Far min og jeg

Jeg savner faren min, selv om det er 47 år siden han døde. Far ble bare 64 år gammel. Fire år eldre enn jeg er nå. Jeg var bare 13 da han døde. Det er ikke mange bildene jeg har av ham. Det var ikke så vanlig med fotografier den gangen. På bildet holder jeg ham i hånda. Plenen er full av løvetann, og vi står utenfor epletreet vårt, som  bar så deilige glassepler. Det er tatt på første skoledag.

Dette bildet betyr mye for meg, men mest av alt betyr de indre bildene noe. Far var så trygg og snill. Det å få klatre opp på fanget hans, lene meg inn til ham, og høre han fortelle eventyr, satte farge til tilværelsen, skapte gode minner og så mye glede. Jeg kan ikke huske han hevet stemmen en eneste gang. Alltid høflig, omtenksom, nærværende og veldig snill.

Det er så mye jeg skulle ha snakket med ham om. Spurt om. Han hadde selv vokst opp uten far. Hans far dro til Amerika da far var ikke gamle karen, og kom aldri hjem. Hvordan var det for far å vokse opp uten sin far. Tiden han vokste opp i var krevende for de om hørte til arbeiderklassen. De hadde fattigdommen like inn på dørstokken, og måtte kjempe for å overleve.  Far ble skomaker, senere industriarbeider ved Mustad fabrikker, hvor han galvaniserte fiskekroker.

Året etter at far døde, ble jeg en kristen.

Da ble jeg kjent med en som hadde mistet stefaren sin.

Også han en arbeider. Som sant menneske må Jesus ha kjent på tapet etter at stefaren Josef døde.

I mange år preget fars død mitt gudsbilde. Jeg ble tidlig fascinert av Jesus. Jeg brukte en uke på å lese Det nye testamente etter at jeg bestemte meg for å bli en kristen. Jesus begeistret meg. Den Hellige Ånd skjønte jeg ingenting av. Gud derimot, synes jeg hørtes veldig skummel ut. Han tok jo faren min. Slik opplevde jeg det som tretten-åring.

Det skapte et sår i meg, en usunn gudfrykt. Og resulterte i mange år hvor jeg strevde med å blidgjøre Gud.

Så introduserte Jesus meg for sin himmelske Far, og den usunne frykten for Gud og selvsrevet ble borte.

De senere årene og særlig den siste tiden er det blitt til hjelp at Jesus forstår de såre og vonde følelsene jeg har etter at min egen far døde så tidlig. Jesus må ha kjent på den samme tapsfølelsen.

Det hender jeg drar til mors og fars grav for å snakke med dem. Nei, jeg ber ikke til dem. Jeg vet selvsagt at de er døde. Det er en monolog. Jeg forteller dem om ting jeg tror de ville ha likt å vite. Det er bare for min egen skyld. Det er sorgbearbeidelse. Det er nyttig.

Vi bærer de døde med oss. På den måten blir de ikke glemt.

I dag, på farsdagen, takker jeg for den gode, snille faren min. Jeg har vært veldig heldig. Selv om jeg ikke fikk beholde ham så lenge, er det dessverre ikke alle som har hatt en så god og trygg far som meg. I dag tenker jeg mye på dem - og ber for dem.

Så tenker jeg på og kjenner den djupe gleden over å være far selv. Til en datter og en sønn. Jeg håper jeg er en god far. Jeg ber om å få være det. Det er det største ønsket jeg har.

En bønn på farsdagen: La meg ikke bli en gretten, gammel gubbe

Gud, la meg ikke bli en gretten, gammel gubbe, som tror at alt var så mye bedre før. At jeg har rett og alle andre tar feil. Men gjør meg smidig, lærevillig, øm og raus. La meg lytte mer enn jeg snakker.

Herre, la meg ikke irritere meg over bagateller, men glede meg over å se at du faktisk er større enn det jeg i min villeste fantasi ville ha klart å tenke meg - og mye rausere enn meg. Heldigvis. Lær meg å se med dine øyne, og kjenne på den medlidenheten DU har for alle.

Herre, la meg aldri slutte å undre meg over deg, og gi meg et hjerte som banker for Ditt rike - ikke min snevre forståelse av hvem som hører Deg til.

Herre, la meg aldri slutte å lære noe nytt.

Herre, lov meg en ting: Om jeg er i ferd med å bli en surpomp, snu meg rundt og la meg fanges av Din kjærlighet.

Farsdagen, 12. november 2017
Bjørn Olav Hansen
(sign)

Min far

Det er slik jeg husker deg: i godstolen, ved stuebordet, mens sollyset flommer inn i stua. Den stolen var også favorittstolen min. Det vil si: når du satt på den, og jeg kunne krype opp på fanget ditt og lene hodet mitt inn mot brystet ditt og du fortalte eventyr.  Det var alltid så trygt.

Du hadde en god stemme. Du snakket rolig, behersket, vennlig, strøk meg ofte over håret, mens du snakket til meg. Tror aldri jeg hørte deg heve stemmen. Du hadde ikke bruk for det. Bekreftet at du elsket meg, alltid, sa du. Som jeg savner disse stundene!

Det er mange ting som har brent seg inn i mitt minne: din rettferdighetssans. Alltid på de svakes side. Et sterkt politisk engasjement. Jeg var med deg i 1.mai toget, mange ganger. Så stolt jeg var over å være sønnen din! "Opp alle jordens bundne treller, opp I som sulten knuget har ...", mens de røde fanene vaiet i maivinden. Du var stolt over å tilhøre arbeiderklassen. Du var ivrig opptatt med å få bygget den første barnehagen der vi bodde. Mange arbeidstimer med å rive et hus og rydde en tomt, bare for å oppleve at folk i kommuneadministrasjonen hadde solgt den som boligtomt. Men du ga deg ikke når det gjaldt barna.

Jeg glemmer aldri ei jente fra nabolaget som kom løpende med faren etter seg. Faren hennes bråsint og olm. Jenta livredd. Løp i retning deg. Du satt ute i hagen, leste som vanlig en avis, kom deg brått opp av stolen og løp jenta i møte. Du stilte deg foran faren, med jenta bak ryggen din og sa: Har du tenkt å slå ongen din får du slå meg først.

Det skjedde noe med meg den dagen: jeg ville bli som deg! Du ble helten min og forble det.

Men jeg husker også hvordan sykdommen tærte på deg. Hvor redd jeg ble når du fikk det første hjerteinfarktet. Jeg husker jeg kom til deg når du kom hjem igjen fra sykehuset og ville gi deg noen penger jeg hadde fått. Så du skulle kjøpe medisin og bli bra igjen.

Men det ble du jo ikke. Kreften skulle rive deg vekk fra meg en blåkald desemberdag i 1971. Jeg husker dagen som i dag når en dame fra nabolaget kom med den forferdelige beskjeden om at du var død. Hun var den eneste som hadde telefon i nabolaget den gangen. Jeg var bare 13 år gammel.

Neste måned er det 45 år siden. Fremdeles er sorgen der og vemodet. Skulle ønske du hadde fått med deg den flotte kona jeg har fått, de to flotte barna våre - men slik ble det ikke. Du ville ha likt dem, og du ville ha elsket å være bestefar. Og de kunne ikke ha fått noen bedre bestefar.

Men en prest fortalte meg noen uker etter at du var død at du hadde spurt etter ham på ditt sykeleie og gitt til kjenne at du ville høre Herren Jesus til, og fikk del i nattverden. Da visste jeg at du hadde gått hjem til Ham som også jeg skal hjem til og hjemme hos Ham skal jeg fortelle deg om alt du gikk glipp av her på jorda. Vel - jeg tror egentlig at du har fått med deg det meste, og er fornøyd med at jeg ble det jeg ble og har levd det liv jeg har levd.

Takk, far.

Billedtekst: Min far, Aksel Olav Hansen, med kryssordet i stua i hjemmet vårt i Hunndalen.