Et stykke ærlighetsteologi, del 1

 Salme 116 er blitt min daglige bønn i den fasen av livet jeg befinner meg akkurat nå. Jeg ber den flere ganger om dagen.

Salmen er et personlig vitnesbyrd fra en ukjent salmist som beskriver takknemlighet for og tillit til at Gud utfrir når nøden er stor.

Vi må alle gjøre oss personlige erfaringer med Gud. Vi kan glede oss over det Gud gjør i andres liv, men vi kan ikke leve av deres tro og deres erfaringer. Vi må gjøre våre egne, og den ukjente salmisten har gjort seg den erfaring at Gud har hørt hans inderlige begjæringer: "Jeg elsker Herren for han hørte mitt rop om nåde. Han vendte øret til meg, jeg vil kalle på ham alle dager." (v.1)

Bønnen har mange språk og uttrykk. Å rope er et av dem. Et menneske som roper gir uttrykk for nød og fortvilelse. Det er hjertet som blør. Slik kan også hende i et menneskes liv. Også i en troendes. 

Salmisten setter ord på disse mørke dagene og livserfaringene han har opplevd: "Dødens bånd snørte seg om meg, dødsrikets redsler nådde meg, jeg fant bare nød og sorg." (v.3) Vi vet at det er en mann som skriver dette, siden den ukjente forfatteren av denne salmen beskriver seg som "sønn av en tjenestekvinne" (v.16). 

Døden skremmer ham. Han bruker sterke ord for å beskrive sin livssituasjon: det er som om døden tar kvelertak på ham. Han beskriver det som dødsrikets redsler. I en annen oversettelse til norsk oversettes det med: "dødsrikets veer tok tak i meg." Han innrømmer at stilt overfor døden, opplever han angst: "...jeg er hardt plaget. jeg sa i min angst..."

Jeg merker meg dette som står i vers 11-12: "Jeg trodde, også da jeg sa: Jeg er hardt prøvet. Jeg sa i min angst..."

Dette er ærlighetsteologi. Dette er å snakke sant om livet. Både Jesus og apostelen Paulus opplevde angst. Jesus gruet seg for Getsemane og Golgata, og da Hebreerbrevets forfatter skal beskrive Jesu bønneliv gjør han det med disse ordene i Hebr 5,7-8: "Da Jesus levde som menneske, bar han fram bønner og nødrop, med høye skrik og tårer, til ham som kunne frelse ham fra døden, og han ble bønnhørt fordi han var gudfryktig. Enda han var Sønn, lærte han lydighet ved å lide."

Og når apostelen Paulus skulle besøke den kristne forsamlingen i Korint, beskriver han dette møtet slik, i 1.Kor 2,3: "Svak, redd og skjelvende opptrådte jeg hos dere." Andre oversetter dette verset slik: "Jeg var hos dere i svakhet, i frykt og stor beven." 

Vi må våge å være transparente. Sårbare. Da er vi ekte mennesker, og sanne kristne.