"...be uavbrutt...slukk ikke Ånden." (1.Tess 5,17 og v.19)
Mange har stilt spørsmålet, og undret seg: hvordan er dette mulig? Hadde moravianerne funnet hemmeligheten? Siden jeg hørte om bønnemøtet i Hernhut for første gang, et bønnemøte som varte 24/7 i hundre år, har jeg vært fascinert av historien. Hvordan var det mulig?
I går brukte jeg deler av den varme julidagen til å se en dokumentar med Dean Taylor om den moravianske misjonsvekkelsen. Der fremkommer det interessante opplysninger. De delte døgnet inn i bønnevaker, som hver tok ansvar for sin time. Det ble skrevet dagbøker fra bønnevakene i Hernhut med oversikter over hvem som deltok, når de deltok og de tok bønnen på ramme alvor. Ingen fikk delta på menighetsmøter hvor beslutninger ble fattet, uten at de deltok i en av bønnevakene regelmessig. Hvor annerledes hadde ikke våre menighetsmøter sett ut om det hadde vært en forutsetning at man først hadde deltatt i regelmessig bønn? Jeg tviler på om det hadde vært like mange konflikter da og jeg tror vi hadde fattet andre beslutninger bygget på en djervere tro at ingenting er umulig for Gud. 56 av disse dagbøkene finnes nå digitalisert og ligger ute på internett. Der kan man lese om hvordan man ba, hvem som ba og om bønnesvarene Gud ga dem.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar