Noen tanker om å være en åndelig far eller mor

Slik jeg ser det handler det å være en åndelig far eller en åndelig mor om å fostre disipler for Herren Jesus, og dreier seg i all hovedsak om relasjoner. Den åndelige far eller mor er en medvandrer som hjelper deg inn i ditt gudgitte potensiale. Det er en erfaring i hvilket en person gir deg del i sine erfaringer i vandringen med Gud, og overfører sin visdom, innsikt, kunnskap, og ikke minst personlige kjennskap av Gud

Å være en åndelig far eller mor handler mer om å lytte enn snakke. Det handler om å være en åpen favn for undring, spørsmål, vandre ved siden av, våge å være sårbar. 

En åndelig far eller mor våger selv å være sårbar. Det handler om å promotere Guds verk, Guds gjerning, i hverandres liv.

Å være en åndelig far eller mor handler om å gi tid og plass til andre i ditt liv.

Åndelig far eller åndelig mor er ikke en tittel du setter på CV'en din eller visitkortet ditt, like lite som du kaller deg selv profet. De som titulerer seg selv som ånddelig far eller mor eller profet, ville jeg holdt meg langt unna.

Den skremmende mangelen på åndelige fedre - en drøm

Jeg er fremdeles rystet av drømmen! I en drøm oppsøkte jeg en kristen leder som hadde vært mye i offentlighetens lys. Han var kjent for bygget opp en stor virksomhet. Så hadde han falt i synd. Han måtte gå av som pastor, og hadde flyttet til et lite sted. Da jeg fant ham var han bare skyggen av seg selv. Jeg så ham bak et vindu i et alt for stort hus, der han satt bak et bord. Det var bare ham i det store huset, et hus med mange tomme rom. På bordet lå det en haug med t-skjorter, og mannen holdt på å sette noen merkellapper på dem. Etter hvert forstod jeg at dette var hans måte å livnære seg på. 

Jeg banket på døren, og lukket den forsiktig opp.

"Kan jeg komme inn," spør jeg forsiktig.

Mannen svarer ikke. Den tidligere pastoren ser redd ut. Forsagt. Det er tydelig at han ikke setter pris på besøket. Det virker som om han er redd for at han skal få kjeft. Jeg velger likevel å gå inn i rommet. Mannen er taus. Jeg setter meg på en liten krakk. Vi ser på hverandre, og er tause sammen lenge. Så begynner han å snakke, om hverdagslige ting. Men jeg merker meg sorgen i stemmen hans.

Så sier jeg plutselig: "Du har vært farløs, som meg!"

Det er som om en demning brister. Den tidligere pastoern skaker og rister i høylydt gråt. Så stotrer han fram: "Ja, jeg har vært farløs. Jeg har bare hatt meg selv å klamre meg til!"

Vi omfavner hverandre og gråter sammen.

Så kommer det et ord til meg: "For selv om dere skulle ha ti tusen læremestre i Kristus, så har dere ikke mangee fedre. For meg har avlet dere i Kristus Jesus ved evangeliet. Jeg formaner dere altså: Bli mine etterfølgere!" (1.Kor 4,15-16)

Så modellerer apostelen Paulus det å være en åndelig far, i relasjonen han har til Timoteus, som han kaller "mitt kjære og trofaste barn i Herren", v.17.

Det er en stor, stor tragdeie at det finnes så mange farløse - og morløse - pastorer, ledere og lekfolk der ute, som også er opplærte til at de skal klare seg selv. De er utrygge, skjelvende og redde og eroverlatt til å klare seg som best de kan selv.

Hvem er din åndelige far eller mor?

Ord fra min åndelige far

For noen dager siden var jeg så heldig å finne igjen noe jeg hadde skrevet ned som min første åndelige far hadde skrevet inn i sin Bibel. Jeg hadde lett etter det lenge, og ble svært glad når jeg fant det igjen. For meg er det en dyrebar skatt, et minne fra en mann som fikk bety så uendelig mye for mitt eget åndelige liv.

Ole Petter, som han het var pinsevenn. Men han var kanskje ikke helt 'tradisjonell'. Han leste Johannes av Korset, Teresa av Avila sammen med Oswald Chambers og Watchman Nee, og Francis Frangipane!

Ole etter var en bønnens mann som kjente Gud. Jeg tar meg i at jeg savner ham så mye. Han ble over 90 år gammel. Så hentet Gud ham hjem.

Her er hva min åndelige far skrev på forsatsbladet i en av hans Bibler. En annen av hans Bibler er jeg så heldig å ha arvet:

"I senere år har jeg karakterisert min tilværelse på denne måten: Så er jeg da blitt som den 'ensomme munk' i sin adskilte tilværelse. Der, i Guds nærhet! Der 'selvet' forsvinner, der hjertet er bønn, der lovprisning og tilbedelse er naturlig. Der er freden, ro og hvile - disse evighetssymptomer, de er blitt virkeligheter allerede her og nå.  Her er bønnen, forbønnen, alt flyter sammen i kjærlighetens virkelighet. Da, ved jordelivets slutning, kan alt dette livs innhold buntes sammen til en eneste stor 'bukett' av nåde fra Gud. Så som apostelen sier: Av Guds nåde er jeg det jeg er."

Dette skrev Ole Petter i februar 1998. Min bønn er at disse ordene også må beskrive mitt liv. Kyrie eleison!

Symeon den nye teologen og åndelige foreldre

I går feiret vi minnet om Symeon den nye teologen (949-1022) i forbindelse med gudstjenesten vår i Kristi himmelfartskapellet. Siden har jeg tenkt mye på noe som fortelles om Symeon, som jeg har vært opptatt av lenge: åndelige foreldre.

Det har seg slik at når Symeon, som var født i provinsen Galatia i Lilleasia, var tenåring bar på en djup indre lengsel. 12 år gammel sendte foreldrene hans ham til Konstantinopel for å studere. Men han hadde store problemer med å konsentrere seg om studiene sine og forsøkte å finne en åndelig veileder.

Etter noen år dukket en annen Symeon opp, Symeon studitten. Han var en eldre munk, men ikke presteviet. Denne Symeon skulle bli en god veileder i bønnens verden, og sørget også for at den unge Symeon fikk god åndelig litteratur å lese.

Du som vi trenger slike mennesker!

Vi tror vi klarer oss uten, men vi gjør ikke det. Vi trenger den åndelige veiledningen fra modne kristne. Mennesker som har gått veien foran oss, og gjort seg dyrkjøpte erfaringer med Gud.

Det er interessant å merke seg at Symeon mot slutten av sitt liv trekker seg tilbake fra sitt liv som prior i et kloster han har bygget opp, Hl.Mamas, for å be. Kanskje det skyldes den bønneveiledningen han hadde fått av den gamle munken?

Hellige Mamas klosteret, som lå utenfor Konstantinopel, var et kloster hvor forfallet, dekandensen, var svært stor. Hit kom Symeon og tilbrakte et kvart århundre av sitt liv. Iløpet av disse årene ble Hl.Mamas forvandlet til et mønsterkloster. Nye munker strømmet til fra alle kanter for å få åndelig veiledning av Symeon. Slik ble også Symeon en åndelig far.

Det som begynte med den gamle munken, ble ført videre av Symeon. Slik det skjer med disipler. Har du en åndelig far eller mor?

Min åndelige fars åndelige bibliotek

Ole Petter var en svært viktig person i en avgjørende fase av livet mitt. Pinsevennen, som da var i midten av 70 årene, ble en åndelig far for meg. Å komme  hjem til Ole Petter var alltid godt - og spesielt. Det hendte jeg gikk rett inn døra, tok av meg skoene i gangen, og gikk stille inn i stua.
Du skjønner jeg hørte han ba. Da ville jeg ikke forstyrre. Guds hellige nærvær lå ofte der som tjukk tåke i stua og hyllet inn den kvithårede mannen i lenestolen som pleide vennskap med Den Veldige.

Selv om jeg sto der foran ham forsatte han ofte samtalen med Gud, som om han ikke merket at jeg var kommet. Jeg satte meg. Så - og lærte hva det vil si å omgås Gud.

Så åpnet han øynene og smilte varmt.

'Jeg visste du kom', enda det slett ikke var avtalt.

Hvor hentet han inspirasjonen sin fra? På bordet lå det en veldig slitt Bibel. Det vil si det lå flere av dem. Alle like slitt. Etter hans død har jeg arvet en av dem fra som hadde fått den i gave fra ham. Den er noe av det kjæreste jeg eier. Alle taler sitt eget språk. Sidene er velbrukte, mange merket av tårer.

Men på bordet lå også Oswald  Chambers: 'Alt for Ham' (My Utmost for His Highest). Den var nesten lest i stykker. Det samme med andaktsboken til Watchman Nee: 'Brød i ørkenen'. Men her fantes også katolske forfattere som Wilfrid Stinissen, Johannes av Korset, Teresa av Avila. Alle forfattere jeg selv hadde fått så mye godt fra. Ole Petter snakket så varmt om dem - alle sammen. De var hans omgangsvenner.

Sa jeg ikke at han var pinsevenn og så leste han katolske forfattere og snakket varmt om dem? Ja, Ole Petter hentet levende vann der det var å finne. Han var herlig fri fra partisinne.

Mot slutten av sitt liv snakket han så varmt om søster Agnes Marie som har skrevet en bok med tittelen: 'Kunsten å eldes uten å bli gammel'.

'Den må du lese, Bjørn Olav,'  sa han. 'Så mye visdom!'

Dessverre fikk jeg aldri tak i den.

Jeg savner Ole Petter. Av og til så det kjennes. Jeg savner samtalene våre, bønnestundene, veiledningen hans, trøsten, formaningene - ja, de også. Og det varme smilet og forbønnen jeg og mine fikk del i. Han har vært hjemme hos Gud lenge nå.

Åndelige fedre

På farsdagen skrev jeg om min far. I kjølvannet av farsdagen, vil jeg også nevne mine åndelige fedre. Jeg har hatt noen åndelige mødre også, men de får jeg nevne når morsdagen kommer.

Det har vært en slik berikelse å ha åndelige forbilder, rollemodeller, i livet mitt. Menn som har gått veien, levd tett innpå Jesus, bedende menn. De har lyttet til meg, gitt meg råd, bedt for meg. Talt inn i livet mitt. Og vært rause med meg. Brukt av sin tid.

Hos dem har jeg kommet med mine spørsmål, mine frustrasjoner, min tvil, min vantro, mine synder. Og de har bedt sammen med meg, lyst Herrens velsignelse over meg, grått sammen med meg, satt mot i meg og oppmunret meg.

Den ene var pinsevenn.
Den andre en irsk prest.

Hver på sin måte fikk de være en åndelig far for meg.

Så har jeg fått åndelig veiledning gjennom samtaler eller lest bøker av andre enn disse to. Både nålevende, og menn som for lengst er hjemme hos Gud.

Men akkurat i dag tenker jeg på to av mine åndelige fedre som gjennom deres levde liv, og fyiske nærvær, fikk bære meg til Jesus og være der for meg når jeg trengte det aller mest.

Alle skulle ha en åndelig far.
Hva er det som gjør at  vi tror at vi skal klare kristenlivet uten?

Jeg takker virkelig Gud for mine to åndelige fedre. Nå ber jeg Gud gi meg en for den fasen jeg opplever å leve i nå.

En av mine åndelige fedre

La meg fortelle deg om en mann, en koptisk munk, som har betydd mye for mitt åndelige liv.  Få har lært meg så mye om bønn som ham. Jeg tenker på Matta al-Miskin (bildet) eller Matteus den fattige. I dag er det 12 år siden han døde.

Matta al-Miskin skulle bli den store fornyeren av det monastiske livet i Egypt. Han var en velhavende mann, med hus, apotek og biler, som blir så grepet av Kristus at han solgte alt han eide og gav pengene til de fattige. Selv beholdt han bare to ting: En tykk bunke håndskrevne ark med utdrag av fedrenes undervisning om bønnen og en håndskrevet kopi av arabiske versjonen av Isak av Ninives skrifter. Her fant han den åndelige veiledningen som skulle gjøre ham til den monastiske vekkelsens forgrunnsfigur i Egypt i mer enn 50 år.

Han var en sann karismatiker! En av hans store fortjenester er at han fikk kopterne til virkelig å lese Bibelen, i det han innførte bibelstudier og oppmuntret kirkens medlemmer til daglig å lese, studere og grunne på Guds ord.

Noe som opptok Matta al-Miskin var kristen enhet.

I en liten bok som utkom første gang i 1965 med tittelen "Kristen enhet" advarer Matta Al-Miskin mot en falsk enhet. Hvilken enhet er så den falske? I følge Matta Al-Miskin er det den enhet som er grunnet på et ønske om å stå sterke, en enhet grunnet på smarte overenskomster og slu kompromisser. Det er en enhet som forakter det svake.
I motsetning til denne falske enhet stiller Matta Al-Miskin den enhet som har sitt opphav i Den Treenige Gud. Enheten finnes i Guds vesen. Den er ikke noe vi kan oppnå. I følge denne koptiske munken er enhetens grunn den forsoning som skjer i Kristus, foreningen i Ham av det guddommelige og det menneskelige, Hans nedrivning av alle skillemurer.

Matta Al-Miskin legger vekt på at den eneste kraft som virkelig kan forene er kjærligheten. Den kjærlighet til og den lengsel etter Gud som uttrykkes i kjærlighet til og lengsel etter min neste. Kristen enhet er å møtes i Guds nærvær, ikke bare hverandres. Så lenge ikke de kristne uten forbehold overgir seg selv til Gud, så lenge de ser enhet som noe utvendig; et tillegg til sitt eget, kan ingen virkelig enhet oppstå, mener Matta Al-Miskin.

I 1972 skriver Matta Al-Miskin et innlegg i et libanesisk tidsskrift hvor han tar opp samme tema. Artikkelen har fått tittelen: "En Kristus og en altomfattende Kirke." Her tar Matta Al-Miskin et kraftig oppgjør med all ortodoks, katolsk og protestantisk sekterisme og forankrer Kirkens katolisitet i den altomfattende forsoning som finnes i Kristus.

Kirken er uendelig mye større enn alt det mennesker tenker. Den rommer himmel og jord, evig og timelig, det åndelige og det materielle. Den er hele den nye skapelsen, forsoningen av alt som har vært, er og skal komme. I Kristus rives alle skillemurer ned.

I samme artikkel reiser han også kritikk mot dem som begynner med bokstaven og gjerne holder Ånden utenfor. "Intet skarpsinn i hele verden kan erstatte hellighet," sier Matta Al-Miskin.

Han er født i Benha i 1919, og ble gitt navnet Yusuf Iskandir. Han utdannet seg til apoteker og etablerte seg i Aleksandria på begynnelsen av 1940-tallet. Aleksandria var den viktigste basen for de allierte i den østre delen av Middelhavet, og Yusuf gjorde dermed raskt karriere. Men Gud hadde andre planer for ham. Det begynte å gå rykter om nye ørkenfedre, om menn som hadde forlatt alt, vendt verden ryggen og innviet seg til et liv i bønn i ørkenen. En av disse var Abd al-Masih, eller Kristi tjener, fra Etiopia. Hans radikale etterfølgelse, hans liv i stillhet, tiltrakt seg manges oppmerksomhet og de la selv på vei ut i ødemarken for å møte ham. Yusuf Iskandir kjente kallet til ørkenen. Og han var ikke alene. 1940-tallet var en vekkelsens tid i den koptiske kirken, der unge velutdannede koptiske menn og kvinner, flokket seg om klostrene og ørkenens åndelige veiledere. En av disse, - fader Mina, var en disippel av Abd al-Masih. Han ble senere klosterforstander for Samuelsklostret, og skulle senere bli den koptiske kirkens patriark med navnet Kyrillos VI. Yusuf Iskandir ble kjent med fader Mina, og i 1949 avla han sine munkeløfter til Kyrillos VI og ble fader Matta al-Miskin. Navnet hans kan oversettes Matteus den fattige, eller Matteus stakkaren. For Matta al-Miskin fantes det bare en vei: han ville leve i Samuelsklostret, det strengeste og mest avsidesliggende. Der ville han gi sitt liv til Herren.

Her vekslet dagene mellom bønn og kamp og skrivearbeid. Natt etter natt skrev fader Matta al-Miskin av de store åndelige fedrenes undervisning om bønn. Men etter to år i dette klostret, måtte det overgis. Sykdom og sult tvang munkene til å finne et annet sted. Bare en blind munk og hans katt, ble igjen. Fader Matta al-Miskin dro til Surianklostret, det gamle syriske klostret i Sketis, dagens Wadi Nattrun. Dette klostret blomstret - en stor mengde unge hengivne, munker fordypet seg i klosterbibliotekets skatter.

Men fader Matta al-Miskin klarer ikke å slå seg til ro i dette klostret. Det er for mye uro, det er for hektisk. Gud har lagt en sterk lengsel ned i ham etter stillhet. Han trekker seg tilbake til en grotte i ørkenen. Men heller ikke her får han være alene særlig lenge. Ryktene går om at her finnes det en åndelig veileder av rang. I 1954 kaller patriark Yusab han til å være hans stedfortreder i Aleksandria, forlater han i lydighet sin tilværelse i grotten. Men bare 18 måneder senere er han tilbake i ørkenen. Overbevist om at han trenger å leve i ensomhet, oppsøker han igjen Samuelsklostret. Sommeren 1956 slutter en gruppe fra Surianklostret seg til ham. De vil leve like radikalt. Fader Matta al-Miskin fremstår mer og mer som vekkelsens åndelige leder, og hans radikalitet og hans skrifter skaper uro. Når fader Mina i 1959, blir patriark, blir fader Matta al-Miskin og hans disipler bedt om å forlate Samuelsklostret og vende tilbake til klostret i Suranim. Spenningene øker.

Det blir til at de forlater Samuelsklostret, men slutter seg ikke til klostret i Suranim. I stedet slår de seg ned i Helwan, en forstad til Kairo. Her fantes det en kommunitet, skapt av lekmenn, bestående av en gruppe koptiske intelektuelle som var sterkt grepet av vekkelsen. Men Matta al-Miskin's radikalitet og kompromissløshet blir for mye av det gode. August 1960 blir han ekskommunisert sammen med sine disipler. For ikke å skape større problemer, forlater de kommuniteten og drar dypt inn i den egyptiske ørkenen, til Wadi Rayan, som ligger sør for Fayumoasen. I ni år lever de her, glemt av verden. Noen ganger om året passeres stedet av en kamelkaravane, som skaffer dem det mest nødvendige til livsoppholdet. Byttemidlet er fader Matta Al-Miskins åndelige veiledning håndskrevet! Tekstene blir renskrevet, og spredt til den koptiske kirkes åndelige søkere. Totalt avskilt fra omverdenen og kirken fremstår fader Matta al-Makin som kirkens samvittighet og veiviser. Den koptiske kirken innser at den har gjort en feil, og fader Matta al-Miskin tas inn igjen og bes om å fornye livet i Makariosklostret. Dette fører til en enorm blomstringstid for Makariosklostret, blant annet takket være økonomisk støtte fra koptiske kristne verden over. Nye klosterbygninger oppføres. I løpet av ti år er Makariosklostret det mest moderne og mest utbygde av alle de koptiske klostrene. På midten av 1980-tallet trekker Matta al-Miskin seg tilbake til en ny eneboertilværelse, for å skrive. 

Om å være vár for Den Hellige Ånd

En lærer så lenge en lever, og jeg ber Herren om å gi meg et hjerte som er mjukt og gi meg en positiv nysgjerrighet alle mitt livs dager. Jeg kjenner ikke på noe behov for å stagnere og tro at jeg er fullt utlært. Og lever man med Herren er det stadig noe nytt å lære. Det har livet vist meg - mange ganger.

En av de jeg stadig lærer noe nytt av er en rumensk ortodoks munk som jeg er blitt kjent med de senere årene. I en av sine siste oppdateringer forteller han om et sterkt og inderlig ønske om å få besøke munkeøya Athos igjen. Han skriver at "Athos er hans hjertes første kjærlighet, og forteller at når han endelig skulle få tre inn i et kloster som novise, var det til Athos han ønsket seg. Hans åndelige veileder, derimot, gav han det rådet at han skulle til klosteret Bucovina i Romania. Dette klosteret står også på UNESCO's verdensarv liste.

Men min venn ønsket seg til Athos, og var ganske sikker på at det var Herren som ledet ham dit. Ja, han følte det som et direkte kall. Derfor valgte han å se bort fra rådet han fikk fra sin åndelige far. Sammen med en venn av seg kjøpte han en togreise som skulle ta dem til Tessaloniki.

Underveis ba de begge om å få leve i Guds vilje.

"Jeg ba hvert minutt under reisen, og jeg er ganske sikker på at min åndelige far ba sammen med oss," forteller min rumensk ortodokse venn.

De to reiste sørover gjennom Romania, og krysset grensen til Bulgaria. Min venn forteller at han var opprømt og kjente at hans hjerte brant, og at bønnen nærmest gikk av seg selv. De krysset grensen til Hellas, og plutselig kollapset alt.

Helt overraskende ble de to mennene bedt om å forlate toget. Alle billettene og øvrige reisedokumenter var i orden. De hadde ingen bagasje utenom sine klær og noen bøker - og likevel måtte de ganske så desperate så toget forsvinne fra stasjonen og fortsette videre til Tessaloniki. De to ble tvunget til å gå på sine bein tilbake til grensen og finne sin vei tilbake til deres åndelige far.

"Mitt hjerte hadde ønsket seg Athos. Guds vilje for meg på denne tiden var Bucovina," forteller min venn.

Det var en smertefull lekse. Det vårt hjerte sier er ikke alltid det samme som Guds vilje for oss. Hjertet kan være svikefullt. Det Kristus vil må alltid stå over det vårt hjerte vil.

Historien min venn forteller har en parallell i Apostlenes gjerninger.

"Den hellige ånd hindret dem i å forkynne Ordet i Asia, derfor fortsatte de gjennom det frygiske og galatiske området. Da de var kommet nesten til Mysia, prøvde de å dra videre til Bitynia, men Jesu Ånd ga dem ikke lov..." (Apg 16,6-7)

La oss følge Guds ledelse. Det var jo ikke noe galt i det å forkynne Guds ord i Asia, eller i Bitynia, men det var ikke Guds vilje for Paulus den gangen. Guds vilje var å ta dem til Makedonia, og på den måten kom evangeliet til Europa.

La oss være vár for Den Hellige Ånd.

Billedtekst: Fra munkeøya Athos.