Vår Far, del 2

Hva slags farsbilde er det Jesus presenterer for oss når Han lærer disiplene sine til å be til Gud som far?

Nå er jeg så heldig at jeg har hatt en god far. Han hadde alltid tid for meg, og favortittplassen min var fanget hans. Å sitte der lent mot brystet hans, mens han leste eventyr eller fortalte fra sin barndom, ga trygghet og ro. Skogsturene, hvor vi gikk hånd i hånd, langs velkjente og ukjente stier, hvor vi lyttet og observerte skogens dyr og fugler, er gode barndomsminner - eller da vi sparket fotball på løkka like i nærheten av mitt barndomshjem.

Jesus er inne på farsbilder når Han underviser sine disipler om bønn:

"Be så skal dere få ...Eller hvem av dere vil gi sønnen sin en stein når han ber om brød, eller gi ham en orm når han ber om en fisk?" (Matt 7,7 og v.9-10)

Svaret er underforstått: ingen virkelig far ville ha gjort noe slikt.

Så sier Jesus: "Når selv dere som er onde, vet å gi barna deres gode gaver, HVOR MYE MER skal ikke deres Far i himmelen gi gode gaver til dem som ber ham." (v.11)

Gud, vår Far, overgår med andre ord, jordiske fedre i sin godhet mot sine barn! Dette er det bildet av Gud som far, Jesus presenterer oss for!

Vi ser dette ikke minst i lignelsen Jesus forteller om den bortkomne sønnen. Det er denne lignelsen Henri Nouwen faller: lignelsen om den ventende faren! Jeg elsker det uttrykket, for lignelsen handler jo egentlig verken om den bortkomne eller den hjemmeværende sønnen, men om faren som venter! Og det er mot slutten av denne lignelsen vi får presentert farsbildet:

"Da han ennå var langt borte, fikk faren se ham, OG HAN FIKK INDERLIG MEDFØLELSE med ham. HAN LØP SØNNEN I MØTE, KASTET SEG OM HALSEN PÅ HAM OG KYSSET HAM..." (Luk 15,20)

Det er til en far lik denne Jesus viser til når Han lærer dem å be: "Vår Far i himmelen ..."

Jesus hadde et slikt intimt, raust kjærlighetsforhold til sin himmelske Far, og det var til Far Han ba når Han ba. Vi ser dette, for eksempel, i det som kalles Jesu øversteprestelige bønn, i Joh 17. Her bruker Han ordet far hele seks ganger:

"Far, timen er kommet ..." (v.1)
"Far, gi meg nå din herlighet ..." (v.5)
"Hellige Far, bevar dem ..." (v.11)
"Må de alle være ett, slik du Far, er i meg og jeg i deg..." (v.21)
"Far, du har gitt meg dem..." (v.24)
"Rettferdige Far..." (v25)

I alle disse versene er det det greske ordet: pater, som brukes. Den bokstavelige betydningen av dette ordet er: beskytter, opprettholder.

Men Jesus bruker også et annet ord for å beskrive sin himmelske Far, og det er det arameiske ordet Abba. Han bruker dette uttrykket når Han er i sin djupeste fortvilelse, gru og angst: i Getsemane.

"Abba, Far..." (Mark 14,36)

Han bruker faktisk begge ordene; Abba og Pater.

"Det arameiske abba tilsvarer det hebraiske ab, og er et følsomt og fortrolig tiltaleord, i likhet med f.eks pappa. Opprinnelig er abba, likesom den feminine ekvivalent 'imma', et ord hentet fra barnespråket." (Studiebibelen, bind V, side 7).

Nå skal du få høre noe veldig interessant: "Hverken i GT eller i jødedommen ble 'abba' brukt i tiltaleform overfor Gud. Dette ville oppfattes som uforenelig med den respektfulle avstand i gudsforholdet..." (Studiebibelen, bind V, side 7)

Men Jesus brukte det! Han tiltaler sin himmelske Far med barnets språk. Den mest nære, intime forbindelsen. Han gjør det i forbindelse med sin lidelse.

Paulus, som skriver på gresk låner dette arameiske uttrykket i to av sine brev: Romerbrevet og Galaterbrevet.

"Dere har ikke fått den ånden som slavene har, så dere igjen, skulle være redde. Nei, dere har fått Ånden som gir rett til å være Guds barn, den som gjør at vi roper: Abba, Far!" (Rom 8,15)

Jeg elsker det verset! Som Guds barn kan vi tiltale Gud med det respektfulle: Pater - far! Men jeg kan også bruke barnets tillitsfulle språk: Abba!

Derfor elsker jeg tittelen på en av Brennan Mannings bøker: Abba's Child.

Det er det jeg vil være. Abbas barn.

Vi finner det samme i Galaterbrevet:

"Fordi dere er barn, har Gud sendt sin Sønns Ånd inn i våre hjerter, og Ånden roper: Abba, Far! Derfor er du ikke lenger slave, men sønn. Og er du sønn, er du også arving, innsatt av Gud." (Gal 4,6-7)

(fortsettes)

Guds elskede barn

Ånden sier oss ikke bare at Gud er: "Abba, Far" men også at vi tilhører Gud som hans elskede barn. Ånden oppretter i oss den relasjonen som gir alle andre relasjoner deres innhold.

Abba er et svært intimt ord. Den beste oversettelsen er: "Pappa". Ordet Abba uttrykker tillit, trygghet, trøst, tilhørighet og, fremst av alt, nærhet. I dette navnet finnes ingen av de antydninger om autoritet, makt og kontroll som vi så ofte forbinder med ordet far. Tvert i mot, Abba assosierer vi med en grenseløs og fostrende kjærlighet.

Denne kjærlighet omfatter og går langt utover all den kjærlighet vi får av fedre, mødre, brødre, søstre, ektefeller og venner. Det er Åndens gave.

- Henri Nouwen i boken: Bread for the journey. norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Vi får kalle Gud "Abba"

Å si: "Abba, Far" til Gud er noe annet enn å gi ham et av de vanlige navnene. Å si "Abba" til Gud er å gå inn i samme intime, uredde, tillitsfulle sterke forholdet til Gud som Jesus hadde. Relasjonen kalles Åndens, og denne Ånd har vi fått av Jesus, og sammen med ham får vi rope: "Abba! Far!"

Å si: "Abba, Far" til Gud (Rom.8,15;Gal.4,6) er å rope fra hjertet, å be en bønn fra sitt innerste. Det har ingenting å gjøre med å gi Gud navn, men handler om å se Gud som kilden, opphavet til at vi er de vi er. Det er ingen plutselig innsikt eller tilkjempet overbevisning - det er Jesu Ånd som virker sammen med vår egen ånd. Det er å gi kjærligheten stemme.

- Henri Nouwen i boken: Bread for the journey. Oversatt av (C) Bjørn Olav Hansen

"Dere har ikke fått den ånden som slavene har, så dere igjen skulle være redde. Nei, dere har fått Ånden som gir rett til å være Guds barn, den som gjør at dere roper: Abba, Far!" (Rom.8,15)

"Fordi dere er barn, har Gud sendt si Sønns Ånd inn i våre hjerter, og Ånden roper: Abba, Far!" (Gal.4,6)

Guds elskede barn

'Ånden sier til oss ikke bare at Gud er 'Abba, Far', men også at vi tilhører Gud som Hans elskede barn.

Ånden oppretter i oss den relasjonen som gir alle andre relasjoner deres innhold.

Abba er et svært intimt ord. Den beste oversettelsen er 'pappa'. Ordet Abba uttrykker tillit, trygghet, tilhørighet og, fremst av alt, nærhet.

I dette ordet finnes det ingen antydning til autoritet, makt eller kontroll som vi ofte leser i ordet 'far'. Tvert om. Abba assosieres til en generøs og fostrende kjærlighet.

Denne kjærlighet omfatter og går langt utover all den kjærlighet vi får av fedre, mødre, brødre, søstre, ektefeller, venner og elskere.

Den er Åndens gave.

(Oversatt fra Henri Nouwen: Bread for the Journey)

Jesu bønn og lengsel etter enhet, del 6

"Jeg har åpenbart ditt navn for de mennesker du gav meg av verden. De var dine, og du gav dem til meg, og de har holdt ditt ord."

Slik lyder det sjette verset i Johannes 17. Nå er det slik at Gud åpenbarer seg gjennom en lang rekke navn i Bibelen. Disse navnene avslører ulike sider ved Guds personlighet og karaktertrekk. Så kan man da spørre seg hvilket navn Jesus tenker på, når Han sier at Han har åpenbart Guds navn for de menneskene som Gud har gitt Ham av verden? Jeg tror det bare kan være snakk om et eneste navn, og det er navnet Far eller Abba.

Årsaken til dette er at Jesus lærer sine disipler å be til Gud som Far.

"Slik skal dere da be: Fader vår, du som er i himmelen." (Matt 6,9)

Leser du igjennom den såkalte Bergprekenen så finner du at Jesus hele tiden snakker om Far. Vi skal bli "barn av deres Far i himmelen." (Matt 5,45) Vi skal få "lønn hos deres Far i himmlen" (Matt 6,4) Når vi ber skal vi "be til din Far som er i lønndom" (Matt 6,6). Vår himmelske Far "vet hva dere trenger til." (Matt 6,8) Og vår "Far i himmelen," skal "gi gode gaver til dem som ber ham." (Matt 7,11) Jeg nevner bare disse stedene, men det er mye mer.

Jesus forteller lignelsen om faren som venter på den bortkomne sønnen. Kanskje det beste og vakreste bildene på hvem Gud er i hele Den Hellige Skrift.

Selv omtaler Jesus Faderen med de ømmetse av alle ord: "Abba, Far!" (Mark 14,36) Det skjer mens Han kjemper i Getsemane.

Derfor tror jeg det er navnet Abba eller Far, som er det navnet Jesus åpenbarer og som viser Guds sanne personlighet. Vi inviteres til å relatere til Gud som Far, derfor er det slik Jesus vil at vi skal kalle Ham når vi ber.

Dette er et emne jeg tror jeg aldri blir helt ferdig med. Det er så grensesprengende at jeg får kalle den tre ganger hellige Gud for Abba, Far! Det skaper en fortrolighet og en intimitet når Gud oppleves som en raus og omfavnende, tilgivende, elskelig Far.

Å bli omfavnet av Gud uten å bli fortært av Hans hellighet og renhet

Jeg håper du bærer over med meg, når jeg igjen blir personlig i mine skriverier. Men jeg lever med noen av troens paradokser for tiden. La meg ta dette først: Jeg fryder meg over dette: Vi er blitt Guds barn, av bare nåde i Jesus Kristus. Det skandaløse er korset, og skandalen er at vi kan kalle Gud for Abba. Samtiden ble sjokkert over at Jesus og de første kristne kunne kalle Gud for Abba, Far. Gud var jo den tre ganger hellige, den opphøyde, den nidkjære. At Jesus kunne kalle ham for Pappa var meget radikalt.

Men slik er det vi har lært å kjenne Gud - slik ble Han åpenbart for oss i Kristus. Jesus har vist at det er mulig å bli omfavnet av Gud uten å bli fortært av Hans hellighet og renhet.

Men korset har en annen side: Korset forteller meg også at det ikke finnes noen snarveier. Jeg har tenkt på dette: Den veden som ble brukt til å sette sammen det grovt tilhugne korset som Jesus døde på, ble tatt fra et levende tre. Treet ble felt, saget til, omdannet. Så står det der: den loddrette delen boret kraftig ned i marken og med armene strukket utover. Dette blir en ballanse mellom to motsatte krefter: vertikalt og horisontalt holdt sammen i dynamisk spenning.

Slik er livet i Gud, i Kristi etterfølgelse. I omdannelsen til å bli lik bildet som er Kristus, må vi regne med å bli struket, formet, dannet. Spenningen ligger i å være i sentrum av dette, det er jo det som holder korset sammen, den vertikale og den horisontale delen. Sentrum er Kristus. Og her opplever jeg også Guds omfavnelse, den skjer i Kristus, for i Ham er jeg elsket, sett, bekreftet og holdt inntil Hans bryst. Jeg kjenner Hans hjerteslag slå for meg.

Livets paradokser - det å leve med kronisk sykdom, samtidig som man ber for andre syke og ser dem helbredet, åpner for livets ytterligheter, for forskjellige sider av sannheten - selv når de spriker en smule. Resultatet av dette kan bli ny livskraft. En slik polaritet - å holde motsatte ting sammen, det å leve med motsigelser - presenterer oss ikke for et lukket system, mne for en serie med åpne dører.

Men å leve med et pardoks, behøver ikke å være bekvemt. Livet er ikke bekvemt for tiden. En dag slik, en annen slik. Tirsdagen var full av opplevelsene rundt fjellet og naturen, gårsdagen ble dagen for svært høye blodsukkerverdier, hjerteproblemer og oppkast. Og frykten som tar tak, sammen med slitenheten.

En har sagt: "Sinnet vil aldri forstå sannheten i et paradoks. Bare hjertet kan gjøre det." Jeg holder på å lære noe om hva det betyr, og jeg erfarer begge sidene av korset: Den omfavnende Far, og livet som strekkes ut for å dø. Jeg snakker om selvlivets død.

Vi får kalle Gud for pappa!

Jeg talte på en retreat på Arneberg i går kveld, på Nordens lille Kanaan. Sammen med pastorparet i Toten Frikirke, Else og Ivar Johnsen var jeg medarrangør til en retreat med tema: "Guds farskjærlighet". På grunn av familiesituasjonen vår for tiden, kunne jeg bare være med en av de fem dagene retreaten varer. Jeg talte over temaet: Abba, Far! og siterte innledningsvis fra Rom 8,15: "Dere har ikke fått den ånd som slavene har, så dere igjen skulle være redde. Nei, dere har fått den Ånd barna har, den som gjør at vi roper Abba, Far!" I dette verset avdekker apostelen Paulus en av de dypeste hemmelighetene i hele Bibelen. Hvis vi skulle forsøke å sette navn på det mest sentrale i Jesu liv, det som styrte Ham, og var Hans store lidenskap, det Han ville fortelle om, peke på, og åpne andre menneskers øyne for, så var det dette ene ordet: Abba.

Abba er det arameiske ordet for "far", eller rettere sagt "pappa". På arameisk har dette ordet en inderlig og fortrolig klang. Jesus selv bruker denne benevnelsen om Gud. I Getsemane, i sin bønnekamp der, ber Han: "Abba, Far! Alt er mulig for deg." (Mark 14,36)

Allerede ved begynnelsen av Jesu offentlige tjeneste, ser vi det nære forholdet som er mellom Faderen og Sønnen. I forbindelse med Jesu dåp, leser vi at himmelen åpnet seg, og Guds Ånd kom ned over Jesus i en dues skikkelse og det lyder en røst fra himmelen som sier: "Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede." (Matt 3,17)

Etter sin fødsel i Betlehem, vokser Jesus opp i Nasaret, i følge en streng monoteistisk jødisk tradisjon. Lik enhver annen hengitt jøde, så ba Jesus den jødiske trosbekjennelsen, Shema Israel, slik den er gjengitt i 5.Mos 6,4: "Hør Israel! Herren vår Gud, Herren er èn." Denne bønnen ba Jesus tre ganger om dagen. Ut fra sin jødiske bakgrunn var Jesus omgitt av en forståelse av Gud som Den Absolutte, Den ène, Den evige, Han som presenterer seg som "Jeg ER."

Men selv lever Jesus i et forhold til, og erfarer Gud som ingen før Ham i Israel noensinne har drømt om eller våget å tro. Drevet av Ånden blir Jesus gitt et annet navn for Gud som på mange måter skandaliserte teologene og folkeoponionen i Israel. Ut av munnen på tømmermannen fra Nasaret lyder det: Pappa!

Abba eller Pappa er en måte å tiltale Gud på som er ny og anneledes, for den som hørte Jesus i Hans samtid. Det er en autentisk, original uttalelse fra Jesus om Gud. Vi blir konfrontert med noe nytt og aldeles forbløffende. I dette navnet ligger det storslåtte i evangeliet: Vi skal få tiltale Gud som pappa. Og Jesus holder ikke denne erfaringen for seg selv. Han inviterer og kaller oss til å få del i den samme intimiteten og den frigjørende relasjonen.

I sin fremragende kommentar til Det nye testamente, skriver biskop Bo Giertz: "Denne måten å tale med Gud på viste at Jesu forhold til Ham var mer fortrolig enn andre menneskers (noe som sikkert bidro til å forarge fiendene). Paulus har med rette forstått at Kristi verk nettopp gikk ut på å gi oss andre muligheten til å si: Abba Far - så samme måte som Ham."