1. mai var fars dag fremfor noen. Født i 1906, under fattige kår, ikke så langt unna St.Hanshaugen i Oslo, livnærte han seg som skomaker på Salomon skofabrikk. Å bedre kårene for vanlige arbeidere var noe han kjempet for hele livet. Og så lenge han klarte å stå oppreist marsjerte han i 1.mai tog. Når han mot slutten av livet - han døde av kreft - ikke klarte å gå lenger, holdt han seg hjemme. Det var en for stor skam å bare stå å se på. Så lenge jeg kan huske gikk jeg ved hans side og holdt ham stolt i hånden, mens vi gikk gjennom Hunndalens gater med fagforeningsfaner og hornmusikk. For det var hit han kom, etter å ha truffet min mor i Oslo. De kjøpte mors barndomshjem, og her satte de bo. Jobb fant han seg på Mustad. En gang arbeider - alltid arbeider. Han var glad for å tilhøre arbeiderklassen, og hørte med blant sliterne livet ut.Hver 1. mai, så langt jeg er i stand til det, tar jeg turen til graven hans med de første vårblomstene. I dag fant Benedicte og jeg både hestehov, blåveis og hvitveis som vi satte i et lite glass, og min søster hadde plantet vakre stemorsblomster der.
Det er mange gode og sterke minner som strømmer på når man står ved hans grav. Jeg kjenner på en djup takknemlighet for å ha hatt en slik far som jeg hadde. Selv om det er mange år siden han døde - 1971 - kjenner jeg fremdeles på vemodet over at han ikke er med oss lenger. Så lenge jeg lever vil jeg hedre ham for alt han la igjen etter seg, og for alt han var mens han levde.
Bildet har Benedicte tatt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar