Blant russiske mennonitter og canadiske sosialister og kommunister

Så lenge jeg kan huske har jeg vært interessert i historie, historie generelt og kirkehistorie spesielt. Historietimene  var det jeg gledet meg mest til på skolen. Døperbevegelsens historie, reformasjonens tredje gren, fanget min interesse så mye allerede på 1970 tallet at jeg senere skrev bok om den: 'En tro verd å dø for'.

Nå har jeg kommet over en spennende artikkel som handler om de mennonittene som ble tvunget til å forlate det sørlige Russland, på grunn av bolsjevikrevolusjonen, til fordel for Canada og USA.

Hva kom det av at de drøyde med å flykte fra den blodige bolsjevikrevolusjonen? Svaret har noe å si oss om verdier i 2020. Titusenvis av mennonitter i Canada har besteforeldre og oldeforeldre som led seg gjennom bolsjevikrevolusjonen og to år med et blodig anarki og for mange av dem også terroren og drapene under Stalin-regimet på 1930-tallet.

Artikkelen jeg sikter til, skrevet av Jacob Penner, født i 1880 i Ekaterinoslav, er gjengitt i en almanakk, utgitt av 'Kristen familiekalender', på tysk i det sørlige Russland i 1908. Se det rosa bildet! Penner emmigrerte til Winnipeg i 1904, sammen med sine foreldre. Da var han 24 år gammel. Redaktøren for denne almanakken var den vel ansette Abraham Kröker, som også var redaktør for avisen 'Friedensstimme', som ble utgitt av mennomitter i det sørlige Russland. Jacob Penner var forøvrig oldebarnet til grunnleggeren av mennonite-kolonien i Choritza i Russland, Abraham Unger.

Blant det vi i dag kaller bibel-quiz og kristne fortellinger, finner vi altså artikkelen til Penner. Det er skrevet av en som har vært i Canada i fire år til lesere i det sørlige Russland. De er midt oppe i den blodige bolsjevikrevolusjonen, som skapte mye frykt og bekymringer, og hans oppfodring til sine venner der hjemme, er denne: 'Ikke reis! Bli værende!'

Ikke fordi han ikke unner sine medsøsken en bedre tilværelse. Det er motsatt! De vil ha det bedre i det sørlige Russland! Og han grunngir det med å sammenligne Russland med Canada og USA. Det er bedre å være i Russland. Penner peker på en rekke fordeler:

I Russland bor folk i landsbyer. De har nær sosial omgang. I Canada og særlig USA er gårdene svære og de ligger langt fra hverandre. Ensomheten kan bli stor. Materielt sett - det vil si økonomisk sett - er det bedre i Canada og USA. Man tjener mer penger, men de er travle. Har ikke mye tid for hverandre. Maskinene og utstyret til gårdsbrukene er bedre i USA og Canada enn i Russland, men det er dyrt å leie inn sessongarbeidere og de er nesten ikke å oppdrive. En bonde må derfor jobbe svært mye. Det krever sitt av familien. Og så er det så dyrt i USA og Canada, forferdelig dyrt. Det gjelder alle produkter, klær og alt annet man trenger. Og de som innbiller seg at de kan ta med seg mye penger fra Russland til Nord-Amerika, kan bare glemme det. Her er ikke rubelen verd noe. 'En rubel er verd bare 50 cents,' skriver han.

Men det verste av alt er dette: sammenslutninger av kapitalister. Da tenker han først og fremst på USA og skriver: 'Her har pengene all makt. Disse sammenslutningene er de som har mest penger, og de er som despoter og tyranner.'

Men det er også en annen ting han har merket seg: amerikanerne har en stygg uvane, som gir seg uttrykk i deres motto: 'Frels deg selv!' - eller sørg for å redde deg selv. Alt og alle som ikke kan sørge for seg selv, er dømt til å gå under.

Dette strider mot Penners kristne overbevisning. Han står for helt andre verdier. For ham gjelder prinsippene for Guds rike, slik vi ser Jesus underviser om i Bergprekenen.

Det hører med til historien at Jacob Penner stiftet to politiske partier: Social Democratic Party of Canada og The Communist Party of Canada. Han ble valgt inn i byrådet i Winnnipeg i 1933, en stilling han hadde helt frem til 1960. Det gjør ham til den kommunisten som har sittet lengst i noe byråd i Nord-Amerika noensinne. Noen vil kanskje synes at dette er litt merkverdig, en kristen kommunist? Da skal vi huske at også i Norge kom de fleste frikirkemedlemmer fra arbeiderklassen.

Billedtekst Artikkelen til Jacob Penner.

Billedtekst: Artikkel om Jacob Penner i Wikipedia.

'Ren sosialisme!'

'Ren sosialisme', sier de og har kjøpt hele Trump-narrativet, og avfeier med et pennestrøk kjerneverdier i forkynnelsen av Guds rike. Glemt er Jesu undervisning om den barmhjertige samaritan, glemt er Bibelens undervisning om Guds hjertelag for de fattige, for enker og foreldreløse og de fremmede i landet. Glemt er profetenes ramsalte dom - på Guds vegne - over de som gjør urett mot denne gruppen. 'Ren sosialisme,' skriver de med store bokstaver. 'Bland ikke Jesus inn i politikken,' fortsetter noen av de, 'hold deg til forkynnelsen av evangeliet. Det er det du kan. La politikerne ta seg av politikken!'

Men hvordan kan man forkynne evangeliet til tomme mager? William Booth, Frelsesarmeens grunnlegger, forstod at det var umulig. Evangeliet om Guds rike er jo nettopp de gode nyhetene til de fattige, de undertrykte, de som lider nød, de sultne, de fengslede, de hjemløse. Evangeliet handler ikke o å sikre seg himmelbiletten, og så kan vi behandle mennesker akkurat som vi vil og sørge for oss selv og våre egne. Kristen tro handler ikke om å sikre hvites privilegier i form av tradisjoner som har gått på bekostning av andre kulturer. Kristen nestekjærlighet handler om å sikre at alle får like godt helsestell som deg selv. Husk, du skal elske din neste som deg selv. Kristen tro handler ikke om å sette Norge - eller USA først - men å sette Jesus og vår neste først. Setter vi noe før dette, er det ren vranglære. Det betyr ikke at vi ikke elsker landet vårt, men at vi setter noe før det, nemlig lojaliteten til Guds rike, hvis rike vi er borgere av.

'Ren sosialisme', roper de og glemmer at Jesus var flyktning, fattig og holdt seg blant de marginaliserte i samfunnet,

Det er en gresk tankegang dette, at vi bare skal tenke på sjelen, og skille det materielle fra det hellige. Mennesket er skapt i Guds bilde, alle mennesker er det, uten unntak, og de er skapt med ånd, sjel og kropp, som ikke kan stykkes opp og deles og behandles hver for seg.

100 år siden den polsk-jødiske Rosa Luxemburg ble myrdet

15. januar 1919 er en skjebnedag i europeisk historie. Det er dagen da den polsk-jødiske revolusjonslederen Rosa Luxemburg (bildet) ble myrdet sammen med Karl Liebknecht. En av morderne var Leonardo Conti. Under 2.verdenskrig ble han general i det beryktede SS, og ledet 'aktiv-dødshjelp' programmet nazistene iverksatte mot funksjonshemmede.

Conti var ikke alene med å huse slike tanker. Mennene som henrettet Rosa Luxemburg og flere hundre andre såkalte 'samfunnsfiender' i januar 1919 skulle senere danne ryggraden i nazistiske bevegelsen. Otto Runge, en ung soldat, som slo den forsvarsløse kvinnen brutalt i hodet med kolben på geværet sitt, ble tilkjent økonomisk erstatning fra nazistene for den tiden han satt i fengsel for medvirkning på drapet på Rosa Luxemburg.

I dag er det ganske nøyaktig 100 år siden.

Det brutale drapet - Rosa Luxemburg ble mishandlet, skutt og kastet Landwehr-kanalen i Berlin - la veien åpen for både nazismen og stalinismen. For Luxemburg sto for en sosialisme med et menneskelig ansikt. Allerede i 1904 publiserte hun en krass artikkel av den toppstyrte partimodellen til Lenin. Hun avviste at revolusjonen kunne vedtas i noe partiprogram, og pekte på massene som som selve drivkraften til sosial forandring.

Dermed ble hun ikke særlig populær i det som skulle bli Samveldet av sosialistiske sovjetrepublikker. Hun ble et horn i siden på pampeveldet.

"Frihet er alltid frihet for de annerledes tenkende," sa Røde-Rosa.

Hundre år etter Rosa Luxemburgs død marsjerer høyreradikale krefter og nynazister i våre gater. Hatet blusser opp mange steder i mange europeiske land. De som tenner dette hatet er tilbake i nye former, men de representerer gammelt tankegods, deriblant antisemittismen.

Rosa Luxemburg, den polsk-jødiske kvinnen, sto for den sosialisme som er blitt kalt den tredje vei. Hun var ikke alene om disse tankene. Mange jødiske intellektuelle sto for det samme, og utgjorde en sterk kraft i den gryende sosialistiske  bevegelsen. Flere av disse skulle bli toneangivende i forbindelse med gjenopprettelsen av staten Israel.