Fristelsen ved å dele oppmerksomheten din med alt og alle

 For noen dager siden skrev jeg om den delen av Fadervår hvor det heter: "La oss ikke komme i fristelse". Jeg har tenkt litt mer på denne setningen. Som kristne har vi et konstant behov for å skjelne. Hva er genuine behov som må adresseres og hva er distraksjoner? En distraksjon som vedkommer deg. En distraksjon som tar plass i ditt sinn og tid. La meg gi deg et konkret eksempel:

Vi blir fortalt av verden og våre omgivelser at vi bør ha en mening om alt og alle. At vi skal kjenne til enhver situasjon, alle steder i verden. Og vi må kunne gi uttrykk for våre meninger. Dette er så langt vekk fra sannheten som vel mulig! Dette er en fristelse.

Hvordan påvirker dette vårt åndelige liv? 

Vi trenger å kjenne til verdens åndelige tilstand, det er sikkert, og om din bror eller søster er i nød og smerte. Da trenger vi å være med dem i deres smerte og glede.

Men denne formen for kunnskap handler ikke om  at du må være oppdatert på alt som skjer. Det er ikke noe annet enn en distraksjon, og distraksjon er ikke noe annet enn et finere ord for en demonisk fristelse. Den simpelthen fører til at vi kaster bort og sløser med vår tid og energi. Den tid og energi du heller skulle ha investert i livet med Gud. Til å pleie ditt åndelige liv. Det er jo likevel ikke innenfor din rekkevidde å gjøre noe med det som skjer hundrevis av kilometer unna! 

Denne fristelsen å få livet sugd ut av deg selv, har ingen ting å gjøre med hvem vi er og hva Kristus har kalt oss til å bli. Kristus kaller oss til å fokusere på ham. På hvem vi er i ham.

Dette ser vi i historien om Jesu forklarelse. Den historien forteller oss tydelig hvem vi er og hva vi er kalt til å være. Den avdekker for oss den himmelske skjønnheten som Kristus representerer. Vi ser det i Kristi lys, den blendende skjønnheten som omstråler ham, i herligheten fra det himmelske.

"Da så de ingen uten Jesus." Vi må fokusere på ham, og ham alene. Alt annet er en fristelse og forførelse.

Bare Gud er nok

 Egentlig er det bare en ting vi kan be Gud om uten forbehold. Det er bønnen om at han skal være alt for deg. Du trenger ikke fortelle Gud hvordan han best kan oppfylle dine eller andres behov. Han har alt, og når han gir seg selv, gir han deg alt på en gang. Hvis du har ham, da finnes det ikke mer å be om eller lete etter. 

I første del av Fadervår er bønnen helt rettet inn på Gud selv: la ditt navn holdes hellig, la ditt rike komme, la din vilje skje. Selvfølgelig kan du be om det du tror du trenger, men disse spesielle bønnene skal alltid bygge på overgivelse og lengsel etter Gud selv.

Jo nærmere du kommer Gud, desto mer ligger tyngdepunktet på første del av Fadervår. Jo mer du stoler på Gud, desto mindre trang får du til å spesifisere bønnene dine etter egne og andres behov. Senere kan Gud kalle deg til et spesielt forbønnsoppdrag, men da er det han selv som spesifiserer bønnene dine.

Det finnes en uro og en omsorg som ikke er fra Gud. Det er den uroen som kommer av at du prøver å bære verdens nød på dine egne, smale skuldre, istedet for å legge den over i Guds hender. 

Den som overlater verden til Gud, har fremdeles virkelig medlidenhet med mennesker i nød. Men denne medlidenheten bæres av en dyp fred og visshet om at den allmektige Gud elsker alle og til sist kan la alt gå inn i sin plan for å redde verden.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 31

En dødsdømt fanges betraktning over "La ditt navn holdes hellig"

Alfred Delp, var en jesuittprest, som ble henrettet av nazistene 2. februar 1945 fordi han nektet å godta det tredje riket og forlate jesuittordenen. Mens han satt i fengsel, mediterte han over Fadervår. Her er hans tanker om ordene: "La ditt navn holdes hellig."

Med setningen, "La ditt navn holdes hellig", lærer oss å be for det verdige idealet, for den uangripelige, hellige, ærede standarden. Med mindre de har noe av høyeste verdi, noe i sentrum av deres vesen som de kan ære, forverres menneskene gradvis. Den menneskelige natur er så konstituert at den må ha noe hellig som den kan tilbe, ellers blir den trang og forvrengt, og i stedet for en hellig æresgjenstand vil noe annet ta dens plass. Jeg burde vite det for jeg har nettopp kommet ut av en morderisk dialog med et slikt selvutnevnt æresobjekt. Disse erstatningsverdiene er langt mer autokratiske og krevende enn den levende Gud selv. De har ingen anelse om høflighet eller å vente på deres tur ... Alt de vet er krav, tvang, makt, trusler og likvidering. Og ve alle som ikke samsvarer. 

Guds ord bør fremkalle og motta den store æren som denne setningen antyder: lovprisning, ærbødighet, ærefrykt... Guds navn er det aller helligste, den sentrale stillheten, det som fremfor alt annet krever ydmyk tilnærming. Vi burde ikke bare tro på sannheten i sentrum av vårt vesen, på hensikten med vår eksistens, men vi bør også bære vitnesbyrd om denne troen ved den riktige oppfyllelsen av vårt livs formål. Vi bør underlegge alt denne hellighetsloven og avvise alt som ikke harmonerer med den. Gud, det store objektet for vår ærbødighet, vil da også være hele livet vårt. "Det er ingen frelse ii noe annet navn" (Apg 4:12). Hvor lite er det å si når vi har sagt dette. Og hvor mye det er sagt er bare ikke skrånende. Vi har så mange fromme setninger som er helt uten ekte ærbødighet for Gud. Religiøs kyskhet og stillhet går godt sammen.

La oss gjenoppta praksisen med å gi navn til liv og ting. Jeg har vært et nummer lenge nok til å vite hva det vil si å være navnløs og hvilken effekt det har på livet. Så lenge livet i seg selv ikke har noe navn, eller i det minste ikke noe som det hedrer, vil mennesker og ting fortsette å miste sin identitet i det fryktelige regimentet og anonymiteten vi har sunket ned i. Livet har et følsomt nervesystem som alt henger sammen gjennom. Siden Guds navn ikke lenger er det første og fremste av alle navn i landet og folkets stemme, så har alt annet som en gang var dyrebart og verdsatt, mistet navnet sitt og blitt utsatt for falske og forfalskende merkelapper. Klisjeen, merkelappen, uniformen, slagordet, «massenes dominerende trend» – dette er våre herskere. Og det er synd på mannen som våger å skille seg ut, forkynne sine egne tanker eller bruke sitt eget navn.

Bønn er vår vei til frihet og utdanning i bønnmetoden er den mest verdifulle tjenesten vi kan gi menneskeheten. Det gjør det mulig for templet og alteret igjen å innta sin rettmessige plass og for menneskeheten å ydmyke seg og måle sitt ansvar i Guds navn.

Utdrag fra The Prison Meditations of Father Delp, Herder and Herder ©, og gjengitt i det anabaptistiske tidsskrifftet The Plough. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c) Billedtekst: Jan Toorop, Selvportrett

Jesu undervisning om bønn i Bergprekenen i jødisk kontekst, del 10

"Gi oss i dag vårt daglige brød", lærer Jesus sine disipler å be. Det er en bønn som i vår tid er mer aktuell og jordnær enn vi tror. Heller ikke i Norge er mat på bordet noen selvfølge. Om vi ikke opplever matkrise nå, kan den likevel ikke utelukkes. Vi opplever en dyrtid, med alt hva det innebærer for folks hverdagsliv, og vi mangler fortsatt kornlagre her i Norge. I hebraisk tankegang, når det refereres til brød, så er det i betydmingen 'all mat'. Jesus sier: "For det er skrevet: Mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert ord som går ut av Guds munn." (Matt 4,4) Dette er et direkte sitat fra 5.Mos 8,3.

Den jødiske bordbønnen - velsignelsen over brødet - "Velsignet er Du, Herre vår Gud, verdens konge, som bringer fram brød av jorden (Oslo-Sidduren, side 698) er å forstå som en velsignelse for hele måltiddet. Men i følge Oslo-Sidduren er "den eneste velsignelsen som er pålagt spesifikt i Toraen, er Bentsjen. Det er velsignelsen som man sier etter at man har spist et måltid: Du skal spise og bli mett, og velsigne  Herren din Gud, for det gode landet han har gitt deg." (5.Mos 8,10)

Det finnes flere bordbønner fra den tidlige kirken. Som denne ra 200-300 tallet:

"Herre, vår Gud, det levende brødet fra himmelen, du som holder oppe alt det skapte, du som kom ned fra himmelen for å gi verden liv, du som har beskyttet oss med din hånd og gitt oss din framtid, velsign mat og drikke på bordet vårt og hjelp oss til å delle rettferdig og takke deg, alle gode gavers giver."

fortsettes

Jesu undervisning om bønn i Bergprekenen i jødisk kontekst, del 9

En strofe fra en salme av forfatteren Ronald Fangen (bildet) kommer varsomt til meg denne januardagen ved årets begynnelse: "Mens verdensriker stiger og de synker, går kirken mot fullkommenhetens vår."

Ordene passer så godt til bønnen i Fadervår: "Komme ditt rike..." (Matt 6,10) Og sangstrofen passer så inderlig vel i den urolige tid vi lever i. Om alle riker vakler i sin skrøpelighet, finnes det i følge profeten Daniel et evig rike, som ikke kan rokkes: "Fremdeles så jeg i mine nattlige syner, og se - en som lignet en menneskesønn kom med himmelens skyer. Han kom bort til den gamle av dager og ble ført fram for ham. Og det ble gitt ham herredømme, ære og rike, så at alle folk, ætter og tungemål, skulle tjene ham. Hans herredømme er et evig herredømme som ikke forgår, og hans rike er et rike som aldri går til grunne." (Dan 7,13-14) 

Hebreerbrevets forfatter er inne på det samme Riket, når han skriver: "Hans røst rystet den gang jorden. Men nå har han lovet, og sagt: Enda en gang vil jeg ryste, ikke bare jorden, men også himmelen.. Men dette ordet: enda en gang, gir til kjenne at de ting som rystes skal bli tatt bort. For de er jo skapte ting. Og så skal det som ikke kan rokkes, bli stående. Da vi altså får et rike som ikke kan rystes, så la oss være takknemlige og derved tjene Gud til hans behag, med blygsel og ærefrykt." (Hebr 12,26-28)

Et rike som ikke kan rystes! 

Hvilket budskap, hvilket håp for 2023. Verdens riker synker og de faller. Det ene imperiet etter det andre. Konger, presidenter, statsminstre, statsledere, keisere, emirer - alle, alle må en dag bøye kne for Han som kalles Kongernes Konge og Herrenes Herre.

La riket ditt komme!' Det finnes ingen mer meningsfull bønn å be enn denne! Alt hva Gud representerer er innebefattet i de ordene. Alt hva himmelen huser av nåde, godhet, ømhet, helbredelse og legedom for kropp og sjel. 

Metodisten og evangelsten Stanley Jones, som virkelig hadde forstått betydningen av Guds rike, sa ved en anledning: "Jesu budskap var budskapet om Guds rike. Det var sentrum og omkrets i alt hva Han lærte og gjorde... Guds rike er mestertanken, mesterplanen, mesterhensikten, mesterviljen som forener alt og skjenker det forløsning, sammenheng, hensikt og mål." 

En av de som har talt mye om Guds rike er den kinesiske husmenighetslederen Watchman Nee. I en bibeltime Nee holdt i Danmark i oktober 1938 talte han om "Riket, menigheten og overvinnerne", og i den sammenhengen sa han blant annet:

"Menigheten er ikke Guds endelige mål, men bare Hans instrument for å nå målet. Målet er Guds rike. Hva er Guds rike? Den atmosfæren hvor Guds autoritet råder, hvor Han har makten, og hvor Han fullkomment blir adlydt."

Jeg våger en påstand:

Fra Jesu side var det aldri meningen at Hans etterfølgere skulle forkynne om frelse og den nye fødsel løsrevet fra forkynnelsen om Guds rike!

Guds rike er et absolutt avgjørende aspekt ved evangeliet.

Om vi forteller mennesker om frelse - men ikke sier noe om Guds rike - forkynner vi ikke evangeliet om Jesus Kristus.

Derfor er det så forunderlig at så få forkynner om Guds rike. Hva skyldes dette? Som jeg viste i forrige artikkel var forkynnelsen av Guds rike Jesu hovedanliggende, og det var det for apostlene også. Legg merke til hvordan Jesus instruerer sine disipler:

"Og når dere går av sted, skal dere forkynne og si: Himlenes rike er kommet nær." (Matt 10,7)

"Han sendte dem ut for å forkynne Guds rike ..." (Luk 9,2)

"Helbred de syke der, og si til dem: Guds rike er kommet nær til dere." (Luk 10,9)

Dette er ikke de eneste henvisningene. I nær sagt hvert eneste skriftsted hvor Jesus gir instruksjoner til sine disipler, forteller Han dem at de skal forkynne om Guds rike. Her har du et slikt eksempel til: "Jesus sa til ham: La de døde begrave sine egne døde, men gå du av sted og forkynn Guds rike." (Luk 9,60)

Når Jesus taler om de siste tider, sier Han:

"Og dette evangeliet om riket skal bli forkynt i hele verden, som et vitnesbyrd for alle folkeslag, og så skal enden komme." (Matt 24,14)

Det er interessant å se at det Jesus er konsentrert om i tiden mellom sin oppstandelse og sin himmelfart, er Guds rike:

"For dem (apostlene) viste Han seg også levende etter sin lidelse ved mange ufeilbarlige bevis. Han ble sett av dem i løpet av førti dager, og talte om de ting som hører Guds rike til." (Apgj 1,3)

Helt mot slutten av Apostlenes gjerninger leser vi om apostelen Paulus: "Så bodde Paulus i to hele år i sitt eget leide hus, og han tok imot alle som kom til ham. Med all frimodighet forkynte han Guds rike og lærte om alt det som hører Herren Jesus Kristus til, uten å bli hindret." (Apgj 28,30-31)

I sin tale på den internasjonale høgskolen i Helsingør, hvor Watchman Nee også holdt sin nå så berømte undervisning over de åtte første kapitlene i Romerbrevet, og som ble til boken "Det normale kristenliv", sa Nee også dette om Guds rike:

"Guds rike kan komme i denne tidsalder. Om det ikke blir i samme utstrekning som i den kommende tidsalder, så er det likevel av samme natur. Hvis vi i den Hellige Ånds kraft fortrenger de onde ånders makt her, da er Riket kommet her. Utstrekningen vil være større i neste tidsalder, men kvaliteten vil være den samme, selv om kvantiteten er forskjellig. Nå er det begrenset, da blir det ubegrenset, men også nå kan vi gjøre Rikets kraft virksom. Det er ikke bare et spørsmål om å utdrive djevelen, men at Guds makt fortrenger djevelens makt på et sted. Vi som hører Herren til, må sørge for at Riket kommer der hvor vi er ..."

Jesus kom med et underlig utsagn til fariseerne vedrørende Guds rike. Han sa:

"Guds rike kommer ikke slik at en kan se det med øynene. Heller ikke skal de si: Se her! eller: Se der! For sannelig, Guds rike er inne i dere." (Luk 17,20-21)

Hva slags rike er dette? Et rike som finnes i oss? Jesus introduserer i sannhet noe forunderlig nytt. Dette var ikke bare et nytt slags kongedømme. Det var også en helt ny type kongedømme. Det var et kongedømme fullstendig ulikt alt annet som jøder og hedninger noensinne hadde hørt før. Et rike som er i oss.

Det kan være at du tenker: Jesus taler om et åndelig rike, ikke et virkelig rike. Det stemmer i såfall ikke med det andre Han sier om Guds rike. Han snaker i aller høyeste grad om et virkelig rike. Så hva mente Jesus når Han sa at Guds rike var i oss?

Tertullian, en tidlig kristen forfatter, kommenterer dette slik:

"Nå, hvem er det som ikke forstår at utsagnet: "i dere" betyr i din hånd eller innenfor din makt? Det er, hvis du hører og gjør Guds befalinger." (Tertullian: Against Marcion, Book IV)

Alle kan velge å være en borger av dette Guds rike hvis vedkommende er villig til å gi seg helt hen til dette riket. Det koster alt, det koster ditt liv. For du må bli født på ny! Jesus sa:

"Sannelig, sannelig sier Jeg deg: Den som ikke blir født på ny, kan ikke se Guds rike." (Joh 3,3)

Guds rike har ingen nasjonale grenser, ingen jordisk konge, ingen militærkraft. De som hører til dette riket bor blant verdens riker, men de er ikke en del av disse rikene. Jesus sa:

"Fordi dere ikke er av verden ..." (Joh 16,19)

Vi bærer dette riket med oss, det lever i oss, fordi vi er i Ham, Han som er kongen i dette riket.

fortsettes

Jesu undervisning om bønn i Bergprekenen i jødisk kontekst, del 8

Det er ikke riktig, slik enkelte hevder, at Jesus er den første som introduserer Gud som Far. Dette gudsbildet er allerede kjent i Det gamle testamente. Profeten Jesaja beskriver blant annet Gud som "evig Far", jfr Jes 9,6. Men det som er riktig er at Jesus lærer sine disipler å be til Gud som Far. Det er som en omsorgsfull Far Han vil de seg henvende seg til når de skal be Gud om noe. I Den gamle pakt var det mer naturlig å henvende seg til Gud som for eksempel: 'Den Allmektige, 'Den Veldige'. osv.

Forfatteren av artikkelen om Fadervår i Illustrert bibelleksikon, skriver: "I tiltalen: 'Fader vår, du som er i himmelen!' lærer Jesus sine disipler først og fremst å kalle Gud sin Far. Jesus har med disse ord ikke egentlig preget en ny gudsanskuelse g tiltaleformel, men de gir meget mer uttrykk for at den virkelighet som alle lengtet etter (barnekåret) nå i Jesu disippelkrets har brutt igjennom og er blitt en nærværende virkelighet." (Illustrert bibelleksikon, bind 3, side 16) Artikkelforfatteren henviser så til Jer 31,9:

"Med gråt skal de komme og med ydmyke bønner, og jeg vil lede dem. Jeg vil føre dem til rennende bekker på en jevn vei, hvor de ikke skal snuble. For jeg vil være en Far for Israel."

Og det er i Gudsrikets lys bønnen Fadervår må sees! 

Artikkelforfatteren skriver: "Fadervår er ikke en tidløs bønn, som bare er uttrykk for en ny fromhet. Fadervår kan bare forstås rett og bes riktig utfra troen på den nye Jesus som Messias har fått fullmakt til å sette inn i historien. Det som i GT og i synagogen var gjenstand for håp (et nytt barneforhold, Guds rikes nærhet, den eskatologiske syndsforlatelse, den endelige frihet fra fordervesmaktene), er nå i ferd med å realisere seg. Fadervår er en bønn født ut av det nye frelseshistoriske stadium som Jesus som Messias bringer. De som ber Fadervår, er ved ham allerede blitt ført inn i det nye barneforhold, har erfart rikets nærhet (ankomst), den messianske syndsforlatelsen, forløsningen fra Satans og demonenes velde, sykdommens forbannelse osv." (Illustrert bibelleksikon, bind 3, side 15)

Jeg merker meg også at Jesus lærer oss å be: 'VÅR', ikke 'min' Far. Dette er ikke uvanlig i en jødisk kontekt. Jødene understreker kollektivets betydning, fremfor vår tids understrekning av individualismen. Gud er VÅR Far!

Dr.Marvin Wilson skriver: "Den djupe bibelske understrekningen av 'folk' - det er, gruppen - finner vi igjen i faktum at de fleste kjente bibelske bønner uttrykker denne felles-forståelsen i selve åpningsordene."

fortsettes

Jesu undervisning om bønn i Bergprekenen i jødisk kontekst, del 7

Er 'Fadervår' eller 'Herrens bønn' et sammendrag av den jødiske Amida-bønnen? Ifølge Oslo-Sidduren - den jødiske bønneboken på norsk er Amida-bønnen selve kjernen i synagogegudstjenesten, og kalles også 'stillebønnen'. Forfatterne av boken: "Sitting at the Feet of Rabbi Jesus", Ann Spangler og Lois Tverberg, deler den oppfatningen: "Det er blitt sagt at 'Herrens bønn' er et sammendrag av Amida fordi den omfatter flere av dens temaer. Andre rabbinere på Jesu tid benyttet også sammendrag av Amadia for å illustrere hva bønn egentlig er i sin esses. Videre er det kjent at den tidlige kirken ba 'Herrens bønn' tre ganger om dagen, akkurat slik også Amadia-bønnen ble."

Dette synspunktet kan ha mye for seg. Det ser man ved selvsyn om man ser nærmere på den. Takket være en god venn er jeg så heldig å ha et eksemplar av Oslo-Sidduren, og der kan man lese - og be - den på godt norsk! Da merker man også godt sammenhengen.

Amida-bbønnen var kjent i sin muntlige form på Jesu tid, selv om den ikke var skrevet ned. Det skjede først senere i det første århundret. Den lærde David Bivin hører også med blant de som tror at 'Herrens bønn' er "tilsynelatende en forkortet versjon av Amida-bønnen."

Som jøde følte Jesus seg hjemme i den jødiske bønnetradisjonen, ikke minst i den jødiske tidebønns-tradisjonen med å be Tehillim - eller Salmene. Det er fra jødene vi kristne har tradisjonen med å be salmene i Salmenes bok. 

Noen av kirkefedrene antyder at Evangeliet etter Matteus - hvor vi finner Fadervår beskrevet - opprinnelig ble skrevet på hebraisk. En av dem var Papias av Hierapolis fra det første århundre: "Matteus komponerte sin historie kledd i den hebraiske dialekt, og enhver oversatte den som han var i stand til." I det fjerde århundre sa Jerome, en berømt bibeloversetter fra hebraisk til latin: "Den første evangelisten er Matteus, tolleren, hvis etternavn var Levi. Han publiserte sitt evangelium i Judea på hebraisk." 

fortsettes

Jesu undervisning om bønn i Bergprekenen i en jødisk kontekst, del 6

Etter en liten pause innunder jul fortsetter jeg denne artikkelserieen: 

Lederen for Det israelske bibelsenteret, Dr.Eli Lizorkin-Eyzenberg, stilte ved en anledning spørsmålet: 'Har Herrens bønn en signifikant begrepsmessig og ord-for-ord parallell i den jødisk liturgiske tradisjonen? Har Herrens bønn jødiske røtter?' Han svarer på spørsmålet selv med et rungende ja! 

Lizorkin-Eyzenberg fortsetter, her i min oversettelse: "Det første vi merker oss er at innholdet i Herrens bønn er det samme som nøkkelforståelsen av det jødisk liturgiske begrepet: 'Avinu Malkenu', som når det oversettes betyr: 'Vår Far, Vår Konge'. Faktum er at absolutt alt i Herrens bønn er sentrert rundt enten farsskapet eller Guds kongedømme.

Fadervår - eller Vår Far - som bønnen kalles nå - er med andre ord en jødisk bønn i hele sin karakter og oppbygging. Jesus lærte sine disipler å be den, idet Han sa: "Slik skal dere da be..." (Matt 6,9a) Kan det være at Jesus ba den på hebraisk? De som snakker hebraisk flytende, sier nettopp det, at teksten på hebraisk flyter så lett. Språket har en egen rytme. 

Det tydeligste jødiske trekket ved Fadervår er ordene: 'Helliget vorde ditt navn!' (Matt 6,9b) I Jødedommen møter vi nettopp ærefrykten eller ærbødgigheten for nettopp NAVNET. Jeg tenkte først at dette verset betyr at Guds navn er hellig, og derfor var dette uttrykket å forstå som at man avsa en uttalelse eller en bekreftelse. Jeg har kommet til aat det heller er et kall til handling!

La meg forsøke å forklare hva jeg mener: Ifølge Strong's Concorfance, betyr det greske ordet som er benyttet her: 'hagiazo', 'å gjøre hellig, rense eller innvie, ære, helligholde eller helliggjøre.' Setningen kan derfor oversettes: 'Må ditt navn holdes hellig', fordi Guds navn er jo allerede hellig! 

I Jødedommen ginnes det et begrep som heter: 'kiddush haShem', i motsetning til 'chillul haShem'. Det første begrepet handler om helligholde Guds navn, mens det andre handler om å vanære Guds navn. Vi finner et eksempel på dette i 3.Mos 22,31-33: 

"Dere skal ta vare på mine bud og holde dem. Jeg er Herren. Dere skal ikke vanhellige (chillul) mitt hellige navn, for jeg vil være helliget (kiddush) blant Israels barn. Jeg er Herren, som helliger dere. Jeg er den som førte dere ut av landet Egypt for å væee deres Gud. Jeg er Herren."

Dette er utfordrende! Denne forståelsen av Herrens bønn oppmuntrer oss til rettferdige handlinger i den hensikt at e som befinner seg rundt oss vil kjenne at vår Gud er en hellig Gud. Vi er kalt til å helliggjøre Hans navn gjennom våre ord og gjennom våre liv. Det er vårt kall.

fortsettes

Hva skal vi be om?

 "Hva trenger jeg spesielt å be om nå?", spør jeg Isak Syreren etter at jeg hadde brukt tiden på å tenke på gårsdagens samtale. Isak svarer: 

"Be om at du ikke faller i fristelse når det gjelder troen. Be om at du ikke med hovmodets og blasfemiens onde ånd  havner i de fristelser som kommer av intelektuelle antagelser. Be om at renhetens engel ikke må vike fra din side, at du ikke må bli skilt fra Gud. Be om du ikke råker ut for fristelsen til å argumentere og krangle, eller i hensynsløshetens og tvilens fristelser og fører sjelen inn i uorden. Men kroppslige prøvelser skal du av hele din sjel forberede deg på å ta imot; overgi deg til dem og be med tårer at den som bevarer deg ikke må oppgi deg. For uten prøvelser kan ikke Guds planer ikke åpenbares, uten prøvelser er det umullig å være fri innfor Ham, å tilegne seg Åndens visdom,  og bli fast rotfestet i sin lengsel etter Gud. Før mennesket er blitt prøvd ber hun til Gud som en fremmed. Men når hun av kjærlighet til Gud har gått inn i prøvelsen og utholdt den, da viser Gud sin takknemlighet og betrakter henne som en trofast venn."

"Du, Isak", sier jeg "jeg begynner å forstå at bønnen Jesus lærte oss å be: "og la oss ikke komme i fristelse, men frels oss fra det onde", er mye mer innholdsmettet enn jeg først antok."

"Du har helt rett," svarer Isak. "Du har helt rett".

Tilgi oss hva?

Gjeld? Synder? Overtredelser?

"Og tilgi oss vår skyld, slik også vi tilgir våre skyldnere." (Matt 6,12)

Fordi han er vår kjærlige Far, gjør Gud det vi ber om. Når vi går til ham, tynget av all vår skyld og synd, setter han seg ikke ned med oss for å utarbeide en betalingsplan. I stedet tilbyr han full tilgivelse og gratis. (Philip Graham Ryken)

OM Å  BE OM DET UMULIGE

Har du noen gang vært i så forferdelig gjeld at det ikke var mulig å komme deg ut av det? Det var det som skjedde med en venn av meg som var medlem av vårt lille kristne fellesskap i Colorado. Mannen hennes hadde forlatt henne, og uten at hun visste det, ble hun overlatt til å betale av ti års restskatt. Hun kunne ikke komme seg ut av det og hun klarte ikke å få endene til å møtes. Så en dag bestemte en felles venn i vårt fellesskap seg for å betale ned gjelden hennes – over $20 000. Han ønsket å være anonym og ga meg derfor en postanvisning som jeg skulle gi henne. Livet hennes ble satt fri.

Når vi ber Gud om å tilgi oss vår gjeld, ber vi ham om å gjøre det som ikke er mulig for oss å gjøre – å gjøre opp regnskap, å gjøre det bra. Gud gir oss det vi ikke kan gi oss selv. Når vi ber «tilgi oss vår gjeld», ber vi Gud om å sette oss fri.

MER ENN OVERTREDELSER 

Ordet "gjeld" er opheílō på gresk, som bokstavelig talt betyr å skylde, å stå i gjeld. De mest pålitelige oversettelsene av Herrens bønn refererer derfor alle til «gjeld». Bare de mer moderne oversettelsene har «synder» eller «feil». Ordet "overtredelse" kommer fra Book of Common Prayer, som igjen er basert på Tyndale bibeloversettelsen (1526). Hvorfor Tyndale oversatte opheílō som "overtredelse" er et interessant puslespill som jeg ikke vil utforske her.

Hvordan vi forstår "gjeld" er viktig. Vi står i gjeld til Gud på alle mulige måter. Det samme gjelder med hverandre. Men "gjeld" er ikke bare et vagt begrep. Dens primære bruk i Det nye testamente har å gjøre med å skylde penger, etter å ha pådratt seg en juridisk og økonomisk gjeld. Med andre ord, når vi tilgir våre skyldnere, tilgir vi ikke bare på en eller annen tåkelig måte de som har såret eller skapt vanskeligheter for oss. Vi sletter faktisk gjelden til de som skylder oss noe, enten de kan betale eller ikke.

Spesielt Jesu bruk av ordet «gjeld» har en historie bak seg. Det har å gjøre med jubelåret (5. Mosebok 15): løslatelse av fanger og sletting av all materiell gjeld. André Trocmé forklarer dette godt og inngående i sin bok, 'Jesus and the Nonviolent Revolution'. I følge Trocmé handlet jubileumsfriheten Jesus kom for å forkynne (Luk 4:16-21) om ettergivelse av sosial og materiell gjeld, som strakte seg til alle livets områder. Derav Jesu lignelse om den uforsonlige tjeneren i Matteus 18. Her fremstilles Gud som en konge som ettergir en stor pengegjeld som hans tjener ervervet. Denne tjeneren nekter imidlertid å tilgi noen som skylder ham svært lite. Poenget med lignelsen, som i Herrens bønn, er tydelig: ingen barmhjertighet for den som ikke har noen mot sin skyldner. Guds tilgivelse er forgjeves hvis vi nekter å tilgi våre skyldnere.

Hva dette betyr i praksis i dagens verden er verdt å utforske. Det er gjeldsettergivelsesselskaper, internasjonale gjeldsettergivelseskriterier, ettergivelsesplaner for studielån som holder lovende i vanskelige situasjoner. Å vurdere disse i dybden vil ta oss for langt unna. Imidlertid bør praksisen med gjeldsettergivelse fortsatt ha daglige, praktiske hender og føtter blant Kristi etterfølgere. Apostelen Paulus er klar: i speiling av det Jesus lærte (Matt. 5:25ff), skal vi ikke la noen gjeld forbli utestående bortsett fra kjærlighetens gjeld (Rom. 13:8).

For lenge siden bestemte min kone og jeg å aldri låne ut penger til noen. Vi ville rett og slett gitt. «For intet har dere fått det, for intet skal dere gi det,» (Matt. 10:8). Hvorfor sette noen i materiell gjeld hvis, som apostelen sier, den eneste typen gjeld vi bør skylde hverandre er kjærlighetens gjeld? Med andre ord, som Kristi kropp skal vi leve på en måte der gjeld, bortsett fra kjærlighetens gjeld, fjernes helt. Dette er hva vår venn demonstrerte da han betalte ned gjelden vår felles venn hadde pådratt seg. Når gjeld ettergis, enten det er mellom oss eller på hverandres vegne, blir vi alle satt fri. Kjærligheten råder. Ingenting gjenstår mellom oss eller mot oss.

HUSK Å FEIRE

Hva skjer hvis vi, uansett grunn, finner oss selv eller andre i faktisk, materiell gjeld? Hva om vi eller de ikke kan betale? Hva betyr da tilgivelse? Og hva om noen skylder oss personlig noe, spesielt noe vi trenger? Hva om de heller ikke kan betale? Se gjennom fingrene? Holde dette mot dem? Holde dem ansvarlige? Ta dem retten? Eller tilbyr vi, som Ryken uttrykker det, tilgivelsen full og gratis?

Tilgivelse er faktisk gratis. Men det er også kostbart. Det kostet Jesus alt, inkludert livet hans. Dette er grunnen til at tilgivelse ikke bare er verdifull, men endrer ting. Dette er selvfølgelig det vi ofte motsetter oss.

Hvis vi synes det er vanskelig å tilgi våre skyldnere, er det svært sannsynlig at vi rett og slett har glemt hvorfor Jesus kom i utgangspunktet og hva det er vi ber om. Vi har blitt, med apostelen Peters ord, "så nærsynte at vi er blinde, etter å ha glemt at vi ble renset fra våre tidligere synder" (2 Pet. 1:9). Dette er hva som skjedde i Jesu lignelse om den bortkomne sønnen. I motsetning til sin far, kunne ikke sønnen som ble hjemme, ønske sin egensindige bror velkommen hjem. Han var ute av kontakt med farens nåde. Han kunne ikke bli med på festen.

Når vi misliker å måtte tilgi våre skyldnere, er vi ute av kontakt med Guds barmhjertighet. Å tilgi er ikke en plikt, men en feiring av det faktum at Gud elsker oss, uverdige som vi er. Dette er hva som skjedde med den «syndige» kvinnen som salvet Jesu føtter og tørket dem med tårene. Det var nettopp fordi hennes mange synder ble tilgitt at hun elsket Jesus så høyt (Luk 7:44-50). Guds store kjærlighet fikk henne til å utvide den samme kjærligheten. Hennes frihet kjente ingen grenser.

I Kristus er det virkelig et jubelår. Å bli tilgitt og å tilgi hverandre gir opphav til en feiring som inkluderer alle – selv de verste skyldnere. "Det er Guds glede å tilgi," skriver Kierkegaard. Når vi ber om og opplever Guds nåde, kan det også være vår glede. Livet, ikke bare for oss selv, men også for andre, kan være fullt og fritt.

DIN TUR

Hvilken forskjell har tilgivelse gjort i livet ditt? Har du noen gang ettergitt en gjeld? Hadde en av dine skyldnere tilgitt? 

- Charles E. Moore fra Bruderhof-kommuniteten/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Å ville Guds vilje

"Skje din vilje, som i himmelen, så og på jorden." (Matt 6,10) 

Det krever kamp. Viljens frihet. Slutt å late som.

Når vår vilje blir Guds vilje, er det absolutt bra; men hvor mye bedre det ville være hvis Guds vilje skulle bli vår vilje.— (Meister Eckhart)

Jeg må innrømme at jeg synes det er vanskelig å ikke ha min egen vilje. Det er ikke det at jeg tror jeg alltid har rett, eller til og med vet bedre, det er mer som at jeg bare vil at min vilje skal gjøres. Jeg er ofte som det lille barnet som, misfornøyd, til slutt setter seg ned i stolen sin og slår ut: «Jeg sitter kanskje på utsiden, men ikke på innsiden!»

Altfor ofte ber jeg om at Guds vilje skal skje, men jeg mener det egentlig ikke. Phillip Keller skriver: «Det er overraskende – mye mer, det er forbløffende – hvor mange mennesker som bekjenner seg til å elske Gud, men frykter hans vilje» (En lekmann ser på Herrens bønn). Til tross for alt jeg vet om hvem Gud er, har jeg fortsatt vanskelig for å stole på ham fullt ut. Jeg er redd, på en grunnleggende måte, at hans vilje ikke er bra for meg. Så jeg holder meg tilbake og prøver å finne måter å sikre at resultatene jeg har bestemt er best.

Med hensyn til å ville Guds vilje, mistenker jeg imidlertid at frykt ikke er hovedproblemet. Noe annet er, som William Barclay treffende har sagt: "Grunnen til at vi synes det er så vanskelig å akseptere Guds vilje er at vi så ofte i vårt hjerte tror at vi vet bedre enn Gud. Vi tror virkelig at hvis vi bare kunne få viljen vår, ville vi være glade, at hvis vi bare kunne ordne livet og livets begivenheter for å passe våre ideer, ville alt være i orden. Det er derfor så mange mennesker egentlig heller vil be «Din vilje bli forandret» enn «Skje din vilje». (Fra: Saligprisningene og Herrens bønn)

Barclay spikrer det. Vi ber om at Guds vilje blir gjort, men under overflaten forblir vi stramme, biter tennene sammen i håp om at hvis Guds vilje blir gjort, er det i det minste i samsvar med vår. Vi vil gå hardnakket vår vei.

Det er derfor hvis vi virkelig ønsker at Guds vilje skal skje, må vi være klare for en kamp. Selv om Jesu mat var å gjøre Faderens vilje (Johannes 4:34), var det ikke alltid lett for ham å akseptere det. Da han ba i Getsemane hage: «Skje din vilje», ba han i angst. «Hvis Jesus ikke slo ut med Jobs sinne», skriver Gene L. Davenport, «ga han heller ikke etter uten motstand og bønnfall» (Into the Darkness). Å be, "skje din vilje" betyr å komme til enden av seg selv. De fleste av oss liker ikke denne ideen, men det er ofte det som skal til. Guds vilje er ikke problemet, det er vi.

Den puritanske pastor Richard Baxter skrev: "En av de største plagene på denne siden av helvete er å finne deg selv overgitt til din egen vilje." Etter min mening er dette selve definisjonen av helvete. Utfordringen er ikke om vi har en fri vilje, men om vår vilje er Guds vilje. Det er den eneste typen vilje som er verdt å ha.

Det er dette jeg tror Meister Eckhart har skjønt det. Når Guds vilje og vår er ett, oppfyller vi vår tiltenkte hensikt og Gud oppfyller sin velbehag. Himmel og jord går sammen. Vi kan ikke annet enn å være glade og Gud kan ikke annet enn å ta glede. Dette er grunnen til at Gud ønsker mer enn resignasjon; han vil ha forening. Først da kan han fullt ut gjennomføre sin vilje på jorden.

Men skjer ikke Guds vilje alltid? Går ikke alt etter hensikten hans? Ja og nei. Ja, til syvende og sist og generelt, men ikke alltid umiddelbart og spesifikt. Oppfyllelsen av Guds vilje er ikke noe som skjer som en selvfølge. Romano Guardini minner oss om: «Hvis den kristne skal be om at Guds vilje skal skje, må det være mulig at hans vilje ikke kan skje. Vi er tross alt ikke formanet til å be om at solen må stå opp» (Fadervår). Med andre ord, Guds fullkomne vilje, som i himmelen, blir ikke alltid gjort her på jorden. Vi vet alle dette.

"Svikten mellom Guds beste," skriver F. B. Meyer, "og det beste som blir mulig og praktisk gjennom vår motstand er nettopp det som bringer ubehag, sorg, friksjon og smerte inn i livene våre" (Inherit the Kingdom). Det er absolutt altfor mange triste ansikter, altfor mange slitne og knuste hjerter, altfor mange liv som ikke har oppfylt sin fulle hensikt her på jorden, alt fordi de har levd dem på deres premisser og ikke på Guds.

Desto mer, «mens det heter i dag», trenger vi å be denne bønnen. Først da vil vi føle oss ansvarlige for Guds vilje – å stå opp for den og ta den på oss for å se at den blir gjort. Men menneskets natur er slik at ren viljestyrke ikke er nok. Igjen, det er derfor vi trenger å be. Å gjøre Guds vilje er en gave, ikke en prestasjon. Å ha kraften til å utføre det med glede og glede er noe gitt oss ovenfra, ikke innenfra.

Slutt å late som

Jeg tror det er trygt å si at de fleste av oss synes det er vanskelig å vite hva Guds vilje er i spesielle situasjoner. Hva skal jeg gi meg selv til? Hvordan skal jeg bruke pengene mine, tiden min? Hvem skal jeg hjelpe? Hva skal jeg gjøre? Herrens bønn hindrer oss ikke i å be om Guds veiledning i denne forstand. Men Jesus setter denne spesielle begjæringen sammen med Guds kommende rike. Det er Guds rike som angår Jesus mest. Det inkluderer oss og våre valg, men det handler absolutt ikke bare om oss.

«Vi må slutte å late som om Guds vilje er et mysterium. Jesus gjorde Guds bekymringer klare», skriver James Mulholland (Praying Like Jesus). Vi vet faktisk hvor mye av Guds vilje er. Er ikke bergprekenen rett og slett Guds vilje skrevet stor? Vår kamp er ikke å finne Guds vilje, men å leve i samsvar med Guds rikes prioriteringer. Guds vilje består ikke av diskrete biter av informasjon om hva vi skal gjøre her og der. Gud er fornøyd hvis vi mater de sultne og kler de nakne, hvis vi elsker og tilgir våre fiender, gir gjestfrihet til fremmede, tjener de rundt oss, deler evangeliet.

Det er retningen på livet vårt som teller. Å overgi seg til Guds vilje er kanskje ikke alltid lett, men å gjøre hans bud trenger ikke å være så vanskelig så lenge våre hjerter er på linje med Guds. Når de er det, blir bønnen «Din vilje skje» en genuin kilde til styrke, og ikke bare en kamp. Da kan Gud virkelig vise oss veien.

- Charles E. Moore fra Bruderhof/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Mønsterbønnen som favner hele livet

6,søndag i påsketiden/Prekentekst: Matt 6,7-13

Denne søndagen kalles 'bønnens søndaag', og det er gode grunner for det.

Kristi kirke forvalter mange overleverte bønner. Den fremste av dem alle er jo den bønn som Jesus lærte sine disipler å be: Fadervår. Den er blitt kalt "alle bønners kilde og sammenfatning", og det med rette. Når vi ber Fadervår berører vi alt som kan berøres i bønn. I den bønnen er alt innebefattet.

I diktet 'Fred' skildrer Einar Skjæraasen så vakkert betydningen av bønnen Vår Far: 'No stilner bruset i skogen vid og på vatten vare. To venger blir te et lite hem inni rypesnaret. No stilner strevet. En båt glir inn. Frå e nedlagt åre dryp siste dråpån. En slitar sovner med Fader-våret...'

Hvilken utrolig skatt bønnen Vår Far er. På lærlingenes anmodning: 'Herre, lær oss å be', lærte Han dem den bønnen som har fulgt kirken i 2000 år, og som vil følge dem like inn i evigheten. Det er underlig å tenke på at et eller annet sted på jorden, finnes det noen i dette øyeblikket du leser disse linjene som ber den. Den er så enkel at sel et barn kan be den og lære den utenat, og innholdet er likevel så djupt at selv den mest lærde teolog ikke lodder djupene i den. Den bes av djupt troende mennesker, og av mennesker som ikke identifiserer seg med noen kirke men som har båret denne bønnen med seg siden deres mor eller far lærte dem å be den. 

"Herrens bønn inneholder store hemmeligheter, den er kort i sine ord og uttrykk, men umåtelig rik på ånd og kraft. Den er et kort sammendrag av den himmelske lære, og glemmer ikke en eneste ting der kan føres fram i våre bønner."

Slik innleder biskop Cyprian (21o-258) sine betraktninger om Fadervår.

Jesus etterlot oss bare en bønn, og det er denne som Han lærer sine disipler når de spør Ham: "Herre, lær oss å be." (Luk 11,1) Disiplene hadde sett Jesus ba, for det står i begynnelsen av dette verset: "Det skjedde da han var et sted og bad." De 12 var fascinert av det de så. Det må ha vært noe med måten Jesus ba, som gjorde at de forstod at Han hadde adgang til Faderens trone, på en helt annen - mer nær, mer direkete, mer intim måte - enn de, når de ba. Det står i teksten at "da han holdt opp sa en av hans disipler: Herre, lær oss å be." Det er klart, det er ingen som Jesus, som kan lære oss å be! Derfor gjør vi vel i å lytte når det er selve Bederen som ber. Han som fortsatt ber i himmelen, for oss. Jeg synes også det er interessant å tenke denne tanken: Fadervår er bedt uavbrutt i 2000 år! Det er selve Kirkens pulsslag i bønnen, og den bes overalt på den vide jord, av alle slags mennesker. Og den bes i ulike faser: I dette øyeblikk er det et døende menneske som folder sine hender og ber den, mens livsånden ebber ut. I dette øyeblikk er det noen som bøyer sine knær, ved siden av et nyfødt barn og ber: "Fader vår ...." Kanskje er noen i fare, og de ber disse slitesterke ordene, kanskje noen skal sove, og det siste de gjør før søvnen gir dem hvile, er å hviske disse ordene.

Vi får be: "Far!"

Det er vår rettighet som Guds barn, men det krever også en ny fødsel. Bare den som er født på ny, kan be denne bønnen med den rettigheten. Johannes skriver, inspirert av Helligånden:

"Men alle dem som tok imot ham, dem gav han rett til å bli Guds barn." (Joh 1,12)

Å be slik Jesus ba, med Hans egne ord, det er spesielt. Tenk så heldige vi er, som har en slik bønn nedskrevet i Bibelen vår. Jesus lærte oss å be til Faderen. Til "vår far i himmelen". Broder Charles av Jesus, sier det slik i en av sine meditasjoner over Fadervår:

"Gud, hvor god du er, du som lar oss kalle deg: Vår Far!"

Biskop Cyprian skriver:

"Den som har trodd på hans navn, og er blitt Guds barn, må begynne med å takke og bekjenne hva han er, i det han kaller Gud sin far i himmelen. Derfor er Fadervår det første han lærer etter sin gjenfødelse i dåpen. Og når han ber de første ord i denne bønn, vitner han at han har frasagt seg sin jordiske far, og at han kun kjenner den Far som er i himmelen."

I Fadervår lærer Jesus oss at den Far vi kommer til, Han er i himmelen. Det er et viktig moment når det gjelder det å søke og det å forstå Guds ledelse.

Elisabeth Elliot sier det slik: "Bønnens mysterium fører det begrensede mennesket i kontakt med den ubegrensede Gud, det tidsbundne i kontakt med Den evige, det synlige i kontakt med Den usynlige. Dette gir trygghet når vi ber Ham vise oss hva vi skal gjøre. Vårt blikk er festet på vår egen lille verden og den forvirrende situasjonen som gjør at vi kryper opp på Faderens fang, og vårt sinn er omtåket av tvil, frykt og redsel for hva fremtiden vil bringe. Men Han kan se slutten fra begynnelsen."

"Tanken på at det er Universets skaper vi henvender oss til burde fylle oss med dyp respekt og ærefrykt," skriver Elisabeth Elliot og så legger hun til: "Men Han er også Evig Far."

Som Skaperen og den som samtidig er min Far, så vet Han hva som er best for meg - alltid og i alle situasjoner. Det skaper trygghet hos meg. I et dikt jeg er så glad i heter det: "Han ser det hele ovenfra, jeg glemmer jeg ser vrangen."

Elisabeth Elliot sier det slik: "Vi vet ikke hva som er best for oss, men vi kommer til Ham og spør Ham om hva Han vil at vi skal gjøre. Det er bare en bønn, ikke noe krav, og den kan enten bli innvilget eller avslått."

Jesus har vist oss hvem Far er, og om denne vår himmelske Far, sier Han: "Hvem av dere som er far, vil gi sin sønn en stein når han ber om et brød? Eller når han ber om en fisk, gi ham en orm i stedet for fisken? Eller når han ber om et egg, gi ham en skorpion? Hvis da dere som er onde, vet å gi deres barn gode gaver, hvor meget mer skal da den himmelske Far gi Den Hellige Ånd som ber ham." (Luk 11,11-13)

Gud er både allmektig og allvitende - Han vet best.

Men Hans timeplan og Hans måte å gjøre tingene på, er kanskje ikke slik vi hadde ventet det, men det er da heller ikke det som virkelig teller. Far vet om det vi trenger. Det er ikke engang sikkert vi kjenner til hva som er vårt virkelige behov. Han gjør - Han er Gud, og den som har skapt meg. Og Han er samtidig MIN Far.

Be med livene våre

"Det skjedde at han var et sted og ba. Da han holdt opp, sa en av disiplene hans til ham: Herre, lær oss å be, slik som Johannes lærte sine disipler." (Luk 11,1)

Ordene til Fadervår [Vår Far] er veivisere til indre bønn, de gir en grunnleggende retning for vårt vesen, og de tar sikte på å likedanne oss til bildet av Sønnen. Betydningen av Fadervår går mye lenger enn bare å gi en bønnetekst. Den har som mål å forme vårt vesen, å trene oss i Jesu indre holdning.— Pave Benedikt XVI

HØYDEPUNKTER I BØNN

I sin klassiker, 'Herrens bønn', skrev Joachim Jeremias at Herrens bønn «er den klareste og, til tross for dens konsistens, den rikeste oppsummeringen av Jesu forkynnelse som vi har». Det er ingen tilfeldighet at den ligger i sentrum av Bergprekenen. Interessant nok ber Jesus selv essensen av denne bønnen i Getsemane hage, og tiltaler Gud som «Far» og ber om at Guds vilje må skje.

Jesus sier «be slik», noe som antyder at denne bønnen er en modell for å veilede oss i stedet for en formel som skal gjentas. Enten den er resitert fra minnet eller ikke, hjelper Jesus oss til å prioritere det som bør oppta oss mest. "Jesus har ikke overlatt oss til våre egne råd i vårt forhold til Gud," skriver William Willimon og Stanley Hauerwas. "Vi trenger ikke å flakse rundt og prøve å finne på noe å si til Gud" (Herre, lær oss).

Det er flere ting som er verdt å merke seg angående selve Fadervår. For det første er den kort. I motsetning til de som konsumeres av egeninteresse, er denne bønnen enkel. Vi kan komme direkte til Faderen, uten oppstyr utad eller innvendig. Dette betyr ikke at vår tid i bønn må være kort. I Lukasevangeliet leser vi: "Jesus tilbrakte natten med å be til Gud" (Luk 6:12). Forlengede perioder alene foran Gud er ikke bare naturlig, men nødvendig for alle som ønsker å gjøre Faderens vilje.

For det andre er denne bønnen kirkens bønn. Det er en felles bønn. Og derfor inkluderer vi hverandre i det, og ber Gud om å gi andre det vi selv ønsker fra ham. Det er en interessant rabbinsk bønn: "La ikke veifarendes bønn finne inngang, Herre, foran deg." William Barclay bemerker at bak denne bønnen ligger ideen om at selv om veifareren naturlig ber om godt vær, glemmer han at landet faktisk trenger regn. Jesus understreker dermed behovet for å be i og med og for fellesskapet. "Vi kan godt huske," sier William Barclay, "at ordene jeg, meg, min og mine aldri forekommer i Herrens bønn" (Saligprisningene og Herrens bønn).

For det tredje faller Herrens bønn i to halvdeler, omtrent som tilsvarer den første og andre delen av de ti bud. Gud først og så vår neste. Vi begynner med Gud og hans rike og stoler så på at Gud sørger for menneskeheten, den vanlige nådefulle daglige brød, tilgivelse, veiledning, beskyttelse i konflikt og endelig utfrielse. De to halvdelene utgjør en helhet, men rekkefølgen er viktig. Gud og hans hensikter må stå i sentrum.

Til slutt strekker Herrens bønn seg over tid; den dekker fortiden («Tilgi oss vår skyld»), nåtiden («Gi oss i dag vårt daglige brød») og fremtiden («Komme ditt rike»). Alle våre behov er i prinsippet dekket her – vårt behov for materielle ting, for åndelig næring, for veiledning og hjelp. Gud er opptatt av hele livet vårt fordi hans rike omfatter hele livet.

HERRE FORM OSS!

Ifølge Lukas ber Jesu disipler ham lære dem å be (Luk 11:1). Det Jesus forteller dem springer ut av hans liv og fra hans eget bønnliv: Jesu «mat» er å gjøre Faderens vilje; han demonstrerer kraften i Guds rike når han helbreder både kropp og sjel; han stoler på Gud for sitt daglige brød; han motstår og overvinner fristelser, og slipper unna den ondes planer; og han tilgir: "Far, tilgi dem for de vet ikke hva de gjør."

Herrens bønn gjør oss derfor mer lik Jesus; det former oss til den typen mennesker Gud har til hensikt at vi skal være. Gud gjør sitt eget navn hellig, men gjør det når vi gjør hans navn kjent ved vårt livs hellighet. Gud bringer sitt rike til jorden, men vi vitner om dette når vi viser dets nærvær i livet vårt sammen. Det er Guds vilje vi ønsker utført, så vi forplikter oss til å adlyde hans befalinger. Gud sørger for vårt daglige brød, og som svar jobber vi slik at andres behov blir dekket. Gud tilgir oss våre overtredelser, slik vi tilgir dem som har overtrådt oss. Når vi streber etter å leve liv forpliktet til rettferdighet, vil ikke Gud teste oss utover vår styrke.

Når vi ber Herrens bønn, yter vi derfor ikke bare vage begjæringer. Vi forplikter oss faktisk til å leve ut det vi ber om. Tolstoj skriver at bønn må «uttrykkes gjennom langvarige handlinger av armer og ben. (Er ikke pilegrimers reise bønn med ben?) Hvis jeg går og jobber en hel dag eller en uke for enken, er ikke dette bønn?»

Jeg er svak, jeg er syndig, jeg har en last (dette er ikke en illustrasjon, men sannheten; jeg har en forferdelig last), som jeg kjemper mot. Jeg ønsker å be og gjøre det i ord. Men er det ikke bedre for meg å utvide min forståelse av bønn; er det ikke bedre for meg å søke årsaken til denne lasten og finne en guddommelig aktivitet, ikke av en times varighet, men av dager og måneder, en "bønnfull" aktivitet som kan overvinne denne lasten? ... Er det ikke bedre for meg å forandre mitt gudløse liv, tjene andre og kaste bort alle de forskjellige midlene jeg bruker for å tilfredsstille mine kjødelige ønsker? Hvis jeg gjør dette, vil hele livet mitt bli en bønn, og denne bønnen vil helt sikkert bli gitt. (Leo Tolstoy: Åndelige skrifter)

Herrens bønn er en bønn for hele livet vårt, en bønn som både styrker og forplikter oss til å leve slik Jesus gjorde. Det er, som pave Benedikt sier, Guds middel til å likedanne oss til hans bilde. Når vi ber Herrens bønn, la oss be Gud hjelpe oss å bli et svar på begjæringene vi ber.

- Charles E. Moore, Bruderhof/Oversatt til norsk av: Bjørn Olav Hansen (c)

Snart må vi virkelig be om vårt daglige brød!

Bjørn Eidem fra Institutt for rural- og regionalforskning skriver en svært interessant artikkel i Klassekampen i dag (31.januar 2022), hvor han stiller spørsmålet: trenger vi kornlagring? Han innleder artikkelen med å henvise til Solbergregjeringen som "holdt fast på at en beredsskapslagring av korn ikke er nødvendig - det koster mer enn nytteeffekten". Resonnementet bak en slik argumentasjon, skriver Eidem "er at Norge har penger nok til å kjøpe det kornet som trengs, også i en krisesituasjonen der kornprisen mangedobler seg."

Nå har kornprisene økt kraftig. Russland, som er verdens største eksportør av hvete, har økt eksportrestriksjonene i form av avgifter og kvoter. På den andre siden har vi den svært spente situasjonenen mellom Russland og en annen stor kornprodusent som Europa er helt avhengig av, Ukraina. Hvordan vil eventulle sanksjoner mot Russland fra USA og EU slå ut når det gjelder eksport av korn fra Russland, og hva vil en eventuell krig mellom Russland og Ukraina bety for eksporten av korn til sulne europeere bety?  Uten å trekke inn disse momentene, som er mine spørsmål og problemstillinger, skriver Eidem i sin artikkel: "Vi har et godt stykke igjen til en fullskala global matvarekrise som fra 2008 til 2013, da en rekke eksportørland innførte eksportforbud eller restriksjoner. Men hvis prisene i verdens råvaremarkeder fortsetter å øke, kan vi komme dit ganske raskt."

Bjørn Eidem reiser også et svært viktig og helt berettiget etisk spørsmål ved den norske holdningen om å kjøpe seg ut av en kommende krise ved ikke å ha egne kornlagre: hva med land som ikke har råd til det? Og skal vi ta fra de fattige og gi til de rike? Eidem skriver: "Det er opplagt et etisk dilemma å ha som strategi å la krisa komme, for så å løse egne problemer ved å forsterke krisa, by opp prisen ytterligere og kjøpe maten 'ut av munnen på fattige folk'."

Bjørn Eidem påpeker også noe annet viktig i sin kommentar. Han skriver: "Forståelsen av mer generell geopolitisk dynamikk og makt knyttet til mat mangler i den norske debatten."  

Eidem påpeker også noe som vi vet fra historien: "Når brødprisene stiger, blir det politisk uro."

Dette er en varslet storm. Denne dagen velsigner vi alle bønder som skaffer oss vårt daglige brød. Det er mer og mer meningsfullt å be, som Herren selv lærte oss: "Gi oss i dag vårt daglige brød." Det er slett ingen selvfølge.

En annerledes og radikal måte å be Vår Far på - våger du?

VÅR FAR - du som alltid er på lag med de svake, de maktesløse, de fattige, de som er oppgitt av andre, de syke, de gamle, de veldig unge, de ufødte, ofrene for omstendighetene, de som sliter under dagens hete.

I HIMMELEN - hvor alt er snudd opp ned, hvor de første vil bli de siste, og de siste de første, hvor alt vil bli bra og hvor alle måter å være på vil bli bra.

LA NAVNET DITT HELLIGES - måtte vi alltid anerkjenne din hellighet, respektere at dine veier ikke alltid er våre veier, og dine standarder ikke våre standarder. Måttte ærefrykten vi gir ditt navn dra oss ut av selviskheten som hindrer oss i å se når nestes smerte.

LA RIKET DITT KOMME. LA VILJEN DIN SKJE - åpne vår frihet til å slippe deg inn, slik at fullstendige gjensidigheten som karakteriserer ditt liv måtte flyte gjennom våre årer, og slik at det livet vi forsøker å generere må utstråle din likeverdige kjærlighet for alle, og din særskilte kjærlighet for de fattige.

PÅ JORDEN SLIK SOM I HIMMELEN - må arbeidet vi utfører med våre hender, de bygninger og strukturer vi bygger i denne verden, reflektere de templer og strukturer som tilhører din herlighet, slik at gleden, barmhjertigheten, ømheten og rettferdigheten ssom finnes i himmelen, vil vise seg innen våre strukturer her på jorda.

GI - liv og kjærlighet til oss og hjelp oss til å se alt som en gave. Hjelp oss til å forstå at ingen ting kommer til oss som en rettighet og at vi må gi fordi det er blitt gitt til oss. Hjelp oss til å forstå at vi må gi til de fattige, ikke fordi de trenger det, men fordi vår egen helse avhenger av at vi gir til dem.

OSS - det virkelige oss i betydingen vi. Ikke meg alene men til alle, også de som er annerledes enn smalsporede oss. Gi våre gaver likt til alle.

I DAG - ikke i morgen. Ikke la oss dytte noe inn i en u definerbar fremtid slik at vi kan fortsette med å rettferdiggjøre våre liv på bekostning av den urett som begås mot andre, fordi vi kan finne årsaker til gode unnskyldninger for at vi ikke gjør noe.

VÅRT DAGLIGE BRØD - slik at hver person i hele verden har nok mat, nok rent vann, nok ren luft, adekvat helsehjelp, og tilstrekkelig adgang til utdannelse, slik at man kan ha nok næring for helsemessig godt liv. Lær oss å gi fra vårt eget livsgrunnlag og ikke bare fra vår egen overflod.

OG TILGI OSS VÅR SKYLD - tilgi oss at vi er blinde for vår neste, vår selvopptatthet, vår rasisme, og vår ubotelige tendens til til å bekymre oss for oss selv og vårt eget. Tilgi oss vår evne til å se kveldsnytt og ikke gjøre noe med det vi ser. Ikke sett oss på prøve, ikke døm oss hvorvidt vi har gitt mat til de som sulter, klær til de nakne, om vi har besøkt de syke, eller reparert systemene, som gjør de fattige til ofre. Spar oss for denne testen for ingen av oss består denne evangelie-testen. Gi oss i stedet, flere dager til å bedre våre veier, vår selviskhet og våre systemer.

OG FRELS OSS FRA DET ONDE - det er: fra vår blindhet, som tillater oss å fortsette å være deltagere i anonyme systemer som gjør at vi får mer og andre får mindre.

Amen.

- Skrevet av Ronald Rolheiser OMI
Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

En bærekraftig tro

Om noen få dager har jeg holdt meg innendørs en måned. Jeg har dager som er gode, og ikke fullt så gode. Noen dager er det bare smerter, andre dager - som i går - var det en kombinasjon av utmattelse og til dels store smerter. Jeg venter fremdeles på hjerteoperasjonen.

Ikke misforstå: jeg klager ikke. Jeg er bare ærlig. Slik er det.

Men man gjør seg noen tanker, og de siste dagene har jeg tenkt mye på en bærekraftig tro. En tro som tåler spørsmålene, undringen, prøvelsene og lidelsene. Jeg har tenkt på tre ting:

1. Troen kan bli noe krampaktig, i tilleggsbelastning, til alt annet. Men i går kom disse ordene til meg: 'Ja, dette er kjærlighetn, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder.' (1.Joh 4,10) Dette ordet gir det rette perspektivet. Fordi jeg er elsket, er jeg i stand til å elske. Det er ikke jeg som skal holde Kirken oppe, den er Kirken som holder meg oppe.

2. Når jeg ikke orker å be - og det hender jeg ikke har krefter til å gjøre det om dagen, så har jeg tre forbedere som aldri svikter. For det første Sønnen, for det andre Ånden og for det tredje kirken. Sønnen og Ånden går i forbønn for oss, og fordi jeg er en del av det bedende fellesskapet som utgjør kirken, er jeg en del av den som stadig ber. Jeg kobler meg på de helliges bønner.

3. For det tredje: Jeg har funnet at de to bønnene jeg stadig ber, og som jeg holder fast ved når dagene er onde, er Fadervår og Jesusbønnen. Det holder. De inneholder alt. Når jeg ikke orker det, sukker jeg bare til Herren, og sier 'Kyrie eleison.'

I tillegg til dette fremsier jeg daglig trosbekjennelsen.

Dette er den bærekraftige troen.

En bærekraftig tro handler om å hvile i det Jesus har gjort. Det er evig nok, fordi det er fullbrakt.

Gudsfrykten i folket

Et slikt brødfat lages nok ikke lenger. Dette vakre fatet med påskriften 'Gi oss i dag vårt daglige brød' er noe May Sissel har arvet. For en del år siden var et slikt fat vanlig i norske hjem. Det daglige brød var ingen selvfølge. Gudsfrykten var tilstede i folk.

I dag - rundt spisebordet - undrer vi oss over hvor mye vi har mistet, vi som bor i verdens rikeste land.

Jeg tror ikke alene

Jeg trøster meg med dette når veien blir bratt: Ikke noe menneske bærer troen alene!

Jeg er del av noe som er mye større enn meg selv: Kirken. Kristi kropp. Når jeg er så sliten av en kropp som skjelver, av øresus som fratar meg nattesøvnen, av store smerter, orker jeg ikke alltid å be - da hviler jeg i dette: Kirken ber. Uopphørlig stiger bønner opp som røkelse for Guds trone. Fra jordens fire hjørner. Jeg bæres av Kirkens forbønner.

Jeg tror ikke alene. Jeg tror sammen med hele Kirken. Slik Kirken alltid har trodd. Slik denne troen kommer til uttrykk i Den apostoliske- og Den nikenske trosbekjennelsen. Jeg bekjenner troen slik millioner av andre troende gjør det.

I det er det hvile.

Sosiale medier har gitt noen en følelse av at de innehar både en rett til og en myndighet til å avkreve deg svar på det meste. Og finner de svaret å ikke samsvare med deres egen overbevisning, så er det du som har feil, og de som har rett. De holder seg nemlig til Guds ord, må vite, mens du ikke gjør det.

Jeg trenger i grunnen ikke å forsvare noe jeg allerede har funnet. Jeg deler bare det jeg har sett, hørt og erfart. Mitt vitnesbyrd.

Jeg har lest Bibelen siden jeg ble en kristen i 1972. Stort sett lest den fra 1.Mosebok til Åpenbaringen, hvert år. Det skulle bli omtrent 47 ganger. Noen av Bibelens bøker har jeg lest minst 100 ganger. Jeg kjenner boken. Men jo mer jeg leser, jo mer forstår jeg at det er fremdeles mye jeg ikke forstår, og at Bibelen har brådjup som jeg aldri kommer til å lodde bunnen på i min levetid. Mine troende søsken, som også leser Bibelen, har kommet til andre konklusjoner enn meg i en hel rekke spørsmål som for eksempel gjelder dåp, nattverd, kirkeordning. Det gjør meg ydmyk.

Men vi forenes i de store spørsmålene som både Den apostoliske og Den nikenske trosbekjennelsen gir uttrykk for. Disse to bekjennelsene gir uttrykk for hva klassisk kristen tro handler om.

Så når jeg er sliten, som Parkinsons gjør deg, og mennesker likevel krever at jeg skal stå til rette overfor deres krav om å redegjøre for hva jeg tror om både det ene og det andre, så henviser jeg dem til tre ting:

Den apostoliske trosbekjennelsen
Den nikenske trosbekjennelsen
Fadervår

Holder ikke det?

Om sant skal sies, er det vel egentlig ikke noe som holder, overfor enkelte mennesker som krever at du værsågod  skal stå til rette for dem. De blir ikke tilfredse før du tror som dem, og tar avstand fra de tingene de ta avstand fra og liker de tingene de liker.

Men jeg hviler i den tro som en gang for alle ble overlevert de hellige.

Vår Far, del 3

Det gjelder å ha himmel over livet!  Men det er rart hvordan pendelen svinger. For en del år siden talte predikantene så mye om himmelen,  at de ble anklaget for å fjerne seg så mye fra det som skjer her og nå, at de ble nettopp det: livsfjerne. Nå har pendelen svingt til den andre siden. Når hørte du sist en preken om himmelen?

"Vår Far i himmelen!"

Slik lærer Jesus oss å be. Det gir rett perspektiv.

"Etter at vi har sagt: Vår Far", skriver den ortodokse presten og teologen Alexander Sc
hmemann, "fortsetter vi med: 'som er i himmelen', og nå løftes både bønnen og hele vårt liv opp til himmelen. For å nå himmelen må vi nå gjøre en vertikal bevegelse, vi må løfte våre hjerter, våre ansikt, ja, hele vårt vesen mot det rike som ikke er av denne verden." (Alexander Schmemann: Herrens bön. Silentium, 2017, side 15)

Jeg gleder meg over dette: Jeg har en Far i himmelen.

Himmelen og ikke minst evigheten blir så veldig, så svært, så ufattelig. Men Han jeg ber til kan jeg kalle Abba - pappa.

Det gir meg trygghet.

Han er skaperen, den evige, men også vår Far.

Denne Far er det som 'løfter sitt ansikt mot deg, og gir deg fred.' (4.Mos 6,26)

I det jeg løfter mitt ansikt mot himmelen og sier: Vår Far, møtes Hans og mitt ansikt. Han vender seg ikke bort fra oss, men vender sitt ansikt mot oss og lyser sin fred over oss.

"I tro strekker vi oss mot den guddommelige kjærligheten som omfavner og gjennomsyrer hele verden. Det er en tro på verden som en gjenspeiling av Guds rike. Den verden vi kan se med våre jordiske øyne er et tegn på det usynlige riket som er menneskets mål og bestemmelse, det rike som er vårt evige hjem og som er nærværende allerede i dag. Med denne gledesfylte innledningen på Herrens bønn bekrefter Jesus for oss at vi som er Fars barn tilhører dette riket og derfor kan si: Vår Far, du som er i himmelen," skriver Alexander Schmemann.

(fortsettes)

Vår Far, del 2

Hva slags farsbilde er det Jesus presenterer for oss når Han lærer disiplene sine til å be til Gud som far?

Nå er jeg så heldig at jeg har hatt en god far. Han hadde alltid tid for meg, og favortittplassen min var fanget hans. Å sitte der lent mot brystet hans, mens han leste eventyr eller fortalte fra sin barndom, ga trygghet og ro. Skogsturene, hvor vi gikk hånd i hånd, langs velkjente og ukjente stier, hvor vi lyttet og observerte skogens dyr og fugler, er gode barndomsminner - eller da vi sparket fotball på løkka like i nærheten av mitt barndomshjem.

Jesus er inne på farsbilder når Han underviser sine disipler om bønn:

"Be så skal dere få ...Eller hvem av dere vil gi sønnen sin en stein når han ber om brød, eller gi ham en orm når han ber om en fisk?" (Matt 7,7 og v.9-10)

Svaret er underforstått: ingen virkelig far ville ha gjort noe slikt.

Så sier Jesus: "Når selv dere som er onde, vet å gi barna deres gode gaver, HVOR MYE MER skal ikke deres Far i himmelen gi gode gaver til dem som ber ham." (v.11)

Gud, vår Far, overgår med andre ord, jordiske fedre i sin godhet mot sine barn! Dette er det bildet av Gud som far, Jesus presenterer oss for!

Vi ser dette ikke minst i lignelsen Jesus forteller om den bortkomne sønnen. Det er denne lignelsen Henri Nouwen faller: lignelsen om den ventende faren! Jeg elsker det uttrykket, for lignelsen handler jo egentlig verken om den bortkomne eller den hjemmeværende sønnen, men om faren som venter! Og det er mot slutten av denne lignelsen vi får presentert farsbildet:

"Da han ennå var langt borte, fikk faren se ham, OG HAN FIKK INDERLIG MEDFØLELSE med ham. HAN LØP SØNNEN I MØTE, KASTET SEG OM HALSEN PÅ HAM OG KYSSET HAM..." (Luk 15,20)

Det er til en far lik denne Jesus viser til når Han lærer dem å be: "Vår Far i himmelen ..."

Jesus hadde et slikt intimt, raust kjærlighetsforhold til sin himmelske Far, og det var til Far Han ba når Han ba. Vi ser dette, for eksempel, i det som kalles Jesu øversteprestelige bønn, i Joh 17. Her bruker Han ordet far hele seks ganger:

"Far, timen er kommet ..." (v.1)
"Far, gi meg nå din herlighet ..." (v.5)
"Hellige Far, bevar dem ..." (v.11)
"Må de alle være ett, slik du Far, er i meg og jeg i deg..." (v.21)
"Far, du har gitt meg dem..." (v.24)
"Rettferdige Far..." (v25)

I alle disse versene er det det greske ordet: pater, som brukes. Den bokstavelige betydningen av dette ordet er: beskytter, opprettholder.

Men Jesus bruker også et annet ord for å beskrive sin himmelske Far, og det er det arameiske ordet Abba. Han bruker dette uttrykket når Han er i sin djupeste fortvilelse, gru og angst: i Getsemane.

"Abba, Far..." (Mark 14,36)

Han bruker faktisk begge ordene; Abba og Pater.

"Det arameiske abba tilsvarer det hebraiske ab, og er et følsomt og fortrolig tiltaleord, i likhet med f.eks pappa. Opprinnelig er abba, likesom den feminine ekvivalent 'imma', et ord hentet fra barnespråket." (Studiebibelen, bind V, side 7).

Nå skal du få høre noe veldig interessant: "Hverken i GT eller i jødedommen ble 'abba' brukt i tiltaleform overfor Gud. Dette ville oppfattes som uforenelig med den respektfulle avstand i gudsforholdet..." (Studiebibelen, bind V, side 7)

Men Jesus brukte det! Han tiltaler sin himmelske Far med barnets språk. Den mest nære, intime forbindelsen. Han gjør det i forbindelse med sin lidelse.

Paulus, som skriver på gresk låner dette arameiske uttrykket i to av sine brev: Romerbrevet og Galaterbrevet.

"Dere har ikke fått den ånden som slavene har, så dere igjen, skulle være redde. Nei, dere har fått Ånden som gir rett til å være Guds barn, den som gjør at vi roper: Abba, Far!" (Rom 8,15)

Jeg elsker det verset! Som Guds barn kan vi tiltale Gud med det respektfulle: Pater - far! Men jeg kan også bruke barnets tillitsfulle språk: Abba!

Derfor elsker jeg tittelen på en av Brennan Mannings bøker: Abba's Child.

Det er det jeg vil være. Abbas barn.

Vi finner det samme i Galaterbrevet:

"Fordi dere er barn, har Gud sendt sin Sønns Ånd inn i våre hjerter, og Ånden roper: Abba, Far! Derfor er du ikke lenger slave, men sønn. Og er du sønn, er du også arving, innsatt av Gud." (Gal 4,6-7)

(fortsettes)