Fariseeren og tolleren - eller: Å snakke sant om livet, del 3

Her følger tredje og siste del av søndagens preken i Toten frikirke på Raufoss:

Når Martin Luther slo opp sine 95 tester på kirkedøren i Wittenberg, så handlet den første om at livet til den troende handler om et liv i livslang omvendelse.

Mer og mer kjenner jeg at jeg kan identifisere meg med tollerens bønn: Gud, vær meg synder nådig! Det er derfor Jesusbønnen er blitt så kjær for meg. Den har en så enkel ordlyd, men likevel så djupt og sterkt innhold:

"Herre, Jesus Kristus, Guds Sønn, forbarm Deg over meg, en synder."

Jesusbønnen er denne indre, uavlatelige påkallelsen av Jesu Kristi guddommelige navn med leppene, sinnet og hjertet, samtidig som en forestiller seg Hans guddommelige nærvær. Det er påkallelsen av Hans miskunn, under en hver beskjeftigelse, på alle stder og til alle tider, selv når vi sover. Denne bønnen bringer oss inn i Guds nærvær. Hvem av oss har vel ikke behov for å be, og for å gjenta bønnen: "Herre, Jesus Kristus, Guds Sønn, forbarm Deg over meg, en synder?" Etter hvert som årene går er det dette jeg kjenner størst behov om å be om.

Gregorios av Nyssa, en a de store åndelige veilederne på slutten av 300-tallet, en av de som spilite en viktig rolle da kirkemøtet i Konstantinopel i 381 formulerte treenighetslæren, har sagt følgende:

"Tro er den eneste betingelsen ved omvendelse, likevel handler sann tro om at omvendelsen går foran troen, og den sanne troens frukt er kjærlighetens gjerninger. Omvendelse i seg selv holder ikke, men den hjelper oss til å motta Kristi forsonings fordeler. Omvendelse er å vende seg bort fra sin synd, mens tro er å vende seg til Guds nåde. Sammen konstituerer de den ene avgjørende snuoperasjonen."

Makarios den store

I en av sine åndelige homilier skriver Makarios den salige, som tradisjonen identifiserer som Makarios den store, en av ørkenfedrene, og hvis homilier har grepet mennesker gjennom hele kirkehistorien og i alle tradisjoner, fra Gregorios av Nyssa, Symeon den nye teologen, til Arndt og Wesley, fra middelalderens fransiskanere, til russiske staretser, fra senantikkens syriske munker og vår tids åndelige søkere og pilegrimer:

"En konge kan betro sine rikdommer til en fattig mann. Mår denne tar imot formuen for å forvalte den, regner han den ikke som sin egen, men er bevisst sin egen fattigdom og våger ikke å underslå noe av den andres rikdom. Han tenker alltid at det er en annens skatt, men også at det er en mektig konge som har betrodd ham alt og kan ta det tilbake når som helst han vi. De som har fått Guds nåde, bør tenke på samme måte om seg selv, skriver Makarios, slik at de er ydmyke og alltid erkjenner sin egen fattigdom. Om den fattige som har tatt imot skatten opphøyer seg, og blir hovmodig, som om den andres skatt, var hans egen, så tar kongen tilbake sin skatt og han som har hatt ansvar for den er like fattig som før. Slik er det også med nåden. Om de opphøyer seg og stolthet griper deres hjerter, så tar Herren nåden fra dem og de blir slik de var før de tok imot nåde fra Herren."

Vårt største behov

Det er tre ord som henger sammen: Ydmykhet, overgivelse og nærvær.

Vårt store behov er å overgi oss til Den Hellige Ånd, for det er bare Ånden som skape sann ydmykhet i våre liv. Jesus sier: "Salige er de som er fattige i sin ånd," og så legger Han til: "for himmelriket er deres." Kan vi få mer enn himmelriket?

La meg avslutte med dette: I Rom 8,29 beskriver apostelen Paulus Guds evige hensikt: "Den som han på forhånd har vedkjent seg, har han også på forhånd bestemt til å bli formet etter sin Sønns bilde."

Når Gud skapte mennesket tenkte Den treenige Gud på seg selv: "Da sa Gud: La oss skape mennesker i vårt bilde, som et avbilde av oss." (1.Mos 1,26)

Med sitt eget bilde som modell formet Han mennesket fra jordens muld og blåste Livets ånde i hans bryst. Vi er skapt i Guds avbilde og likhet. Og dermed ferdig? Nei, men på vei. Vi er skapt til Guds avbilde. Det er vår gave, vår store mulighet. Og vårt kall? Å modne til Guds likhet. Eller som apostelen Peter uttrykte det i det bibelvers som er et av de mest siterte i den tidlige kirken:

"Slik har vi fått de største og mest dyrebare løfter. Ved dem skulle dere få del i guddommelig natur." (2.Pet 1,4)