Den skremmende mangelen på åndelige fedre - en drøm

Jeg er fremdeles rystet av drømmen! I en drøm oppsøkte jeg en kristen leder som hadde vært mye i offentlighetens lys. Han var kjent for bygget opp en stor virksomhet. Så hadde han falt i synd. Han måtte gå av som pastor, og hadde flyttet til et lite sted. Da jeg fant ham var han bare skyggen av seg selv. Jeg så ham bak et vindu i et alt for stort hus, der han satt bak et bord. Det var bare ham i det store huset, et hus med mange tomme rom. På bordet lå det en haug med t-skjorter, og mannen holdt på å sette noen merkellapper på dem. Etter hvert forstod jeg at dette var hans måte å livnære seg på. 

Jeg banket på døren, og lukket den forsiktig opp.

"Kan jeg komme inn," spør jeg forsiktig.

Mannen svarer ikke. Den tidligere pastoren ser redd ut. Forsagt. Det er tydelig at han ikke setter pris på besøket. Det virker som om han er redd for at han skal få kjeft. Jeg velger likevel å gå inn i rommet. Mannen er taus. Jeg setter meg på en liten krakk. Vi ser på hverandre, og er tause sammen lenge. Så begynner han å snakke, om hverdagslige ting. Men jeg merker meg sorgen i stemmen hans.

Så sier jeg plutselig: "Du har vært farløs, som meg!"

Det er som om en demning brister. Den tidligere pastoern skaker og rister i høylydt gråt. Så stotrer han fram: "Ja, jeg har vært farløs. Jeg har bare hatt meg selv å klamre meg til!"

Vi omfavner hverandre og gråter sammen.

Så kommer det et ord til meg: "For selv om dere skulle ha ti tusen læremestre i Kristus, så har dere ikke mangee fedre. For meg har avlet dere i Kristus Jesus ved evangeliet. Jeg formaner dere altså: Bli mine etterfølgere!" (1.Kor 4,15-16)

Så modellerer apostelen Paulus det å være en åndelig far, i relasjonen han har til Timoteus, som han kaller "mitt kjære og trofaste barn i Herren", v.17.

Det er en stor, stor tragdeie at det finnes så mange farløse - og morløse - pastorer, ledere og lekfolk der ute, som også er opplærte til at de skal klare seg selv. De er utrygge, skjelvende og redde og eroverlatt til å klare seg som best de kan selv.

Hvem er din åndelige far eller mor?

Guds morskjærlighet, del 2

"Jeg gjemte meg i kirken", uttrykket skulle med Non, få en djupere mening, enn bare det rent fysiske og bokstavelige. Kirken - og da tenker jeg ikke på en bygning - ble i overført betydning er gjemmested. Slik den inviterer oss også til å bli det for oss. Vi 'gjemmer oss' i kirkens overleverte tro, den tror for oss, når livet svikter og vi ikke har ord selv - da kan jeg hvile i troen jeg har til felles med mange andre. Kirken - fellesskapet av alle de hellige - og deres bønner blir det fellesskapet som bærer meg når jeg trenger å bli båret av andre. 

Da tiden for fødselen var kommet, kom Non en dag vandrende langs klippene. I det veene tok tak brøt det løs et forrykende uvær. Lyn og torden og svære bølger var akkompagnement for de rytmiske sammentrekningene i hennes livmor. Hagl og regn øste ned. Men over det stedet hvor Non fødte var det et strålende lys og der regnet det ikke. Non grep om en stein i det riene tiltok i styrke, og det sies av hun grep så hardt i den at det etterlot et avtrykk i steinen som delte seg i to. Idet barnet så dagens lys sprang like i nærheten opp et kildevell fra grunnen. 

En tid etter fødselen ble David satt bort til fosterforeldre, slik skikken var blant velstående familier i Irland og Britannia. David ble oppfostret i en biskopfamilie, mens Non dro til Cornwall hvor hun grunnla en kirke i Alternon. I nærheten av kirken ble det også gravd en brønn, som skulle bli kjent som en kilde for helbredelse. Hit kom mange syke, og mange kom til tro på Kristus, etter at de hadde blitt helbredet,  

Etter en tid i Cornwall returnerte Non til Britannia, hvor hun levde et hellig liv. Hennes eksempel førte til at mange kom til tro på Kristus.

Det er to forhold som er knyttet til begrepet 'mor' jeg vil drøfte her: Det ene er vår mor av kjødet, hun som fødte oss. Non var mor til David. Men David hadde også en annen mor, en fostermor, og vi kan også ha en fostermor i åndelig betydning. Vår åndelige mor kan aldri erstatte vår kjødelige mor, i noen henseende, men hun kan likevel bli til stor åndelig hjelp for oss og være en formidler av Guds moderlige side.

Non's liv er et eksempel på hvordan et kall til å være en åndelig mor kan se ut. Det er ofte et kall som leves ut i det skjulte, et kall levd ut i det ordinære hverdagsliv, hvor man blir en lyttende medvandrer som gir åndelige råd ut fra eget erfart liv med Herren. 

Guds morskjærlighet bringer først og fremst Guds ømhet og trøst til den som trenger det. Guds morskjærlighet formidles gjennom Den Hellige Åånd, som i Skriften kalles 'Trøsteren'. 

I arbeidet med Guds morskjærlighet har jeg stilt meg selv følgende spørsmål, og kanskje de kan bli til hjelp for flere enn meg: 

1. Hva er det i livet mitt som trenger å bli berørt av Guds morskjærlighet? Vær ikke for rask med å besvare dette spørsmålet, men sett deg ned i stillhet, og inviter Den Hellige til både å vise deg dette og la så Han berøre deg.

2. Hvem er det som har vært som en åndelig mor for deg? Et moderlig forbilde? Bruk tid til å takke Gud for henne.