin glede og sorg, sin smerte, død og oppstandelses jubel. Alt er samlet i ikonet. Dette herlige maleri, malt av omvendte buddhistmunker, dette hellige ikon som gir så mye og ransaker mitt indre. Ufattelig hvordan et ikon kan få et menneske til å søke det hellige og ransake seg selv. Ikonet leder mine tanker, mine bønner og minner meg om noe er større enn oss selv.

Ikonet gjenspeiler livet, også slik det forsonet seg for Herren under livet her på jord. Samtidig er det noe himmelsk over det hele, og likevel så menneskelig. Vi blir minnet på det utrolige i Jesu doble natur: Sant menneske og sann Gud. Det er godt å søke og finne stillheten foran alteret, ved Korsets fot og med ikonets varme, trøstende, ransakende og styrkende blikk som vokter over oss alle.

Treet

Ikke så langt herfra står et tre, lent utover elva, ut over et jorde, for seg selv, likevel sammen med alle de andre trærne. Ut over vannet strekker det seg, drikkende av den livgivende elva. Majestetisk bøyer krona seg ut over vannet, stolt står treet der i vær og vind, gjennom hele årets skiftende omgivelser…

Ut til en fortapt verden roper treet der det står, se her er liv. Men vi farer forbi, vi skal alltid forbi, videre i full fart mot et mål vi ikke riktig ser. Vi har ikke tid, tiden går så alt for fort, men like trofast står treet ved elvebredden og venter. Mennesker har kommet og gått, generasjoner har kanskje passert, men like trofast står treet der.

Oppe på fjellet, litt lenger opp i dalen står et annet tre. En liten pjuskete busk, ser det ut til. Likevel, generasjoner av mennesker har sett den lille grana, uten å vite hvor utrolig gammelt treet er.

Livet og tanken.

I skyggen av det uutsigelige og uforståelige settes vårt moderne liv på prøve. Her gis rom for tanker som mange føler, men få våger å si høyt. I dette møtet blir livet så viktig så alt annet blir uvesentlig, her har helt fremmede ideer formet seg i mitt indre og en kritisk røst har formet seg i mitt indre. Hvor er vi på vei?

Mange elementer og mange hendelser former oss og hva vi blir, et stort maskineri står klar til å påvirke oss like fra vi blir født, barnehage, skole, universitet er viktige formings-sentere på samme måte som foreldre og miljø. Hele veien møter vi forventninger om hvem vi skal være og hva vi skal gjøre, det er ikke store rom for avvik. Vi skal være et lite element i samfunnets store hjul og bli som alle andre. Ettersom tiden har gått har spørsmålene blitt mange om hvorvidt dette er riktig eller ikke. Jeg tror ikke det, noe som er blitt klart etter timer i spenningen mellom Ikonet og treet.

Tanker som sirlig er ført inn i mine meditasjonsbøker, skrevet i håndskrevne brev og i enda større grad kommet fram i samtale med mennesker i nye og annerledes livssituasjoner. Det er rett og slett rom for ettertanke, undring, filosofi og omtanke i møtet med bønn og meditasjon. Tanker bygget på og et resultat av erfaring og ikke minst møte med den ortodokskatolske kristne tradisjon som jeg har lært å elske da den åpenbarer Mysteriet og gleden over livet.

Velkommen til en vandring over, mellom treet og ikonet.

Bildet viser St.Sunniva kapellet.