Åndelige mødre og fedre

 Jeg har tenkt mye på dette: Det er et morshjerte gjemt i Guds hjerte!

Behovet for åndelige mødre er stort. Ikke minst med tanke på alle ungdommene som kommer til tro i Norge akkurat nå. De trenger veiledning, åndelige mødre - og fedre - som gjennom levd liv kan dele sine erfaringer med det å vandre med Gud. 

En slik kvinne var Non, som ble mor til David, han som skulle bli en av de markante åndelige skikkelsene i Wales. Noen ble sett på som kirkens mor i Wales.

Historien om hennes svangerskap kunne ikke vært mer dramatisk og nedverdigende. Vakker som hun var, av kongelig ætt, gudfryktig, ble hun iakttatt av kong Sanctus. Han så på henne med lyst og begjær og det endte med at kongen forgrep seg på Non og voldtok henne. Resultatet av voldtekten var at Non ble med barn.

Med et nytt liv spirende i magen fortsatte Non å leve et hellig liv hengitt til Gud. En dag hadde hun en så sterk lengsel og hunger etter å høre Guds ord. Hun oppsøkte en lokal kirke, satte seg og da presten skulle til å tale fikk han ikke fram et eneste ord. Gudstjenestedeltagerne måtte gå hjem, men Non gjemte seg i kirken. Så desperat var hun etter å høre Guds ord, at hun ville vente i kirken til at presten fikk talens evne tilbake! Presten prøvde igjen ved neste gudstjeneste, men det samme skjedde. Det var ikke før Non forlot kirken at presten kunne tale igjen. Det barnet Non bar hadde med seg en slik grad av hellighet og Gudsnærvær at presten ikke var i stand til å tale. 

Hva kan vi lære av Non?

Non bar fram barnet. Hun fostret det, ga det næring og husrom, og lot det vokse opp som et fritt og selvstendig menneske, Når det ble voksen lot hun barnet flytte ut og hun lot barnet leve ut sitt eget kall og utforske livet på egen hånd. Slik gjør også en åndelig mor. 

Guds morshjerte, del 1

Langs den vestlige kysten av Wales, i nærheten av Pembrokeshire, ble det i 1934 reist et kapell til minne om den hellige Non, mor til den hellige David, som er den walisiske nasjonalhelgen. Kapellet, som er bygget av steiner fra forlengst nedfalne kapellruiner, er bygget like i nærheten til stedet hvor man antar at den hellige Non levde og hvor den hellige David ble født.

Den hellige Non har opptatt mine tanker en stund. Mest fordi jeg dveler ved denne tanken i mine bønner: Det er et morshjerte i Guds farshjerte. 

Slik må det være fordi både menn og kvinner er skapt i Guds bilde, og både den mannlige og den kvinnelige siden må til for å kunne si noe om det mysteriet vi kaller Gud. For å bli et helt menneske må jeg også lære å kjenne Guds ømhet. I flere år har jeg bedt Gud berøre meg med sin ømhet, og den hellige Non gestalter denne siden av Guds vesen. 

Profeten Jesaja er ikke fremmed for Guds moderlige ømhet: "Som en mor trøster sitt barn, slik vil jeg trøste dere." (Jes 66,13)

Det snakkes og skrives mye om Guds farshjerte, og det er virkelig påkrevet at vi alle gjør oss djupe erfaringer av den, men vi trenger også å utforske Guds morshjerte. Om vi skal bli hele, som mennesker.

Non (5.århundre) er blitt kalt 'den walisiske kirkens mor'. Hennes historie begynner voldelig. Vakker, av kongelig byrd, var hun. kristen og trofast. Sanctus, en konge i regionn hvor hun levde, ble oppmerksom på denne flotte kvinnen, og drevet av et voldsomt begjær etter å eie henne, voldtok han Non. I denne akt av vold ble David unnfanget. 

Under svangerskapet fortsatte Non å leve et liv preget av gudsfrykt og hellighet. I tråd med den asketiske tradisjonen blant de walisiske hellige levde hun et svært enkelt liv, hvor kosten bestod av brød og vann, og bad mye, og hadde tillit til at Gud ville bruk den forferdelige situasjonen hun var havnet i til noe godt, og at barnet som skulle bli født, skulle bli til velsignelse for Wales. 

Så en dag, mens Non hungret etter å høre Guds ord forkynt, oppsøkte hun en lokal kirke for å lytte til en predikant. Da skjer det noe underlig. Predikanten blir plutselig ikke i stand til å tale. Han får ikke fram et ord! Da gudstjenesten er over forsøkte predikanten å samle seg og finne ut av hva som hadde skjedd. Han forsøkte en gang til, men fikk ikke frem et ord. I melomtiden hadde Non gjemt seg. Hun ville skjule seg i kirken og oppholde seg der til predikanten var i stand til å tale igjen. Nå sto hun fram. Predikanten forsøkte å tale ennå en gang, men lykkes ikke. Det var først når Non forlot kirken at han kunne tale. For de tilstedeværende ble det ganske klart at barnet hun bar på var en spesiell gave til folket, og at barnets blott nærvær bar med seg noe som var sterkere enn predikantens stemme.

fortsettes