Det er godt å høre hjemme et sted, og på en dag som denne, på selveste 17.mai, kjenner jeg på djup takknemlighet for å være norsk.
Som dere vet, de av dere som leser bloggen fast, så har jeg lest Nehemja-boken og er nå et godt stykke inn i Esra. Begge disse bøkene handler om en gruppe jøders tilbakevending til Israel, og i den sammenheng er det gjengitt oppramsinger av navn. Det er lett å hoppe over disse navnelistene fordi det 'bare' er navn og gir ingen mening. Men denne gangen stanset jeg opp og leste alle disse navnene sakte. Og det gav mening. Navn for navn leste jeg høyt. Og plutselig begynte jeg å se disse menneskene foran øynene mine. De hørte hjemme et sted. Og dit skulle de tilbake fra sin landflyktighet.
I Neh 7,6 kan vi lese:
"Dette er de menn fra landsskapet Juda som dro hjem fra fangenskapet i det fremmede landet - de som kongen i Babel, Nebukadnesar, hadde bortført, og som nå vendte tilbake til Jerusalem og Juda, hver til sin by."
De fikk reise hjem, og ikke bare til Israel, men "hver til sin by".
Til dit de hørte hjemme! Så stort det måtte ha vært. Så leser vi videre hos Nehamja:
"Da den sjuende måneden kom, bodde Israels barn i sine byer."
De var hjemme! Nå kunne de dyrke jorden, feire sine familiebegivenheter, ta del i alt hva det jødiske året innebar.
Tidligere i Nehemja-boken finnes det også en liste over de jødene som bygget opp igjen Jerusalems murer. De er navngitt, en etter en, med hvilken del de tok fatt på. Jeg ble så velsignet over å lese den listen, som er gjengitt i kapittel tre. Dette er heltene, de som våget noe for å gjenoppbygge det som var revet ned.
Nasjonens helter.
Vi har også noen her i dette landet. Vi hører også hjemme et sted, ikke bare i Norge, men i en by eller bygd. Og over alle disse små og store steder vaier i dag verdens vakreste flagg - et korsmerket flagg. Vi har sannelig mye å takke Gud for i dag!
