Gud løper oss i møte med utstrakte hender

En av fortellingene i Det nye testamente jeg stadig vender tilbake til for mitt eget åndelige livs vel er fortellingen om den bortkome sønnen, som egentlig ikke er en fortelling om ham eller den hjemmeværende broren, men om den ventende faren.

Denne gangen har jeg konsentrert meg om verset hvor det heter: "Da han ennå var langt borte, fikk faren se ham, og han fikk inderlig medfølelse med ham. Han løp sønnen i møte, kastet seg om halsen på ham og kysset ham."

Jeg er ikke i stand til å løpe lenger. Det savner jeg. Parkinson og hjertesykdom har satt punktum for det. 

Men i dag gleder jeg meg stort over at det er Gud som løper etter meg! Det er Han som ser meg, selv om jeg er langt borte med mitt, og har rotet det til, så er det Han som har lagt ned i meg lengselen etter Ham og satt kursen for meg hjemover - og det er Han som løper meg i møte, omfavner meg og kysser meg!

Jeg trenger disse åpne armene i dag, omfavnelsen og kysset! Det tror jeg ikke jeg er alene om. 

En av de gamle fedrene har sagt: Guds hånd er utstrakt over smertens seng. Guds hånd er utstrakt i hyttene. Guds store hånd strekkes ut i fattigdom og til enhver lidende person. Overalt er Guds hånd.

Gud elsker oss med en mors og en fars kjærlighet

"Historien om faren til den bortkomne sønnen, er også historien om en mor. Det at han løper for å ønske sin sønn velkommen, hans omfavnelse og hans kyss; det at han tilbyr den beste kjortelen, sandalene, og at han kaster seg rundt for å lage til fest, er ikke oppførselen til en fraværende patriark. Dette uttrykker så mye ømhet, så mye nærende omsorg, og berørende tilgivelse, at vi i dette ser både den faderlige og den moderlige kjærligheten fullt ut til stede.

Den fullkomne kjærligheten til vår himmelske Far inkluderer så vel som overskrider all den kjærlighet som en far og mor kan ha for sine barn. Vi kan tenke på Guds to hender som omfavner oss som en mors og fars hånd; en kjærlighet som trøster, den andre som støtter, oppmuntrer og styrker.

Vi er også kalt til å være far og mor til dem som kommer hjem."

- Henri Nouwen.
Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen

Billedtekst: Ser vi nøye på Rembrandts vakre maleri av Den bortkomne sønnen ser vi at kunstneren har malt hendene forskjellige. De skal symbolisere Guds faderlige og moderlige natur.

Velkommen hjem!

"Hvordan ønsker vi våre bortkomne sønner og døtre hjem? Ved å løpe dem imøte, omfavne dem og kysse dem. Ved å kle dem med de beste klærne vi har, og gjøre dem til våre hedersgjester. Ved å tilby dem den beste maten og invitere venner og familie til fest. Og, det viktigste av alt: ikke be om unnskyldninger og forklaringer, bare vise vår umiddelbare glede over at de er iblant oss igjen. Se Luk 15,20-24)

Dette er å være fullkommen som vår Far er fullkommen. Det er å tilgi av hjertet uten noe spor av selvrettferdighet, uten å gremme oss, ikke engang nysgjerrighet. Fortiden er visket bort. Det som teller er det som skjer her og nå, og alt det som fyller hjertene våre er takknemlig for at en bror eller søster er kommet hjem."

- Henri Nouwen.
Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Åtte viktige spørsmål for liv og tjeneste

Mange sliter med den hjemmeværende sønnens selvforståelse. Det får store konsekvenser for liv og tjeneste for Herren.

Du husker sikkert fortellingen om de to brødrene som Jesus forteller om i Luk 15. De fleste stanser opp med sønnen som rotet det til og dro hjemmefra, men han hadde en bror som ble hjemme. Som bar på mye bitterhet og sår som ikke var legt. Mye som handlet om prestasjoner - også i tjenesten.

Den eldste broren klarte ikke å glede seg over at broren ble gjenstand for Guds ubetingede nåde og tilgivelse.

Hva er utgangspunktet for at vi tjener Herren? Hva er vårt bilde av den Gud vi tjener? En hard Herre som vi må tilfredsstille? Eller en som elsker oss også i vår skrøpelighet og svakhet?

La oss se litt på forskjellene:

1. Er min verdi basert på at jeg er elsket av Gud? Eller handler den om visjon, aktiviteter og prestasjon? Føler jeg meg mest elsket når jeg 'får det til' og 'lykkes' i tjenesten?

2. Er min identitet basert på hvem jeg er? Eller på hva jeg gjør?

3. Er fokus i min tjeneste på en relasjon til Jesus og mennesker? Eller har jeg fokus på problemer?

4. Er tjenesten min et overskudd som flyter ut fra hvem VI er? Eller er utgangspunktet at vi drives ut fra andres ønsker, hensikter og behov? Handler den om MEG? Er jeg ute etter en posisjon eller ønsker jeg å være en tjener? Vil jeg helst stå på en plattform eller vil jeg legge ned mitt liv for andre?

5. Er svakhet ok? Eller skjuler jeg mine svakheter for andre?

6. Leder problemer og prøvelser til større modenhet og selvinnsikt eller fører problemer til engstelse og frykt?

7. Er jeg løsningsorientert eller problemsentrert?

8. Våger jeg meg på tilbakemeldinger eller frykter jeg tilbakemeldinger?

En fars tårer

'Faren i fortellingen om den bortkomne sønnen led forferdelig. Han så sin yngste sønn som ga seg i vei og visste hvilke skuffelser, motganger og ydmykelser som han skulle møte.

Han så sin eldste sønn bli arg og bitter, men kunne ikke gi ham ømhet og støtte.

En stor del av livet hadde faren brukt på å vente. Han kunne ikke tvinge sin yngste sønn til å komme hjem eller den eldste sønnen til å legge fra seg sin bitterhet. Det var bare de selv som kunne ta initiativet til å komme hjem.

Iløpet av disse lange årene preget av å vente gråt faren mange tårer og døde til stadighet. Han ble tom innvendig av lidelsen. Men savnet skapte et hjem til å ønske sønnene velkommen til når det ble tid for dem til å vende hjem.

Vi er kalt til å være som denne faren'.

(Oversatt fra Bread for the Journey av Henri Nouwen)