Guds morskjærlighet, del 2

"Jeg gjemte meg i kirken", uttrykket skulle med Non, få en djupere mening, enn bare det rent fysiske og bokstavelige. Kirken - og da tenker jeg ikke på en bygning - ble i overført betydning er gjemmested. Slik den inviterer oss også til å bli det for oss. Vi 'gjemmer oss' i kirkens overleverte tro, den tror for oss, når livet svikter og vi ikke har ord selv - da kan jeg hvile i troen jeg har til felles med mange andre. Kirken - fellesskapet av alle de hellige - og deres bønner blir det fellesskapet som bærer meg når jeg trenger å bli båret av andre. 

Da tiden for fødselen var kommet, kom Non en dag vandrende langs klippene. I det veene tok tak brøt det løs et forrykende uvær. Lyn og torden og svære bølger var akkompagnement for de rytmiske sammentrekningene i hennes livmor. Hagl og regn øste ned. Men over det stedet hvor Non fødte var det et strålende lys og der regnet det ikke. Non grep om en stein i det riene tiltok i styrke, og det sies av hun grep så hardt i den at det etterlot et avtrykk i steinen som delte seg i to. Idet barnet så dagens lys sprang like i nærheten opp et kildevell fra grunnen. 

En tid etter fødselen ble David satt bort til fosterforeldre, slik skikken var blant velstående familier i Irland og Britannia. David ble oppfostret i en biskopfamilie, mens Non dro til Cornwall hvor hun grunnla en kirke i Alternon. I nærheten av kirken ble det også gravd en brønn, som skulle bli kjent som en kilde for helbredelse. Hit kom mange syke, og mange kom til tro på Kristus, etter at de hadde blitt helbredet,  

Etter en tid i Cornwall returnerte Non til Britannia, hvor hun levde et hellig liv. Hennes eksempel førte til at mange kom til tro på Kristus.

Det er to forhold som er knyttet til begrepet 'mor' jeg vil drøfte her: Det ene er vår mor av kjødet, hun som fødte oss. Non var mor til David. Men David hadde også en annen mor, en fostermor, og vi kan også ha en fostermor i åndelig betydning. Vår åndelige mor kan aldri erstatte vår kjødelige mor, i noen henseende, men hun kan likevel bli til stor åndelig hjelp for oss og være en formidler av Guds moderlige side.

Non's liv er et eksempel på hvordan et kall til å være en åndelig mor kan se ut. Det er ofte et kall som leves ut i det skjulte, et kall levd ut i det ordinære hverdagsliv, hvor man blir en lyttende medvandrer som gir åndelige råd ut fra eget erfart liv med Herren. 

Guds morskjærlighet bringer først og fremst Guds ømhet og trøst til den som trenger det. Guds morskjærlighet formidles gjennom Den Hellige Åånd, som i Skriften kalles 'Trøsteren'. 

I arbeidet med Guds morskjærlighet har jeg stilt meg selv følgende spørsmål, og kanskje de kan bli til hjelp for flere enn meg: 

1. Hva er det i livet mitt som trenger å bli berørt av Guds morskjærlighet? Vær ikke for rask med å besvare dette spørsmålet, men sett deg ned i stillhet, og inviter Den Hellige til både å vise deg dette og la så Han berøre deg.

2. Hvem er det som har vært som en åndelig mor for deg? Et moderlig forbilde? Bruk tid til å takke Gud for henne.

Guds morshjerte, del 1

Langs den vestlige kysten av Wales, i nærheten av Pembrokeshire, ble det i 1934 reist et kapell til minne om den hellige Non, mor til den hellige David, som er den walisiske nasjonalhelgen. Kapellet, som er bygget av steiner fra forlengst nedfalne kapellruiner, er bygget like i nærheten til stedet hvor man antar at den hellige Non levde og hvor den hellige David ble født.

Den hellige Non har opptatt mine tanker en stund. Mest fordi jeg dveler ved denne tanken i mine bønner: Det er et morshjerte i Guds farshjerte. 

Slik må det være fordi både menn og kvinner er skapt i Guds bilde, og både den mannlige og den kvinnelige siden må til for å kunne si noe om det mysteriet vi kaller Gud. For å bli et helt menneske må jeg også lære å kjenne Guds ømhet. I flere år har jeg bedt Gud berøre meg med sin ømhet, og den hellige Non gestalter denne siden av Guds vesen. 

Profeten Jesaja er ikke fremmed for Guds moderlige ømhet: "Som en mor trøster sitt barn, slik vil jeg trøste dere." (Jes 66,13)

Det snakkes og skrives mye om Guds farshjerte, og det er virkelig påkrevet at vi alle gjør oss djupe erfaringer av den, men vi trenger også å utforske Guds morshjerte. Om vi skal bli hele, som mennesker.

Non (5.århundre) er blitt kalt 'den walisiske kirkens mor'. Hennes historie begynner voldelig. Vakker, av kongelig byrd, var hun. kristen og trofast. Sanctus, en konge i regionn hvor hun levde, ble oppmerksom på denne flotte kvinnen, og drevet av et voldsomt begjær etter å eie henne, voldtok han Non. I denne akt av vold ble David unnfanget. 

Under svangerskapet fortsatte Non å leve et liv preget av gudsfrykt og hellighet. I tråd med den asketiske tradisjonen blant de walisiske hellige levde hun et svært enkelt liv, hvor kosten bestod av brød og vann, og bad mye, og hadde tillit til at Gud ville bruk den forferdelige situasjonen hun var havnet i til noe godt, og at barnet som skulle bli født, skulle bli til velsignelse for Wales. 

Så en dag, mens Non hungret etter å høre Guds ord forkynt, oppsøkte hun en lokal kirke for å lytte til en predikant. Da skjer det noe underlig. Predikanten blir plutselig ikke i stand til å tale. Han får ikke fram et ord! Da gudstjenesten er over forsøkte predikanten å samle seg og finne ut av hva som hadde skjedd. Han forsøkte en gang til, men fikk ikke frem et ord. I melomtiden hadde Non gjemt seg. Hun ville skjule seg i kirken og oppholde seg der til predikanten var i stand til å tale igjen. Nå sto hun fram. Predikanten forsøkte å tale ennå en gang, men lykkes ikke. Det var først når Non forlot kirken at han kunne tale. For de tilstedeværende ble det ganske klart at barnet hun bar på var en spesiell gave til folket, og at barnets blott nærvær bar med seg noe som var sterkere enn predikantens stemme.

fortsettes

Herren løper oss i møte og ønsker oss velkommen hjem!

Etter hvert som årene går er jeg blitt mer og mer sikker på en ting: Det største behovet jeg ser blant kristne i Norge i dag, er at den enkelte gjør seg djupe erfaringer av å være elsket av Gud!

Mange har en høyst teoretisk forståelse av at Gud er kjærlighet, men det er forskjell på å vite at Gud elsker deg, og å ha erfart denne kjærligheten.

Mange norske kristne bærer nemlig på så mye skyldfølelse, og erfarer så lite av den himmelske freden, hvilen og gleden. De har skyldfølelse for manglende bønn- og andaktsliv, for manglende vitneiver.

Forandringen kommer når mennesker gjør seg en erfaring av at Gud løper dem i møte, omfavner dem og ønsker dem velkommen hjem, akkurat som faren gjør det med den bortkomne sønnen.

Jeg vet noe om dette på grunn av dyrkjøpte erfaringer i eget liv. Så mye selvstev, så mye skyldfølelse, jeg selv bar på! Dette slapp gradvis taket etter at jeg lot Jesus elske meg. Legg merke til hvordan jeg ordlegger meg. Mange lar seg ikke elske. De synes de må fortjene denne kjærligheten.

Men jeg har kapitulert for Guds ubetingede kjærlighet og latt meg elske. Det skaper forandring! Varig forandring.

Ta turen til Lia gård for retreat om Guds farshjerte!

Det er ikke så ofte jeg bruker bloggen til å annonsere for et arrangement, men denne gangen gjør jeg et unntak. Årsaken er at jeg skulle ønske at mange av bloggens lesere kunne få oppleve en retreat på vakre Lia gård i Østerdalen (bildet) med tema: Guds farskjærlighet.

Datoen er 24.-28 juni.

Denne retreaten er blant de mest retreatene i Norge, og mange har fortalt i etterkant at på akkurat denne retreaten, fikk de et møte med Gud, som skapt varige og positive endringer i deres liv. Det er mine gode venner, Else og Ivar Johnsen som står ansvarlige for retreaten sammen med Lia gård og Frikirken. Else arbeider for tiden i voksenopplæringen, mens Ivar arbeider til daglig med medarbeiderutvikling i Frikirken. De har hatt seminarer om dette temaet både i Norge og i utlandet. De har også gode bånd til bevegelsen ”Fatherheart Ministries” som har base på New Zealand. De har gjennom en del år mottatt vesentlige impulser både fra retreatbevegelsen og fra forkynnelsen om Guds Farshjerte. Flere erfarne veiledere blir med.

I invitasjonen til retreaten heter det: 'I en tid full av krav til prestasjoner, effektivitet og levering, trenger vi mer enn noen gang å oppdage vår identitet som sønner og døtre av en mektig og kjærlig Far. Vi tror en tilrettelagt retreat gir en spesiell mulighet til å la dette få synke inn i oss til fornyelse og helbredelse. Derfor inviterer vi til noen livgivende dager sammen i stillhet og gudsnærvær, - med ”Guds farshjerte” som en rød tråd i bibelmeditasjon og undervisning.'

Blant emnene som behandles er: Å kjenne Gud som far. Foreldrebilder og gudsbilder. Tilgivelse. Å finne barnet i oss selv. Fra tjeneridentitet til å være sønner og døtre. Guds morsomsorg.

Ta direkte kontakt med Ivar Johnsen: 61191295/48070379/99571854, eller Lia gård: tlf. 62466500. Du kan også skrive til: ivar.johnsen@frikirken.no

For deg som har vært på en slik retreat som dette finnes det også en mulighet for en del 2. Flere opplysninger om denne får du hos Ivar.

En fars tårer

'Faren i fortellingen om den bortkomne sønnen led forferdelig. Han så sin yngste sønn som ga seg i vei og visste hvilke skuffelser, motganger og ydmykelser som han skulle møte.

Han så sin eldste sønn bli arg og bitter, men kunne ikke gi ham ømhet og støtte.

En stor del av livet hadde faren brukt på å vente. Han kunne ikke tvinge sin yngste sønn til å komme hjem eller den eldste sønnen til å legge fra seg sin bitterhet. Det var bare de selv som kunne ta initiativet til å komme hjem.

Iløpet av disse lange årene preget av å vente gråt faren mange tårer og døde til stadighet. Han ble tom innvendig av lidelsen. Men savnet skapte et hjem til å ønske sønnene velkommen til når det ble tid for dem til å vende hjem.

Vi er kalt til å være som denne faren'.

(Oversatt fra Bread for the Journey av Henri Nouwen)

Den vi innerst inne er

'Er jeg venn med meg selv? Elsker jeg meg slik jeg er? Dette er viktige spørsmål, for vi kan ikke bli venn med andre om vi ikke er venn med oss selv.

Hvordan blir man venn med seg selv? Vi må begynne med å se sannheten. Vi er herlige, men også begrensede, rike men fattige, generøse men utrygge. Men i alt dette er vi mennesker med sjel, med guddommelig gnist.

Å se sannheten om oss selv er å bekrefte vår gudgitte verdi, uten helt å forstå det. Vårt innerste kan aldri utforskes med vår egen psykiske eller emosjonelle evne. Men når vi vet at sjelen er omsluttet av en kjærlighetsfull Gud, kan vi bli venn med oss selv og vende oss mot andre og bygge kjærlighetsfulle relasjoner'.

(Oversatt fra Henri Nouwen: Bread for the Journey)

Å lese seg til noe er noe ganske annet enn å erfare det du leser!

En av de vanligste og mest utbredte misforståelsene særlig i vestlig kristenhet, er at i det øyeblikket man har lest om noe i Bibelen, så har man også forstått det og tilegnet seg det!

Det får mange uante følger.

Blant annet at man får et svært teoretisk forhold til det man leser om i Bibelen. For eksempel: Guds kjærlighet. Man leser ordene til apostelen Johannes: 'Gud er kjærlighet' (1.Joh 4,16), men det er noe ganske annet å erfare at Gud elsker meg. At jeg er gjenstand for Hans ømme blikk, at jeg er den han har sin glede i.

Jesus kom for å åpenbare hvem Far er: 'Jeg har åpenbart ditt navn for de menneskene du ga meg fra verden'. (Joh 17,6) Hvilket navn er dette? Det åpenbarer Jesus for oss når Han lærer oss Herrens bønn: 'Slik skal dere da be: Vår Far i himmelen'. (Matt 6,9)

Augustin har sagt: 'Hele Bibelen gjør ikke noe annet enn å fortelle oss om Guds kjærlighet. Dette er det budskapet som støtter og forklarer alle andre budskap ... Hvis det skrevne ord i Bibelen kunne bli samlet i et eneste ord og bli èn stemme - da ville denne stemmen være mer kraftfull enn det brølende hav og rope ut: Far elsker deg'. (Oversatt fra James Jordan: Sonship - a journey into Father's heart. Tree of Life Media 2012, side 7)

Men dette må altså erfares.

Mitt personlige ønske for 2014 er at jeg skal erfare Fars kjærlighet på en enda djupere måte, og at jeg gjennom denne erfaringen får fordjupet opplevelsen av å være Guds venn.

Uansett hva vi har erfart av å være elsket av Gud tidligere, er det stadig mer å få av Guds uendelige kjærlighet.

Å kjenne Jesus er ikke det samme som å kjenne Faderen. Men det er bare gjennom Jesus at vi kan komme til Gud Faderen. For mange av oss har vi et forhold til Jesus, men vi kjenner ikke Faderen. Hvordan vil du bli kjent med Ham? Da må du oppdage og erfare at Faderen elsker deg like mye som Han elsker Sønnen. Det kan bare Den Hellige Ånd åpenbare for deg.

Måtte 2014 bli året da du virkelig erfarer at Guds velbehag hviler over deg!

Jesus fører oss til Far som så fører oss inn i hvilen

Joh 14,6 er et av de mest siterte ordene fra Det nye testamente: 'Jesus sier til ham: Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Far uten ved meg'.

Den siste tiden har jeg dvelt ved den siste setningen i dette verset. For å si det med andre ord: Veien til Far går gjennom Sønnen. Det er gjennom Jesus at vi blir introdusert for Gud og Hans farshjerte. I Joh 17 forteller Jesus om hovedgrunnen til at Han kom som vår Frelser: 'Jeg har åpenbart ditt navn for de menneskene du ga meg av verden' (v.6) Når Han så skal undervise sine disipler om hvordan de skal be, forteller Han dem hvordan de skal henvende seg til Gud: 'Vår Far i himmelen'. (Matt 6,9)

Dette er blitt så stort for meg. Om jeg kan bruke et litt slitt uttrykk som det.

Gradvis har det gjennom årenes løp gått opp for meg betydningen av at Jesus introduserer Gud som Far. Nå hadde jeg en veldig god og nærværende far, så det er ikke så vanskelig å assosiere seg med farsbegrepet. Ikke alle er så heldige. Men så døde far når jeg var 12. Det satte sine spor.

Et av de aller største behovene jeg ser i dagens kristenhet er behovet for hvile.

Over alt møter jeg kristne som er så oppkavet, stresset, aktivitetsbaserte.

Jeg har funnet ut dette: Hvilen finnes bare hos Far. Derfor må jeg la Jesus føre meg til Hans åpne favn. Jeg kjenner behovet for å bli holdt og berørt av Far.

Å lære å stole på Gud

Av og til strever jeg litt med dette ordet 'tro'. Det kan lett oppfattes som et slags krav. Noe jeg skal prestere, noe jeg må få til. En periode har jeg arbeidet med ordene fra Joh 14,1, hvor det heter:

"La ikke deres hjerte forferdes! Tro på Gud og tro på meg!'

Det er et flott og godt ord, men kan - avhengig av den situasjonen man befinner seg i - også bli et vanskelig ord. For vi opplever jo at livet byr på ting som vi overveldes av, og som gjør at vi kan kjenne på uro og frykt.

Alle våre norske oversettelser oversetter dette verset med 'tro på ...'

Men her om dagen leste jeg dette ordet i en engelsk oversettelse som jeg er blitt veldig glad i: The Jerusalem Bible. Her heter det: 'trust in God still, and trust in me'.

Det er noe annet!

Det greske ordet som brukes er 'pistevo' som betyr tro, tro på, ha tillit til.

Ved å oversette dette med 'ha tillit til', som The Jerusalem Bible gjør, så flyttes tyngdepunktet fra meg og over på Ham jeg setter min lit til! Det kjennes godt. Å sette min lit til eller stole på Gud, er for meg en prosess. Det blir for store ord for meg å si: 'Alt for Jesu fot jeg legger', fordi jeg kjenner meg etter hvert så godt at jeg vet at det er ting hos meg som ennå ikke er overgitt. Men så langt jeg ser vil jeg gjerne overgi alt. Men skal man overgi noe til noen, må man kunne stole på den man overgir det til. Da må jeg lære den personen å kjenne. Jeg lærer å kjenne Gud, men først og fremst vet jeg dette: Jeg er kjent av Ham, og elsket av Ham. Det er det beste utgangspunktet. Så får jeg bruke tid på å bli bedre kjent med Gud, slik at jeg kan lære å stole på Ham.

Jesu bønn og lengsel etter enhet, del 6

"Jeg har åpenbart ditt navn for de mennesker du gav meg av verden. De var dine, og du gav dem til meg, og de har holdt ditt ord."

Slik lyder det sjette verset i Johannes 17. Nå er det slik at Gud åpenbarer seg gjennom en lang rekke navn i Bibelen. Disse navnene avslører ulike sider ved Guds personlighet og karaktertrekk. Så kan man da spørre seg hvilket navn Jesus tenker på, når Han sier at Han har åpenbart Guds navn for de menneskene som Gud har gitt Ham av verden? Jeg tror det bare kan være snakk om et eneste navn, og det er navnet Far eller Abba.

Årsaken til dette er at Jesus lærer sine disipler å be til Gud som Far.

"Slik skal dere da be: Fader vår, du som er i himmelen." (Matt 6,9)

Leser du igjennom den såkalte Bergprekenen så finner du at Jesus hele tiden snakker om Far. Vi skal bli "barn av deres Far i himmelen." (Matt 5,45) Vi skal få "lønn hos deres Far i himmlen" (Matt 6,4) Når vi ber skal vi "be til din Far som er i lønndom" (Matt 6,6). Vår himmelske Far "vet hva dere trenger til." (Matt 6,8) Og vår "Far i himmelen," skal "gi gode gaver til dem som ber ham." (Matt 7,11) Jeg nevner bare disse stedene, men det er mye mer.

Jesus forteller lignelsen om faren som venter på den bortkomne sønnen. Kanskje det beste og vakreste bildene på hvem Gud er i hele Den Hellige Skrift.

Selv omtaler Jesus Faderen med de ømmetse av alle ord: "Abba, Far!" (Mark 14,36) Det skjer mens Han kjemper i Getsemane.

Derfor tror jeg det er navnet Abba eller Far, som er det navnet Jesus åpenbarer og som viser Guds sanne personlighet. Vi inviteres til å relatere til Gud som Far, derfor er det slik Jesus vil at vi skal kalle Ham når vi ber.

Dette er et emne jeg tror jeg aldri blir helt ferdig med. Det er så grensesprengende at jeg får kalle den tre ganger hellige Gud for Abba, Far! Det skaper en fortrolighet og en intimitet når Gud oppleves som en raus og omfavnende, tilgivende, elskelig Far.

Gud vår Fars karakteregenskaper

Jeg har lenge vært opptatt av farsbildet vårt. Det influerer så mye av vårt liv, på godt og på vondt. Den Hellige Skrift tegner et varmt og personlig bilde av Gud som Far, og noen av de viktigste karaktertrekkene jeg har funnet er disse:

Skaper. Vår himmelske Far er den som gir sine elskede barn del i liv som er en del av Hans egen karakter og personlighet: "For i ham er det vi lever og rører oss og er til." (Apgj 17,26)

Beskytter. Vår himmelske Far er en som i sin kjærlighet beskytter, veileder, forsvarer og gir sine barn ly: "Hvor dyrebar er din miskunnhet Gud! Menneskenes barn søker ly i dine vingers skygge." (Salme 26,8)

Forsørger. Vår himmelske Far er den som i kjærlighet er delaktig i våre hverdagsliv og som sørger for hvert behov Hans barn har: "Så gjør dere ikke bekymringer, og si ikke: Hva skal vi spise? eller: Hva skal vi drikke? eller: Hva skal vi kle oss med? Alt dette er hedningene opptatt av. Men den Far dere har i himmelen, vet jo at dere trenger alt dette." (Matt 6,31-32)

Instruktør. Vår himmelske Far leder, veileder og instruerer våre liv for vårt aller beste: "Mine barn, hør på en fars tilrettevisning, og gi akt, så dere kan lære klokskap." (Ord 4,1) "Jeg vil lære deg og vise deg den vei du skal vandre, jeg vil gi deg råd med mitt øye." (Salme 32,8)

Rettleder. Vår himmelske far tar seg tid til å korrigere og disiplinere sine barn fordi Han elsker dem: "Min sønn! Forakt ikke Herrens tukt og vær ikke utålmodig når han refser deg! For den Herren elsker, den refser han, slik som en far gjør med den sønn han har kjær." (Ord 3,11-12)

Forløser. Vår himmelske far tilgir sine barn og frir dem ut fra alt de er bundet av: "Herren er barmhjertig og nådig, langmodig og rik på miskunnhet....Så langt som øst er fra vest, lar han våre misgjerninger være langt fra oss. Som en far forbarmer seg over sine barn, forbarmer Herren seg over dem som frykter ham." (Salme 103,8 og 12-13)

Trøsteren. Vår himmelske far er den som kan trøste og oppmuntre oss: "Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, den Far som er rik på barmhjertighet, vår Gud som gir all trøst! Han trøster oss i all vår nød. så vi skal kunne trøste dem som er i nød, med den trlst vi selv får fra Gud." (2.Kor 1,3-4)

Retreat med tema: Guds Farshjerte

Mange lengter etter å oppleve en dyp berøring av Guds farskjærlighet. 27.februar til 2.mars arrangerer Fatherheart Ministries retreat på Nordens lille Kanaan. Stedet ligger like ved Bjerkely Folkehøgskole, og var i sin tid tilholdssted for De evangeliske Mariasøstre i Norge. I dag drives senteret som et bønne- og sjelesorgsenter i regi av Ungdom i Oppdrag. Med som talere er pastorparet i Toten Frikirke på Raufoss, Else og Ivar Johnsen og Bjørn Olav Hansen, pastor og bønneleder. Else og Ivar Johnsen har hatt seminarer om dette tema både i Norge og andre land, og er knyttet til nettverket: "Fatherheart Ministries". Samlingen er lagt opp innenfor tradisjonell retreatramme, med tidebønner og mulighet for personlig samtale/veiledning. Ta kontakt med else@frikirken.com for ytterligere informasjon og påmelding.