Jesu bønn og lengsel etter enhet, del 8

Mange som hørte Jesus var forundret over Hans ord og Hans lære. Stadig når vi leser evangeliene støter vi på utsagn som disse: "De gikk så inn i Kapernaum. Og på sabbaten gikk han straks inn i synagogen og lærte. De var slått av undring over hans lære, for han lærte dem som en som hadde myndighet, og ikke som de skriftlærde." (Mark 1,21-22)

Her i Johannes 17 sier Jesus:

"For de ord som du gav meg, har jeg gitt dem. Og de har tatt imot dem og kjent i sannhet at jeg har utgått fra deg. Og de har trodd at du har utsendt meg." (v.8)

Ordene til Jesus grep mennesker, først og fremst fordi de ikke lignet noe de hadde hørt før. De var nemlig var nemlig ånd og liv:

"Det er Ånden som gjør levende, kjødet gagner ikke noe. De ord jeg har talt til dere, er ånd og er liv." (Joh 6,63)

I det samme kapitlet som dette verset står, omtaler Jesus seg selv som: "Livets brød." (v.48) Og det er når de spiser dette brød, at de i sannhet får sine innerste behov dekket og tilfredsstilt.

Når Jesus uttaler ordene i sin yppersteprestlige bønn, henviser Han kanskje til den skjellsettende opplevelsen som Peter har, og som er gjengitt i Matteus 16. Det er mens Jesus vandrer sammen med sine disipler i områdene rundt Cæsarea Filippi, at han spør dem: "Hvem sier folk at Menneskesønnen er?" Ulike svar gis. Så snur Jesus på det hele, og blir direkte: "Men dere, hvem sier dere at jeg er?" Da er det at Simon Peter svarer: "Du er Messias, den levende Guds Sønn." Som en respons på dette svaret sier Jesus:

"Salig er du, Simon, Jonas' sønn! For det er ikke kjøtt og blod som har åpenbart dette for deg, men min Far i himmelen." (v.17)

Her er vi ved selve kjernen. Det trengs åpenbaring for å se hvem Jesus er. Uten den åpenbaringen er Jesus bare en flott morallærer. Det trengs åpenbaring til for å se at Han er Guds Sønn.

Jeg tror det er dette Jesus sikter til når Han uttaler disse ordene i sin yppersteprestlige bønn. Apostelen Paulus er inne på det som skjer når jødene leser den gamle pakt uten denne åpenbaringen:

"Men deres sinn er blitt forherdet. For helt til denne dag blir det samme dekke liggende når de leser den gamle pakt, og det blir ikke tatt bort. For det er bare i Kristus det blir fjernet. Helt til denne dag ligger et dekke over deres hjerte når Moses blir lest. Men når de omvender seg til Herren, blir dette dekket tatt bort." (2.Kor 3,14-16)

Det er Kristus som er nøkkelen, og Ånden har den oppgaven at han kaster glans over Jesus, han setter lyskasteren på Jesus, og åpenbarer Ham for oss. Da blir vi seende. Da ser vi hvem Jesus er, akkurat slik Jesus taler om i Johannes 17. Ikke før.

Det er derfor vi må be med Paulus om at:

"... vår Herre Jesu Kristi Gud, herlighetens Far. må gi dere visdoms og åpenbarings Ånd til kunnskap om seg." (Ef 1,17)

Jesu bønn og lengsel etter enhet, del 7

I gårsdagens bloggartikkel så vi nærmere på vers 6 i Johannes 17, hvor Jesus taler om at Han har åpenbart Guds navn for de menneskene som Gud har gitt Ham. Dette navnet tror jeg er navnet Far eller Abba.

Men det står mer i dette verset, som burde fange vår oppmerksomhet. Jesus sier:

"De har holdt ditt ord."

Dette er, sier Jesus, kjennetegnet på de som Faderen har gitt Sønnen, de som er kalt og utvalgt fra før skapelsen. Mennesker som har fått åpenbart hvem Far er, det vil være mennesker som holder Guds ord, og ikke viker fra det. For dem vil Bibelen være deres kjæreste eie.

For virkelig å forstå Guds ord, trenger vi Åndens åpenbarelse. Jeg tror det skjer noe med alle som virkelig opplever at Gud er deres Far. Helligånden vil legge ned i dem en hunger og tørst etter Herrens eget ord. Og de vil for alt i verden holde Guds ord, leve etter det, gjøre etter det. En ting er å lese Guds ord, noe ganske annet er å gjøre det som står der!

Tidligere i Johannesevangeliet siterer Johannes Jesus som sier:

"Den som ikke elsker meg, holder ikke mine ord." (Joh 14,24)

Vi ser altså klart og tydelig at kjærligheten til Jesus er knyttet til om vi holder Guds ord, eller ikke.

I Matteus 7 forteller Jesus lignelsen om mannen som bygget på fjellgrunn og mannen som bygget på sand. I den sammenhengen sier Han:

"Derfor - hver den som HØRER disse mine ord og GJØR ETTER DEM ..." (Matt 7,24)

I Lukas 8 kaller Jesus "de som hører Guds ord OG GJØR ETTER DET," for sin mor og sine brødre. (v.21)

Jakob er inne på den samme tanken i Jak 1,22:

"Men vær Ordets GJØRERE, ikke bare dets hørere, ellers vil dere bedra dere selv."

Skal vi spørre oss selv hvilket av Jesu ord vi kan omsette til handling i dag?

(fortsettes)

Jesu bønn og lengsel etter enhet, del 6

"Jeg har åpenbart ditt navn for de mennesker du gav meg av verden. De var dine, og du gav dem til meg, og de har holdt ditt ord."

Slik lyder det sjette verset i Johannes 17. Nå er det slik at Gud åpenbarer seg gjennom en lang rekke navn i Bibelen. Disse navnene avslører ulike sider ved Guds personlighet og karaktertrekk. Så kan man da spørre seg hvilket navn Jesus tenker på, når Han sier at Han har åpenbart Guds navn for de menneskene som Gud har gitt Ham av verden? Jeg tror det bare kan være snakk om et eneste navn, og det er navnet Far eller Abba.

Årsaken til dette er at Jesus lærer sine disipler å be til Gud som Far.

"Slik skal dere da be: Fader vår, du som er i himmelen." (Matt 6,9)

Leser du igjennom den såkalte Bergprekenen så finner du at Jesus hele tiden snakker om Far. Vi skal bli "barn av deres Far i himmelen." (Matt 5,45) Vi skal få "lønn hos deres Far i himmlen" (Matt 6,4) Når vi ber skal vi "be til din Far som er i lønndom" (Matt 6,6). Vår himmelske Far "vet hva dere trenger til." (Matt 6,8) Og vår "Far i himmelen," skal "gi gode gaver til dem som ber ham." (Matt 7,11) Jeg nevner bare disse stedene, men det er mye mer.

Jesus forteller lignelsen om faren som venter på den bortkomne sønnen. Kanskje det beste og vakreste bildene på hvem Gud er i hele Den Hellige Skrift.

Selv omtaler Jesus Faderen med de ømmetse av alle ord: "Abba, Far!" (Mark 14,36) Det skjer mens Han kjemper i Getsemane.

Derfor tror jeg det er navnet Abba eller Far, som er det navnet Jesus åpenbarer og som viser Guds sanne personlighet. Vi inviteres til å relatere til Gud som Far, derfor er det slik Jesus vil at vi skal kalle Ham når vi ber.

Dette er et emne jeg tror jeg aldri blir helt ferdig med. Det er så grensesprengende at jeg får kalle den tre ganger hellige Gud for Abba, Far! Det skaper en fortrolighet og en intimitet når Gud oppleves som en raus og omfavnende, tilgivende, elskelig Far.

Jesu bønn og lengsel etter enhet, del 4

Vi har nå kommet til vers fem i vår gjennomgang av Jesu yppersteprestlige bønn i Johannes 17. Akkurat dette verset har betydd mye for meg de siste årene. Det lyder slik:

"Jeg har herliggjort deg på jorden idet jeg har fullført den gjerning som du har gitt meg å gjøre."

Jeg har gjort dette verset til en bønn for mitt eget vedkommende. Vi er alle kalt av Gud til en tjeneste i Hans rike. Efeserbrevet understreker med tyngde at vi er frelst av nåde. Så legger apostelen Paulus til dette: "For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud forut har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem." (Ef 2,10)

Jesus hadde en helt spesiell gjerning å utføre. Han kom for å oppsøke og frelse det som er tapt. Ved å fullføre soningsdøden på Golgata kors fullførte Jesus det Han var sendt for å gjøre, og ved å fullføre frelsesgjerningen gav Han Gud æren.

I mindre målestokk selvsagt, for hvem kan sammenligne sin gjerning med Frelserens, herliggjør også vi Faderen når vi fullfører det vi er kalt til. Jeg spør meg selv stadig om hva dette er. Jeg tror jeg har sett noe av det, og har fått det bekreftet gjennom andre som står meg nær og kjenner meg - både sterke og svake sider - men jeg spør hele tiden: Herre, hva vil Du? Det er så lett å tenke at vår livsgjerning har med noe stort og betydningsfullt å gjøre. Noe som virkelig vil sette spor etter seg. Vi har ambisjoner. Tror nok at jeg hadde mest av dem for en del år siden, og ikke så mye nå. I forbindelse med de daglige utfordringer jeg har med sykdom er det ting som er blitt mye mindre viktig.

Jeg vender stadig tilbake til bror Charles av Jesus. Han har lært meg noe vesentlig. Han sier nemlig at den som vil følge Jesus må ta den bakerste plassen, en laveste plassen. Derfor søkte bror Charles av Jesus de fattige og lidende og foraktede.

Uansett hva vårt livskall er, må vi huske på dette: I all vår gjerning må vi ha det for øye at Faderen og Sønnen gjennom dette skal bli herliggjort og få all ære. Da har vi levd til det fulle potensiale her på jorden. Da bærer vi rik frukt.

I Joh 4,34 sier Jesus:

"Min mat er å gjøre hans vilje som har sendt meg, og å fullføre hans gjerning."

Hva er din mat? Hva gjør deg tilfreds?

Jesu bønn og lengsel etter enhet, del 3

Det evige liv. De fleste av oss tenker vel på himmelen når vi hører de ordene. Og det er riktig det. Det evige liv handler om himmelens herlighet. I det som kalles Den lille Bibel, Johannes 3,16, ser vi det evige liv som motsetningen til fortapelsen: "for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv."

Men her i Johannes 17 knyttes det evige livet til Jesu person:

"Og dette ER det evige liv, at de kjenner deg..." (Joh 17,3)

En ting er å ha kunnskap om noe, kjennskap er noe annet. Vi trenger kunnskap så vi kan opplyses, men vi trenger å lære å kjenne Ham som er det evige livet. Jeg holder på å lese en veldig interessant bok for tiden. Pionermisjonæren Martin Goldsmith har skrevet boken: "Life's Tapestry", som er en selvbiografi. For meg var det en stor opplevelse å få møte Martin Goldsmith for første gang i fjor, og en ære å få tolke ham i forbindelse med et seminar og en gudstjeneste i Toten Frikirke. Martin Goldsmith har jødisk bakgrunn, og i denne boken forteller han at han som elleveåring kommer over en Bibel som han fikk i gave da han ble født. Han kjenner ikke til Bibelen, men i pur glede over at den er hans, begynner han å lese den. Revet med av dens innhold leser han den igjennom først en gang sammenhengene, så flere. Men han betrakter den kun som en historisk bok. Det tar lang tid før han ber sin første bønn, og han blir med i et kristent studentarbeid, uten egentlig å ha fått et åndelig gjennombrudd. Med andre ord: Martin Goldsmith hadde et intellektuelt forhold til Gud. Han hadde kunnskap om Herren, men kjente Ham ikke. Slik var det jo også med fariseeren Saulus. Utdannet hos den beste jødiske teologiske læreren på den tiden, Gamaliel. Men det er først når han møter Jesus på vei til Damaskus at han begynner å lære Herren å kjenne, og årene som fulgte fordypet dette kjennskapet.

Å kjenne Gud er ikke et overfladisk begrep. Det er å ha et intimt og personlig forhold til Ham, et forhold som bare kan sammenlignes med det inderligste og dyrebareste forhold i livet.

Så er det jo også slik at uten Jesus ville et slikt forhold til Gud vært umulig. Det er Jesus som lærer oss at Gud ikke er fjern og utilnærmelig, men Han åpenbarer for oss at Han er FAR. Det er derfor Han lærer oss å be til Gud som Far. Vi skal senere se i dette lille bibelstudiet betydningen av at Jesus åpenbarer Gud som Far. La oss nå bare slå fast at Jesus her i innledningen av sin yppersteprestlige bønn, taler om det evige liv som kjennskap til Gud og Ham som er Guds utsendte, Jesus Kristus.

Jesu bønn og lengsel etter enhet, del 2

Ordene fra apostelen Paulus i Efeserbrevet rinner meg i hu når jeg leser de innledende ordene i Jesu yppersteprestlige bønn: "Alt la han under hans føtter." (Ef 1,22) Her i Johannes 17, sier Jesus:

"likesom du har gitt ham makt over alt kjød..."

Etter Jesu død, oppstandelse og himmelfart er Kristus Allherskeren. Han er den hvis kne alle en dag må bøyes.

Om denne bønnen som Jesus ber, skriver biskop Bo Giertz:

"Det er en samtale med Gud der Sønnen løfter frem sine ønsker, tanker, behov og minner innfor sin Far. Iblant formes de til en direkte bønn, iblant legges de bare frem. De blir gjennomlyst ab Guds vilje, og Jesus ser hva som er Faderens mening." (Bo Giertz: Forklaringer til Det Nye Testamente. Lunde forlag 2004. Bind II, side 112)

Og her ved innledningen løfter Han frem at Sønnen skal herliggjøres, for at Sønnen kan herliggjøre Faderen. Det er underlig dette: Å herliggjøre eller å opphøye betyr jo vanligvis at man gir noen berømmelse eller lovord. For Jesus betyr det noe helt annet. Det betyr døden på korset. Ved å gi sitt liv, åpenbarer Han Guds kjærlighet til menneskene, og dermed får Gud ære. Gud får også ære ved Jesu totale lydighet og overgivelse.

Korset ble til Jesu ære, for aldri var Han vel mer majestetisk enn ved sin død på Golgata kors. Korset ble til Jesu ære fordi det var fullendelsen av Jesu gjerning på jord.

Korset var en fornedrelse, ja det var en dypeste fornedrelse av alle, men - fornedrelsen varte bare en kort, men dog så smertefull periode. Den var forspillet til opphøyelsen, som er herliggjørelsen.

I denne sammenhengen kommer jeg til å tenke på ordene fra Joh 12,32:

"Når jeg blir opphøyet fra jorden, skal jeg dra alle til meg."

For herliggjørelsen står også i frelsens lys:

"Far, timen er kommet. Herliggjør din Sønn, for at din Sønn kan herliggjøre deg, likesom du har gitt ham makt over alt kjød, FOR AT HAN KAN GI EVIG LIV TIL ALLE DEM DU HAR GITT HAM." (Joh 17,1-2)

Jesu bønn og lengsel etter enhet, del 1

Jeg har oppholdt meg i Johannes 17 en tid. Det er et kapitel som omhandler Jesu bønneliv, og beskriver Hans djupe lengsel etter enhet mellom de som tror på Hans navn. Vi vet ikke om denne bønnen ble bedt i forbindelse med at Han feirer påskemåltidet med sine disipler, men det er mye som tyder på det. Den kommer som et postludium på det Han har delt med disiplene på Øvresalen, men er samtidig er den et preludium på Hans tjeneste som den himmelske forbønnstjenesten Han nå har, ved Faderens høyre hånd. For det er etter at Han har bedt denne bønnen at "han gikk ut sammen med sine disipler over bekken Kedron. Der var det en hage, og i den gikk han og hans disipler inn." (Joh 18,1)Her fortsetter Jesus å be, ja, Han strider i bønn for seg og sine.

Biskop Bo Giertz skriver i sin kommentar til Det nye testamente at bønnen Jesus ber i Johannes 17 "er en bønn i dødens nærhet. 'Timen' er kommet. Lidelsen er umiddelbart forestående, men den skimtes her bare i bakgrunnen. Den blir en del av herliggjørelsen." (Bo Giertz: Forklaringer til Det nye testamente. Lunde forlag. Bind II, side 112)

Jesu bønn i Johannes 17 er blitt kalt for Jesu yppersteprestlige bønn, og det er i grunnen en riktig talende beskrivelse. Jesus har jo et yppersteprestlig embede. Det kan vi lese om i Hebreerbrevet. Det innebærer blant annet at Han har ofret seg for oss og ber for oss. Og det er tydelig når vi leser Johannes 17 at det Han her gjør er å bære frem sin forbønn for sine, samtidig med at Han innvier seg som det Lam som skal slaktes, som offer for oss.

Det er interessant å merke seg at denne bønnen bes høyt:

"Dette talte Jesus, og han løftet øyne mot himmelen og sa..." (Joh 17,1)

Han ba ifølge jødisk tradisjon, og sikkert med bønnesjalet over sitt hode. Han var jo jøde. Det er tydelig at Johannes har hørt Ham be, for han gjengir jo denne bønnen, inspirert som han er av Den Hellige Ånd. Hørte de andre den? Vi vet ikke. Verken Matteus, Markus eller Johannes har denne bønnen med. De kommer ikke engang med antydninger eller bruddstykker av den. Så kanskje var det bare Johannes som ba denne bønnen, selv om Jesus altså ba den høyt. Kanskje sto Han for litt for seg selv her på Øvresalen og ba?

Det er mye som ligger Ham på hjertet som Han utøser for sin Far nå like før Han skal lide og så dø på korset.

Vi skal i en serie med artikler se nærmere på denne mektige forbønnen av Herren Jesus selv.

(fortsettes)