Medlemmene av First Baptist Church i Orlando, Florida tok pastoren på ordet da han underviste over Jak1,22:"Men vær Ordets gjørere, og ikke bare hørere som bedrar seg selv."
Og det fikk uante konsekvenser!
I flere uker har pastor David Uth preket over Jakobs brev i forbindelse med søndagens gudstjenester. Mens han forberedte seg for å preke over Jak 2,14-26 - der hvor det står om tro uten gjerninger - kjente han seg ledet til å gjøre noe annerledes i menigheten han betjener som pastor.
"Mens jeg arbeidet med min preken - ba og leste meg igjennom dette skriftavsnittet - slo det meg at det er en ting at folk kjenner til behovene i nabolaget eller byen hvor de bor, men jeg ble også klar over at det fantes virkelige behov i vår egen menighet. Jeg fant ut at om vi skulle bli Ordets gjørere, måtte vi gjøre noe for dem som først sto oss nærmest.
Det var dette han konkluderte budskapet sitt med søndag 5. september, og han ba alle som hadde umiddelbare behov om å komme fram. Menigheten har 3.500 medlemmer. Til å begynne med var reaksjonen heller laber, men plutselig braket det løs og 250 personer kom frem til plattformen. Noen av dem hadde behov for mat, noen hadde biler som måtte repareres, noen trengte å komme seg til tannlegen men hadde ikke råd til det, noen hadde hus som måtte fikses, andre trengte hjelp til å komme seg til advokat, andre hadde regninger de ikke klarte å betale.
Så ble navnene og behovene skrevet opp, og lest fra talerstolen. Da kom det frem dobbelt så mange som de som kom frem med behovene sine. Det var folk som gjerne ville hjelpe dem!
"Det var helt utrolig det som skjedde. Jeg så et ungt par i menigheten som jeg vet sliter. De gikk gråtende frem for å hjelpe et annet par som også sliter. Det var sterkt å se," forteller pastor Uth.
Siden denne søndagen har menigheten arbeidet med å systematisere hvordan de som har behov i menigheten skal få den hjelpen de trenger. Pastorens undervisning forløste en generøsitet som lå der latent, men som måtte settes fri.
"Den første som kom til meg etter møtet sa: 'Jeg trodde denne menigheten ville gjøre som alle andre menigheter. Gi meg en pose med mat, og så sende meg hjem. Men i kveld har dere elsket meg, og dere er blitt min familie'. Det var sterkt å høre," sier pastor Uth.
4 kommentarer:
Livet i de første menighetene var jo ansvarsfelleskap.
USA er vel litt anderledes enn Norge. Her har vi god arbeidsledighetstrygd til de som mister jobben, uføretrygd til de syke, gratis sykehusopphold osv. De som sliter er vel først og fremst de med rusproblemer, og heldigvis er det flere kristne "organisasjoner" som gjør en flott jobb her. Mange sliter og med ensomhet, særlig eldre.
Men, "verdensmenigheten" sliter, og noen sliter enormt! Du har fortalt litt fra Burma. Hva med om "velstående" norske kristne fellesskap tok ansvar for "ett lite sted på jorda"? Leste en gang at om at alle kristne i velstående land tok ansvar for en fattig familie, ville fattigdom vært avskaffet på jorda !
Mange menigheter har "misjonsprosjekter" osv. og mye bra gjøres. men jeg tror dette må være en MYE,MYE STØRRE DEL av menighetslivet. Du har skrevet mye om rikdom de siste ukene. Ute i verden er uendelige behov, så det mye som kan gjøres med pengene våre.
Menigheter som er levende opptatt av "Det Daglige brød og Livets brød" ut til alle !!!!!
Mvh. Otto
Det er forskjell på det amerikanske og det norske samfunnet. Men også i Norge er det folk - ut over de som har rusproblemer - som har vanskeligheter med å få endene til å møtes. Etter at jeg selv kom i den situasjonen at jeg ikke lenger kan arbeide, på grunn av sykdom, opplever jeg litt av hvordan enkelte har det med å klare seg. Selv om jeg som diabetiker absolutt har behov for å komme meg til tannlege, er det en umulighet. Dette er jeg ikke alene om. Jeg nevner bare dette som et eksempel.Å leve av bare en brøkdel av det du er vant med, er en utfordring. Gjennom de mange jeg møter i løpet av et år, er jeg også blitt kjent med mange behov blant oss som ikke er så synlige. Enslige mødre og fedre sliter med sitt. Kanskje noen kunne sitte barnevakt? Hvordan opplever enslige å bli sett og ivaretatt i våre menigheter? Hva med de kronisk syke? Hvem tar seg av dem? Hvem har omsorg for familien med en funksjonshemmet sønn? Hvordan kommer de seg til gudstjeneste? Finner de noe fellesskap hos oss? Er det plass for mennesker med psykiske problemer - i menigheten, eller i husfellesskapet? Jeg kjenner mange som føler de ikke hører hjemme.
Ideen du lanserer er genial! Her finnes det muligheter! Hver menighet burde ta en praktisk ansvar. En husgruppe kan utgjøre forskjellen for et menneske som får praktisk hjelp gjennom den.
Ja dette må være noe for REvitals arbeid. Fint å ha noe å vise til når jeg foreslår praktiske endringer i livsmønsteret i menigheten. Takk for flott artikkel
Glimrende, Arne! Ja, jeg tror at om en menighet gjorde dette ville det forløse mye av Guds nåde og kraft. Og det ville bli lagt merke til!
Legg inn en kommentar