Guds morskjærlighet, del 2

"Jeg gjemte meg i kirken", uttrykket skulle med Non, få en djupere mening, enn bare det rent fysiske og bokstavelige. Kirken - og da tenker jeg ikke på en bygning - ble i overført betydning er gjemmested. Slik den inviterer oss også til å bli det for oss. Vi 'gjemmer oss' i kirkens overleverte tro, den tror for oss, når livet svikter og vi ikke har ord selv - da kan jeg hvile i troen jeg har til felles med mange andre. Kirken - fellesskapet av alle de hellige - og deres bønner blir det fellesskapet som bærer meg når jeg trenger å bli båret av andre. 

Da tiden for fødselen var kommet, kom Non en dag vandrende langs klippene. I det veene tok tak brøt det løs et forrykende uvær. Lyn og torden og svære bølger var akkompagnement for de rytmiske sammentrekningene i hennes livmor. Hagl og regn øste ned. Men over det stedet hvor Non fødte var det et strålende lys og der regnet det ikke. Non grep om en stein i det riene tiltok i styrke, og det sies av hun grep så hardt i den at det etterlot et avtrykk i steinen som delte seg i to. Idet barnet så dagens lys sprang like i nærheten opp et kildevell fra grunnen. 

En tid etter fødselen ble David satt bort til fosterforeldre, slik skikken var blant velstående familier i Irland og Britannia. David ble oppfostret i en biskopfamilie, mens Non dro til Cornwall hvor hun grunnla en kirke i Alternon. I nærheten av kirken ble det også gravd en brønn, som skulle bli kjent som en kilde for helbredelse. Hit kom mange syke, og mange kom til tro på Kristus, etter at de hadde blitt helbredet,  

Etter en tid i Cornwall returnerte Non til Britannia, hvor hun levde et hellig liv. Hennes eksempel førte til at mange kom til tro på Kristus.

Det er to forhold som er knyttet til begrepet 'mor' jeg vil drøfte her: Det ene er vår mor av kjødet, hun som fødte oss. Non var mor til David. Men David hadde også en annen mor, en fostermor, og vi kan også ha en fostermor i åndelig betydning. Vår åndelige mor kan aldri erstatte vår kjødelige mor, i noen henseende, men hun kan likevel bli til stor åndelig hjelp for oss og være en formidler av Guds moderlige side.

Non's liv er et eksempel på hvordan et kall til å være en åndelig mor kan se ut. Det er ofte et kall som leves ut i det skjulte, et kall levd ut i det ordinære hverdagsliv, hvor man blir en lyttende medvandrer som gir åndelige råd ut fra eget erfart liv med Herren. 

Guds morskjærlighet bringer først og fremst Guds ømhet og trøst til den som trenger det. Guds morskjærlighet formidles gjennom Den Hellige Åånd, som i Skriften kalles 'Trøsteren'. 

I arbeidet med Guds morskjærlighet har jeg stilt meg selv følgende spørsmål, og kanskje de kan bli til hjelp for flere enn meg: 

1. Hva er det i livet mitt som trenger å bli berørt av Guds morskjærlighet? Vær ikke for rask med å besvare dette spørsmålet, men sett deg ned i stillhet, og inviter Den Hellige til både å vise deg dette og la så Han berøre deg.

2. Hvem er det som har vært som en åndelig mor for deg? Et moderlig forbilde? Bruk tid til å takke Gud for henne.

Guds morshjerte, del 1

Langs den vestlige kysten av Wales, i nærheten av Pembrokeshire, ble det i 1934 reist et kapell til minne om den hellige Non, mor til den hellige David, som er den walisiske nasjonalhelgen. Kapellet, som er bygget av steiner fra forlengst nedfalne kapellruiner, er bygget like i nærheten til stedet hvor man antar at den hellige Non levde og hvor den hellige David ble født.

Den hellige Non har opptatt mine tanker en stund. Mest fordi jeg dveler ved denne tanken i mine bønner: Det er et morshjerte i Guds farshjerte. 

Slik må det være fordi både menn og kvinner er skapt i Guds bilde, og både den mannlige og den kvinnelige siden må til for å kunne si noe om det mysteriet vi kaller Gud. For å bli et helt menneske må jeg også lære å kjenne Guds ømhet. I flere år har jeg bedt Gud berøre meg med sin ømhet, og den hellige Non gestalter denne siden av Guds vesen. 

Profeten Jesaja er ikke fremmed for Guds moderlige ømhet: "Som en mor trøster sitt barn, slik vil jeg trøste dere." (Jes 66,13)

Det snakkes og skrives mye om Guds farshjerte, og det er virkelig påkrevet at vi alle gjør oss djupe erfaringer av den, men vi trenger også å utforske Guds morshjerte. Om vi skal bli hele, som mennesker.

Non (5.århundre) er blitt kalt 'den walisiske kirkens mor'. Hennes historie begynner voldelig. Vakker, av kongelig byrd, var hun. kristen og trofast. Sanctus, en konge i regionn hvor hun levde, ble oppmerksom på denne flotte kvinnen, og drevet av et voldsomt begjær etter å eie henne, voldtok han Non. I denne akt av vold ble David unnfanget. 

Under svangerskapet fortsatte Non å leve et liv preget av gudsfrykt og hellighet. I tråd med den asketiske tradisjonen blant de walisiske hellige levde hun et svært enkelt liv, hvor kosten bestod av brød og vann, og bad mye, og hadde tillit til at Gud ville bruk den forferdelige situasjonen hun var havnet i til noe godt, og at barnet som skulle bli født, skulle bli til velsignelse for Wales. 

Så en dag, mens Non hungret etter å høre Guds ord forkynt, oppsøkte hun en lokal kirke for å lytte til en predikant. Da skjer det noe underlig. Predikanten blir plutselig ikke i stand til å tale. Han får ikke fram et ord! Da gudstjenesten er over forsøkte predikanten å samle seg og finne ut av hva som hadde skjedd. Han forsøkte en gang til, men fikk ikke frem et ord. I melomtiden hadde Non gjemt seg. Hun ville skjule seg i kirken og oppholde seg der til predikanten var i stand til å tale igjen. Nå sto hun fram. Predikanten forsøkte å tale ennå en gang, men lykkes ikke. Det var først når Non forlot kirken at han kunne tale. For de tilstedeværende ble det ganske klart at barnet hun bar på var en spesiell gave til folket, og at barnets blott nærvær bar med seg noe som var sterkere enn predikantens stemme.

fortsettes