Hva det hele dreier seg om

 

Hvem er den gruppen som er mest kjent for ikke å gjenkjenne Jesus når han kom? Fariseerne og de skriftlærde. Hvem var det kong Herodes samlet rundt seg? Han samlet de religiøse lederne, og han stilte dem et spørsmål, som de besvarte: hvor skal Kristus fødes? Betlehem.

Med andre ord: de hadde intellektuell forståelse. De hadde akademisk kunnskap, men ingenting av dette ledet dem til å overgi sine liv.

All innsikt, all åpenbaring, alle møter med sannheten, er en invitasjon til å overgi oss til Guds nåde, for pågående møter som forvandler oss. Det handler ikke bare om å sitere læremessige sannheter, og vite at han skal fødes i Betlehem, og gjøre det og det. Det handler ikke om dette. Det handler om det du vet bringer deg til det punkt hvor du overgir deg til Herren.

- Fra en tale av Bill Johnson oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen (c)

Selvrettferdig - eller en som framsnakker

De siste ukene har tenkt mye på noe den lutherske teologen Dietrich Bonhoeffer skrev. Ordene hans er radikale og utfordrende:

"Den selvrettferdige dømmer andre, men den som er rettferdig ved tro, tjener andre."

Etter hvert som årene går reagerer jeg mer og mer på begrepene "oss" og "dem". Som om "oss" stiller i en egen klasse. Les: de som lykkes, de som får det til, de som ikke er som andre.

Jeg leser nettsider hvor det snakkes om "vi kristne" og "frelste". I motsetning til "ikke-kristne" og "syndere".

Dette "språket" er problematisk. I hvert fall når det brukes på en slik måte at vi fremstår bedre enn andre. Som selvrettferdige.

Kan vi ikke bare være mennesker? Mennesker har det til felles at de kan snuble og falle. Livet kan bli for tøft og vanskelig. Det kan gå i stykker. Det gjør det for både kristne og ikke-kristne. Og vi trenger alle noen som kan gå ved siden av oss når livet butter imot, når livet ikke henger på greip. La oss øve oss i å framsnakke hverandre, og tjene hverandre.

Når vi tråkker på andre kristne

Den svenske bloggeren og pastoren Jonas Melin, har skrevet en artikkel som også mange nordmenn burde lese. Den handler om menighetsplanting og økumenikk. Utgangspunktet er en bok skrevet av Stefan Paas, som hevder at all frikirkelig og mellomkirkelig misjonsvirksomhet siden 1500-tallet har utgått fra den kristne kulturen og den kristne tros sterke stilling i samfunnet.

Og det interessante, synes jeg, er dette: Motstanderen har vært navnekristendom, tradisjonskristendom eller det man har ansett som død tro. Og derfor har man beskrevet seg selv ut fra det som skiller oss fra andre menigheter og samfunn. Offentlig har man gått ut for å kritisere kristne i andre sammenhenger enn sin egen - og slik holder vi på! I dag er det om å gjøre å beskrive en troende i en annen sammenheng enn sin egen som fariseer og skriftlærd. Noen legger ut lister med det som kjennetegner den moderne fariseer, men glemmer en ting: fariseeren i dem selv! Det er "de andre" og så er det "meg selv" og de jeg identifiserer meg med.

"Slik har det vært i de fleste bevegelser fra reformasjonens ulike grener på 1500-tallet til pinsebevegelsens fremvekst på 1900-tallet," skriver Jonas Melin.

Og slik fortsetter det.

Men det kan ikke det i et moderne samfunn som vårt. Våre trossøsken er ikke motstanderen! Det er det sekulære samfunnet: materialismen, nyliberalismen og sekularismen. Hevder mannen som skrev boken Melin har lest.

Og jeg mener at det er en helt riktig analyse.

Jonas Melin tar med noe interessant og tankevekkende i sin artikkel, noe han har hentet fra boken til Stefan Paas. Det handler om hva man bør tenke på når man skal plante en ny menighet. Jeg tenker at dette også kan brukes i alle relasjoner med andre kristne:

1. Tal ikke negativt om andre kirker og menigheter offentlig.
2. Delta i lokale økumeniske nettverk.
3. Forsøk å besøke gudstjenester i andre forsamlinger nå og da.
4. Du skal ikke verve blant andre menigheters aktive medlemmer
5. Samarbeide med andre menigheter når det er mulig.
6. Respekter offentlig det gode arbeidet som andre menigheter har gjort og gjør.

Du kan lese hele artikkelen til Jonas Melin her:

http://barnabasbloggen.blogspot.no/2017/02/forsamlingsplantering-och-ekumenik.html

Underlig 'kristelig' debatt-teknikk

Det finnes en underlig 'kristelig' form for debatt-teknikk. Den går ut på å stemple meningsmotstanderen som 'fariseer' eller 'skriftlærd', og da gjerne i en litt nedlatende eller foraktelig tone.

Det er selvsagt slik at det alltid er 'de andre', og ikke en selv som er 'fariseer' eller 'skriftlærd'. Tanken om at man selv innehar slike tendenser streifer dem ikke.

Det ironiske er at de selv gjerne sitter inne med den 'rette bibelforståelsen' og har 'den rette bibelkunnskapen'. Det er bare 'de andre' som ikke har sett det rette. De andre er 'fariseere' og 'skriftlærde'. De samme personene fnyser av forakt overfor mennesker som har studert teologi. Det er nesten kronbeviset på at man nettopp er 'skriftlærd'. I betydningen at man ikke har forstått noe som helst, og har 'feil ånd'.

Tenk hvor mer fruktbar og interessant en samtale ville ha blitt om man respekterte at man har forskjellig ståsted og representerer forskjellige kirkelig tradisjoner. At man leser Bibelen forskjellig, og har gjort ulike erfaringer med troen og med Gud.

Hvor mye man da kunne lære av hverandre, og hvor hyggeligere en samtale kunne føres!

Når de andre er religiøse og fariseere - hva er jeg?

Jeg har aldri forstått enkelte kristnes behov for å karakterisere andre som religiøse. Selv ser de ut til å gå klar av karakteristikken de gir andre. I hvert fall mener de det selv.

I forbindelse med noen møter som skal arrangeres skriver innbyderen: 'Det er mange som er lei av det etablerte og lengter etter noe som er mer ekte og fritt for religiøsitet. Jeg tror vi kan love dager med lav terskel og uten religiøse fakter'.

Finnes ikke det ekte i det etablerte? Handler ikke dette mye om form? At de som kritiserer andre for religiøsitet, selv foretrekker de en annen møteform som for dem er mer åndelig enn andres? Kommer man ikke i skade for åndelig hovmod når man ser på seg selv som så fri, så åndelig, mens de andre er ufri og religiøse? De som kritiserer andre for religiøsitet strør om seg med ord som 'mektig salvelse', 'sterkt Gudsnærvær', men det er selvsagt om deres egne møter. På forhånd lover de at Gud vil være 'sterkt til stede', og noen lover til og med at alle som kommer enten vil bli helbredet eller de vil få 'sterke profetiske ord' over sine liv.

Fariseeren og tolleren
Jesus forteller en dag en lignelse: 'Han fortalte også denne lignelsen til noen som stolte på seg selv at de var rettferdige, og foraktet de andre: To menn gikk opp i templet for å be. Den ene var fariseer og den andre en toller. Fariseeren sto for seg selv og ba slik: Gud, jeg takker deg fordi jeg ikke er som andre mennesker; røvere, urettferdige, horkarer - eller som denne tolleren. Jeg faster to ganger i uken og gir tiende av alt jeg tjener. Men tolleren stod langt borte. Han ville ikke en gang løfte øynene mot himmelen, men slo seg for sitt bryst og sa: Gud, vær meg synder nådig! Jeg sier dere: Denne gikk rettferdiggjort hjem til sitt hus, ikke den andre. For hver den som opphøyer seg selv, skal fornedres. Men den som fornedrer seg selv, skal opphøyes'. (Luk 18,9-14)

Tidsaktuell lignelse
Denne lignelsen er svært tidsaktuell. Det er nemlig slik at mange av de som kaller andre religiøse, også beskriver dem som fariseere. Selv er de fri fra slike holdninger som fariseerne har. Tror de. Men stans nå litt! Legg merke til hva Jesus sier i innledningen til denne lignelsen: 'Han fortalte også denne lignelsen til noen som stolte på seg selv at de var rettferdige, og foraktet de andre...'

Er det ikke et visst snev av forakt for andre når man omtaler dem som religiøse og som fariseere?

Er det ikke også slik at man slår seg for brystet (som fariseeren) og sier: 'Gud, jeg takker deg fordi jeg ikke er med i disse tradisjonelle menighetene, de som er så religiøse, så dømmende, så trange, så sneversynte. Takk at jeg er med i en menighet hvor Du er tilstede på en slik sterk og krafig måte!'

Er det ikke også slik at de som dømmer andre for religiøsitet og fariseisme opphøyer seg selv? Og i hvert fall predikanten deres, han som har en slik 'sterk salvelse'. Han som er helt spesielt utvalgt av Gud, ikke slik som pastoren eller presten i de tradisjonelle menighetene.

Jesus sier noe om å opphøye seg selv? Står vi ikke i fare for å opphøye enkelte når vi snakker om hvor sterk salvelse de har? Om så er tilfelle, hva da med Jesu egne ord om at de om opphøyer seg selv skal fornedres?

Kanskje vi bør spørre oss selv innimellom om hvordan vi omtaler andre troende enn oss selv og vår egen sammenheng?

For når alt kommer til alt er vi alle frelste syndere, mennesker som har falt, og som Gud har reist opp igjen. Og alle er vi like avhengige av at Gud forbarmer seg over oss.

Fariseeren og tolleren - eller: Å snakke sant om livet, del 3

Her følger tredje og siste del av søndagens preken i Toten frikirke på Raufoss:

Når Martin Luther slo opp sine 95 tester på kirkedøren i Wittenberg, så handlet den første om at livet til den troende handler om et liv i livslang omvendelse.

Mer og mer kjenner jeg at jeg kan identifisere meg med tollerens bønn: Gud, vær meg synder nådig! Det er derfor Jesusbønnen er blitt så kjær for meg. Den har en så enkel ordlyd, men likevel så djupt og sterkt innhold:

"Herre, Jesus Kristus, Guds Sønn, forbarm Deg over meg, en synder."

Jesusbønnen er denne indre, uavlatelige påkallelsen av Jesu Kristi guddommelige navn med leppene, sinnet og hjertet, samtidig som en forestiller seg Hans guddommelige nærvær. Det er påkallelsen av Hans miskunn, under en hver beskjeftigelse, på alle stder og til alle tider, selv når vi sover. Denne bønnen bringer oss inn i Guds nærvær. Hvem av oss har vel ikke behov for å be, og for å gjenta bønnen: "Herre, Jesus Kristus, Guds Sønn, forbarm Deg over meg, en synder?" Etter hvert som årene går er det dette jeg kjenner størst behov om å be om.

Gregorios av Nyssa, en a de store åndelige veilederne på slutten av 300-tallet, en av de som spilite en viktig rolle da kirkemøtet i Konstantinopel i 381 formulerte treenighetslæren, har sagt følgende:

"Tro er den eneste betingelsen ved omvendelse, likevel handler sann tro om at omvendelsen går foran troen, og den sanne troens frukt er kjærlighetens gjerninger. Omvendelse i seg selv holder ikke, men den hjelper oss til å motta Kristi forsonings fordeler. Omvendelse er å vende seg bort fra sin synd, mens tro er å vende seg til Guds nåde. Sammen konstituerer de den ene avgjørende snuoperasjonen."

Makarios den store

I en av sine åndelige homilier skriver Makarios den salige, som tradisjonen identifiserer som Makarios den store, en av ørkenfedrene, og hvis homilier har grepet mennesker gjennom hele kirkehistorien og i alle tradisjoner, fra Gregorios av Nyssa, Symeon den nye teologen, til Arndt og Wesley, fra middelalderens fransiskanere, til russiske staretser, fra senantikkens syriske munker og vår tids åndelige søkere og pilegrimer:

"En konge kan betro sine rikdommer til en fattig mann. Mår denne tar imot formuen for å forvalte den, regner han den ikke som sin egen, men er bevisst sin egen fattigdom og våger ikke å underslå noe av den andres rikdom. Han tenker alltid at det er en annens skatt, men også at det er en mektig konge som har betrodd ham alt og kan ta det tilbake når som helst han vi. De som har fått Guds nåde, bør tenke på samme måte om seg selv, skriver Makarios, slik at de er ydmyke og alltid erkjenner sin egen fattigdom. Om den fattige som har tatt imot skatten opphøyer seg, og blir hovmodig, som om den andres skatt, var hans egen, så tar kongen tilbake sin skatt og han som har hatt ansvar for den er like fattig som før. Slik er det også med nåden. Om de opphøyer seg og stolthet griper deres hjerter, så tar Herren nåden fra dem og de blir slik de var før de tok imot nåde fra Herren."

Vårt største behov

Det er tre ord som henger sammen: Ydmykhet, overgivelse og nærvær.

Vårt store behov er å overgi oss til Den Hellige Ånd, for det er bare Ånden som skape sann ydmykhet i våre liv. Jesus sier: "Salige er de som er fattige i sin ånd," og så legger Han til: "for himmelriket er deres." Kan vi få mer enn himmelriket?

La meg avslutte med dette: I Rom 8,29 beskriver apostelen Paulus Guds evige hensikt: "Den som han på forhånd har vedkjent seg, har han også på forhånd bestemt til å bli formet etter sin Sønns bilde."

Når Gud skapte mennesket tenkte Den treenige Gud på seg selv: "Da sa Gud: La oss skape mennesker i vårt bilde, som et avbilde av oss." (1.Mos 1,26)

Med sitt eget bilde som modell formet Han mennesket fra jordens muld og blåste Livets ånde i hans bryst. Vi er skapt i Guds avbilde og likhet. Og dermed ferdig? Nei, men på vei. Vi er skapt til Guds avbilde. Det er vår gave, vår store mulighet. Og vårt kall? Å modne til Guds likhet. Eller som apostelen Peter uttrykte det i det bibelvers som er et av de mest siterte i den tidlige kirken:

"Slik har vi fått de største og mest dyrebare løfter. Ved dem skulle dere få del i guddommelig natur." (2.Pet 1,4)

Fariseeren og tolleren - eller: Å snakke sant om livet, del 2

Del 2 av søndagens preken i Toten frikirke på Raufoss, fortsetter her. Om du ikke har lest første del, så ble den publisert i går:

Selv om vi nå har fått en ny oversettelse av Det nye testamente, yter heller ikke denne oversettelsen full rettferdighet til grunnteksten. På gresk står det det nemlig: "Gud, vær meg synderen nådig," som om hen ikke bare var en synder, men var synderen par excellence.

Nå finnes det sann og ekte ydmykhet, og falsk ydmykhet. Den falske ydmykheten, er egentlig forkledd stolthet. Det finnes et språk som kler seg i den falske ydmykheten, og gjør at man egentlig fremhever seg selv - bare at det er forkledd i de "riktige" ordene. Man man bruker dette språket, og denne væremåten, blir man i visse sammenhenger godtatt. Man har jo sagt dèt riktige.

Sorg skapt av Den Hellige Ånd

Men siden det finnes etterligninger, finner det jo også noe som er ekte. Det finnes en sorg over synden som er skapt av Den Hellige Ånd, og som gir den frukt som vi kan kalle ekte ydmykhet.

La oss lese 2.Kor 7,8-11a:

"Selv om jeg gjorde dere sorgfulle med brevet mitt, angrer jeg ikke. Om jeg angret før, fordi jeg vet at brevet gjorde dere sorgfulle for en tid, så er jeg nå bare glad. Ikke fordi jeg gjorde dere bedrøvet, men fordi sorgen drev dere til omvendelse. For dette var en sorg etter Guds vilje; altså har vi ikke gjort dere noen skade. En slik sorg fører til omvendelse og frelse, og det angrer ingen. Men sorg som er av denne verden, fører til død. Se for en iver denne sorgen etter Guds vilje skapte hos dere!"

Det er denne ekte ydmykheten vi ser hos tolleren. Jo, lenger vi lever med Gud, jo mer tid vi tilbringer i Hans nærhet, jo mer erkjenner vi dette: Vi trenger Hans nåde. Vi trenger Hans barmhjertighet. Vi trenger at Han forbarmer seg over oss.

Voksende erkjennelse

Apostelen Paulus hadde denne erkjennelsen som ble djupere med årene. Ca år 59 omtaler han seg selv på denne måten: "Den minste av apostlene". (1.Kor 15,9). I år 64 omtaler han seg på denne måten: 'Jeg er den minste av de hellige." (Ef 3,8) Og så, året etter, i år 65, helt mot slutten av sitt liv, beskriver han seg slik: "den største av syndere." (1.Tim 1,15)

Dette er ingen uvanlig opplevelse og erkjennelse for den som lever nær Gud. Apostelen Peter har en lignende opplevelse i forbindelse med den svære fiskefangsten ute på Genesaretsjøen. Da de drar garnene i land, og fangsten fyller begge båtene, så de er i ferd med å synke, og Peter er vitne til dette, leser vi i Luk 5,8: "Da Simon Peter så det, kastet han seg ned for Jesu føtter og sa: Gå fra meg, Herre, for jeg er en syndig mann."

Mange mennesker frykter selverkjennelsens vei, fordi de er redde for å bli slukt av sin indre avgrunn. Kristne vet - om så bare teoretisk - at Kristus har gjennomlevd alle menneskets avgrunner, og at Han er med oss når vi våger et ærlig møte med oss selv. Siden Gud elsker oss uten betingelser - trass i våre avgrunner og skyggesider - trenger vi ikke å vike unna oss selv. I lys av denne kjærligheten kan selverkjennelsens smerte også være begynnelsen til helbredelse og helhet. Gud elsker oss, også når vi ikke går denne veien, men da berøver vi oss selv mange av Guds kjærlighets frukter.

(fortsettes)

Fariseeren og tolleren - eller: Å snakke sant om livet, del 1

Jeg talte på gudstjenesten i Toten frikirke på Raufoss i formiddag, over teksten fra Lukas 18,9-14. Her følger prekenen. Før du leser tekstgjennomgangen foreslår jeg at du leser bibelteksten først:

Det er satt en overskrift over det vi nettopp har lest: Lignelsen om fariseeren og tolleren. Det kunne også ha passet med en annen: Å snakke sant om livet, eller: Ærlighetens teologi. For det er det denne lignelsen handler om.

Jeg tror evnen til å sammenligne oss med andre er noe som ligger til de aller fleste av oss, og da er det slik at vi selv kommer best ut av det! Jeg vet ikke om du har gjort deg denne erfaringen med jubileumsfester: Du skal møte igjen klassen etter 25-30 år, og det du raskt finner ut er at de som er der har forandret seg mye og er blitt gamle. Det sees på dem! Men ikke du.

Det færreste av oss vil vel like å finne noen likhetstrekk med fariseeren i Jesu lignelse - og oss selv. Han har en god del usympatiske trekk, som vi øyeblikkelig finner ganske frastøtende når vi leser om dem. Vi liker ikke skrytende selvhøytidelige mennesker. Men tro om vi ikke har en tendens til å se på andre på en annen måte enn vi ser på oss selv, også når det gjelder det åndelige liv. I mange tilfeller er det vi selv som kommer best ut av det. Tenk etter hvor ofte vi bruker ordet "de" og ikke "vi". For "vi" er ikke som "dem". I dag er det mange som snakker nedsettende om "religiøsitet". Da er det alltid "de andre" som er religiøse, aldri en selv. Så skal vi være bånn ærlige, så finner vi nok igjen trekk ved denne selvhøytidelige fariseeren, og oss selv. Det er bare et spørsmål om hvor ærlige vi vil være.

Det er interessant hvordan Jesus introduserer denne lignelsen. Han stiler den til noen bestemte: "Til noen som stolte på at de selv var rettferdige og så ned på alle andre, fortalte Jesus denne lignelsen ..." (v.9)

Moralisme

Denne lignelsen handler ikke først og fremst om hykleri. Den handler mer om moralisme. Bo Giertz sier i sin kommentar til Det nye testamente: "at den retter seg mot dem som stoler på sin moralske livsførsel og konstanterer at de lever mer riktig enn mange andre."

Noe av det jeg opplever som det mest smertefulle som forkynner og sjelesørger er å møte mennesker som bærer på djupe sår av noe av det jeg har sagt, eller gjort eller latt være å gjøre, eller noe de har erfart i en menighet. Det er så lett å ha sterke meninger om - for å sitere vers 11, 'de andre' - "de som svindler, gjør urett og bryter ekteskapet." Tenk på all den smerten og skaden vi har forårsaket med vår egen prektighet. Min prektighet.

Et ord som har stanset meg i det siste er ordene fra Ord 23,17: "La ikke ditt hjerte være nidkjært mot syndere, men alltid nidkjært for Herrens frykt."

Når jeg leser Jesu beskrivelse av fariseeren, tenker jeg på noen ord av en av ørkenfedrene: "Det er bedre med èn, som har syndet og angrer sin synd, enn et menneske, som ikke har syndet, men oppfatter seg som rettferdig."

Nå skal vi selvsagt ikke bagatellisere synd, men jeg tror den som skrev dette, har rett.

(fortsettes)

Fariseer!

Jeg har deltatt i en samtale på en svensk blogg om ekteskap og skilsmisse. Der støter jeg på noe som jeg vil kalle et tidstegn: Vi som ønsker å stå for kirkens gamle syn i ekteskapsspørsmålet vi stemples som fariseere. Og med det mener man at man er ufølsom, ukjærlig, lovisk, trangsynt, altfor dogmatisk, mangler innsikt, forstår ikke "ånden i ordet", mangler fylden av Guds Ånd. Bare for å nevne noe.

Det skal altså ikke være mulig å sitere Guds ord, og ønske å stå for et bibelsk syn vedrørende ekteskapet, uten at det skal adstedkomme forakt - og det fra mennesker som kaller seg kristne.

Slik var det ikke før. Da hadde kristne respekt for Guds ord. Slik er det ikke lenger. At ekteskap kan gå i stykker, og at Gud kan lege og gjenopprette. Ja, det tror jeg. Men jeg tror også at det finnes en standard satt av Gud selv for forholdet mellom èn mann og èn kvinne. Men det er vanskelig å si det, uten å bli stemplet som ukjærlig og lovisk, og med manglende nåde.

Nå handler det mer om hva jeg føler er rett, og hva "Gud" viser meg.

Skjellsordet "fariseer" -det nådeløse "nådefolket", del 4

Hillel og Shammai skolen hadde en sterk innflytelse på fariseismen. Rabbi Hillel var Gamaliels bestefar, en ledende autoritet i det første århundres Sanhedrin og en leder apostelen Paulus hadde stor respekt for. Hillelskolen blomstret rundt 20 f.Kr. Hillel selv var av Davids ætt og hans innsikt og visdom påvirket såvel jødedommen som kristendommen.

Om Hillel finnes det mange historier som beskriver hans karakter, og som viser at han var en ydmyk mann og ekstremt tålmodig, og som strebet etter å skape fred. Han er på en måte rake motsetning til sin kollega Shammai, som er portrettert som en mann som var utålmodig og rask til å tenne!

Det finnes en berømt historie som illusterer dette: En hedning kom en dag til Shammai. Denne ønsket å omvende seg om Shammai kunne fortelle ham hele Loven mens han sto på et bein. Shammai avviste ham bryskt, så hedningen gikk til Hillel. Hillel sa: "Det du hater å gjøre, gjør ikke det mot din neste, dette er hele loven, resten er bare kommentarer. Gå nå og praktiser!" Hillel er blitt en modelfigur for jødene siden. Jesus lærte det samme: "Derfor, alt dere vil at menneskene skal gjøre mot dere, gjør det også mot dem! For dette er loven og profetene." (Matt 7,12)

Det finnes en rekke hendelser som er beskrevet i Talmud som viser sammenstøtene mellom disse to lederne i deres forståelse av Torahn. Brad Young, hvis bok jeg tidligere har sitert i denne artikkelserien, skriver at "Hillel's holdning var mer akseptabel for Gud. Hans tålmodighet og milde temperament er legendarisk i den talmudiske litteraturen." Shammai er kjent for sin nøye tolkning av Skriften og sto for det tydeligste skille mellom jøder og hedninger.

Det er viktig å forstå disse kontrastene mellom de ulike skolene innfor fariseismen, om vi skal forstå noen av de kraftige reaksjonene Jesus kommer med overfor fariseismen. Det er tydelig at Jesus hadde preferanser i forhold til Hillel fremfor Shammai.

I neste og siste artikkel i denne serien skal vi se på hva det vil si å "sitte på Mose stol".

(fortsettes)

Skjellsordet "fariseer" -det nådeløse "nådefolket", del 3

I følge Jewish Encyclopedia dannet fariseerne en liga eller et brødrefellesskap som ble kalt "haburah". Her hadde kun de adgang som, i nærvær av tre medlemmer, forpliktet seg på en streng overholdelse av den levittiske renhet. Denne avgjørelsen innebar avvisning av det man kalte "Am-ha-Arez" eller de som ikke var så nøye med hvordan de levde. Det var denne strenge overholdelsen av den levittiske renhet som til slutt brakte fariseerne og menigheten inn i en konflikt etter Jesu himmelfart. De fikk et stort problem å hanskes med når det gjaldt innflytelsen fra hedninger som ble en del av den kristne forsamlingen, uten noen rituell omskjærelse.

Det å være fariseer innebar at man betalte tiende og også en hengivelse til de bibelske instruksjonene som det ble stilt krav til av en prest. Blant fariseerne hadde du de skriftlærde, som hadde gått i skole, men majoriteten av dem var dedikerte legfolk. De trodde på Guds inngripen i deres liv og i deres fellesskap.

Merk deg dette: Fariseerne lærte ikke, slik mange synes å tro, at en ble frelst ved å holde Torah'en. I stedet forholdt det seg slik at Torah'en måtte iaktas fordi det var den høyeste åpenbaring fra Gud. Motivieringen til å vise Guds kjærlighet gjennom lydighet synes å ha vært bakgrunnen for det apostelen Johannes skriver i 1.Joh 4,19:

"Vi elsker fordi han elsket oss først."

Fariseerne trodde også på den muntlige loven, en hengivelse til å gi videre det man selv hadde mottatt til neste generasjon.

Det var fariseerne som holdt Jødedommen sammen etter det andre Tempels ødeleggelse.

I neste artikkel skal vi se nærmere på to skoleretninger innen fariseismen: Hillel og Shammai.

(fortsettes)

Bildet viser en side av Talmud.

Skjellsordet "fariseer" -det nådeløse "nådefolket", del 2

I den forrige artikkelen så vi på hvordan ordet "fariseer" brukes nærmest som et skjellsord blant de som har annammet den "nye" nådeforkynnelsen. Det er for dem ensbetydende med å være en skikkelig sjølgod hykler. Dette er et misbruk av ordet. Som jeg skrev i forrige artikkel brukte Jesus sterke ord om fariseere, men kan umulig å brukt dette som alle fariseere. Vi skal i denne artikkelen se nærmere på jødedommen på Jesu tid og på den historiske bakgrunnen til fariseismen.

Det var fem jødiske partier som var aktive mens Jesus levde: Det var fariseerne, essernerne, saddukerne, selotene og så hadde vi de som fulgte Døperen Johannes. Essernerne er ikke omtalt i Det nye testamente. De så på seg selv som "Lysets barn" i motsetning til "mørkets barn". Deres medlemmer levde en form for kommunitetsliv, svært disiplinert og med en sterk forventning om at Gud kom til å gripe inn i historien og endre dens gang. De trodde at alt liv var forutbestemt, og de var av den oppfatning at ypperstepresten i Templet i Jerusalem var valgt på falskt grunnlag og avviste dermed hele det seremonielle liv ved Templet.

Man antar at saddukerne tok sitt navn fra ypperstepresten Sadok, som tjenestegjorde mens kong David levde. Deres medlemmer kom hovedsakelig fra den hellenistiske sositeten og var opptatt av å fremme en stabil livsførsel. De trodde at mennesker har en fullstendig fri vilje men de trodde ikke på noe liv etter døden. En annen side ved dem var at de kun anerkjente det Moses hadde skrevet, ikke den Den talte Loven, senere kalt Mishnah - ting som Gud hadde talt til Moses på Sinai men som ikke var skrevet ned av ham. Saddukeerne mente fariseerne hadde lagt altfor sterk vekt på tradisjonen, men dette til tross, de hadde likevel sterk innflytelse på Sanhedrin, som var lovrådet hvor de jødiske dommerne dømte i forhold til Loven.

Selotene var sterkt nasjonalistiske og bekjempet Israels fiender lidenskapelig. En av Jesu disipler var Simon, han fikk jo nettopp sitt tilnavn av denne grunn.

Så hadde vi fariseerne. Om deres opprinnelse strides de lærde. Enkelte vil ha det til at man kan spore deres historie tilbake til Esras tid, omkring 450 f.Kr. En jødisk kilde, "Josvas visdom", er et historisk dokument som refererer til fariseerne omkring år 250 f.Kr. Andre vil ha det til at fariseerne oppstod som gruppe etter Makkabeeropprøret i 167 f.Kr. I følge dem skal fariseerne ha sprunget ut av en gruppe som ble kalt Hasideerne, som man vet eksisterte før Makkabeeropprøret. Disse ble kalt "de trofaste", i det de beskyttet jødisk liv fra den sekulære greske kulturen. Interessant nok kan det være dette som er den egentlige bakgrunnen for fariseernes respons vedrørende hedningene i menigheten.

I forbindelse med Makkabeeropprøret, sto disse Hasideerne i opposisjon til sine jødiske ledere som misbrukte Torahen (Mosebøkene), på mange ulike måter. På grunn av deres djupe lidenskap for levittisk renhet, brøt de ut fra sitt eget folk og utviklet seg til egne grupper, som essenerne var en del av. Enkelte tror at fariseerne fremsto fra dissse gruppene. De hadde en sterk innflytelse over en 100 års periode selv om de ikke søkte sterk politisk makt.

Når Jesus sto frem var det fariseerne som hadde den sterkeste innflytelsen i samfunnet. Historikeren Josefus skriver at at fariseerne hadde "sterk innflytelse blant byfolk, og alle bønner og alle hellige ritualer vedrørende guddommelig tilbedelse skjedde i følge deres utleggelse."

(fortsettes)

Skjellsordet "fariseer" - det nådeløse "nådesfolket", del 1

Det pågår en interessant debatt på et nettforum for tiden om forholdet mellom Loven og nåden. Slike samtaler kan være nyttige, men debatten forsimples av en tildels aggressiv oppførsel fra de som har annammet den såkalte "crazy-grace" læren. Blant deler av denne grupperingen sitter de sterke personkarakteristikkene løst, og man deler mer enn villig ut rødt kort til alle som mener noe annet enn dem. For å si det rett ut: Sjeldent har jeg møtt mer nådeløse mennesker enn enkelte av talsmennene- og kvinnene som representerer dette synet. Den som mener noe annet enn dem blir lett "en hykler", "fariseer", "religiøs", "judaist" (det siste ikke det samme som en judas, men ikke langt unna), - bare for å nevne noen av ordene som brukes. Denne hardheten og uforsonigheten mot andre kristne, er ikke ny for denne debatten for dette nettforumets vedkommende, det er noe flere har merket seg i ulike sammenhenger. Og det underlige er at flere av "nådefolket" tar Jesus til inntekt for sine sterke utbrudd mot andre. Det er spesielt Hans omtale av "fariseerne" som brukes som et eksempel.

Og det hersker vel ingen tvil om at Jesus var skarp i sin uttalelse om fariseerne. Det finnes det mange eksempler på i evangeliene. Men er det likevel slik at Jesu dom over dem gjaldt fariseerne som gruppe, og dermed rammet alle fariseere? Det ville vært ulikt Jesus. Hvem var disse fariseerne egentlig?

Ordet "fariseer" kommer fra det hebraiske ordet perushim og betyr "de som er atskilt" eller "satt til side", om du vil. Atskillelse (havdala) kommer fra betydningen av kadosh, som betyr hellighet. I 3.Mos 11,44a leser vi: "For jeg er Herren deres Gud, og dere skal være hellige, for jeg er hellig." I Esra 10,11 ser vi enda tydeligere hva det å være hellig innebar: "Skill dere fra de andre folk her i landet ..." Så fariseerne, som var et eget religiøst parti i Israel, henga seg til å være annerledes og med det i betydningen lydig mot Guds ord. De var på en måte et slags "vekkelsesfolk" i det de kalte jødene tilbake til en lydighet mot Jahve. De var nidkjære for Loven, og hvordan Loven skulle tolkes og tilegnes og leves ut. Vi må ikke glemme at de fikk stor betydning i ulike faser av Israels historie, når det gjaldt å ta vare på Guds ord. Hvor hadde vi vært i dag uten dem, egentlig, når det kommer til bevarelsen av Guds ord?

Kritiske til Jesus

Som jeg skrev er det ingen tvil om at fariseerne på Jesu var sterkt kritiske til Jesus. Deres kritikk var særdeles vokal. Og Jesus svarte dem da også nokså krasst. Et eksempel på dette er Matt 23,26: "Du blinde fariseer! Rens først begeret og fatet innvendig, så at også det utvendige blir rent!"

Men spørsmålet er: Gjaldt Jesu kritikk fariseerne som gruppe, eller snakket Han om enkeltpersoner? Om det var slik at kritikken gjaldt alle fariseere ville Han jo stigmatisere en hel gruppe mennesker og si at de alle sammen var like. Men det stemmer dårlig overens med det vi ser av Jesus i møte med andre mennesker. Jeg er kommet til den konklusjonen at Jesus kritiserer enkelte fariseere - og det kraftig - men altså ikke fariseerne som gruppe.

Teologen Brad H. Young, som har studert dette emnet inngående, skriver i boken "Meet the Rabbis: Rabbinic Thought and the teachings of Jesus" (Hendrickson Publishers 1997):

"Fariseerne kritiserte hykleri innen deres egne rekker. De ønsket genuin åndelig fornyelse. Kanskje ville det være mer ærlig om vi så på Jesu kritikk på samme måte. Han hadde håp om Hans kritikk ville forårsake en revitalisering av det åndelige liv i den fariseiske bevegelsen. Det faktum at han blinker ut fariseerne og kaller spesielt på dem for en frisk åndelig oppvekkelse av hellighet som flyter fra innsiden og ut, må innebære at Jesus holdt seg nært til fariseerne i lære og praksis. Sannheten er vel at alle religioner har en naturlig tendens til å forkynne en høy moral, samtidig som en del av tilhengerne ikke klarer å leve opp til teoriene. Med all kritikken fra kristne lærere og undervisere mot fariseerne så er det et absolutt berettighet spørsmål om kirkens ledere alltid lever ut i praksis i privatlivet det som de preker og gjør i det offentlige rom."

Det er vel ingen tvil om at Young har rett når han stiller spørsmålstegn ved vår egen tro og utøvelse av denne. Apostelen Jakob skriver om dette i Jak 4,8: "Hold dere nær til Gud, så skal han holde seg nær til dere. Gjør hendene rene, dere syndere, og rens hjertene, dere tvesinnede."

Det er sant at fariseerne blir beskrevet på lite flatterende måter. Som i Luk 18,11: "Fariseeren stod for seg selv og bad slik: Gud, jeg takker deg fordi jeg ikke er som andre mennesker: røvere, urettferdige, horkarer - eller som denne tolleren." Det er ingen mangel på stolthet hos denne mannen.

Men er dette det eneste bildet som tegnes av fariseerne i Det nye testamente? Nei, absolutt ikke. I Apostlenes gjerninger møter vi Gamaliel, som var en svært respektert fariseer og godt likt av alle. Det var han som reddet apostelen Peter og de andre apostlene fra å bli straffet, jfr Apgj 5. Saulus, som ble Paulus, var fariseer, ja sønn av fariseere (Apgj 23,6) og han beskriver fariseerne som "det strengeste parti av vår gudsdyrkelse" (Apgj 26,5) Det behøver slett ikke være noe negativt ved å være ivrig etter å søke Gud!

I neste artikkel skal vi se litt nærmere på Jødedommen på Jesu tid.

(fortsettes)

På bildet ser vi en gruppe hasidiske jøder fra før 2. verdenskrig.