Mønsterbønnen som favner hele livet

6,søndag i påsketiden/Prekentekst: Matt 6,7-13

Denne søndagen kalles 'bønnens søndaag', og det er gode grunner for det.

Kristi kirke forvalter mange overleverte bønner. Den fremste av dem alle er jo den bønn som Jesus lærte sine disipler å be: Fadervår. Den er blitt kalt "alle bønners kilde og sammenfatning", og det med rette. Når vi ber Fadervår berører vi alt som kan berøres i bønn. I den bønnen er alt innebefattet.

I diktet 'Fred' skildrer Einar Skjæraasen så vakkert betydningen av bønnen Vår Far: 'No stilner bruset i skogen vid og på vatten vare. To venger blir te et lite hem inni rypesnaret. No stilner strevet. En båt glir inn. Frå e nedlagt åre dryp siste dråpån. En slitar sovner med Fader-våret...'

Hvilken utrolig skatt bønnen Vår Far er. På lærlingenes anmodning: 'Herre, lær oss å be', lærte Han dem den bønnen som har fulgt kirken i 2000 år, og som vil følge dem like inn i evigheten. Det er underlig å tenke på at et eller annet sted på jorden, finnes det noen i dette øyeblikket du leser disse linjene som ber den. Den er så enkel at sel et barn kan be den og lære den utenat, og innholdet er likevel så djupt at selv den mest lærde teolog ikke lodder djupene i den. Den bes av djupt troende mennesker, og av mennesker som ikke identifiserer seg med noen kirke men som har båret denne bønnen med seg siden deres mor eller far lærte dem å be den. 

"Herrens bønn inneholder store hemmeligheter, den er kort i sine ord og uttrykk, men umåtelig rik på ånd og kraft. Den er et kort sammendrag av den himmelske lære, og glemmer ikke en eneste ting der kan føres fram i våre bønner."

Slik innleder biskop Cyprian (21o-258) sine betraktninger om Fadervår.

Jesus etterlot oss bare en bønn, og det er denne som Han lærer sine disipler når de spør Ham: "Herre, lær oss å be." (Luk 11,1) Disiplene hadde sett Jesus ba, for det står i begynnelsen av dette verset: "Det skjedde da han var et sted og bad." De 12 var fascinert av det de så. Det må ha vært noe med måten Jesus ba, som gjorde at de forstod at Han hadde adgang til Faderens trone, på en helt annen - mer nær, mer direkete, mer intim måte - enn de, når de ba. Det står i teksten at "da han holdt opp sa en av hans disipler: Herre, lær oss å be." Det er klart, det er ingen som Jesus, som kan lære oss å be! Derfor gjør vi vel i å lytte når det er selve Bederen som ber. Han som fortsatt ber i himmelen, for oss. Jeg synes også det er interessant å tenke denne tanken: Fadervår er bedt uavbrutt i 2000 år! Det er selve Kirkens pulsslag i bønnen, og den bes overalt på den vide jord, av alle slags mennesker. Og den bes i ulike faser: I dette øyeblikk er det et døende menneske som folder sine hender og ber den, mens livsånden ebber ut. I dette øyeblikk er det noen som bøyer sine knær, ved siden av et nyfødt barn og ber: "Fader vår ...." Kanskje er noen i fare, og de ber disse slitesterke ordene, kanskje noen skal sove, og det siste de gjør før søvnen gir dem hvile, er å hviske disse ordene.

Vi får be: "Far!"

Det er vår rettighet som Guds barn, men det krever også en ny fødsel. Bare den som er født på ny, kan be denne bønnen med den rettigheten. Johannes skriver, inspirert av Helligånden:

"Men alle dem som tok imot ham, dem gav han rett til å bli Guds barn." (Joh 1,12)

Å be slik Jesus ba, med Hans egne ord, det er spesielt. Tenk så heldige vi er, som har en slik bønn nedskrevet i Bibelen vår. Jesus lærte oss å be til Faderen. Til "vår far i himmelen". Broder Charles av Jesus, sier det slik i en av sine meditasjoner over Fadervår:

"Gud, hvor god du er, du som lar oss kalle deg: Vår Far!"

Biskop Cyprian skriver:

"Den som har trodd på hans navn, og er blitt Guds barn, må begynne med å takke og bekjenne hva han er, i det han kaller Gud sin far i himmelen. Derfor er Fadervår det første han lærer etter sin gjenfødelse i dåpen. Og når han ber de første ord i denne bønn, vitner han at han har frasagt seg sin jordiske far, og at han kun kjenner den Far som er i himmelen."

I Fadervår lærer Jesus oss at den Far vi kommer til, Han er i himmelen. Det er et viktig moment når det gjelder det å søke og det å forstå Guds ledelse.

Elisabeth Elliot sier det slik: "Bønnens mysterium fører det begrensede mennesket i kontakt med den ubegrensede Gud, det tidsbundne i kontakt med Den evige, det synlige i kontakt med Den usynlige. Dette gir trygghet når vi ber Ham vise oss hva vi skal gjøre. Vårt blikk er festet på vår egen lille verden og den forvirrende situasjonen som gjør at vi kryper opp på Faderens fang, og vårt sinn er omtåket av tvil, frykt og redsel for hva fremtiden vil bringe. Men Han kan se slutten fra begynnelsen."

"Tanken på at det er Universets skaper vi henvender oss til burde fylle oss med dyp respekt og ærefrykt," skriver Elisabeth Elliot og så legger hun til: "Men Han er også Evig Far."

Som Skaperen og den som samtidig er min Far, så vet Han hva som er best for meg - alltid og i alle situasjoner. Det skaper trygghet hos meg. I et dikt jeg er så glad i heter det: "Han ser det hele ovenfra, jeg glemmer jeg ser vrangen."

Elisabeth Elliot sier det slik: "Vi vet ikke hva som er best for oss, men vi kommer til Ham og spør Ham om hva Han vil at vi skal gjøre. Det er bare en bønn, ikke noe krav, og den kan enten bli innvilget eller avslått."

Jesus har vist oss hvem Far er, og om denne vår himmelske Far, sier Han: "Hvem av dere som er far, vil gi sin sønn en stein når han ber om et brød? Eller når han ber om en fisk, gi ham en orm i stedet for fisken? Eller når han ber om et egg, gi ham en skorpion? Hvis da dere som er onde, vet å gi deres barn gode gaver, hvor meget mer skal da den himmelske Far gi Den Hellige Ånd som ber ham." (Luk 11,11-13)

Gud er både allmektig og allvitende - Han vet best.

Men Hans timeplan og Hans måte å gjøre tingene på, er kanskje ikke slik vi hadde ventet det, men det er da heller ikke det som virkelig teller. Far vet om det vi trenger. Det er ikke engang sikkert vi kjenner til hva som er vårt virkelige behov. Han gjør - Han er Gud, og den som har skapt meg. Og Han er samtidig MIN Far.

En annerledes og radikal måte å be Vår Far på - våger du?

VÅR FAR - du som alltid er på lag med de svake, de maktesløse, de fattige, de som er oppgitt av andre, de syke, de gamle, de veldig unge, de ufødte, ofrene for omstendighetene, de som sliter under dagens hete.

I HIMMELEN - hvor alt er snudd opp ned, hvor de første vil bli de siste, og de siste de første, hvor alt vil bli bra og hvor alle måter å være på vil bli bra.

LA NAVNET DITT HELLIGES - måtte vi alltid anerkjenne din hellighet, respektere at dine veier ikke alltid er våre veier, og dine standarder ikke våre standarder. Måttte ærefrykten vi gir ditt navn dra oss ut av selviskheten som hindrer oss i å se når nestes smerte.

LA RIKET DITT KOMME. LA VILJEN DIN SKJE - åpne vår frihet til å slippe deg inn, slik at fullstendige gjensidigheten som karakteriserer ditt liv måtte flyte gjennom våre årer, og slik at det livet vi forsøker å generere må utstråle din likeverdige kjærlighet for alle, og din særskilte kjærlighet for de fattige.

PÅ JORDEN SLIK SOM I HIMMELEN - må arbeidet vi utfører med våre hender, de bygninger og strukturer vi bygger i denne verden, reflektere de templer og strukturer som tilhører din herlighet, slik at gleden, barmhjertigheten, ømheten og rettferdigheten ssom finnes i himmelen, vil vise seg innen våre strukturer her på jorda.

GI - liv og kjærlighet til oss og hjelp oss til å se alt som en gave. Hjelp oss til å forstå at ingen ting kommer til oss som en rettighet og at vi må gi fordi det er blitt gitt til oss. Hjelp oss til å forstå at vi må gi til de fattige, ikke fordi de trenger det, men fordi vår egen helse avhenger av at vi gir til dem.

OSS - det virkelige oss i betydingen vi. Ikke meg alene men til alle, også de som er annerledes enn smalsporede oss. Gi våre gaver likt til alle.

I DAG - ikke i morgen. Ikke la oss dytte noe inn i en u definerbar fremtid slik at vi kan fortsette med å rettferdiggjøre våre liv på bekostning av den urett som begås mot andre, fordi vi kan finne årsaker til gode unnskyldninger for at vi ikke gjør noe.

VÅRT DAGLIGE BRØD - slik at hver person i hele verden har nok mat, nok rent vann, nok ren luft, adekvat helsehjelp, og tilstrekkelig adgang til utdannelse, slik at man kan ha nok næring for helsemessig godt liv. Lær oss å gi fra vårt eget livsgrunnlag og ikke bare fra vår egen overflod.

OG TILGI OSS VÅR SKYLD - tilgi oss at vi er blinde for vår neste, vår selvopptatthet, vår rasisme, og vår ubotelige tendens til til å bekymre oss for oss selv og vårt eget. Tilgi oss vår evne til å se kveldsnytt og ikke gjøre noe med det vi ser. Ikke sett oss på prøve, ikke døm oss hvorvidt vi har gitt mat til de som sulter, klær til de nakne, om vi har besøkt de syke, eller reparert systemene, som gjør de fattige til ofre. Spar oss for denne testen for ingen av oss består denne evangelie-testen. Gi oss i stedet, flere dager til å bedre våre veier, vår selviskhet og våre systemer.

OG FRELS OSS FRA DET ONDE - det er: fra vår blindhet, som tillater oss å fortsette å være deltagere i anonyme systemer som gjør at vi får mer og andre får mindre.

Amen.

- Skrevet av Ronald Rolheiser OMI
Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Vår Far, del 3

Det gjelder å ha himmel over livet!  Men det er rart hvordan pendelen svinger. For en del år siden talte predikantene så mye om himmelen,  at de ble anklaget for å fjerne seg så mye fra det som skjer her og nå, at de ble nettopp det: livsfjerne. Nå har pendelen svingt til den andre siden. Når hørte du sist en preken om himmelen?

"Vår Far i himmelen!"

Slik lærer Jesus oss å be. Det gir rett perspektiv.

"Etter at vi har sagt: Vår Far", skriver den ortodokse presten og teologen Alexander Sc
hmemann, "fortsetter vi med: 'som er i himmelen', og nå løftes både bønnen og hele vårt liv opp til himmelen. For å nå himmelen må vi nå gjøre en vertikal bevegelse, vi må løfte våre hjerter, våre ansikt, ja, hele vårt vesen mot det rike som ikke er av denne verden." (Alexander Schmemann: Herrens bön. Silentium, 2017, side 15)

Jeg gleder meg over dette: Jeg har en Far i himmelen.

Himmelen og ikke minst evigheten blir så veldig, så svært, så ufattelig. Men Han jeg ber til kan jeg kalle Abba - pappa.

Det gir meg trygghet.

Han er skaperen, den evige, men også vår Far.

Denne Far er det som 'løfter sitt ansikt mot deg, og gir deg fred.' (4.Mos 6,26)

I det jeg løfter mitt ansikt mot himmelen og sier: Vår Far, møtes Hans og mitt ansikt. Han vender seg ikke bort fra oss, men vender sitt ansikt mot oss og lyser sin fred over oss.

"I tro strekker vi oss mot den guddommelige kjærligheten som omfavner og gjennomsyrer hele verden. Det er en tro på verden som en gjenspeiling av Guds rike. Den verden vi kan se med våre jordiske øyne er et tegn på det usynlige riket som er menneskets mål og bestemmelse, det rike som er vårt evige hjem og som er nærværende allerede i dag. Med denne gledesfylte innledningen på Herrens bønn bekrefter Jesus for oss at vi som er Fars barn tilhører dette riket og derfor kan si: Vår Far, du som er i himmelen," skriver Alexander Schmemann.

(fortsettes)

Vår Far, del 2

Hva slags farsbilde er det Jesus presenterer for oss når Han lærer disiplene sine til å be til Gud som far?

Nå er jeg så heldig at jeg har hatt en god far. Han hadde alltid tid for meg, og favortittplassen min var fanget hans. Å sitte der lent mot brystet hans, mens han leste eventyr eller fortalte fra sin barndom, ga trygghet og ro. Skogsturene, hvor vi gikk hånd i hånd, langs velkjente og ukjente stier, hvor vi lyttet og observerte skogens dyr og fugler, er gode barndomsminner - eller da vi sparket fotball på løkka like i nærheten av mitt barndomshjem.

Jesus er inne på farsbilder når Han underviser sine disipler om bønn:

"Be så skal dere få ...Eller hvem av dere vil gi sønnen sin en stein når han ber om brød, eller gi ham en orm når han ber om en fisk?" (Matt 7,7 og v.9-10)

Svaret er underforstått: ingen virkelig far ville ha gjort noe slikt.

Så sier Jesus: "Når selv dere som er onde, vet å gi barna deres gode gaver, HVOR MYE MER skal ikke deres Far i himmelen gi gode gaver til dem som ber ham." (v.11)

Gud, vår Far, overgår med andre ord, jordiske fedre i sin godhet mot sine barn! Dette er det bildet av Gud som far, Jesus presenterer oss for!

Vi ser dette ikke minst i lignelsen Jesus forteller om den bortkomne sønnen. Det er denne lignelsen Henri Nouwen faller: lignelsen om den ventende faren! Jeg elsker det uttrykket, for lignelsen handler jo egentlig verken om den bortkomne eller den hjemmeværende sønnen, men om faren som venter! Og det er mot slutten av denne lignelsen vi får presentert farsbildet:

"Da han ennå var langt borte, fikk faren se ham, OG HAN FIKK INDERLIG MEDFØLELSE med ham. HAN LØP SØNNEN I MØTE, KASTET SEG OM HALSEN PÅ HAM OG KYSSET HAM..." (Luk 15,20)

Det er til en far lik denne Jesus viser til når Han lærer dem å be: "Vår Far i himmelen ..."

Jesus hadde et slikt intimt, raust kjærlighetsforhold til sin himmelske Far, og det var til Far Han ba når Han ba. Vi ser dette, for eksempel, i det som kalles Jesu øversteprestelige bønn, i Joh 17. Her bruker Han ordet far hele seks ganger:

"Far, timen er kommet ..." (v.1)
"Far, gi meg nå din herlighet ..." (v.5)
"Hellige Far, bevar dem ..." (v.11)
"Må de alle være ett, slik du Far, er i meg og jeg i deg..." (v.21)
"Far, du har gitt meg dem..." (v.24)
"Rettferdige Far..." (v25)

I alle disse versene er det det greske ordet: pater, som brukes. Den bokstavelige betydningen av dette ordet er: beskytter, opprettholder.

Men Jesus bruker også et annet ord for å beskrive sin himmelske Far, og det er det arameiske ordet Abba. Han bruker dette uttrykket når Han er i sin djupeste fortvilelse, gru og angst: i Getsemane.

"Abba, Far..." (Mark 14,36)

Han bruker faktisk begge ordene; Abba og Pater.

"Det arameiske abba tilsvarer det hebraiske ab, og er et følsomt og fortrolig tiltaleord, i likhet med f.eks pappa. Opprinnelig er abba, likesom den feminine ekvivalent 'imma', et ord hentet fra barnespråket." (Studiebibelen, bind V, side 7).

Nå skal du få høre noe veldig interessant: "Hverken i GT eller i jødedommen ble 'abba' brukt i tiltaleform overfor Gud. Dette ville oppfattes som uforenelig med den respektfulle avstand i gudsforholdet..." (Studiebibelen, bind V, side 7)

Men Jesus brukte det! Han tiltaler sin himmelske Far med barnets språk. Den mest nære, intime forbindelsen. Han gjør det i forbindelse med sin lidelse.

Paulus, som skriver på gresk låner dette arameiske uttrykket i to av sine brev: Romerbrevet og Galaterbrevet.

"Dere har ikke fått den ånden som slavene har, så dere igjen, skulle være redde. Nei, dere har fått Ånden som gir rett til å være Guds barn, den som gjør at vi roper: Abba, Far!" (Rom 8,15)

Jeg elsker det verset! Som Guds barn kan vi tiltale Gud med det respektfulle: Pater - far! Men jeg kan også bruke barnets tillitsfulle språk: Abba!

Derfor elsker jeg tittelen på en av Brennan Mannings bøker: Abba's Child.

Det er det jeg vil være. Abbas barn.

Vi finner det samme i Galaterbrevet:

"Fordi dere er barn, har Gud sendt sin Sønns Ånd inn i våre hjerter, og Ånden roper: Abba, Far! Derfor er du ikke lenger slave, men sønn. Og er du sønn, er du også arving, innsatt av Gud." (Gal 4,6-7)

(fortsettes)

Vår Far, del 1

Den bønn som kalles Herrens bønn, eller Fadervår, eller som i den nye bibeloversettelsen av 2011 har fått navnet 'Vår Far', har fått en fornyet aktualitet for meg. Ved siden av 'Jesusbønnen', hører den med i min daglige bønnerytme. Jeg finner så mye hvile i disse to bønnene. Hvile for sjelen.

Dette er en jødisk bønn. Den bærer alle karakteristiske trekkene. Likevel er den universell. Den kan bes til alle tider, i alle kulturer.

Jeg finner det veldig interessant at det første Jesus introduserer sine disipler for, når de ber Ham om å lære dem å be, er å be til Gud som Far.

Jesus kunne ha brukt andre velkjente begreper for de jødene som lyttet til Jesu ord første gang. Han kunne ha presentert Gud som Skaperen, Den Allmektige, Den Høyeste - og alt dette ville ha vært helt riktig. Dette ville de ha gjenkjent fordi dette er begreper de kjenner igjen fra det vi kaller de gammeltestamentlige skriftene. Men Jesus velger 'Far'.

Den ortodokse presten og teologen, Alexander Schemann, sier det slik:

"I sin djupeste forstand er kristendommen 'farskapets religion', hvilket innebærer at den kristne troen ikke er grunnet på intelektuelle idealer eller filosofiske konklusjoner men på erfaringen av den kjærlighet som fyller våre liv til randen og som hver og en kan møte i den personlige relasjonen til Far." (Oversatt fra Herrens bön. Silentium 2017, side 14-15)

Alexander Schmemann sier at Jesus gir sine disipler en 'uvurderlig gave' når Han lærer dem å be til Gud som Far. "En gave og trøst, en glede og inspirasjon".

Og Gud er ikke bare 'min Far', men 'vår Far'. Det er viktig å få med seg i individualismens tid som vår. Når vi døpes så blir vi innlemmet i det store fellesskapet som er kirken. Sammen med alle de hellige har vi en felles Far. Han er 'min Far', 'din Far', vår 'alles Far'.

I sin øversteprestlige bønn ber Jesus:

"Jeg har åpenbart ditt navn for de mennesker du ga meg fra verden." (Joh 17,6)

Dette navnet er 'Far'.

Men hva slags farsbilde er det Jesus presenterer? Det skal vi se nærmere på i neste artikkel.

(fortsettes)

Vår Far - Herrens bønn

"Det første Jesus gir sine disipler, de som ønsker at Han skal lære dem å be, er en uvurderlig gave og trøst, en glede og inspirasjon: Han gir dem muligheten til å kalle Gud 'Far', til å betrakte Ham som sin egen Far.

Hvor mange ulike ideer har ikke mennesket i sin fantasi utviklet om Gud! Han er blitt kalt Den absolutte, Den høyeste, Herren, Allmektig, Skaperen, Velgjøreren og så videre. Alle disse ideer og navn refererer til en del av sannheten, til en djup erfaring og forståelse av hvem Gud er. Med ordet 'Far' sammen med 'vår' inneholder alle disse elementer av sannheten, samtidig som de avslører en nærhet og intimitet, en unik kjærlighet og en gledesfylt forening.

'Fadervår' - her finner vi kjærlighetens mening. Erfaringen av nærhet og glede i relasjonen til Far leder oss videre til en fordjupet tro og tillit, og når vi erkjenner vår totale avhengighet av Far finner vi også vår djupeste frihet. Det handler ikke lenger om en ide om hvem Gud er. I bekjennelsen av Far som vår skaper kommer vi til innsikt om det rette forholdet mellom Gud og mennesker, vi sier vårt ja til Guds invitasjon om å forenes med Ham i kjærlighet. Dette er begynnelsen til det evige livet ..."

- Alexander Schmemann (bildet), ortodoks prest og teolog, født i Tallinn i Estland i 1921, i boken Herrens bønn. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen