Det er oppsiktsvekkende, og svært underkommunisert, men det finnes noe Jesus hater. Tanken er kanskje fremmed for deg, fordi når vi forkynner om Jesus, forkynner vi om hans kjærlighet.
Hvem var nikolaittene? De nevnes kort to ganger i sendebrevene i Åpenbaringen. De karakteriseres som onde, og Jesus hater denne læren! Han sier det selv. De er som giftig ugress i åkeren. Til og begynne med som harmløst, men når det får vokse opp kveler det hveten og ødelegger innhøstningen.
For den tidlige kirken var nikolaittene en stor trussel. Innflytelsen fra dem merkes den dag i dag, og det er de som mener at de er en medvirkende årsak til det Bibelen kaller det store frafallet som skal finne sted før Jesus kommer igjen.
De nevnes i brevet til menigheten i Efesos, i Åpenbaringen 2,6. Denne menigheten får ros av Jesus for "å hate nikolittenes gjerninger, slik jeg selv gjør."
Den andre gangen de nevnes, er i brevet til menigheten i Pergamum, en menighet Jesus refser fordi den tillater at noen "holder seg til nikolaittenes lære", og Jesus ber menigheten om å vende om. Om den ikke gjør det vil Jesus "kjempe mot dem med sverdet som går ut av min munn." (Åp 2,15-16)
Det er sjelden Bibelen nevner en gruppe og en lære så direkte, og enda sjeldnere at Jesus uttrykker hat mot en bevegelse. Men det er kanskje ikke så merkelig når denne gruppen var som kreft som truet selve menighetens eksistens.
I en tid hvor det snakkes så mye om kjærlighet og inkludering, er det viktig at vi får med oss at det er noe Jesus ber oss om å ikke tolerere.
Menigheten i Efesos hadde mange problemer og utfordringer, men når det gjaldt nikolaittenes lære nektet den å kompromisse. For her var ondskap kamuflert som nåde.
Menigheten i Pergamum gikk kompromissets vei. De omfavnet riktignok ikke denne læren, men de tolererte den. Toleransen førte til korrupsjon. Konklusjonen er klar: vi kan ikke flørte med det falske og forbli trofaste mot sannheten.
Niko på gresk betyr å beseire eller overvinne, og laos betyr folk. Vi kan gjerne oversette det med: de som søker å dominere eller å herske over de troende.
Enkelte bibelforskere mener at nikolaittenes lære gikk ut på å fremstille nåden på en slik måte at den ga tillatelse og aksept til å synde. I stedet for å sette folk fri førte de dem djupere inn i bundethet.
Ireneus mente at nikolaittene stammet fra Nikolaus, "en proselytt fra Antiokia", som omtales i Apg 6,5 og som hører med blant de syv første diakonene som ble valgt i menigheten i Jerusalem. Nikolaus omtales i Skriften som en trofast mann, men over tid kan det ha skjedd noe med ham som førte til at han eller hans disipler falt for vranglære.
Dette forblir et mysterium, men det vi vet er at det vokste opp en gruppe som ble oppkalt etter hans navn, og som lærte i strid med apostlenes lære. Det var en falsk lære kombinert med moralsk forfall. De lærte at folk kunne synde uten at det fikk konsekvenser for dem. Dette var billig nåde, nåde uten medfølgende omvendelse. Det var syndenes tillatelse, ikke syndenes forlatelse. Nåden dekket alt, så man kunne fortsette å synde, man fikk jo tilgivelse likevel. For dem var hellighet et valg, ikke et krav. De visket ut grensen mellom det profane og det hellige. Budskapet var enkelt og populært, men dødelig.
Seksuell umoral og åndelig hor preget denne læren, på denne tiden var seksuell umoral nært knyttet til avgudsdyrkelsen.
Hvorfor hater Jesus denne læren? Fordi kompromiss dreper tro. Nikolaittene sa: en liten synd betyr ingenting. Verdslighet er ikke farlig. Men en liten surdeig syrer hele deigen! Jesus kaller menigheten til hellighet, ikke som en byrde, men som et kjennetegn på sann kjærlighet. Når menigheten tolererer synd i kjærlighetens navn nuller den ut kraften i Jesu kors. Den kraften som kan sette oss fri.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar