Det Jesus hater

 Det er oppsiktsvekkende, og svært underkommunisert, men det finnes noe Jesus hater. Tanken er kanskje fremmed for deg, fordi når vi forkynner om Jesus, forkynner vi om hans kjærlighet.

Hvem var nikolaittene? De nevnes kort to ganger i sendebrevene i Åpenbaringen. De karakteriseres som onde, og Jesus hater denne læren! Han sier det selv. De er som giftig ugress i åkeren. Til og begynne med som harmløst, men når det får vokse opp kveler det hveten og ødelegger innhøstningen.

For den tidlige kirken var nikolaittene en stor trussel. Innflytelsen fra dem merkes den dag i dag, og det er de som mener at de er en medvirkende årsak til det Bibelen kaller det store frafallet som skal finne sted før Jesus kommer igjen.

De nevnes i brevet til menigheten i Efesos, i Åpenbaringen 2,6. Denne menigheten får ros av Jesus for "å hate nikolittenes gjerninger, slik jeg selv gjør."

Den andre gangen de nevnes, er i brevet til menigheten i Pergamum, en menighet Jesus refser fordi den tillater at noen "holder seg til nikolaittenes lære", og Jesus ber menigheten om å vende om. Om den ikke gjør det vil Jesus "kjempe mot dem med sverdet som går ut av min munn." (Åp 2,15-16)

Det er sjelden Bibelen nevner en gruppe og en lære så direkte, og enda sjeldnere at Jesus uttrykker hat mot en bevegelse. Men det er kanskje ikke så merkelig når denne gruppen var som kreft som truet selve menighetens eksistens.

I en tid hvor det snakkes så mye om kjærlighet og inkludering, er det viktig at vi får med oss at det er noe Jesus ber oss om å ikke tolerere.

Menigheten i Efesos hadde mange problemer og utfordringer, men når det gjaldt nikolaittenes lære nektet den å kompromisse. For her var ondskap kamuflert som nåde.

Menigheten i Pergamum gikk kompromissets vei. De omfavnet riktignok ikke denne læren, men de tolererte den. Toleransen førte til korrupsjon. Konklusjonen er klar: vi kan ikke flørte med det falske og forbli trofaste mot sannheten.

Niko på gresk betyr å beseire eller overvinne, og laos betyr folk. Vi kan gjerne oversette det med: de som søker å dominere eller å herske over de troende.

Enkelte bibelforskere mener at nikolaittenes lære gikk ut på å fremstille nåden på en slik måte at den ga tillatelse og aksept til å synde. I stedet for å sette folk fri førte de dem djupere inn i bundethet. 

Ireneus mente at nikolaittene stammet fra Nikolaus, "en proselytt fra Antiokia", som omtales i Apg 6,5 og som hører med blant de syv første diakonene som ble valgt i menigheten i Jerusalem. Nikolaus omtales i Skriften som en trofast mann, men over tid kan det ha skjedd noe med ham som førte til at han eller hans disipler falt for vranglære.

Dette forblir et mysterium, men det vi vet er at det vokste opp en gruppe som ble oppkalt etter hans navn, og som lærte i strid med apostlenes lære. Det var en falsk lære kombinert med moralsk forfall. De lærte at folk kunne synde uten at det fikk konsekvenser for dem. Dette var billig nåde, nåde uten medfølgende omvendelse. Det var syndenes tillatelse, ikke syndenes forlatelse. Nåden dekket alt, så man kunne fortsette å synde, man fikk jo tilgivelse likevel. For dem var hellighet et valg, ikke et krav. De visket ut grensen mellom det profane og det hellige. Budskapet var enkelt og populært, men dødelig.

Seksuell umoral og åndelig hor preget denne læren, på denne tiden var seksuell umoral nært knyttet til avgudsdyrkelsen. 

Hvorfor hater Jesus denne læren? Fordi kompromiss dreper tro. Nikolaittene sa: en liten synd betyr ingenting. Verdslighet er ikke farlig. Men en liten surdeig syrer hele deigen! Jesus kaller menigheten til hellighet, ikke som en byrde, men som et kjennetegn på sann kjærlighet. Når menigheten tolererer synd i kjærlighetens navn nuller den ut kraften i Jesu kors. Den kraften som kan sette oss fri.

Markion og den nye nådelæren - intet nytt under solen

"Det som har vært, er det som skal bli, det som har skjedd, er det som skal skje. Det er intet nytt under solen," leser vi i Forkynneren.

Når man studerer mye av det som den nye nådelæren forfekter, er det til forveksling likt de strømninger som de første kristne sto overfor, og som de måtte ta en helt nødvendig og livsviktig oppgjør med. Den kristne forsamlingen er nemlig kalt til "å stride alvorlig for den tro som en gang for alle ble overgitt til de hellige." (Jud v.3)

Den apostoliske tro er klart og tydelig definert, så når det dukker opp retninger som klart bryter med den, så må vi være på vakt. Selv om det har sin pris å advare.

Markion het en mann som skapte store problemer for urkirken. Han kom til Rom fra Lille-Asia rundt år 140. Kort fortalt mente denne mannen at det fantes motsetninger mellom det han kalte "Skaperguden" og "Frelserguden". "Skaperguden" var kjent gjennom skaperverket og åpenbart i Det gamle testamente. "Frelserguden" derimot var ukjent frem til Jesu komme. For Markion bestod da frelsen i både å frelses fra "Skaperguden" og djevelen, og han skapte også en kunstig motsetning mellom Loven og Evangeliet. Markion endte opp med bare anerkjenne brevene til Paulus og et amputert Lukasevangelium.

Markion, som var under sterk innflytelse fra gnostikeren Cerdo, utviklet sin egen teologi. I følge ham var det nok å tro på "kjærlighetens Gud", for å bli frelst.

De første kristne forsamlingene måtte ta et tydelig oppgjør med Markon's vranglære.

En av representantene for denne nye nådelæren, en bibellærer, skrev nylig følgende:

"Vi mennesker reflekterer den guden vi tror på ...Gå ifra å reflektere Gud slik (det meste av) GT beskriver Han, til å reflektere Gud slik Jesus beskriver Han. Dette er sann omvendelse."

Uttalelsen er karakteristisk for denne mannens lære, og den ligner umiskjennelig på læren til Markion. Salomo hadde helt rett: Det er intet nytt under solen. Den apostoliske troen setter ikke noe skille mellom den Gud som åpenbarer seg i Det gamle testamente, og Han som er Jesu Kristi Far. Det samme egenskapene vi finner hos Gud i Den nye pakt, finner vi hos Gud i Den gamle pakt. Både Det gamle- og Det nye testamente presenterer et sant Gudsbilde. Og Guds vrede er omtalt begge steder. Akkurat det begrepet er stort sett fraværende i den nye nådelæren.

Den nye nådelærens devaluering av Bibelen

Det må gå riv ruskende galt når man devaluerer Guds ord slik det nå skjer blant noen av de som forfekter den nye nådelæren. Nå handler det ikke lenger bare om at vi ikke lenger synder, men nå er det Bibelen som angripes. Egentlig er det ikke noe annet enn den gamle liberalteologien i litt moderne innpakning. Representanter for den nye nådelæren vil fortelle deg at "Bibelen er ikke Guds ord", men "den inneholder Guds ord." Akkurat det samme som liberale teologer har gjort og gjør gjennom hele kirkens historie.

Her er hva en av deres lærere forkynner: "Vi har satt Moses og profetene i GT på lik linje og gitt de lik autoritet over oss som Jesus. Vi har kalt Mosebøkene og profetiene i GT for Guds Ord, med samme autoritet over oss som Jesus, Guds Ord."

Utsagnet er problematisk på mange måter. For: Selvsagt er både Mosebøkene og de profetiske skriftene i Det gamle testamente Guds ord. Det var jo det eneste som fantes før de nytestamentlige Skriftene ble samlet og vi fikk vår Bibelske kanon. Jesus siterte ofte og mye fra både Mosebøkene og de profetiske skriftene. Dette var også de første kristnes Bibel. De hadde ikke noe annet. Det er om Mosebøkene, Profetene, Salmene og de historiske bøkene apostelen Paulus skriver:

"Hver bok i Skriften er innblåst av Gud og nyttig til opplæring, tilrettevisning, veiledning og oppdragelse i rettferdighet, så det mennesket som tilhører Gud, kan være fullt utrustet til all god gjerning."

Noen av representantene for denne nye nådelæren forsøker å sette et kunstig skille mellom Gud i Den gamle pakt og Gud i Den nye. Dette er gammelt nytt. Slik forsøkte også vranglærende krefter tidlig i kirkens historie å gjøre. Man forsøkte å presentere en vred hevngjerrig Gud i Den gamle pakt, og en mild og snill og kjærlig Gud i Den nye. Men slik er det ikke. Det er en og samme Gud både i Den gamle og Den nye pakt.

Ifølge Jesus er Skriften guddommelig åpenbaring. Det Skriften sier, det sier Gud. Dette kan man lese i Matt 5,18-19: "Sannelig, jeg sier dere: Før himmel og jord forgår, skal ikke den minste bokstav eller en eneste prikk i loven forgå - før alt er skjedd. Den som opphever et eneste av disse minste budene og lærer menneskene å gjøre dette, skal regnes som den minste i himmelriket. Men den som holder dem og lærer andre å gjøre det samme, skal regnes som stor i himmelriket."

I Matt 19,4 henviser Jesus til Skriften og skapelsesberetningen når Han taler om ekteskapet: "Har dere ikke lest at Skaperen fra begynnelsen ..." Med andre ord, Han henviser til 1.Mosebok. 

Og i Joh 10,35 sier Jesus det svært tydelig: "Skriften kan ikke settes ut av kraft..." Hvilken skrift? I dette tilfelle Det gamle testamente, som disse 'nådelærerne' nå devaluerer. Hør! Godtar vi Jesu lære, må vi også godta hele Bibelen, for Jesus har satt sitt autoritetsstempel på hele boken!

"Det mest overbevisende argument for Bibelens verbalinspirasjon, er det faktum at den Herre Jesus betraktet Skriften og behandlet den ut fra dette syn. Se på slike avsnitt som Matt 19,4-5; 22,29; 23,35; Mark 7,13, Luk 23,44, Joh 5,39; 10,35. Jesus trodde og lærte at Skriften var ufeilbar. Han betraktet den som guddommelig autoritet og som den endelige domstol i alle spørsmål. Den måte han siterte Skriften på, viser dette klart. Stadig spørsmålet: 'Har dere ikke lest?' og så sa han: 'Det står skrevet.' Han setter sitt stempel på Bibelen som en historisk bok og på dens åpenbaring fra Gud. Han kommer med supplementer, men fortrenger den aldri. Han forsterker den og svekker den aldri. Han oppfyller den ifølge sin egen guddommelige misjon, og han setter aldri noe spørsmålstegn ved dens guddommelige autoritet. Jesus setter aldri Skriften til side til fordel for et møte med Gud. For ham var Skriften middelet til og prøven på dette møte med Gud. Hans grunninnstilling til Skriften tilkjennegav fullstendig tiltro." (W.A Criswell: På klippegrunn. Den kristne bokringen 1974, side 17-18. Criswell var i sin tid pastor for First Baptist Church i Dallas, Texas, og kjent for sin bibeltroskap).

La oss holde oss til Bibelen selv om det koster i vår tid. Det kostet også martyrene livet. Skulle vi svikte dem? 

Når man kaller andres bønneliv for 'å leke kristendom'

Det er trist når man mangler elementær kunnskap og bruker denne manglende kunnskapen til å angripe kristne trossøsken. En av Norges fremste talsmenn for den nye nådelæren, har skrevet følgende kommentar på nettet:

"Det er så mye 'kristenreligion' som prøver å drepe sann kristen tro. Katolism, ortodoks måte å gjøre ting på og ikke minst tidebønn. Alt er kun rituale med lite liv, men når Guds nærværet og livet i Kristus blir borte må man ha erstatning for å leke kristendom."

Det er en veldig sterk uttalelse. Det forutsetter jo at denne mannen kjenner andres hjerte og deres indre liv, siden han så bombastisk kan uttale at de som ber på andre måter enn denne mannen gjør 'dreper kristen tro' og 'leker kristendom'.

Men la oss nå ta dette med tidebønn. Vet denne mannen i det hele tatt hva tidebønn er for noe? Neppe.

Tidebønn er en gammel bønnepraksis som vi har arvet fra jødene. Det handler om å be Guds Ord! I dette tilfelle Salmenes Bok. Kan noen med hånden på hjertet si at at det er galt å be Guds eget inspirerte og autoritative ord?

Leser man Det nye testamente finner man ut at denne bønnepraksisen - ved å be Salmenes bok til bestemte tider på døgnet - er jo noe både Jesus og apostlene praktiserte. Et eksempel:

'Peter og Johannes gikk en dag opp til tempelet, til ettermiddagsbønnen ved den niende time'. (Apg 3,1)

Profeten Daniel ba tidebønner, bare for å nevne et eksempel fra Det gamle testamente.

Gjennom hele kirkens historie har det vært kristne som har bedt tidebønner. Og ikke bare blant katolikker eller ortodokse. Denne bønnepraksisen finner vi i alle kirkesamfunnene som oppstod i forbindelse med Reformasjonen. Ja, til og med blant anabaptistene finner vi denne bønnepraksisen.

'Alt er kun rituale med lite liv' og uten noe Gudsnærvær, skriver denne mannen! Det er kraftig kost og litt av en dom å felle over mennesker han ikke kjenner. Hva vet denne forkynneren egentlig om andres trosliv? Sannsynligvis ingen ting. Men stolt og freidig hever han seg over andres Gudserfaringer og bønneerfaringer og mener seg å vite at det er han som opplever liv og salighet, mens 'de andre' ja, de, de 'leker kristendom'.

Sannelig står det dårlig til blant de som forkynner denne nye nådelæren. De er rask til å være nådeløs og forutinntatt om andres trosliv. Det er trist. Veldig trist.

Selv har jeg bedt tidebønn i mange år nå og det har vært til stor hjelp og velsignelse i mitt kristenliv. Ikke minst har det å be Salmene hjulpet meg i perioder hvor jeg har manglet ord til å sette på vanskelige prosesser i eget liv.

Hvor frelst er vi? Del 2

Her er andre og siste del av artikkelen til dr.Michael Brown (bildet):

Jesus gjorde det smertefullt klart til den store mengden som reiste sammen med Ham:

'Om noen kommer etter meg, og ikke hater sin far og mor og kone og barn og brødre og søstre, ja, også sitt eget liv, kan ikke være min disippel. Den som ikke bærer sitt kors og følger etter meg, kan ikke være min disippel... Slik kan ingen av dere være min disippel uten at han oppgir alt han eier'. (Luk 14,26-27 og v.33)

Hvem tror vi egentlig at vi lurer? Det er tid for å beregne kostnadene!

Kanskje det er sant at virkelig har 'kommet til Jesus'; men kan vi si at vi følger Ham? Kanskje vi har trodd 'de gode nyhetene'; men bærer vi våre kors? Jesus befalte oss om å 'Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler'. (Matt 28,19) Kanskje vi trenger å bli disipler først?

Ja, frelse er 'av nåde, ved tro', og vi kan ikke legge noe til. Men det er Guds nåde som 'opptukter oss til å fornekte ugudelighet og de verdslige lyster, til å leve sedelig og rettferdig og gudfryktig i den vereden som nå er'. (Tit 2,12) Og sann tro er kjent av hva den gjør, siden 'troen uten gjerninger er unyttig'. (Jak 2,20)

Paulus advarte efeserne om å la noen forføre dem med tomme ord: 'For dette vet og skjønner dere at ingen som driver hor eller lever i urenhet, heller ikke noen som er pengegrisk - han er jo en avgudsdyrker - har arv i Kristi og Guds rike'. (Ef 5,5)

Tror vi at Guds standard er endret? Går 'kjødelige kristne' til en 'kjødelig himmel'? Nei.

'For uten helliggjørelse skal ingen se Herren ... De som hører Kristus Jesus til, har korsfestet kjødet med dets lidenskaper og lyster ... Eller vet dere ikke at deres legeme er et tempel for Den Hellige Ånd som bor i dere, og som dere har fått fra Gud? Dere tilhører ikke lenger dere selv. Dere er dyrt kjøpt! La da legemet være til ære for Gud!' (Heb 12,14;Gal 5,24;1.Kor 6,19-20)

Vi må komme til enighet om disse ordene.

Disippelskap er ikke en valgmulighet. Det er heller ikke billig. Peter sa det slik: 'Se, vi har forlatt alt og fulgt deg'. (Mark 10,28)

Hva har vi forlatt for å følge Ham?

Hvor frelst er vi? Del 1

Jeg har valgt å oversette en ny artikkel av Dr.Michael Brown (bildet) - på grunn av dens aktualitet i en tid som vår - hvor Guds ord vannes ut til det blir ugjenkjennelig.

Den kommer til å vekke reaksjoner, men det får så være. Vi trenger å vekkes opp:

'Den amerikanske kirke (og den norske) ved slutten av det 20 århundre erfarer en krise. I årevis har vi forkynt et billig evangelium og solgt en bløtaktig Frelser. Vi har lært bort frelse uten selvfornektelse og en krone uten kors. Vi har kommet de ufrelste i møte og kompromisset med verden. Nå er vi i ferd med å betale prisen.

Vårt budskap om 'øyeblikkelig-frelse' har vanæret Gud og forført mennesker. Vårt mangelfulle såkorn har gitt oss en elendig høst. Hvilken bedrøvelig innhøstning vi har fått.

Som amerikanske 'troende' tilbringer vi timer med å se fjernsyn men bruker minutter på å våke i bønn. Vi hungrer etter å få med oss de siste sportsresultatene men har lite behov for Ordet. Vi bruker mer penger på hundemat enn på misjon. Vi elsker å feste men hater å faste. Vi ønsker Guds velsignelser, men er slitne av Hans byrder.

Er dette det Jesus døde for? Er dette vårt 'nye liv' i Ham?

Stans opp et øyeblikk - og tenk!

Alle som bruker mer tid på å spille videospill enn å søke Gud i bønn har ingen rett til å kalle Jesus Herre i sitt liv. Alle som har mer lyst i denne verdens perverterte såpe-operaer tjener en annen gud. Alle som ikke kan dø bort fra en sesongs sportsbegivenheter tilber avguder.

'Om noen elsker verden, da er ikke Faderens kjærlighet i ham ... vennskap med verden er fiendeskap mot Gud'. (1.Joh 2,15 og Jak 4,4)

Når alt kommer til alt - hvem sine venner venner er vi?

Dette er virkelig en tid for en seriøs ransakelse av våre liv. Hva slags 'født på ny' erfaring har vi egentlig hatt når den ikke kaller oss til noen form for selvfornektelse, når den praktisk talt ikke produserer noen atskillelse fra verden, og fostrer ikke frem noe hat mot synd? Hvordan kan vi hevde at vi er født på ny ovenfra? Hvor er bevisene på vår 'nye natur'?

Vi kaller oss 'himmelborgere' - men hjertene våre er fanget av jordiske skatter. Vi synger: 'Vi er Guds barn', men vi lar oss underholde av de verste av djevelens barn. Vi hevder at vi er 'døde for verden' men vi er mer interessert i motebølger enn i evige sjeler.

Noe er riv ruskende galt med vår 'frelses-erfaring'. Dårlige frukter betyr dårlige røtter.

Vi sier: 'Bare bekjenn Jesus som Herre og du har grepet det!'
Han sier: 'Ikke enhver som sier til meg: Herre, Herre! skal komme inn i himlenes rike, men den som gjør min himmelske Fars vilje'. (Matt 7,21)

Vi sier: 'Bare fremsi denne bønnen og så er det gjort'.
Han sier til alle: 'Om noen vil komme etter meg, da må han fornekte seg selv og hver dag ta sitt kors opp og følge meg'. (Luk 9,23)

Vi sier: 'Bare kom fram til botsbenken. Det vil bare ta et minutt'.
Han sier: 'Strid for å komme inn gjennom den trange døren! For mange, sier jeg dere, skal søke å komme inn og ikke være i stand til det'. (Luk 13,24)

Hvem tror dere har rett?

(fortsettes)

Dr.Michael Browns spørsmål til Joseph Prince vedrørende hans nådelære, del 3

Her er tredje og siste del av spørsmålene som dr.Michael Brown (bildet) har stilt en av de fremste premissleverandørene for den nye nådelæren, Joseph Prince:

7. Vi er enige i at vi ikke trenger å bekjenne hver synd vi begår hver dag for å 'være frelst', men er en hver form for bekjennelse upassende? For eksempel, er det rett av en troende å si: 'Far, jeg er lei meg for at jeg har syndet og jeg ber om at du må vaske meg ren?' Er det OK å få være føtter vasket (for å bruke språket i Joh 13) når vi føler at vi trenger det? Fornekter vi da Guds nåde eller viser vi vår uvitenhet om Guds nåde når vi bekjenner våre synder for Ham, og ber Ham om å tilgi oss?

8. Siden du mener vi ikke skal dømme vår frelse ved vår oppførsel, hvordan kan vi unngå selvbedrag? Jeg vet at du er mot visse typer selvransakelse slik at vi ikke får synden 'på hjernen' og tar øynene av det ferdige frelsesverket på korset, men hva gjør du med vers som sier at vi vet at vi er gått over fra døden til livet bare hvis vi lever på en bestemt måte (som en John 3:14)? Hvis jeg forstår deg riktig, så ville du stilt et spørsmålstegn ved en persons frelse om han ikke viser noen livsendring og fortsetter å leve i synder man ikke vil omvende seg fra. Men betyr ikke dette at, på et visst nivå, at du ser du på egen oppførsel for å bekrefte din frelse?

9. Tror du det er noen fare i å hevde at det Jesus lærte før korset ikke gjelder for oss som troende i dag? Jeg bruker mye tid på dette temaet i boken min, og avslører det jeg mener er de svært reelle farene ved å gjøre dette, men for øyeblikket, lurer jeg på om du kunne fortelle meg hvorfor nåde-forkynnere som Spurgeon (som jeg nevnte ovenfor) eller DM Lloyd-Jones frydet seg over Bergprekenen og anså den for å være gjeldende for troende i dag, mens du avviser den og mener at den ikke gjelder for oss. Hadde de gått glipp av noe?

Dr Michael Browns spørsmål til Joseph Prince vedrørende hans nådelære, del 2

Her er andre del av spørsmålene Dr. Michael Brown (bildet) stiller en av de fremste premissleverandørene for den nye nådelæren. Første del ble publisert på bloggen i går:

4. Hvis Gud har uttalt at dine fremtidige synder er tilgitt på samme måte som Han har uttalt at dine tidligere synder tilgitt, hvorfor adresserer da Paulus og andre nytestamentlige forfattere disse syndene i sine brev, og hvorfor tar Jesus opp dem i Åpenbaringen 2-3? Vi vet at Gud ikke minner oss om våre tidligere bekjente synder, siden han har tilgitt og "glemt" dem. Hvorfor gjør Han det da med våre nåværende synder, og hvorfor advarer Han oss om farene ved å falle i disse syndene, hvis Han har tilgitt og glemt dem på forhånd?

5. En ledende hyper-nåde lærer hevder at læren om progressiv helliggjørelse er en "åndelig morderisk løgn." Betyr det at nåde-predikanter som Charles Spurgeon, som trodde på progressiv helliggjørelse, underviste i denne påståtte løgnen? Og hvis "progressiv helliggjørelse" betyr rett og slett å vandre i vår hellighet ved hjelp av Ånden, hva er så farlig om denne undervisningen? Sagt på en annen måte, trenger vi å avvise tanken om at den som gjorde oss hellige nå kaller oss til å leve hellige liv i tanke, ord og gjerning, og dermed "fullføre vår helliggjørelse i frykt for Gud" (2 Kor 7: 1)? Sier ikke Paulus at vi hellige (som er hvem vi er) og kaller han oss ikke også til å være hellige (det er hvordan vi lever)? (Se 1. Kor. 1,2).

6. Vi er enige om at den Hellige Ånd fordømmer oss aldri for våre synder som troende, men gjør han oss noensinne ubehagelige når vi synder? For meg er dette en veldig kjærlig handling av Faderen, som ikke ønsker oss komfortabele med å gjøre ting som kan ødelegge våre liv og andres liv. Er ikke det noe vi skulle omfavne? Og drar ikke dette oss til korset i stedet for vekk fra det?

(fortsettes)

Dr Michael Browns spørsmål til Joseph Prince vedrørende hans nådelære, del 1

Den svært anerkjente amerikanske bibellæreren, Dr Michael Brown (bildet) har stilt en rekke nærgående spørsmål til en av vår tids fremste premissleverandørene for den nye nådelæren: Joseph Prince.

Jeg synes spørsmålene er svært relevante, og har valgt å oversette dem til norsk:

Ganske regelmessig lytter jeg til vitnesbyrd fra troende som er blitt forvandlet gjennom tjenesten til Joseph Prince, og jeg takker Gud for hvert av disse gode vitnesbyrdene. Uten tvil - hans budskap om nåde er frigjørende med hensyn til mange former for legalisme, prestasjonsbasert religion og åndelig mindreverdighetskompleks - og for dette er jeg takknemlig.

I 1992 talte Gud til meg om å gjøre et nytt studium av nåden, og resultatet av dette studiet var en øyeåpner, så mye at et av kapitlene i en bok jeg gav ut i 1997: 'Go and Sin No More' fikk tittelen: 'Alt er nåde' og et annet: 'Bokstaven dreper'.

Så selv om jeg er blitt kjent som en 'omvendelses- og hellighetsforkynner' - som er sant, er det like sant at min forkynnelse strømmer ut av den nåde som uttrykkes mest fullkomment og helt i Jesus.

Det er fordi jeg ivrer slik for Guds sanne nåde (se 1.Pet 5,12) at jeg skrev boken: 'Hyper Grace: Exposing the Dangers of the Modern Grace Message', og selv om det er mye jeg er enig i når det gjelder den undervisningen pastor Prince gir, så er det også en sterk grad av uenighet når det gjelder dette.

Kritikerne av min bok 'Hyper Grace' har anklaget meg for å misforstå eller mistolke deres budskap til tross for at jeg siterer de aktuelle forfattere, pastorene og lærere direkte gjennom hele boken, rettferdig og i sammenheng.

Men siden vi alle er enige om at klarhet og ydmykhet er av største betydning i vår samhandling og at vi bør strebe etter samhold og forståelse der det er mulig, stiller jeg disse spørsmålene som utgangspunkt for en videre samtale:

Min intensjon er ikke å hisse opp til en debatt, heller ikke å spotte. Jeg gjør det for at vi skal forstå hvor vi skilles ad og hvor vi ikke gjør det. Så her er mine spørsmål til deg:

1. Krever Gud noe av deg som sitt barn? Er det noe Han sier som du gjøre annet enn å motta Hans nåde? Hvis det forholder seg slik, er det åndelige fordeler som kommer av det å adlyde disse kravene og åndelige tap som kommer av det at vi ignorerer dem?

2. De nytestamentlige forfatterne formaner oss ofte til å leve på måter som er til behag for Herren. Betyr det at det er mulig å leve slik at vi ikke behager Ham? Vi er enige om at Han er relaterer seg til oss som Hans elskede barn, men er Han alltid fornøyd med oss? Og siden Paulus oppfordrer oss til ikke å gjøre Den Hellige Ånd sorg, betyr det at vi kan gjøre Den Hellige Ånd sorg?

3. Er det noe du kan gjøre for å skuffe Herren? Hvis Herren ser oss alltid som perfekt i Hans øyne, er det noen måte vi kan skuffe Ham på? Jeg har hørt det sagt at vi bare kan gjøre Ham sorg eller skuffe Ham ved ikke å stole på hans nåde, men ifølge ditt budskap har ikke den synden også blitt tilgitt?

(fortsettes)

En underlig 'nådelære'

Johan Olehäll er for meg et ukjent navn. Jeg ser at han oversetter nyhetsbrevet til den kontroversielle eksponenten for den nye nådelæren, Peter Ljungreen, 'Missions Visionen'. I det siste nr som lå i postkassen min i dag, har Olehäll skrevet en artikkel om syndernes forlatelse, hvor han setter ord på en underlig lære som de nye nådelærerne forfekter.

Han skriver om 1.Johannesbrev og hevder at det første kapitlet ikke gjelder gjenfødte kristne, men er skrevet til falske lærere! I samme artikkel mener han at en 'mistolkning av 1.Joh 1,9 har ført til en inflasjon i syndsbekjennelser som igjen har ført til at kristne er mer bevisst sine synder enn om sin rettferdighet i Kristus'.

Om 1.Johannesbrev skriver Johan Olehäll følgende:

'Historikerne er enige om at 1.Johannesbrev ble skrevet for å gå i rette med vranglærere som forsøkte å lure inn falsk lære i forsamlingen. Det virker som om disse falske lærene fornektet syndens eksistens og dermed også behovet for å tro på og akseptere Jesus som Frelser og Herre. I den sammenhengen der Johannes skriver om syndsbekjennelse koblet med syndernes forlatelse taler han til mennesker som:

1. Vandrer i mørket
2. Ikke har fellesskap med Gud eller andre troende
3. Påstår at de aldri har syndet
4. Ikke har Guds ord i seg

Når Johannes i kapitel 2 vender seg til de han kaller 'mine barn' er det åpenbart at han vender seg til de sanne troende. Om dem sier han at:

1. allerede har beseiret den onde (mørkets fyrste)
2. allerede kjenner Herren som er fra begynnnelsen
3. allerede har fått tilgivelse for sine synder (han sier ikke at de først må bekjenne sine alle de synder de har begått den siste uken)
4 allerede har Guds ord i seg.

Kan det være slik at oppfordringen til syndsbekjennelse i 1.Joh 1,9 faktisk er rettet mot de falske lærerne som påstod at de aldri hadde syndet og dermed ikke anså seg å være i behov av frelse'.

Så langt Johan Olehäll.

1.Johannesbrev
Det er riktig at 1.Johannesbrev er et oppgjør med ulike former for vranglære som spredte seg i de tidlige kristne forsamlingene. Det gjelder ikke minst gnostisismen. Men det er ingen ting som tyder på at Johannes tar oppgjør med disse ulike lærdomsværene i det første kapitlet, for så å henvende seg til de troende først i kapitel 2. Det Olehäll hopper bukk over er at Johannes allerede i det første verset i det andre kapitlet skriver: 'Mine barn, dette skriver jeg til dere for at dere ikke skal synde, Men om noen synder, har vi en talsmann hos Far, Jesus Kristus ...'

Leser man videre i kapitel 2 kan vi lese blant annet dette: 'Den som sier: 'Jeg er i ham', må leve slik Jesus levde'. (v.6)

Jeg tror vi alle må erkjenne at overfor et slikt ord, kommer vi alle til kort. Vi får også lite at den som ikke holder Jesu bud, 'er en løgner, og sannheten er ikke i ham'. (v.4)

Stilt overfor dette - og det er mer - finner nok de fleste ut at de gjør synd, og trenger å gjøre det som 1.Joh 1,9 forteller oss: 'Men dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser oss fra all urett'.

De Olehäll så henviser til er jo ulike mennesker i forsamlingene Johannes skriver til som befinner seg på ulike modenhetsnivåer, ikke nødvendigvis i alder. Du har de unge begeistrede nyfrelste, og du har de som har levd med Herren Jesus en tid, som gjør seg ulike erfaringer i vandringen med Herren.

Uansett modenhetsnivå har vi alle noe til felles:

Vi synder alle. Det vil si at vi av og til kan komme til å vandre i mørke. Hvordan skjer det? Ved at vi ikke lever i lyset med våre liv: vi bedrar, vi lyver, vi lurer unna. Vi elsker ikke andre slik vi elsker oss selv, eller slik vi elsker Herren. Vi blir misunnelige, stridslystne, etc. Samtidig sier vi: Jeg lever i Ham.

Jeg undrer meg over setningen til Olehäll, hvor han skriver: 'han sier ikke at de først må bekjenne sine alle de synder de har begått den siste uken'. Jeg spør: Hvorfor er det et problem?

For å sitere Johannes igjen: ''Mine barn, dette skriver jeg til dere for at dere ikke skal synde, Men om noen synder, har vi en talsmann hos Far, Jesus Kristus ...'

8 kjennetegn på en 'hyper-nåde menighet'

I en artikkel publisert i det anerkjente amerikanske tidsskiftet Charisma, publisert i dag, har Joseph G. Mattera (bildet), biskop for Resurrection Church i Brooklyn, New York satt opp en liste på åtte kjennetegn på en menighet som forkynner den nye nådelæren.

I følge biskop Mattera er dette de åtte kjennetegnene på det som nå går under havnet: 'hyper-nåde':

1. Predikanten taler aldri mot synd
Om du er en del av en slik menighet, vil du merke deg at ordet 'synd' som regel kun nevnes når det er snakk om tilgivelse for synd, men svært sjeldent i en kontekst hvor det er snakk om å ta et standpunkt mot synd. Det er et unntak: Når de fordømmer synden til 'legalistene' og 'fariseerne'.

2. Pastoren vil ikke ta opp kontroversielle emner
Når emner som abort dukker opp vil disse pastorene skygge unna fra å nevne det, fordi de er redd for å fornærme folk.

3. Det Gamle testamente er nesten fullstendig ignorert
I disse menighetene er Det gamle testamente behandlet som om det kun inneholdt forbilder og skygger som kan brukes som preken-illustrasjoner, uten å ha noen virkelig verdi for våre liv i dag.

4. Mennesker som lever i umoral gis tillatelse til å preke og lede tjenester
En pastor fortalte meg at seksuell umoral og drukkenskap er tøylesløs i mange evangelikale menigheter - selv blant mange smågruppe ledere og andre ledere i lokale menigheter. Dette fordi det er stor mangel på ansvarlighet.

5. Pastoren taler ofte mot den institusjonelle kirke
Mange hyper-nåde pastorer fordømmer kontstant menigheter som er konservative når det gjelder verdivalg fordi de tror at disse menighetene representerer 'den gamle skolen' som ikke lenger er relevante for dagens virkelighet.

6. Pastoren taler mot tienden
De begrunner dette med at tienden hører Loven til.

7. Pastoren preker kun positive motiverende budskap
De som tilhører disse menighetene hører bare budskap om helse, velstand, fremgang, Guds kjærlighet, Guds tilgivelse og om hvordan man kan ha suksess i livet.

8. Nøkkelmedlemmer av menighetene lever regelmessig i syndfulle urene liv
Fordi det ikke er noen forkynnelse mot synd, er det en sterk understrekning av nåden, ingen forkynnelse av omvendelse, dom eller helvete.

Du finner hele artikkelen her:

http://www.charismamag.com/spirit/spiritual-growth/18158-8-signs-of-hypergrace-churches

Når Guds navn misbrukes og man tror man har Guds velsignelse

Et av de grelleste og styggeste eksemplene på hvor galt det kan gå med den nye nådeforkynnelsen som i dag forkynnes i visse sammenhenger, fikk jeg et eksempel på i går.

En av mine Facebook venner hadde lagt ut en statusmelding hvor han banner så det lyser, og forteller sine lesere at han elsker Jesus og skal han ut for å ta seg en øl. Han forsvarer banningen med at 'jeg føler jeg har Guds velsignelse i å ha denne språkbruken'! Vedkommende tror nemlig at han skal vinne andre med å bruke samme språk som dem, for da vil de åpne seg for evangeliet! Han mener at hans kall er å bli som verden.

Interessant er det også å lytte til hva han sier når jeg påpeker at Guds ord sier at vi ikke skal misbruke Herrens navn. Da svarer han som de fleste av de som hevder den nye nådelæren når når noen konfronterer dem med det de sier: 'Du er så religiøs!'

Er det likegyldig hvordan vi snakker vi som har med Jesus å gjøre?

Her er hva Guds ord sier: 'La ikke råttent snakk gå ut fra deres munn, men god tale som er nødvendig til oppbyggelse, og som blir til velsignelse for dem som hører på'. (Ef 4,29)

Når vi ble en kristen forteller Guds ord oss at vi gikk over fra døden til livet, fra mørke til lys. Denne forvandlingen må vises seg i praktisk liv. Den som banner, slutter å banne. Den som stjal, slutter å stjele. Den som lurte skattemyndighetene, gjør opp for seg og betaler sin skatt. Ingen ting av dette handler om religiøsitet, det handler om at man har skiftet fra å ha denne verden som sin Gud, til å ha Jesus som sin Herre. Og Guds ord oppfordrer oss til at vi skal la vårt sinn fornyes!

'Jeg formaner dere altså, brødre, ved Guds miskunn, at dere fremstiller deres legemer som et levende og hellig offer til Guds behag. Dette er deres åndelige gudstjeneste. Og skikk dere ikke lik denne verden men bli forvandlet ved at deres sinn fornyes, så dere kan dømme om hva som er Guds vilje: det gode, det som han har behag i, det fullkomne'. (Hebr 12,1-2)

Tenk på den ufattelige pris som Jesus betalte for våre synder og for å sette oss fri fra syndens slaveri! Guds menighet er en blodkjøpt og blodvasket menighet! Og så skal vi trampe på Jesu blod ved å misbruke Herrens navn, og tro at vi med å bli lik denne verden skal vinne den for Jesus! Vi er av kongelig ætt, et hellig presteskap, et hellig folk, og så skal vi banne med Guds velsignelse! Nei, nei og atter nei. Hvordan skulle vi da 'forkynne hans storhet, han som kalte dere fra mørket til sitt underfulle lys'? (1.Pet 2,9)

Merk dere disse ord!

'For dere vet at det ikke var med forgjengelige ting, med sølv eller gull, dere ble kjøpt fri fra den dårlige ferd som var arvet fra fedrene, men med KRISTI DYREBARE BLOD, som blodet av et feilfritt og lyteløst lam...' (1.Pet 1,18-19)

Legg merke til hva Guds ord sier: Vi ble kjøpt fri fra vår dårlige ferd, altså vårt gamle liv. Den gangen kunne det hende vi bannet og sverget, men ikke nå! Vi er kjøpt fri fra dette, og med betalingen var den høyeste pris av alle: Jesu blod. Ikke tråkk på det.

Faren ved den forvrengte nåden, del 2

Her følger andre og siste del av artikkelen til David Ravenhill (bildet):

Peter og Paulus så Herren, som er den eneste kroppsliggjøringen av nåde og sannhet. Hvis noen har hatt en korrekt åpenbaring og forståelse av nåde, så er det disse to.

Du husker kanskje at Paulus måtte korrigere romerne for deres tendens til misbruke nåden ved å fortsette å synde. Dette misbruket av nåden har nok en gang reist sitt hode og blir lært i stadig større sirkler av kirken. Disse som forfekter hyper-nåde budskapet vil fortelle deg at siden dine synder i fortid, nåtid og fremtid alle er blitt tilgitt, er det ikke lenger noe behov for å omvende seg. Omvendelse, hevder de, er å erkjenne synd som allerede er tilgitt. Hvorfor føre noe inn igjen i boka, som allerede er slettet? Slik er deres resonnement.

Men er dette virkelig sunn bibelsk lære? I sitt første brev til Korinterne skjenner Paulus på dem fordi de ikke tok tak i den åpenbare synden begått av en bror som som var seksuelt involvert i sin fars kone. Korinterne la seg på hjertet det Paulus skrev. Så - i sitt andre brev roser han dem for deres gudgitte sorg som drev dem til omvendelse (2.Kor 7,9-10). Han nevner omvendelse to ganger i de to versene. Om vi følger den feilaktige forståelsen av nåde, hvorfor ble så denne mannen som begikk denne seksuelle perversjonen disiplinert i det hele tatt, om det var slik at han allerede var tilgitt? Hvorfor straffe ham for noe som allerede var under blodet?  Det er opplagt at Jesus ikke anså dette å være tilfelle når Han formaner fem av syv menigheter i Åpenbaringen til å omvende seg!

Endelig - og som jeg har sagt mange ganger - hvis vi sier at omvendelse ikke lenger er nødvendig fordi synden allerede er tilgitt, hvorfor trenger vi da å omvende oss første gangen, for å bli frelst? Det finnes de som mener at siden all synd er blitt sonet, så er vi alle frelst, det er bare det at vi ikke vet det. Dette er den gamle men fremdeles svært levende falske lære som kalles universialisme eller den endelige forsoningen.

Judas var svært opptatt av falsk lære i sin samtid og forteller oss at vi må 'stride alvorlig for den tro som en gang for alle ble overgitt til de hellige' (Jud v.3/Bibelen Guds Ord/Bibelforlaget) Hvorfor? Fordi dette var de i kirken som forvrengte Guds nåde til løsaktighet. Dette, tror jeg, var også læren til Jesabel i menigheten i Tyatira. Personlig tror jeg ikke at hun åpent lærte at det var ok å bli involvert i seksuell umoral, men i stedet førte hennes forvrengte budskap til denne type aktivitet.

Dette er også min største frykt når det gjelder hyper-nåde budskapet. Jeg tror oppriktig at mange advokater for hyper-nåde budskapet er tydelig overbevist om at de forkynner en frisk åpenbaring av nåde, så tror jeg også for visst at frukten av deres forkynnelse i stedet vil bringe vanære til den egentlige Guds nåde som de søker å opphøye.

Jeg kan bare trygle og be de som er fanget av denne falske nådelæren om å se nok en gang på deres tro i lys av Guds Ord istedet for å bli dratt med av den siste trenden av noen få populære og prangende skrikekråker. Hvis frukten av denne læren ikke fører til en lengsel etter Gud og et ønske om å bli Ham lik, så skulle vi sky dette som pesten. Alt som er mindre enn dette er ikke Guds sanne nåde.

Faren med den forvrengte nåden, del 1

Dette budskapet av David Ravenhill, her sammen med kona Nancy, er et av de viktigste budskapene jeg har oversatt. David Ravenhill er sønn av den legendariske vekkelsesforkynneren, Leonard Ravenhill, som var en åndelig far for David Wilkerson.

'Noen kloke hoder har sagt: Kirken har lidd mer på grunn av sine eksponenter enn fra sine opponenter'. Dette er virkelig sant i dag. Vi ser et stormangrep fra et særdeles farlig lærdomsvær som berører Kristi kropp som aldri før. Vi har det grafiske og profetiske bildet av slangen i Åpenbaringen som øser vann ut av munnen sin som om det var en elv i et forsøk på å feie vekk kvinnen (Åp 12,15-16) For mitt vedkommende taler dette om fiendens falske elv som forsøker å forføre kirken i endens tid. Jeg takker Gud for at Han har lovt: 'Når fienden kommer inn som en flodbølge, skal Herrens Ånd løfte et banner midt imot den'. (Jes 59,19/Bibelen Guds Ord/Bibelforlaget).

En av fiendens listige knep er å bruke noe som i utgangspunktet er godt og søke å gjøre det bedre. Hyper-nåde budskapet er et kroneksempel på dette. Hva er mer forunderlig enn nåde? Ingenting definerer den kristne tro bedre enn nåden. Ingen av oss vil noensinne kjenne vår praktfulle Frelser og Herre uten Hans forløsende, forsonende nåde. Det finnes ingen sekt, kult eller religion som har noen lære som kan sammenlignes med den. Nåden finnes i Kristus alene!

Det er derfor ikke så underlig at fienden forsøker å forbedre dette herlige budskapet ved å gjøre det enda mer herlig, mens han samtidig smører det med forførelsens og forvregningens dødelige gift.

Krevende budskap?
Tenk nå hvordan du vil reagere på det budskap som vil formane deg til å være aktpågivende, våken, lydig, ikke følge dine tidligere lyster, bli hellig, leve i ærefrykt, lyde Ordet, og legge til side all ondskap, svik og hykleri. Tenk om budskapet gikk ut på at du skulle elske og lese Guds Ord, bli voksen, fortelle andre om Guds godhet, unngå kjødelige lyster, gjøre gode gjerninger, gjøre det rette, og ikke det onde, ivre for det som er godt og hellige Kristus som Herre i våre hjerter?

Mange innen Kristi kropp vil i dag rope ut mot et slikt budskap. De hevder at det hele ikke er noe annet enn en religiøs ånd, legalisme eller kjødelige gjerninger. Nåde, blir vi fortalt, setter deg fri fra alle disse gjerninger og frigjør deg slik at du ikke lenger er under noe krav av noe slag. Nåde, sier de, kommer til deg, uten noen heftelser. Men er dette virkelig nådens budskap? Har fienden forblindet våre øyne ved å 'supersize' det sanne budskapet om nåden - og på den måten forvrenge det?

Det kan hende det overrasker deg, men alle disse formaningene, som er listet opp ovenfor er hentet direkte fra 1.Petersbrev. Og her er den mest oppsiktsvekkende sannheten: Peter forteller oss mot slutten av dette brevet: '... dette korte brevet har jeg skrevet for å oppmuntre dere og vitne om Guds sanne nåde. I den må dere bli stående'. (1.Pet 5,12. Bibelselskapets oversettelse)

Her har vi en av de mest komplette og omfattende åpenbaringer av den sanne nåden som finnes i Det nye testamente. Ja, nåde er fullstendig og ugjenkallelig gratis, og den sørger for Guds kraft til å forvandle oss. Dette var opprinnelige hensikten. Paulus, i sitt brev til Titus, forklarer det på denne måten:

'For Guds frelsende nåde til alle mennesker er åpenbart, og denne nåden oppdrar oss for at vi skal fornekte ugudelighet og verdslige lyster og leve edruelig, rettferdig og gudfryktig i den nåværende tidsalder ...' 

(fortsettes)

Steve Hill advarer mot falsk nådelære som kan ta livet av millioner av troende

I en artikkel publisert på nettsiden til det anerkjente magasinet Charisma, kommer Steve Hill (bildet), evangelisten fra vekkelsen i Brownsville i Pensacola, med en kraftig advarsel mot en stor forførelse han ser komme mot Kristi kropp.

Bakgrunnen er et syn Steve Hill så for noen få dager siden. Han så et stort snøskred som veltet inn over menigheten. Jeg skal ikke referere synet. Det kan du lese om i linken, som du finner nedenfor. Men jeg skal gjengi hva denne vranglæren representerer:

"Pastorer og bibellærere verden over har bukket under for vranglære som inkluderer 'universell forsoning', 'at mennesket er guder', de utfordrer Skriftens pålitelighet, inkludert at de løfter bort alle grenser, og gjør krav på Hans forunderlige nåde, på en slik måte at den egentlig betyr 'forunderlig frihet'. Du er fri til å leve i følge dine egne ønsker. Lyder ganske kjent, ikke sant? 'I de dager var det ingen konge i Israel. Enhver gjorde det som var rett i egne øyne'. (Dom 17,6)"

Steve Hill forteller at han møtte 'en åndelig leder' her om dagen som sa: 'Dere gutta tilhører det gammeldagse hellighetsfolket, vi er det moderne nådefolket. Dere er bundet, mens vi kan gjøre hva vi vil'.

Steve Hill advarer mot at de mest dedikerte troende kan bli forført, slik Jesus sa:

'For falske messiaser og falske profeter skal stå fram og gjøre store tegn og under, for å føre også de utvalgte vill, om det var mulig'. (Matt 24,24)

Du finner artikkelen her:

 http://www.charismanews.com/opinion/34894-steve-hill-the-spiritual-avalanche-that-could-kill-millions

Nådeløs kritikk av 'de religiøse'

Man blir bare trist av å lese siste nr av 'Missions Visionen', hvor den svensk/kanadiske 'mirakel'-evangelisten Peter Ljunggren (bildet), nok en gang bruker stor spalteplass på å angripe kristne med en annen bekjennelse av ham selv. Og det er selvsagt 'de religiøse' som får unngjelde. Som jeg har sagt før: Det er underlig dette: 'De religiøse' er alltid 'de andre', aldri en selv. Og Peter Ljunggren legger ikke skjul på at 'de religiøse' er lutheranere, ortodokse og katolikker. Han angriper dem for deres liturgi, hvordan de kler seg og måten de ber på.

Hva Peter Ljunggren selv angår så er det ingenting å bemerke. Det er ikke noen problemer med at han kler seg i nasjonale afrikanske drakter, eller hans måte å be på. Ikke hans måte å preke på heller. For han hører jo ikke med i kategorien 'religiøs'. Han nevner ikke med et eneste ord at han er skilt og gift for tredje gang. Det finnes et pent bryllupsbilde av ham og hans tredje kone Taina Kuusiluoma diskret bakerst i bladet, hvor det står at de giftet seg i Toronto International Celebration Church, og at vigselshandlingen ble forrettet av hans sønn. Nevnt er heller ikke at han er politianmeldt i Finland for tyveri.

Det som holdes frem er nåden. Det er den 'de andre' ikke har forstått. 'De andre' forstår ikke hvordan de lider under loviske forordninger, og at de egentlig er fri. Slik Peter Ljunggren er, til å skille seg og gifte seg, om igjen og om igjen. For det handler jo om nåde, ikke religion, om vi skal tro Ljunggrens evangelium.

Nå har ikke Peter Ljunggren 'inga problem med yttre symboler i sig', som han skriver, men det er vel og merke når han selv presenterer evangeliet for andre. Så lenge han gjør det, går det greit. Men altså ikke når 'de andre' presenterer evangeliet, for 'de andre' har jo ikke forstått det.

Jeg har tenkt mye på disse ordene i det siste:

'Den ydmyke får nåde'.

I grunnen er det ikke mer å si.

Den billige nåden er nåden som rettferdiggjør synden, ikke synderen

Jeg har nettopp begynt å lese den nye oversettelsen av Dietrich Bonhoeffers klassiker "Nachfolge", i Knut Grønviks glimrende oversettelse.

Igjen slår det meg hvor aktuell Bonhoeffer er, selv så mange år etter sin død. Den lutherske teologen, som led martyrdøden bare noen få dager før krigens slutt, blottlegger det som er en av vår tids store utfordringer: den billige nåden. Det er Bonhoeffer som lanserte begrepet, som er særdeles beskrivende. Hør bare:

"Billig nåde er vår kirkes dødsfiende. I dag står kampen om den dyre nåden. Billig nåde er nåde til utsalgspris, tilgivelse og trøst på billigsalg, rabbaterte sakramenter. Billig nåde er nåde som kirkens uutømmelige forråd, et kammer man lettvint, grenseløst og uten betenkeligheter øser av, nåde uten noen pris, nåde som ikke koster noe. Det skal jo ligge i selve nådens vesen at regningen er betalt på forhånd for alle tider. Med henvisning til den forhåndsbetalte regningen kan man så få allting gratis. Kostnadene har vært uendelig store, og følgelig er det også uendelige muligheter til å bruke og sløse. Hva skulle nåde være, om den ikke var billig?

Billig nåde er nåde som læresetning, som prinsipp, som system. Billig nåde er tilgivelse som en allmenn sannhet, Guds kjærlighet som kristelig forestilling om Gud. Sier man ja til den, har man allerede tilgivelse for sine synder. En kirke som forfekter denne nådelæren, har dermed også selv del i nåden. I en slik kirke finner verden billig dekke for sine synder, synder den ikke angrer og slett ikke øsnker å settes fri fra. Billig nåde fornekter derfor Guds levende ord, den fornekter at Guds ord ble menneske.

Billig nåde rettferdiggjør synden, ikke synderen. Ettersom nåden likevel utretter alt av seg selv, kan jo alt bare fortsette som før...

En kristen kan altså like godt leve som resten av verden, ligne verden i ett og alt og må for all del - det ville vært svermerisk kjetteri! - ikke driste seg til å føre et annet liv under nåden enn under synden."

Tok Paulus og de første kristne feil mht fasten - et oppgjør med lettvint nådeforkynnelse

Tok apostelen Paulus og de første kristne feil, hadde de fullstendig misforstått Jesu verk på korset? Det er grunn til å spørre fordi enkelte mener at vi ikke lenger skal faste eller gå inn i bønnekamp. En av de som kommenterer på bloggen her, skriver:

"Hei, var det ingen som kunne fortelle predikanten at Jesus kom med det glade budskap?? Alvorligheten sto Moses for, han produserte blod og bot, jesus fikset vin og sang. Spre det budskapet dere, da kan dere feste istedet for faste."

Argumentasjonen har jeg hørt før, hos noen av Åge Åleskjærs ivrige tilhengere, ja til dels hos ham selv også. Men holder argumentet vann?

Jesus fastet: "Og da Han hadde fastet i førti dager og førti netter." (Matt 4,2)

I sin undervisning i Bergprekenen taler Jesus om faste: "Og når dere faster, så vær ikke som hyklerne, som faster med et trist ansikt ..." (Matt 6,16) Legg merke til to ting i denne forbindelse: Jesus sa ikke OM dere faster, men NÅR dere faster. Legg også merke til at faste ikke er snakk om hykleri eller det enkelte foraktelig kaller religiøsitet. Han skiller mellom de som faster og de som hykler! Det er jo blitt så populært i enkelte kretser dette å kalle andre for hyklere, religiøse og fariseere. Jeg hører det ofte brukt fra mennesker som representerer den såkalte nådebevegelsen. De bør merke seg Jesu ord i denne sammenhengen.

I Matteus kapitel 9 møter vi Jesu disipler som stiller spørsmålstegn ved disiplene til døperen Johannes. De fastet. Hva svarer så Jesus på dette spørsmålet? "Kan brudgommens venner sørge så lenge brudgommen er hos dem? Men dager skal komme da brudommen vil bli tatt fra dem, og da skal de faste." (Matt 9,15) Hvilken tid er dette snakk om? Tiden etter Jesu død og Hans himmelfart. Brudgommen ble jo tatt bort fra disiplene da Han ble lagt i graven, og etter himmelfarten.

En dag møter disiplene en mann som er besatt av onde ånder. De klarer ikke å drive de onde åndene ut. Da svarer Jesus dem: "Men dette slaget farer ikke ut uten ved bønn og faste." (Matt 17,21) Er det slik å forstå at det ikke finnes onde ånder lenger? Eller er det bare "dette slaget" som ikke eksisterer lenger?

For argumentasjonen til den såkalte nådebevegelsen er at de ordene jeg nå har sitert handler om tiden før Golgata, og at de ikke gjelder lenger for oss som lever etter Golgata. Om denne påstanden er sann, må det bety at Jesus ikke mente det Han sa da Han sa vi skulle faste etter at Han var blitt tatt fra oss. Og da er det også slik at enkelte demoner ikke eksisterer lenger.

Forstod de første kristne det slik at fasten ikke gjaldt lenger? At det var et før og ett etter Golgata med hensyn til fastepraksisen? La oss se hva Apostlenes gjerninger og brevene forteller oss.

Når Saulus fikk møte den oppstandne Jesus, fastet han i dagene som fulgte. "Og i tre dager var han uten syn, og han verken spiste eller drakk." (Apgj 9,9) Jo, hører jeg Nådebevegelsen si, men dette var før Saulus ble Paulus, før han forstod betydningen av korset. Stemmer dette? Nei, ingen har vel skrevet mer om betydningen av korset - både den vertikale og den horisontale betydningen - enn Paulus. Likevel skriver han om seg selv: "ofte i faste ..." (2.Kor 11,27) Om det var slik at vi ikke trenger å faste lenger, hvorfor fastet da Paulus, som skrev mer om korsets betydning enn noen annen, og fastet ikke bare en gang, men han gjorde det ofte? Hadde han likevel misforstått? Er de noe nådebevegelsen forstår som Paulus ikke forsto?

For om nådebevegelsen har rett på dette punkt, så hadde de første menighetene feil! For praksisen med å faste var utbredt blant dem. Men dette er jo en jødisk praksis, innvender nådefolket? Ja, jødene fastet, men det gjorde de første kristne også. I Antiokia, hvor flesteparten av medlemmene var hedningekristne og ikke jødiske, leser vi: "Mens de tjente Herren (holdt gudstjeneste) OG FASTET ..." (Apgj 13,2)

Senere, når nye eldste skulle innsettes i de nye menighetene, leser vi: "Etter at de hadde utpekt eldste i hver menighet og bedt og fastet, overga de dem til Herren ..." (Apgj 14,23) Dette var med andre ord en fast praksis. Det gjaldt ikke bare en menighet, men i hver menighet.

Svaret er med andre ord helt annerledes enn det nådebevegelsen hevder. Det å faste opphørte ikke med korset, det er noe vi finner på begge sider av Golgata kors, et mektig våpen gitt til menigheten brukt i innvielse for Herren.

Paulus malt av Rembrandt.

Skjellsordet "fariseer" -det nådeløse "nådefolket", del 4

Hillel og Shammai skolen hadde en sterk innflytelse på fariseismen. Rabbi Hillel var Gamaliels bestefar, en ledende autoritet i det første århundres Sanhedrin og en leder apostelen Paulus hadde stor respekt for. Hillelskolen blomstret rundt 20 f.Kr. Hillel selv var av Davids ætt og hans innsikt og visdom påvirket såvel jødedommen som kristendommen.

Om Hillel finnes det mange historier som beskriver hans karakter, og som viser at han var en ydmyk mann og ekstremt tålmodig, og som strebet etter å skape fred. Han er på en måte rake motsetning til sin kollega Shammai, som er portrettert som en mann som var utålmodig og rask til å tenne!

Det finnes en berømt historie som illusterer dette: En hedning kom en dag til Shammai. Denne ønsket å omvende seg om Shammai kunne fortelle ham hele Loven mens han sto på et bein. Shammai avviste ham bryskt, så hedningen gikk til Hillel. Hillel sa: "Det du hater å gjøre, gjør ikke det mot din neste, dette er hele loven, resten er bare kommentarer. Gå nå og praktiser!" Hillel er blitt en modelfigur for jødene siden. Jesus lærte det samme: "Derfor, alt dere vil at menneskene skal gjøre mot dere, gjør det også mot dem! For dette er loven og profetene." (Matt 7,12)

Det finnes en rekke hendelser som er beskrevet i Talmud som viser sammenstøtene mellom disse to lederne i deres forståelse av Torahn. Brad Young, hvis bok jeg tidligere har sitert i denne artikkelserien, skriver at "Hillel's holdning var mer akseptabel for Gud. Hans tålmodighet og milde temperament er legendarisk i den talmudiske litteraturen." Shammai er kjent for sin nøye tolkning av Skriften og sto for det tydeligste skille mellom jøder og hedninger.

Det er viktig å forstå disse kontrastene mellom de ulike skolene innfor fariseismen, om vi skal forstå noen av de kraftige reaksjonene Jesus kommer med overfor fariseismen. Det er tydelig at Jesus hadde preferanser i forhold til Hillel fremfor Shammai.

I neste og siste artikkel i denne serien skal vi se på hva det vil si å "sitte på Mose stol".

(fortsettes)

Skjellsordet "fariseer" -det nådeløse "nådefolket", del 3

I følge Jewish Encyclopedia dannet fariseerne en liga eller et brødrefellesskap som ble kalt "haburah". Her hadde kun de adgang som, i nærvær av tre medlemmer, forpliktet seg på en streng overholdelse av den levittiske renhet. Denne avgjørelsen innebar avvisning av det man kalte "Am-ha-Arez" eller de som ikke var så nøye med hvordan de levde. Det var denne strenge overholdelsen av den levittiske renhet som til slutt brakte fariseerne og menigheten inn i en konflikt etter Jesu himmelfart. De fikk et stort problem å hanskes med når det gjaldt innflytelsen fra hedninger som ble en del av den kristne forsamlingen, uten noen rituell omskjærelse.

Det å være fariseer innebar at man betalte tiende og også en hengivelse til de bibelske instruksjonene som det ble stilt krav til av en prest. Blant fariseerne hadde du de skriftlærde, som hadde gått i skole, men majoriteten av dem var dedikerte legfolk. De trodde på Guds inngripen i deres liv og i deres fellesskap.

Merk deg dette: Fariseerne lærte ikke, slik mange synes å tro, at en ble frelst ved å holde Torah'en. I stedet forholdt det seg slik at Torah'en måtte iaktas fordi det var den høyeste åpenbaring fra Gud. Motivieringen til å vise Guds kjærlighet gjennom lydighet synes å ha vært bakgrunnen for det apostelen Johannes skriver i 1.Joh 4,19:

"Vi elsker fordi han elsket oss først."

Fariseerne trodde også på den muntlige loven, en hengivelse til å gi videre det man selv hadde mottatt til neste generasjon.

Det var fariseerne som holdt Jødedommen sammen etter det andre Tempels ødeleggelse.

I neste artikkel skal vi se nærmere på to skoleretninger innen fariseismen: Hillel og Shammai.

(fortsettes)

Bildet viser en side av Talmud.