'Ren sosialisme!'

'Ren sosialisme', sier de og har kjøpt hele Trump-narrativet, og avfeier med et pennestrøk kjerneverdier i forkynnelsen av Guds rike. Glemt er Jesu undervisning om den barmhjertige samaritan, glemt er Bibelens undervisning om Guds hjertelag for de fattige, for enker og foreldreløse og de fremmede i landet. Glemt er profetenes ramsalte dom - på Guds vegne - over de som gjør urett mot denne gruppen. 'Ren sosialisme,' skriver de med store bokstaver. 'Bland ikke Jesus inn i politikken,' fortsetter noen av de, 'hold deg til forkynnelsen av evangeliet. Det er det du kan. La politikerne ta seg av politikken!'

Men hvordan kan man forkynne evangeliet til tomme mager? William Booth, Frelsesarmeens grunnlegger, forstod at det var umulig. Evangeliet om Guds rike er jo nettopp de gode nyhetene til de fattige, de undertrykte, de som lider nød, de sultne, de fengslede, de hjemløse. Evangeliet handler ikke o å sikre seg himmelbiletten, og så kan vi behandle mennesker akkurat som vi vil og sørge for oss selv og våre egne. Kristen tro handler ikke om å sikre hvites privilegier i form av tradisjoner som har gått på bekostning av andre kulturer. Kristen nestekjærlighet handler om å sikre at alle får like godt helsestell som deg selv. Husk, du skal elske din neste som deg selv. Kristen tro handler ikke om å sette Norge - eller USA først - men å sette Jesus og vår neste først. Setter vi noe før dette, er det ren vranglære. Det betyr ikke at vi ikke elsker landet vårt, men at vi setter noe før det, nemlig lojaliteten til Guds rike, hvis rike vi er borgere av.

'Ren sosialisme', roper de og glemmer at Jesus var flyktning, fattig og holdt seg blant de marginaliserte i samfunnet,

Det er en gresk tankegang dette, at vi bare skal tenke på sjelen, og skille det materielle fra det hellige. Mennesket er skapt i Guds bilde, alle mennesker er det, uten unntak, og de er skapt med ånd, sjel og kropp, som ikke kan stykkes opp og deles og behandles hver for seg.

Nei, jeg kommer ikke til å tie stille!

Jeg er blitt bedt om å tie stille. Flere ganger i det siste. Om å la være å ytre meg. 'Hold deg til teologien og kirkehistorien', skriver de, eller, 'skriv om Jesus, det er det du er best på og overlat til andre å skrive om politikk'.

Skomaker bli ved din lest!

Det er særlig når jeg stiller brysomme spørsmål rundt president Donald Trump eller fokuserer på fargede menneskers opplevelser av hverdagsrasismen de opplever fra hvite, at jeg får de 'faderlige' rådene, om å la være å skrive om dette. Selv har de alle rettigheter til å uttale seg om både Jesus og politikk, som den mest selvsagte ting i verden. Men det er vel å merke fordi de selv har de rette meningene.

Senest i går når jeg på Facebook skrev at 'black lives matter', ble det bråk og jeg fikk passet mitt påskrevet. I stedet for å sette seg ned og virkelig lytte til fargede menneskers opplevelser og erfaringer av den hvite hverdagsrasismen, har man satt igang en kampanje om at 'all lives matter', for dermed å henlede oppmerksomheten bort fra de ubehagelige faktum at det finnes rasisme i Norge. Selvsagt er alle liv like mye verdt, men kunne vi ikke for en gangs sette oss rolig ned for å lytte?? Lytte til de som har vonde historier å fortelle? Lytte til historiene om forbigåelser når det gjelder jobb, mobbingen, trakasseringen, de fysiske angrepene. Også fra trossøsken.

Nei, jeg kommer ikke til å tie.

Ikke om uretten som begås.

Jeg kommer alltid til å stå på de undertryktes side, de fattiges, de marginalisertes, på enkenes og de foreldreløses side, de forfulgtes side. Dette er idealer jeg er vokst opp med fra barndomshjemmet mitt, og jeg ble selv politisk bevisst i svært ung alder. Jeg holdt min aller første tale mens jeg gikk på barneskolen, mot Vietnam-krigen.

Som 14 åring leste jeg Det nye testamente gjennom på en uke, og ble så grepet av Jesus og ikke minst hans radikale undervisning om prinsippene og lovene for Guds rike, slik vi finner dem beskrevet i Bergprekenen.

Derfor kan jeg ikke tie.

En kristen kan ikke tie om urett.

På 1970-tallet stiftet jeg også bekjentskap med Leo Tolstoj og hans undervisning om Bergprekenen, og mennesker som levde ut Bergprekenen i praksis, Bruderhof-bevegelsen, som er en gren av den foraktede 'gjendøperbevegelsen' - anabaptistene, som igjen er en del av de såkalte 'fredskirkene'. Dette er mine røtter. Derfor kan jeg ikke tie. Mitt engasjement er en del av denne arven.

Profetene i den gamle pakt trosset konger og myndigheter, og kongens hoffprofeter, og talte mot uretten. De tok parti med de svake, enkene, de foreldreløse, de fremmede i landet.

Jeg blir redd når kristne hyller statsledere, og overser urett. Jeg blir redd når kristne blir så opptatt av en statsldeder, at de unnskylder og bagatelliserer hans eller hennes åpenbare feil og synder. En dag skal Antikrist stå frem, og faren for å bli grundig lurt er da til stede. Tyske kristne hyllet en viss mann fordi han snakket varmt om arbeidsplasser - og skaffet dem, om familieverdier og om nasjonen.

Kristne har ført og fremst et hjemland: himmelen.
En Herre, Jesus Kristus.
En lojalitet: Guds ord.

Så, nei, jeg kommer ikke til å tie.

Selv om det koster. Det er interessant å merke seg på Facebook, at selv om jeg legger ut mye oppbyggelig på bloggen og Facebook, finnes det de som aldri har noe positivt å si om det, så dukker de uten unntak opp hver gang jeg stiller brysomme spørsmål v,ed Trump eller hverdagsrasismen, for å arrestere mine meninger. De har som regel aldri noe positivt å si. Bare passe på så ingen skriver noe galt om Trump.

En uttalelse fra tidligere president Jimmy Carter

Det er smertefullt for Rosalynn og meg å være vitne til den tragiske uretten mot fargede og det påfølgende tilbakeslaget over hele nasjonen de siste ukene. Våre hjerter er med ofrenes familier og alle som føler på håpløshet i møte med gjennomgripende rasediskriminering og direkte grusomhet. Vi må alle sette søkelyset på den umoralske rasediskrimineringen. Men vold, enten den er spontan eller oppfordres bevisst, er ikke noen løsning.

Som en hvit mann fra Sør kjenner jeg alt for godt virkningen av segregering og urettferdighet for afroamerikanere. Som politiker følte jeg et ansvar for å bringe rettigheter til staten jeg tjente og for landet vårt. I åpningstalen min i 1971 som Georgia-guvernør, sa jeg: "Tiden for rasediskriminering er over." Med stor sorg og skuffelse gjentar jeg disse ordene i dag, nesten fem tiår senere. Dehumaniserende mennesker forvirrer oss alle; menneskeheten er vakker og nesten uendelig mangfoldig. Båndene til vår felles menneskehet må overvinne splittelsen av frykten vår og våre fordommer.

Siden jeg forlot Det hvite hus i 1981, har Rosalynn og jeg forsøkt å fremme menneskerettigheter i land rundt om i verden. I denne søken har vi sett at taushet kan være like dødelig som vold. Mennesker med makt, privilegium og moralsk samvittighet må stå opp og si “ikke mer” til et rasediskriminerende politi- og rettssystem, umoralske økonomiske forskjeller mellom hvite og svarte og myndighetshandlinger som undergraver vårt enhetlige demokrati. Vi er ansvarlige for å skape en verden av fred og likhet for oss selv og kommende generasjoner.

Vi trenger en så god regjering som folket, og vi er bedre enn dette.

- Tidligere president Jimmy Carter (bildet), søndagsskolelærer, Nobe lprisvinner og baptist, 95 år. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Vekkelsesevangelisten Charles Finney og hans sosiale engasjement

Charles Finney var en av Amerikas mest markante vekkelsesevangelister, som ledet tusener til tro på Jesus. Det er vel kjent.

Det som kanskje ikke er så kjent er at Finney hadde et sterkt engasjement for de undertrykte, de fattige og marginaliserte i Amerika. Visste du for eksempel at han nektet slaveeiere å ta del i nattverden. At han insisterte på at både kvinner og fargede skulle få utdannelse, og at han mente at vekkelsen ble hindret når 'kirken hadde feil innstilling i spørsmål som gjaldt menneskelige rettigheter.'

Vi hadde trengt evangelister som Charles Finney i dag.

En annerledes og radikal måte å be Vår Far på - våger du?

VÅR FAR - du som alltid er på lag med de svake, de maktesløse, de fattige, de som er oppgitt av andre, de syke, de gamle, de veldig unge, de ufødte, ofrene for omstendighetene, de som sliter under dagens hete.

I HIMMELEN - hvor alt er snudd opp ned, hvor de første vil bli de siste, og de siste de første, hvor alt vil bli bra og hvor alle måter å være på vil bli bra.

LA NAVNET DITT HELLIGES - måtte vi alltid anerkjenne din hellighet, respektere at dine veier ikke alltid er våre veier, og dine standarder ikke våre standarder. Måttte ærefrykten vi gir ditt navn dra oss ut av selviskheten som hindrer oss i å se når nestes smerte.

LA RIKET DITT KOMME. LA VILJEN DIN SKJE - åpne vår frihet til å slippe deg inn, slik at fullstendige gjensidigheten som karakteriserer ditt liv måtte flyte gjennom våre årer, og slik at det livet vi forsøker å generere må utstråle din likeverdige kjærlighet for alle, og din særskilte kjærlighet for de fattige.

PÅ JORDEN SLIK SOM I HIMMELEN - må arbeidet vi utfører med våre hender, de bygninger og strukturer vi bygger i denne verden, reflektere de templer og strukturer som tilhører din herlighet, slik at gleden, barmhjertigheten, ømheten og rettferdigheten ssom finnes i himmelen, vil vise seg innen våre strukturer her på jorda.

GI - liv og kjærlighet til oss og hjelp oss til å se alt som en gave. Hjelp oss til å forstå at ingen ting kommer til oss som en rettighet og at vi må gi fordi det er blitt gitt til oss. Hjelp oss til å forstå at vi må gi til de fattige, ikke fordi de trenger det, men fordi vår egen helse avhenger av at vi gir til dem.

OSS - det virkelige oss i betydingen vi. Ikke meg alene men til alle, også de som er annerledes enn smalsporede oss. Gi våre gaver likt til alle.

I DAG - ikke i morgen. Ikke la oss dytte noe inn i en u definerbar fremtid slik at vi kan fortsette med å rettferdiggjøre våre liv på bekostning av den urett som begås mot andre, fordi vi kan finne årsaker til gode unnskyldninger for at vi ikke gjør noe.

VÅRT DAGLIGE BRØD - slik at hver person i hele verden har nok mat, nok rent vann, nok ren luft, adekvat helsehjelp, og tilstrekkelig adgang til utdannelse, slik at man kan ha nok næring for helsemessig godt liv. Lær oss å gi fra vårt eget livsgrunnlag og ikke bare fra vår egen overflod.

OG TILGI OSS VÅR SKYLD - tilgi oss at vi er blinde for vår neste, vår selvopptatthet, vår rasisme, og vår ubotelige tendens til til å bekymre oss for oss selv og vårt eget. Tilgi oss vår evne til å se kveldsnytt og ikke gjøre noe med det vi ser. Ikke sett oss på prøve, ikke døm oss hvorvidt vi har gitt mat til de som sulter, klær til de nakne, om vi har besøkt de syke, eller reparert systemene, som gjør de fattige til ofre. Spar oss for denne testen for ingen av oss består denne evangelie-testen. Gi oss i stedet, flere dager til å bedre våre veier, vår selviskhet og våre systemer.

OG FRELS OSS FRA DET ONDE - det er: fra vår blindhet, som tillater oss å fortsette å være deltagere i anonyme systemer som gjør at vi får mer og andre får mindre.

Amen.

- Skrevet av Ronald Rolheiser OMI
Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Måtte Gud reise opp en ny Dorothy Day

Som vi hadde trengt en ny Dorothy Day! En djerv og uredd kvinne som på Bergprekenens grunn taler det politiske maktapparatet midt i mot. Som våger å konfrontrere uretten, rasismen, religiøsiteten. Som er villig til å demonstrere i gatene, ta parti med de marginaliserte og undertrykte og bli arrestert.

Alt dette var Dorothy Day, kvinnen som var initiativtageren og den ledende kraften i Catholic-Worker bevegelsen, en gratsrotbevegelse for sosiale rettigheter for bostedsløse, fattige og undertrykte i USA.

Det var en helt surrealistisk opplevelse å sitte foran fjernsynet og bli vitne til at amerikansk politi og soldater settes inn mot fredelige demonstranter utenfor Det Hvite Hus, deriblant flere pastorer, for å spre dem med hjelp av tåregassgranater og gummikuler, bare for at president Donald Trump skulle få marsjere bort til en kirke, for å bli fotografert med en Bibel lånt for anledningen. Sjeldent har vi vel sett et større misbruk av Den Hellige Skrift som da.

Det kaldblodige drapet på George Floyd viser til fulle at hvite amerikanere har et langt stykke vei å gå før fargede har like rettigheter i 'the land of the free and the land of the brave'. Med Donald Trump ved roret er USA blitt en enda mer splittet nasjon, og Trump har ikke akkurat bidratt til å dempe motsetningene. Det skal han ikke ha på seg.

Kristent samfunnsengasjement er mer enn Israel og abort. Guds hjerte banker for enkene og de foreldreløse, for de fremmede i blant oss, for de hjemløse, de fattige, de som behandles urettferdig, de funksjonshemmede. En politikk som ikke tar hensyn til disse er på kollisjonskurs med Guds ord, uansett hvor mange bilder man tar av seg selv med Bibelen i hånden. Da hjelper det heller ikke å ha hvite profeter rundt seg som profeterer som makthaveren vil. De gamle kongene i Israel hadde også hoffprofeter som talte som kongen ville.

Mer enn noen gang trenger vi Guds profeter som våger å si sannheten, tale makteliten midt imot, påtale uretten og komme mec et klart 'så sier Herren'.

Nei, jeg forsvarer ikke plyndingen og anarkiet, men jeg forstår mye av raseriet. Uretten har pågått lenge. Helt siden sorte ble solgt som slaver for å tjene de hvites privilegier, selv Det Hvite Hus, er bygget av slaver.

Urett møtes ikke med soldater, tåregassgranater og gummikuler, men med rettferdighet for de undertrykte, raushet overfor fattige, en ordentlig helsevesen, fred og forsoning.

Jeg ber om at Gud reiser opp en ny Dorothy Day.

Julia Esquivel - poet, profet og menneskerettighetsforkjemper, del 4

Her er fjerde og siste del av artikkelen om Julia Esquivel (bildet):

Å leve som flyktning i Sveits var slett ikke enkelt for Julia. Hun var langt borte fra sitt elskede folk, samtidig som hun smertelig var klar over det pågående folkemordet i hjemlandet Guatemala. Som med så mange andre flyktninger levde Julia med en sterk skyldfølelse og ensomhet. Hvorfor skulle hun være blant de som overlevde? Hun kunne våkne opp tidlig om morgenen med dårlig samvittighet og marerittene fulgte henne om natten. Det hendte hun våknet med blodflekker på nattkjolen. Marerittene førte til at hun klorte seg selv i smerte. Det hendte hun drømte om elver fulle av blod.

Julia Esquivel tok pennen fatt. Hun skrev hundrevis av dikt for å sette ord på smerten sin. To diktsamlinger har kommet ut på engelsk: "Threatend With resurrection" og "The Zertainty of Spring."

Disse diktsamlingene førte til at hun ble viden kjent som poet, profet men også som pastor. Hun skulle bety mye for guatemalere spredt rundt i mange ulike land. Diktene fortalte om et terrorisert folk, om lidelse men også om håp. Blant annet fikk hun en invitasjon til å tale ved generalforsamlingen til Kirkenes Verdensråd i Vancouver, British Columbia.

Julia Esquivel flyttet tilbake til Guatemala etter at borgerkrigen var over. Til sitt lille hus som var fullt av bøker og beskjedet pyntet. Her levde hun i stillhet og bønn, og herfra drev hun et aktivt menneskerettighetsarbeid til hun døde i fjor. Emilie Teresa Smith skriver så vakkert at hun så Julia sittende i hvilestolen sin og, sier Emilie: 'Jeg er ganske sikker på at hun lyttet til Gud.'

Og jeg er ganske sikker på at Gud lyttet til Julia.

Julia Esquivel - poet, profet og menneskerettighetsforkjemper, del 3

Guatemala er unik i Latin-Amerika. Majoriteten av befolkningen består av urbefolkningsgrupper fra 22 maya nasjoner og en urbefolkningsgruppe som ikke tilhører Maya-folket, Xinca-folket. Spanjolene som imvaderte Guatemala i 1524 var ute etter gull, men fant lite, og satset heller på jordbruk, og utnyttet og utarmet urbefolkningen på den måten.

I regionen El Quiche, hvor Emilie Teresa Smith bodde i flere år, er 70 prosent av barna kronisk underernærte. Det siste forsøket på å endre dette endte i en blodig borgerkrig som varte i 36 år. Den ble avsluttet offisielt i 1996. Den statlige hæren utryddet de svakeste, hele samfunn ble regelrett slaktet ned for fote. 600 lanssbyer ble jevnet med jorden, og mer enn 200.000 mennesker ble drept eller forsvant, og en million mennesker, mer enn en tiendedel av befolkningen flyktet fra landet eller ble internflyktninger.

Når krigen var over var problemene akkurat de samme. De som overlevde lever med djupe traumer. Guatemalere i dag lever i frykt, synliggjort i blodige gjengoppgjør, og vold knyttet til narkotika. Mange tar seg nordover i håp om å komme inn i USA. Barna deres dør i interneringsleire på grensen til Mexico.

På midten av 1970-tallet hadde volden i landet nådd et høydepunkt. Julia Esquivel ble utsatt for direkte angrep. Dødsskvadronene var i hælene på henne. Ved en anledning måtte hun flykte fra huset sitt barbeint om natten.

Overfor Emilie Teresa Smith beskrev hun dette som en 'profetisk erfaring', en slags 'hellig reaksjon på terroren'. Med død rundt seg på alle kanter, opplevde hun at engler fylte luften rundt henne. Hun klarte å flykte via hovedveiene langs kysten og klarte å nå frem til et hus tilhørende noen katolske prester i byen Santa Lucia Cotzumalguapa.

Ganske kort tid deretter måtte hun flykte igjen. To prester i Santa Lucia Cotzumalguapa ble myrdet rett etter at hun hadde flyktet. Esquivel klarte så å reise til Maya-samfunnet Tzutujil i Santiago Atitland. De kjente henne fra før, og de beskyttet henne og ba for henne. De ga henne mat, badet henne og sang for henne.

Etter at hun hadde kommet seg litt fra den dramatiske og traumatiske flukten, inisterte venner av henne at huin forlot Guatemala. Det var for farlig for henne å være der,

Julia Esquivel reiste til Sveits og levde i årene 1980 til 1987 i den økumeniske kommuniteten Grandchamp.

fortsettes

Julia Esquivel - poet, profet og menneskerettighetsforkjemper, del 2

Julia Esquivel (bildet)) var radikal som Jesus er. Med ungdommelig pasjon forventet hun bokstavelig talt at enker og foreldreløse skulle sørges for og de fattige bli behandlet med respekt. Hun trodde denne konkrete sannheten: Jesus Kristus skapte rom for alle ved bordet, idet han startet med alle de som var blitt avvist i verden. Hele tiden krasjet hun med med pyntelige kirkeelige institusjoner som ikke kroppsliggjorde det hun mente var verdier som representerte evangeliet: inkludering, rettferdighet, deling av godene.

Tidlig i sin ungdom bestemte Julia seg for å leve enslig. I 12 år arbeidet hun som lærer ved en høyskole i Guatemala City. Så, på 1960-tallet, begynte hun å besøke det statsdrevne Ciudad de Ninos, et interneringssenter for ungdom. Der, forteller hun, opplevde hun sin andre omvendelse:

'Disse ungdommene førte meg til evangeliet. De spurte meg ut om hvordan min tro egentlig så ut. Var det en tro som bare handlet om en personlig frelse?'

I denne fasen av livet begynte Julia Esquivel å stille viktige spørsmål ved samfunnet og ved troen.

'Måten et land behandler sine barn og ungdommer er et mål på hvor
humant eller inhumant et samfunn er.'

Disse glemte, misbrukte barna var et tegn på en stats absolutte lavmål, mente hun. Men i følge Julia hadde også kirken sviktet dem. Hun merket seg at kirkene - både katolske og protestantiske satt fast i en statisk ekklesiologi som favoriserte de priviligerte. De som hadde blitt født i velstand og makt handlet som om de eide kirkene.

På slutten av 1960-tallet ble Den romersk katolske kirken rystet av etterskjelvene etter det 2.Vatikankonsil. Det 2.Vatikankonsil var en samling over tre år i Roma kalt sammen av pave Johannes XXIII som radikalt endret hvordan Den katolske kirken så på verden. Kirken inviterte sitt lederskap og alle dets medlemmer til å gå ut på gatene og til landsbygda og engasjere seg djupt i livene til virkelige mennesker, særlig de fattige. Den andre årskonferansen for latin-amerikanske biskoper - en respons på det 2.Vatikankonsil, og som fant sted i Medellin, Colombia, i 1968 - førte kirken inn i et fornyet engasjement for sosial forandring, fra dets lederskap og helt ned på grasrotplan. Som et resultat av dette fikk vi den såkalte "frigjøringsteologien" - en forståelse av troen som setter kampen for de fattige og utnyttelsen av dem i sentrum.

På 1970-tallet grunnla den alltid økumeniske Julia Esquivel et tidsskrift, "Dialogo", samt et radioprogram. Både tidsskriftet og radioprogrammet var opptatt av sosial forandring. Teamet bak tidsskriftet skrev om det som skjedde i Guatemala, hvor århundre gamle strukturer av urett red de fattige som en mare.

fortsettes

Arven etter Finney, del 2

Et svært interessant trekk ved vekkelsene hvor Charles Finney var redskapet Gud brukte, var omsorgen for hele skaperverket. Her dreide seg ikke bare om å redde mennesker for evigheten, men ifølge Finney fører også omvendelsen til et liv som er til nytte for Guds forunderlige og fantastiske skaperverk.

I kjølvannet av disse vekkelsene ble det født frem alle slags veldedighets-foreninger ogbn radikale reformbevegelser. Disse var djupt engasjert i datidens samfunnsproblemer. 'Grunnen,' skriver Harry Månsus, 'til at Finney - i likhet med John Wesley - utløste vekkelser som førte til store endringer i samfunnet, er at de knyttet sammen evangelisten og profeten i en og samme person.'

Harry Månsus, selv evangelist og en profetisk røst i nabolandet Sverige, skriver videre:

'Både Finney selv og andre samtidige vekkelsesevangelister var klar over sammenhengen mellom evangeliet, Bergprekenen og Bibelens profeter. I likhet med Wesley gikk Finney til skarpe angrep på den største sosiale synden i datidens samfunn - slaveriet. Til tross for at mange kristne forsvarte systemet, og selv hadde slaver, brennemerket Finney slalveriet som åpenbar synd, og selv ville han ikke gi nattverden til kristne som hadde slaver.'

Men merkelig nok har dette vært fortiet.

Månsus skriver:

'Denne profetiske nøden for rettferdigheten i Finneys vekkelsesforkynnelse har arvtagene hans på 1900-tallet nesten fullstendig fortiet. Stillheten har vært så fullkommen, at vekjente evangelister i Norden, som har vært sterkt influert av Finney, ikke en gang har kjent til denne viktige siden. Litt eet litt gikk arvtagerne så langt at det ubegripelige blir mulig: Finneys sosiale forkynnelse blir tonet ned, de tydeligste sosiale innslagene i hans liitteratur, blir rensket bort - alt for å vokte et rent evangelium! Når vi ser hvordan Finney selv beskriver et av de største hindringene fo en åndelig vekkelse, blir vi klar over hvor sjokkerende dette er: Guds menighet engasjerer seg ikke i reformarbeid ute i samfunnet, men overlater det til andre.'

Det finnes kirkehistorikere som mener at Charles Finney og de hundrevis av evangelister han sendte ut, fulle av vekkelsens ild, representerte et av de mest toneangivende maktfaktorene i kampen mot slaveriet.