Når minnene strømmer på

Så er maidagen der igjen. Det heter så i vår familie. Joda, jeg kjenner selvsagt også en annen dag, som med rette kalles så, den 17'de. Men for en som har vokst opp i et hjem som mitt, var 1.mai spesiell. I artikkelen som følger skal jeg forklare hvorfor.

1.mai er for meg fars dag, hvor minnene etter en svært god far strømmer på. Det er vemodets dag. Jeg sørger fremdeles over tapet etter far.

Her er en artikkel jeg skrev i 2016. Da var det gått 45 år siden han døde. Jeg husker dagen som om den skulle ha vært i går. I dag skal jeg besøke fars grav med nyplukkede blåveis og hvitveis.

At jeg fikk en så god far som det jeg gjorde, gjorde noe med Gudsbildet mitt. I senere år har det blitt så sterkt for meg  dette: når Jesus presenterer Gud, presenterer Han Gud først som Far.

Dette er et av de aller viktigste fotografiene jeg eier. Kvaliteten er så som så, men for meg er det viktig. Det er et bilde av faren min, Aksel Olav Hansen, eller Olaf, som de fleste kalte ham. For meg var han bare far, det vil si: den beste faren, av alle! Den lille lyshårede gutten på bildet er meg. Bildet er tatt på min første skoledag under glassepletreet i hagen vår, omkranset av masse løvetann.

I dag er det 45 år siden faren min døde. Den dagen står i mitt minne som den svarteste dagen i mitt liv. Fremdeles bærer jeg på vemodet og savnet. For - som jeg har fortalt her på bloggen før - hadde jeg en veldig god far.

28. desember er det faktisk 110 år siden han ble født. I Oslo. I fattige og enkle kår. Hans far dro til Amerika. Hans mor tjente til livets brød som bryggerivasker. Hun strødde på den bittelille lønna med å vaske klær for andre i iskaldt vann i Akerselva. Leif Juster vokste opp rett i nabolaget. Far og han kjente hverandre.

Faren min ble skomaker. Ved Salomon skofabrikk i Oslo. Jeg har bevart en skomakerlest i jern, som han har brukt. Senere arbeider ved Mustad fiskekrokfabrikk i Gjøvik. Spesialarbeider het det visst. Han galvaniserte fiskekroker. Og arbeider ble han hele livet. Hans røtter i norsk arbeiderbevegelse fornektet han aldri.

Mor dro til Oslo under krigen. Det var her hun skulle treffe sin store kjærlighet i livet. Mor var hushjelp og avisbud på Grünerløkka, hvor far bodde. Far slo følge med mor når hun gikk avisruta si. Slik oppstod forholdet dem i mellom. Far var 15 år eldre enn mor. Det ble aldri noe problem.

Det ingen visste var at både mor og far var involvert i Motstandsbevegelsen, og leverte hemmelige meldinger til motstandskjempere som bodde i området. Det kunne ha kostet dem livet. Gestapo var nådeløse mot slike. Heldigvis ble de aldri oppdaget. De giftet seg hos sorenskriveren i 1944.

Jeg var ikke store karen før jeg grep handa til far min og marsjere i takt til Internasjonalen mens røde faner smalt i maivinden. Det var stort med is og gratis kino på Folkets hus. Det var en helt spesiell atmosfære på selve arbeiderdagen i Hunndalen hvor jeg vokste opp.

Snill, omsorgsfull, kunnskapsrik med stor tilstedeværelse - slik husker jeg far. Det er hardt å miste sin far når du bare er 13 år.

Men det er så mye jeg skulle ha delt med far. Av alt som har skjedd siden han gikk bort. Av sorger og gleder. Av høydepunktene i livet. Som da jeg giftet meg, og da jeg ble far og da datteren min giftet seg. Alt dette skulle han ha vært med på! Han ville vært så glad i dem alle og stolt av dem. Det tok noen år før jeg klarte å komme tilbake til gravlunden hvor han hviler. Jeg orket ikke. Ikke før etter en spesiell opplevelse i Tyskland, som jeg ikke skal dele innholdet av her; men jeg kan si så mye at jeg så fars grav i et syn med vakre blomster rundt. Etter denne spesielle opplevelsen dro jeg rett til gravlunden når jeg kom hjem fra Tyskland. Det ble en sterk opplevelse da jeg endelig kunne sette ord på sorgen og få gråte ved fars grav.

Når far ble syk orket han ikke å gå i 1.mai toget lenger. Da skulle han heller ikke stå langs ruta for å se på. Det ble for vanskelig. Hele livet var han politisk engasjert og aktiv. Medlemskapet i Arbeiderpartiet og Fagbevegelsen beholdt han livet ut. Det var hjertet som førte til at han kom på sykehuset. Der oppdaget de at han hadde kreft og det skulle være kreftsykdommen som satte punktum for hans levde liv her på jorden. Jeg er veldig glad for at sognepresten i Hunndalen den gangen, Rasmus Aurdal, kunne fortelle meg noen år etter at far var død, at far hadde spurt etter han på dødsleiet og overgitt sitt liv i Herrens hender. Der i sykesengen fikk han del i Herrens hellige måltid. Det gir en veldig trøst. Vi skal sees igjen om litt.

I den sykdomsperioden jeg opplever nå kjenner jeg at jeg er veldig sårbar, så jeg skal ikke utlevere så mye mer enn dette. Denne dagen kjenner jeg på stor takknemlighet og stort vemod. Bedre far kunne jeg aldri fått.

Vår Far, del 1

Den bønn som kalles Herrens bønn, eller Fadervår, eller som i den nye bibeloversettelsen av 2011 har fått navnet 'Vår Far', har fått en fornyet aktualitet for meg. Ved siden av 'Jesusbønnen', hører den med i min daglige bønnerytme. Jeg finner så mye hvile i disse to bønnene. Hvile for sjelen.

Dette er en jødisk bønn. Den bærer alle karakteristiske trekkene. Likevel er den universell. Den kan bes til alle tider, i alle kulturer.

Jeg finner det veldig interessant at det første Jesus introduserer sine disipler for, når de ber Ham om å lære dem å be, er å be til Gud som Far.

Jesus kunne ha brukt andre velkjente begreper for de jødene som lyttet til Jesu ord første gang. Han kunne ha presentert Gud som Skaperen, Den Allmektige, Den Høyeste - og alt dette ville ha vært helt riktig. Dette ville de ha gjenkjent fordi dette er begreper de kjenner igjen fra det vi kaller de gammeltestamentlige skriftene. Men Jesus velger 'Far'.

Den ortodokse presten og teologen, Alexander Schemann, sier det slik:

"I sin djupeste forstand er kristendommen 'farskapets religion', hvilket innebærer at den kristne troen ikke er grunnet på intelektuelle idealer eller filosofiske konklusjoner men på erfaringen av den kjærlighet som fyller våre liv til randen og som hver og en kan møte i den personlige relasjonen til Far." (Oversatt fra Herrens bön. Silentium 2017, side 14-15)

Alexander Schmemann sier at Jesus gir sine disipler en 'uvurderlig gave' når Han lærer dem å be til Gud som Far. "En gave og trøst, en glede og inspirasjon".

Og Gud er ikke bare 'min Far', men 'vår Far'. Det er viktig å få med seg i individualismens tid som vår. Når vi døpes så blir vi innlemmet i det store fellesskapet som er kirken. Sammen med alle de hellige har vi en felles Far. Han er 'min Far', 'din Far', vår 'alles Far'.

I sin øversteprestlige bønn ber Jesus:

"Jeg har åpenbart ditt navn for de mennesker du ga meg fra verden." (Joh 17,6)

Dette navnet er 'Far'.

Men hva slags farsbilde er det Jesus presenterer? Det skal vi se nærmere på i neste artikkel.

(fortsettes)

Far min og jeg

Jeg savner faren min, selv om det er 47 år siden han døde. Far ble bare 64 år gammel. Fire år eldre enn jeg er nå. Jeg var bare 13 da han døde. Det er ikke mange bildene jeg har av ham. Det var ikke så vanlig med fotografier den gangen. På bildet holder jeg ham i hånda. Plenen er full av løvetann, og vi står utenfor epletreet vårt, som  bar så deilige glassepler. Det er tatt på første skoledag.

Dette bildet betyr mye for meg, men mest av alt betyr de indre bildene noe. Far var så trygg og snill. Det å få klatre opp på fanget hans, lene meg inn til ham, og høre han fortelle eventyr, satte farge til tilværelsen, skapte gode minner og så mye glede. Jeg kan ikke huske han hevet stemmen en eneste gang. Alltid høflig, omtenksom, nærværende og veldig snill.

Det er så mye jeg skulle ha snakket med ham om. Spurt om. Han hadde selv vokst opp uten far. Hans far dro til Amerika da far var ikke gamle karen, og kom aldri hjem. Hvordan var det for far å vokse opp uten sin far. Tiden han vokste opp i var krevende for de om hørte til arbeiderklassen. De hadde fattigdommen like inn på dørstokken, og måtte kjempe for å overleve.  Far ble skomaker, senere industriarbeider ved Mustad fabrikker, hvor han galvaniserte fiskekroker.

Året etter at far døde, ble jeg en kristen.

Da ble jeg kjent med en som hadde mistet stefaren sin.

Også han en arbeider. Som sant menneske må Jesus ha kjent på tapet etter at stefaren Josef døde.

I mange år preget fars død mitt gudsbilde. Jeg ble tidlig fascinert av Jesus. Jeg brukte en uke på å lese Det nye testamente etter at jeg bestemte meg for å bli en kristen. Jesus begeistret meg. Den Hellige Ånd skjønte jeg ingenting av. Gud derimot, synes jeg hørtes veldig skummel ut. Han tok jo faren min. Slik opplevde jeg det som tretten-åring.

Det skapte et sår i meg, en usunn gudfrykt. Og resulterte i mange år hvor jeg strevde med å blidgjøre Gud.

Så introduserte Jesus meg for sin himmelske Far, og den usunne frykten for Gud og selvsrevet ble borte.

De senere årene og særlig den siste tiden er det blitt til hjelp at Jesus forstår de såre og vonde følelsene jeg har etter at min egen far døde så tidlig. Jesus må ha kjent på den samme tapsfølelsen.

Det hender jeg drar til mors og fars grav for å snakke med dem. Nei, jeg ber ikke til dem. Jeg vet selvsagt at de er døde. Det er en monolog. Jeg forteller dem om ting jeg tror de ville ha likt å vite. Det er bare for min egen skyld. Det er sorgbearbeidelse. Det er nyttig.

Vi bærer de døde med oss. På den måten blir de ikke glemt.

I dag, på farsdagen, takker jeg for den gode, snille faren min. Jeg har vært veldig heldig. Selv om jeg ikke fikk beholde ham så lenge, er det dessverre ikke alle som har hatt en så god og trygg far som meg. I dag tenker jeg mye på dem - og ber for dem.

Så tenker jeg på og kjenner den djupe gleden over å være far selv. Til en datter og en sønn. Jeg håper jeg er en god far. Jeg ber om å få være det. Det er det største ønsket jeg har.

Vi får kalle Gud "Abba"

Å si: "Abba, Far" til Gud er noe annet enn å gi ham et av de vanlige navnene. Å si "Abba" til Gud er å gå inn i samme intime, uredde, tillitsfulle sterke forholdet til Gud som Jesus hadde. Relasjonen kalles Åndens, og denne Ånd har vi fått av Jesus, og sammen med ham får vi rope: "Abba! Far!"

Å si: "Abba, Far" til Gud (Rom.8,15;Gal.4,6) er å rope fra hjertet, å be en bønn fra sitt innerste. Det har ingenting å gjøre med å gi Gud navn, men handler om å se Gud som kilden, opphavet til at vi er de vi er. Det er ingen plutselig innsikt eller tilkjempet overbevisning - det er Jesu Ånd som virker sammen med vår egen ånd. Det er å gi kjærligheten stemme.

- Henri Nouwen i boken: Bread for the journey. Oversatt av (C) Bjørn Olav Hansen

"Dere har ikke fått den ånden som slavene har, så dere igjen skulle være redde. Nei, dere har fått Ånden som gir rett til å være Guds barn, den som gjør at dere roper: Abba, Far!" (Rom.8,15)

"Fordi dere er barn, har Gud sendt si Sønns Ånd inn i våre hjerter, og Ånden roper: Abba, Far!" (Gal.4,6)

Min far

Det er slik jeg husker deg: i godstolen, ved stuebordet, mens sollyset flommer inn i stua. Den stolen var også favorittstolen min. Det vil si: når du satt på den, og jeg kunne krype opp på fanget ditt og lene hodet mitt inn mot brystet ditt og du fortalte eventyr.  Det var alltid så trygt.

Du hadde en god stemme. Du snakket rolig, behersket, vennlig, strøk meg ofte over håret, mens du snakket til meg. Tror aldri jeg hørte deg heve stemmen. Du hadde ikke bruk for det. Bekreftet at du elsket meg, alltid, sa du. Som jeg savner disse stundene!

Det er mange ting som har brent seg inn i mitt minne: din rettferdighetssans. Alltid på de svakes side. Et sterkt politisk engasjement. Jeg var med deg i 1.mai toget, mange ganger. Så stolt jeg var over å være sønnen din! "Opp alle jordens bundne treller, opp I som sulten knuget har ...", mens de røde fanene vaiet i maivinden. Du var stolt over å tilhøre arbeiderklassen. Du var ivrig opptatt med å få bygget den første barnehagen der vi bodde. Mange arbeidstimer med å rive et hus og rydde en tomt, bare for å oppleve at folk i kommuneadministrasjonen hadde solgt den som boligtomt. Men du ga deg ikke når det gjaldt barna.

Jeg glemmer aldri ei jente fra nabolaget som kom løpende med faren etter seg. Faren hennes bråsint og olm. Jenta livredd. Løp i retning deg. Du satt ute i hagen, leste som vanlig en avis, kom deg brått opp av stolen og løp jenta i møte. Du stilte deg foran faren, med jenta bak ryggen din og sa: Har du tenkt å slå ongen din får du slå meg først.

Det skjedde noe med meg den dagen: jeg ville bli som deg! Du ble helten min og forble det.

Men jeg husker også hvordan sykdommen tærte på deg. Hvor redd jeg ble når du fikk det første hjerteinfarktet. Jeg husker jeg kom til deg når du kom hjem igjen fra sykehuset og ville gi deg noen penger jeg hadde fått. Så du skulle kjøpe medisin og bli bra igjen.

Men det ble du jo ikke. Kreften skulle rive deg vekk fra meg en blåkald desemberdag i 1971. Jeg husker dagen som i dag når en dame fra nabolaget kom med den forferdelige beskjeden om at du var død. Hun var den eneste som hadde telefon i nabolaget den gangen. Jeg var bare 13 år gammel.

Neste måned er det 45 år siden. Fremdeles er sorgen der og vemodet. Skulle ønske du hadde fått med deg den flotte kona jeg har fått, de to flotte barna våre - men slik ble det ikke. Du ville ha likt dem, og du ville ha elsket å være bestefar. Og de kunne ikke ha fått noen bedre bestefar.

Men en prest fortalte meg noen uker etter at du var død at du hadde spurt etter ham på ditt sykeleie og gitt til kjenne at du ville høre Herren Jesus til, og fikk del i nattverden. Da visste jeg at du hadde gått hjem til Ham som også jeg skal hjem til og hjemme hos Ham skal jeg fortelle deg om alt du gikk glipp av her på jorda. Vel - jeg tror egentlig at du har fått med deg det meste, og er fornøyd med at jeg ble det jeg ble og har levd det liv jeg har levd.

Takk, far.

Billedtekst: Min far, Aksel Olav Hansen, med kryssordet i stua i hjemmet vårt i Hunndalen.

En fars gode vitnesbyrd

'I det hele tatt - min far - snakket veldig lite offentlig om sin tro på Gud. Snarere var det på andre måter. En varm følelse av god vilje fikk ham til å stråle. Det gjorde også hans djupe og usedvanlige forståelse av andre, av den fred han bar med seg.

På alle disse måtene bar han med seg en følelse av Guds nærvær til andre.'

Jean Vanier (bildet) om sin far, Georges P. Vanier, den tidligere generalguvernøren av Canada, i Weakness Strength, side 17. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Til minne om far på arbeidernes dag

1. mai var fars dag fremfor noen. Født i 1906, under fattige kår, ikke så langt unna St.Hanshaugen i Oslo, livnærte han seg som skomaker på Salomon skofabrikk. Å bedre kårene for vanlige arbeidere var noe han kjempet for hele livet. Og så lenge han klarte å stå oppreist marsjerte han i 1.mai tog. Når han mot slutten av livet - han døde av kreft - ikke klarte å gå lenger, holdt han seg hjemme. Det var en for stor skam å bare stå å se på. Så lenge jeg kan huske gikk jeg ved hans side og holdt ham stolt i hånden, mens vi gikk gjennom Hunndalens gater med fagforeningsfaner og hornmusikk. For det var hit han kom, etter å ha truffet min mor i Oslo. De kjøpte mors barndomshjem, og her satte de bo. Jobb fant han seg på Mustad. En gang arbeider - alltid arbeider. Han var glad for å tilhøre arbeiderklassen, og hørte med blant sliterne livet ut.

Hver 1. mai, så langt jeg er i stand til det, tar jeg turen til graven hans med de første vårblomstene. I dag fant Benedicte og jeg både hestehov, blåveis og hvitveis som vi satte i et lite glass, og min søster hadde plantet vakre stemorsblomster der.

Det er mange gode og sterke minner som strømmer på når man står ved hans grav. Jeg kjenner på en djup takknemlighet for å ha hatt en slik far som jeg hadde. Selv om det er mange år siden han døde - 1971 - kjenner jeg fremdeles på vemodet over at han ikke er med oss lenger. Så lenge jeg lever vil jeg hedre ham for alt han la igjen etter seg, og for alt han var mens han levde.

Bildet har Benedicte tatt.