Noen tanker om å være en åndelig far eller mor

Slik jeg ser det handler det å være en åndelig far eller en åndelig mor om å fostre disipler for Herren Jesus, og dreier seg i all hovedsak om relasjoner. Den åndelige far eller mor er en medvandrer som hjelper deg inn i ditt gudgitte potensiale. Det er en erfaring i hvilket en person gir deg del i sine erfaringer i vandringen med Gud, og overfører sin visdom, innsikt, kunnskap, og ikke minst personlige kjennskap av Gud

Å være en åndelig far eller mor handler mer om å lytte enn snakke. Det handler om å være en åpen favn for undring, spørsmål, vandre ved siden av, våge å være sårbar. 

En åndelig far eller mor våger selv å være sårbar. Det handler om å promotere Guds verk, Guds gjerning, i hverandres liv.

Å være en åndelig far eller mor handler om å gi tid og plass til andre i ditt liv.

Åndelig far eller åndelig mor er ikke en tittel du setter på CV'en din eller visitkortet ditt, like lite som du kaller deg selv profet. De som titulerer seg selv som ånddelig far eller mor eller profet, ville jeg holdt meg langt unna.

Sjelens mørketid

Det er noe gåtefullt over denne søndagens evangelietekst, den 22. søndagen i Treenighetstiden: "Dette talte Jesus, og gikk bort og skjulte seg for dem." (Joh 12,36) 

Den spanske Kristusmystikeren, Johannes av Korset (1542-1591) ga slike dager et navn: "Sjelens mørke natt", dager da opplevelsen av Guds fravær er påtagelig. 

Vi må lære å tale sant om Gud. For sannheten er også at Han til tider blir borte for oss, og er taus. Bærer du på en djup lengsel etter å leve i Guds nærhet, så er en obligatorisk etappe på veien inn i dette nære, vare Gudsfellesskapet det som er blitt kalt sjelens mørke natt. Johannes av Korset blir av mange betraktet som ekspert på slike mørke netter, ja selve uttrykket "sjelens mørke, eller dunkle natt", stammer fra denne spanske mystikeren og poeten som levde fra 1541 til 1597. Enhver som tar sin tro på alvor, må gjennom disse netter. Troen er også en kamp, og lik Jakob som kjempet med Gud, vil et møte med Den Allmektige alltid sette spor i oss. Vi vil gå haltende derfra. Jo mer vi lærer Gud å kjenne, jo mer vil vi forstå at vi forstår lite. I møte med Gud blir utropstegnene våre bøyd til spørsmålstegn. Den svenske hellighetsforkynneren Emil Gustafson, som visste hva følelsen av Gudsforlatthet innebar, kalte Gud for "Underlig". Evagrios av Pontus (346-399 e.Kr), en av ørkenens store åndelige mestere, har sagt: "Vi kan ikke forstå Gud med vårt sinn. Hvis han blir forstått var Han ikke Gud."

Møtet med Gud vil være smertelig, fordi Gud er så annerledes. Slik oppleves Han også for et menneske som vil lære å be. Et ord fra Klagesangene har fulgt meg en tid nå: "Du innhyllet deg i skyer, så ingen bønn trengte igjennom." (Klag 3,44) Hva gjør vi i disse mørke nettene? Overgir oss til Gud, til natten. Antageligvis vil du lære mer om dybdene som finnes i din sjel i disse periodene med smerte og forvirring enn når du har det mer avslappet. En sjelens mørketid er nemlig ikke så uvanlig. Det er en naturlig del av livet, også av troslivet. De mørke nettene tar deg med på en erfaringsvandring med Gud. Du låner ikke lenger ord og erfaringer av andre, men du gjør deg selv erfaringer med Gud. Og hver sann erfaring med Gud får deg til å tie mer enn før. Den samme Emil Gustafson har sagt: "Den som har mye å si om seg selv, har ennå ikke sett Gud."

Da kristenforfølgeren Saulus møtte Den oppstandne på vei til Damaskus, sørget det guddommelige lyset for at det svartnet for øynene hans, og han ble blind for en tid. Slik arter et møte med Gud seg. Vi fratas synet for så å få det tilbake. Lettkjøpte erfaringer, det som ikke er verd noe, når alt kommer til alt, mister sitt glimmer i møte med Solen, i all sin glans. Den kjente kvekeren Thomas Kelly har skrevet: "Gud har, i strid med sitt eget hjerte, reist korset langs den hellige lydihetens vei."

Noen omtaler sin sjelelige mørketid som om det gjaldt en utfordring det gjaldt å bli raskest mulig ferdig med. Vær ikke blant dem. Hører du blant dem som klager sin nød, og roper: "Hvorfor står du så langt borte, Herre? Hvorfor skjuler du ditt åsyn i trengselstider?" (Salme 10,1), bli hvor du er, vent på Herren, så frir Han deg ut når Hans time er der. Da lærer du mest om hvem Gud er, og du lærer deg best å kjenne.

En indianerkvinnes djupe visdom

En av mine venner er en kristen indianerkvinne. På forunderlig vis har Gud mange ganger talt gjennom henne rett inn i livet mitt. Særlig i vanskelige sykdomsperioder. Selv ble hun etterlatt på gata ni og en halv måned gammel, og funnet av politiet i Chicago. Hun ble plassert i et barnehjem, og senere adoptert bort. Da var hun seks. Hun ble misbrukt, og 11 år gammel fant hun ut at det var tryggere på gata enn i familien som hadde adoptert henne.14 år gammel møtte hun Jesus, og ble døpt.

I 2011 ble Brown Eagle dignostisert med langt fremskreden krefr. Hun tok opp kampen, og har vært kreftfri i fire år. Prøvelsene har vært mange. Utrettelig arbeider hun for å hjelpe de fattige, de hjemløse og marginaliserte.

Her om dagen skrev hun - og det gikk rett hjem hos meg:

"Den visdom jeg har lært gjennom skriftningene i årstidene vi opplever i livet, er at noen ganger må vi bli ført lenger bort slik at vi kan bli brukt på en større måte av Gud. Og noen ganger er  det slik at andre ikke vil forstå, men det er helt i orden. Fordi Gud var, er og vil for alltid bli vårt svar."

Å bli 'ført lenger bort' handler om at Gud tar oss til side, inn i stillheten, avsondretheten, hvor vi er alene, og hvor Herren får en mulighet til å tale til oss. Det skjer for en periode. Hvor lenge vet Gud alene. Så, når tiden er inne, tar Han oss frem igjen, for å gi videre hva vi har fått.

Min erfaring er at det ikke alltid er like lett å forstå dette, særlig ikke når Gud tar oss til side, midt i aktive år. Vi tror jo at vi er så viktige, ja, uunnværlige. Men Herrens visdom er annerledes.

En sann profet fostres i ødemarken alene med Gud

Når noen setter "profet" på visitkortet sitt, eller på Facebook profilen sin, kan vi være sikker på èn ting: Vedkommende er omtrent så langt borte fra det å være en profet kalt av Gud som det vel er mulig å komme!

Profeter fostres i ørkenen, alene med Gud, i bønn, stillhet, faste, avholdenhet, - de kjenner ikke noe behov for å skape publisitet og oppmerksomhet rundt seg selv. De kjenner godt til lidelse og avvisning. De kan tre frem for mennesker med et budskap for en tid, men først har de tilbrakt år hvor de har vandret alene med Gud. Ingen kan kjøpe en sann profet. Han vil alltid tale ord fra Herren, selv om han selv må lide for det. Hans ord er sjeldent populære. Ingen kan bestille budskap fra ham på forhånd, han har ikke et ord til alle. Hans liv er skjult for mennesker, inntil den dagen Gud kaller ham til å stå frem.

Han møter Gud før han møter mennesker. Budskapet han formidler er en del av hans eget liv. Han går aldri på kompromiss med Guds ord. Hans tjeneste gjelder Kristi kropp, og han underordner seg den lokale menigheten han tjener, og er en del av den. Den profetiske tjenesten handler ikke bare om å formidle ord fra Herren, det må også være samsvar mellom ord og liv. Profettjenesten handler om karakter, om mennesker som gjennom det å leve med Gud gjennom år formes og fostres til et redskap som Gud kan bruke.