Jeg trekker meg

Observante lesere vil ha merket seg at jeg har slettet artikkelen jeg skrev om Donald Trump og om Brett Kavanaugh. Jeg orker simpelthen ikke mer av de harde ordene, beskyldningene, knpsirasjonsteoriene, nærmest fraskrivelsen av kristennavnet. Jeg ga uttrykk for et hjertesukk og stilte noen spørsmål, men det tolereres ikke fra de som står for et annet syn enn meg. Slik er det visst blitt: bror står mot bror.

Jeg har ikke lenger krefter til dette. Det er lenge siden jeg deltok i debatter i sosiale medier. Kan ikke se at de er oppbyggelige eller fører noe godt med seg. Men jeg trodde det var mulig å dele noen hjertesukk og stille noen spørsmål ved samfunnsutviklingen både her hjemme og der ute. Uten dermed å bli satt i bås og beskyldt for å gå den ondes vei,

Men nå setter jeg punktum.

Samtidig ber jeg om fred og forsoning mellom kristne, som står hverandre imot, og om en større raushet.

Jeg vil fortsette å skrive om det som jeg tror er mitt kall og min tjeneste: oppmuntre til bønn og stillhet og Kristi etterfølgelse, formidle det som skjer på mange plan i Guds rike, arbeide for enhet.

Jeg har liten tro på politiske løsninger, men jeg har stor tro på Guds rike og lengter etter å se filialer av Guds rike etablert på jord, hvor fred, rettferd og forsoning finnes.

Så vil jeg få ønske alle som leser dette Guds rike velsignelse og fred.

Falsk identitet

Undrer meg over kristne forkynnere som opptrer i debatter på Facebook og ellers på Internett med fiktive navn og pseudonymer for ikke å røpe hvem de er. En av de som opptrer på denne måten blir riktig ufin i sine karakteristikker av andre, når han opptrer 'anonymt', men røper seg selv med de samme skrivefeilene han ellers er kjent for.

Denne forkynneren har tatt mål av seg å være dommer over alle andre som ikke mener det samme som han, og ser det som sin store oppgave å forsvare den 'rette troen'. Definisjonen av denne sitter han selv med. Han må kjenne alles hjerter. Hovedsaken er visst at de sier de rette tingene hele tiden og i alle sammenhenger. Gjør man det er alt greit. Da kan man også late som man selv er en annen enn den man er.

Jeg får stadige meldinger fra denne personen om hvor villfaren jeg er, fordi jeg skriver om ting han ikke liker. Dessverre klarer han ikke å skille journalistikk fra personlige ytringer. Det må være slitsomt stadig å utgi seg for å være andre personer, og sitte med definisjonen på hva som er sann kristen tro, og dømme andre troende nord og ne.

Underlig 'kristelig' debatt-teknikk

Det finnes en underlig 'kristelig' form for debatt-teknikk. Den går ut på å stemple meningsmotstanderen som 'fariseer' eller 'skriftlærd', og da gjerne i en litt nedlatende eller foraktelig tone.

Det er selvsagt slik at det alltid er 'de andre', og ikke en selv som er 'fariseer' eller 'skriftlærd'. Tanken om at man selv innehar slike tendenser streifer dem ikke.

Det ironiske er at de selv gjerne sitter inne med den 'rette bibelforståelsen' og har 'den rette bibelkunnskapen'. Det er bare 'de andre' som ikke har sett det rette. De andre er 'fariseere' og 'skriftlærde'. De samme personene fnyser av forakt overfor mennesker som har studert teologi. Det er nesten kronbeviset på at man nettopp er 'skriftlærd'. I betydningen at man ikke har forstått noe som helst, og har 'feil ånd'.

Tenk hvor mer fruktbar og interessant en samtale ville ha blitt om man respekterte at man har forskjellig ståsted og representerer forskjellige kirkelig tradisjoner. At man leser Bibelen forskjellig, og har gjort ulike erfaringer med troen og med Gud.

Hvor mye man da kunne lære av hverandre, og hvor hyggeligere en samtale kunne føres!

Fravær av teologisk refleksjon blant frikirkelige

Nordmannen Øyvind Tholvsen (bildet), leder for Evangeliska Frikyrkans församlingsprogram, har kastet seg inn i debatten om Sigfrid Demingers brannfakkel av en artikkel om frikirkelighetens krise i Sverige. Tholvsen har et annet utgangspunkt for sine bemerkninger, som til dels støtter Deminger, men som også er mer positiv til hva frikirkene representerer:

"Vi är inte bäst eller sämst. Vi är annorlunda. Vårt bibelstudium har gjort att vi tänker annorlunda om gudstjänstens innehåll, tänker annorlunda om helighet, vördnad, nattvard, syndabekännelse, bikt, själavård, symboler, ledarskap och vad det är att vara församling. Och det är detta bibelstudium som behöver fördjupas ytterligare och svara på hur vi troget följer Jesus i ett efterkristet samhälle.

Den stora frågan är nämligen troligtvis inte hur vi firar gudstjänst, utan hur vi gestaltar vardagsliv djupt präglat av Anden. Sekulariseringen gestaltas nog lika mycket i det offentliga rummet som i det religiösa rummet. Individualiseringen och privatiseringen av tron är också sekularisering. Därför är inte denna debatt detta årtiondes viktigaste om den bara handlar om gudstjänstform. Jag har uppfattat att det är vardagen den frikyrkliga gudstjänsten adresserar och söker Guds ledning och Guds tilltal för".

Dette er veldig interessante perspektiv, blant annet at Tholvsen vektlegger bibelstudiets betydning. En av hovedutfordringene i dag er det jeg vil kalle bibelanalfabetismen. At vi får en stadig større gruppe mennesker som ikke kjenner Bibelen, og de får heller ikke hjelp til å forstå den fordi våre gudstjenester bærer preg av mindre og mindre bibelundervisning.

Øyvind Tholvsen er nordmann, oppvokst i en luthersk sammenheng. Han skriver at han så på Sverige som et foregangsland hva frikirkeligheten angår, og ble derfor svært skuffet når han kom til vårt kjære naboland og så hvordan det egentlig så ut. Han beskriver dette på følgende måte:

"Min besvikelse blev tidvis stor. Jag upptäckte att många av dess företrädare och medlemmar saknade en trygg förankring i sin egen tolkningstradition. Många inlägg i den pågående debatten blottlägger för mig denna avsaknad av frikyrklig teologisk reflektion. Inte för att frikyrkan är bäst eller ska uppbåda en egen stolthet, utan för att hon behöver komma bort från sin självutslätande personlighet."

Her tror jeg Tholvsen rører ved mye av kjernen i problemet: den manglende forankringen i sin egen tolkningstradisjon. Og som han sier: 'avsaknad av frikyrklig teologisk reflektion'. Det er ikke annerledes i Norge. Heller tvert om. Denne debatten er ikke-eksisterende. En slik debatt pågikk jo når f.eks baptistene hevdet sitt dåpssyn, og det skapte konfrontasjoner med det rådende barnedåpsynet. Men i dag deltar svært få - om noen baptister eller pinsevenner - i en teologisk refleksjon om dåpen. Dåpen er ikke et samtaleemne. Hvorfor er det slik? Hvorfor beklager nærmest baptister for at de finnes?

Jeg vil anbefale bloggens lesere å lese Tholvsens svært interessante artikkel. Du finner den her:

http://www.dagen.se/dagen/article.aspx?id=300068

Punktum for dåpsdebatten

Som bloggens lesere sikkert har merket seg har det pågått en samtale rundt spørsmålene om dåp på denne bloggen den siste tiden. Det hører med til sjeldenhetene at vi får en dåpsdebatt i Norge, men i flere sammenhenger er det den siste tiden reist spørsmål om blant annet dåp og medlemsskap. Dette har skjedd samtidig i både Norge og Sverige. Jeg tror det er viktig å samtale om spørsmål knyttet til vår tro.

Likevel har jeg bestemt meg for å sette punktum for dåpsdebatten på denne bloggen. I hvert fall i denne omgang. Årsaken er at jeg opplever at den tjenesten jeg kjenner meg kallet til, handler om noe annet enn de spørsmålene som skiller oss. I denne sammenhengen har ordene fra 1.Kor 1,17 vært viktige for meg: "For Kristus sendte meg ikke ut for å døpe, men for å forkynne evangeliet, ikke med visdomstale, for at ikke Kristi kors skulle tømmes for kraft." Det betyr ikke at jeg ikke har syn for dåpen, men forholdet er jo at jeg ikke er pastor for noen menighet lenger, men har ansvar for et arbeid som er bygget rundt bønn og sjelesorg. Gud har åpnet dører for oss i denne tjenesten i mange ulike konfesjoner og kristne grupper. Dette ønsker jeg å bevare og utvikle videre.

Denne bloggen leses av mange hver dag. Om ikke lenge passerer vi en halv million hits. Leserne kommer fra ulike sammenhenger de også, og jeg håper at mange finner noe som er med på å bygge opp, som inspirerer og som av og til også utfordrer. Slik ønsker jeg det skal fortsette.

Om noen lurer: jeg har ikke fått noen negative reaksjoner på denne serien om dåpen, heller tvert om. Beslutningen er min egen. Jeg lå og tenkte på dette i natt, og tok beslutningen om å sette punktum da. Takk til alle som har medvirket, i sær Otto. Samtalen med ham har vært givende for min egen del. Han har utfordret meg til å tenke ting igjennom enda en gang.

Så vil jeg be Gud velsigne hver og en som leser denne bloggen, og ønske dere velkommen til nye atikler. Kom gjerne med innspill om det er ting dere skulle ønske jeg tok opp. Jeg kan ikke love noen ting, men jeg vil seriøst vurdere alle slike innspill nøye.

For dere som lurer, så har vi kommet et stykke videre mht det jeg ba om forbønn for. Vi har fått det første positive svaret, og venter på ett til. Når det svaret foreligger har jeg i såfall en stor nyhet å bringe videre til dere. Følg med så får dere se hva det er.