Fremtidens kirke i Europa

Jeg tenker mye på dette: Vi må forberede oss på store rystelser, omveltninger og store endringer i tiden fremover! Fremtidens kirke i Europa vil bestå av små fellesskap eller konmmuniteter av troende, som gjerne møtes i hjemmene, med en overvekt av medlemmer fra ulike nasjonaliteter: de vil være flyktninger, asylsøkere, samfunnets marginaliserte og fattige. Det betyr at lederskapet i kirken endres. Paternalismens tid - det vil si det hvite formynderiets tid er over. Nå kommer mer enn halvparten av verdens kristne fra den sørlige halvkule. De vil være fattigere, yngre, politisk mer radikale, og sannsynligvis litt mer oppbrakte over den måten deres medkristne i Vesten forbruker denne planetens ressurser enn det vi er. Vi trenger å lære disse å kjenne! Vi trenger å lære å lese Bibelen med afrikanske, asiatiske og latinamerikanske øyne!  

                                                                                                                                  

I en tid preget en raske sceneskifter trenger i å se hvordan høstmarkene ser ut i dag og hvordan de ser ut i mørgen. Vi trenger å ta del i de globale, nasjonale og kirkesamfunnsmessigge endringene som finner sted og konfrontere oss selv med virkeligheten. 

Det gjelder blant annet to forhold: klimaendringene fører til store folkeforflytninger, og 800 millioner mennesker lever i absolutt fattigdom, under eksistens minimum. Konsekvensen av den realiteten møter oss snart. Det vil også den økende globale politiske destabiliseringen, med millioner av flyktninger. den økende flyktningestrømmen utfordrer kirken til økt innsats for barmhjertighetsarbeid og evangelisering. 

Selv om familien fortsatt har fkus i kristen sammenheng, må vi også få øynene våre åpmet for de mange enslige foreldrene som finnes i samfunnet. Og for enslige generelt, ikke minst de mange eldre enslige, for funksjonshemmede, de kronisk syke som ikke regnes med i fellesskapet.

Fornyelsen av kirken i Vesten vil komme, fra kristne som søker sammen for å leve ut troen i deres hverdagsliv, som ser verdien i det lille fellesskapet, ikke minst måltidsfellesskapet, tidebønnens gode rytme, søm søker tilbake til kirkens røtter, som rekker hånden ut til de lidende, som er opptatt av sosial rettferd for alle og som tar vare på den jorda vi alle bor på.

'Ren sosialisme!'

'Ren sosialisme', sier de og har kjøpt hele Trump-narrativet, og avfeier med et pennestrøk kjerneverdier i forkynnelsen av Guds rike. Glemt er Jesu undervisning om den barmhjertige samaritan, glemt er Bibelens undervisning om Guds hjertelag for de fattige, for enker og foreldreløse og de fremmede i landet. Glemt er profetenes ramsalte dom - på Guds vegne - over de som gjør urett mot denne gruppen. 'Ren sosialisme,' skriver de med store bokstaver. 'Bland ikke Jesus inn i politikken,' fortsetter noen av de, 'hold deg til forkynnelsen av evangeliet. Det er det du kan. La politikerne ta seg av politikken!'

Men hvordan kan man forkynne evangeliet til tomme mager? William Booth, Frelsesarmeens grunnlegger, forstod at det var umulig. Evangeliet om Guds rike er jo nettopp de gode nyhetene til de fattige, de undertrykte, de som lider nød, de sultne, de fengslede, de hjemløse. Evangeliet handler ikke o å sikre seg himmelbiletten, og så kan vi behandle mennesker akkurat som vi vil og sørge for oss selv og våre egne. Kristen tro handler ikke om å sikre hvites privilegier i form av tradisjoner som har gått på bekostning av andre kulturer. Kristen nestekjærlighet handler om å sikre at alle får like godt helsestell som deg selv. Husk, du skal elske din neste som deg selv. Kristen tro handler ikke om å sette Norge - eller USA først - men å sette Jesus og vår neste først. Setter vi noe før dette, er det ren vranglære. Det betyr ikke at vi ikke elsker landet vårt, men at vi setter noe før det, nemlig lojaliteten til Guds rike, hvis rike vi er borgere av.

'Ren sosialisme', roper de og glemmer at Jesus var flyktning, fattig og holdt seg blant de marginaliserte i samfunnet,

Det er en gresk tankegang dette, at vi bare skal tenke på sjelen, og skille det materielle fra det hellige. Mennesket er skapt i Guds bilde, alle mennesker er det, uten unntak, og de er skapt med ånd, sjel og kropp, som ikke kan stykkes opp og deles og behandles hver for seg.

Vekkelsesevangelisten Charles Finney og hans sosiale engasjement

Charles Finney var en av Amerikas mest markante vekkelsesevangelister, som ledet tusener til tro på Jesus. Det er vel kjent.

Det som kanskje ikke er så kjent er at Finney hadde et sterkt engasjement for de undertrykte, de fattige og marginaliserte i Amerika. Visste du for eksempel at han nektet slaveeiere å ta del i nattverden. At han insisterte på at både kvinner og fargede skulle få utdannelse, og at han mente at vekkelsen ble hindret når 'kirken hadde feil innstilling i spørsmål som gjaldt menneskelige rettigheter.'

Vi hadde trengt evangelister som Charles Finney i dag.

Måtte Gud reise opp en ny Dorothy Day

Som vi hadde trengt en ny Dorothy Day! En djerv og uredd kvinne som på Bergprekenens grunn taler det politiske maktapparatet midt i mot. Som våger å konfrontrere uretten, rasismen, religiøsiteten. Som er villig til å demonstrere i gatene, ta parti med de marginaliserte og undertrykte og bli arrestert.

Alt dette var Dorothy Day, kvinnen som var initiativtageren og den ledende kraften i Catholic-Worker bevegelsen, en gratsrotbevegelse for sosiale rettigheter for bostedsløse, fattige og undertrykte i USA.

Det var en helt surrealistisk opplevelse å sitte foran fjernsynet og bli vitne til at amerikansk politi og soldater settes inn mot fredelige demonstranter utenfor Det Hvite Hus, deriblant flere pastorer, for å spre dem med hjelp av tåregassgranater og gummikuler, bare for at president Donald Trump skulle få marsjere bort til en kirke, for å bli fotografert med en Bibel lånt for anledningen. Sjeldent har vi vel sett et større misbruk av Den Hellige Skrift som da.

Det kaldblodige drapet på George Floyd viser til fulle at hvite amerikanere har et langt stykke vei å gå før fargede har like rettigheter i 'the land of the free and the land of the brave'. Med Donald Trump ved roret er USA blitt en enda mer splittet nasjon, og Trump har ikke akkurat bidratt til å dempe motsetningene. Det skal han ikke ha på seg.

Kristent samfunnsengasjement er mer enn Israel og abort. Guds hjerte banker for enkene og de foreldreløse, for de fremmede i blant oss, for de hjemløse, de fattige, de som behandles urettferdig, de funksjonshemmede. En politikk som ikke tar hensyn til disse er på kollisjonskurs med Guds ord, uansett hvor mange bilder man tar av seg selv med Bibelen i hånden. Da hjelper det heller ikke å ha hvite profeter rundt seg som profeterer som makthaveren vil. De gamle kongene i Israel hadde også hoffprofeter som talte som kongen ville.

Mer enn noen gang trenger vi Guds profeter som våger å si sannheten, tale makteliten midt imot, påtale uretten og komme mec et klart 'så sier Herren'.

Nei, jeg forsvarer ikke plyndingen og anarkiet, men jeg forstår mye av raseriet. Uretten har pågått lenge. Helt siden sorte ble solgt som slaver for å tjene de hvites privilegier, selv Det Hvite Hus, er bygget av slaver.

Urett møtes ikke med soldater, tåregassgranater og gummikuler, men med rettferdighet for de undertrykte, raushet overfor fattige, en ordentlig helsevesen, fred og forsoning.

Jeg ber om at Gud reiser opp en ny Dorothy Day.

Julia Esquivel - poet, profet og menneskerettighetsforkjemper, del 3

Guatemala er unik i Latin-Amerika. Majoriteten av befolkningen består av urbefolkningsgrupper fra 22 maya nasjoner og en urbefolkningsgruppe som ikke tilhører Maya-folket, Xinca-folket. Spanjolene som imvaderte Guatemala i 1524 var ute etter gull, men fant lite, og satset heller på jordbruk, og utnyttet og utarmet urbefolkningen på den måten.

I regionen El Quiche, hvor Emilie Teresa Smith bodde i flere år, er 70 prosent av barna kronisk underernærte. Det siste forsøket på å endre dette endte i en blodig borgerkrig som varte i 36 år. Den ble avsluttet offisielt i 1996. Den statlige hæren utryddet de svakeste, hele samfunn ble regelrett slaktet ned for fote. 600 lanssbyer ble jevnet med jorden, og mer enn 200.000 mennesker ble drept eller forsvant, og en million mennesker, mer enn en tiendedel av befolkningen flyktet fra landet eller ble internflyktninger.

Når krigen var over var problemene akkurat de samme. De som overlevde lever med djupe traumer. Guatemalere i dag lever i frykt, synliggjort i blodige gjengoppgjør, og vold knyttet til narkotika. Mange tar seg nordover i håp om å komme inn i USA. Barna deres dør i interneringsleire på grensen til Mexico.

På midten av 1970-tallet hadde volden i landet nådd et høydepunkt. Julia Esquivel ble utsatt for direkte angrep. Dødsskvadronene var i hælene på henne. Ved en anledning måtte hun flykte fra huset sitt barbeint om natten.

Overfor Emilie Teresa Smith beskrev hun dette som en 'profetisk erfaring', en slags 'hellig reaksjon på terroren'. Med død rundt seg på alle kanter, opplevde hun at engler fylte luften rundt henne. Hun klarte å flykte via hovedveiene langs kysten og klarte å nå frem til et hus tilhørende noen katolske prester i byen Santa Lucia Cotzumalguapa.

Ganske kort tid deretter måtte hun flykte igjen. To prester i Santa Lucia Cotzumalguapa ble myrdet rett etter at hun hadde flyktet. Esquivel klarte så å reise til Maya-samfunnet Tzutujil i Santiago Atitland. De kjente henne fra før, og de beskyttet henne og ba for henne. De ga henne mat, badet henne og sang for henne.

Etter at hun hadde kommet seg litt fra den dramatiske og traumatiske flukten, inisterte venner av henne at huin forlot Guatemala. Det var for farlig for henne å være der,

Julia Esquivel reiste til Sveits og levde i årene 1980 til 1987 i den økumeniske kommuniteten Grandchamp.

fortsettes

Julia Esquivel - poet, profet og menneskerettighetsforkjemper, del 2

Julia Esquivel (bildet)) var radikal som Jesus er. Med ungdommelig pasjon forventet hun bokstavelig talt at enker og foreldreløse skulle sørges for og de fattige bli behandlet med respekt. Hun trodde denne konkrete sannheten: Jesus Kristus skapte rom for alle ved bordet, idet han startet med alle de som var blitt avvist i verden. Hele tiden krasjet hun med med pyntelige kirkeelige institusjoner som ikke kroppsliggjorde det hun mente var verdier som representerte evangeliet: inkludering, rettferdighet, deling av godene.

Tidlig i sin ungdom bestemte Julia seg for å leve enslig. I 12 år arbeidet hun som lærer ved en høyskole i Guatemala City. Så, på 1960-tallet, begynte hun å besøke det statsdrevne Ciudad de Ninos, et interneringssenter for ungdom. Der, forteller hun, opplevde hun sin andre omvendelse:

'Disse ungdommene førte meg til evangeliet. De spurte meg ut om hvordan min tro egentlig så ut. Var det en tro som bare handlet om en personlig frelse?'

I denne fasen av livet begynte Julia Esquivel å stille viktige spørsmål ved samfunnet og ved troen.

'Måten et land behandler sine barn og ungdommer er et mål på hvor
humant eller inhumant et samfunn er.'

Disse glemte, misbrukte barna var et tegn på en stats absolutte lavmål, mente hun. Men i følge Julia hadde også kirken sviktet dem. Hun merket seg at kirkene - både katolske og protestantiske satt fast i en statisk ekklesiologi som favoriserte de priviligerte. De som hadde blitt født i velstand og makt handlet som om de eide kirkene.

På slutten av 1960-tallet ble Den romersk katolske kirken rystet av etterskjelvene etter det 2.Vatikankonsil. Det 2.Vatikankonsil var en samling over tre år i Roma kalt sammen av pave Johannes XXIII som radikalt endret hvordan Den katolske kirken så på verden. Kirken inviterte sitt lederskap og alle dets medlemmer til å gå ut på gatene og til landsbygda og engasjere seg djupt i livene til virkelige mennesker, særlig de fattige. Den andre årskonferansen for latin-amerikanske biskoper - en respons på det 2.Vatikankonsil, og som fant sted i Medellin, Colombia, i 1968 - førte kirken inn i et fornyet engasjement for sosial forandring, fra dets lederskap og helt ned på grasrotplan. Som et resultat av dette fikk vi den såkalte "frigjøringsteologien" - en forståelse av troen som setter kampen for de fattige og utnyttelsen av dem i sentrum.

På 1970-tallet grunnla den alltid økumeniske Julia Esquivel et tidsskrift, "Dialogo", samt et radioprogram. Både tidsskriftet og radioprogrammet var opptatt av sosial forandring. Teamet bak tidsskriftet skrev om det som skjedde i Guatemala, hvor århundre gamle strukturer av urett red de fattige som en mare.

fortsettes

Arven etter Finney, del 2

Et svært interessant trekk ved vekkelsene hvor Charles Finney var redskapet Gud brukte, var omsorgen for hele skaperverket. Her dreide seg ikke bare om å redde mennesker for evigheten, men ifølge Finney fører også omvendelsen til et liv som er til nytte for Guds forunderlige og fantastiske skaperverk.

I kjølvannet av disse vekkelsene ble det født frem alle slags veldedighets-foreninger ogbn radikale reformbevegelser. Disse var djupt engasjert i datidens samfunnsproblemer. 'Grunnen,' skriver Harry Månsus, 'til at Finney - i likhet med John Wesley - utløste vekkelser som førte til store endringer i samfunnet, er at de knyttet sammen evangelisten og profeten i en og samme person.'

Harry Månsus, selv evangelist og en profetisk røst i nabolandet Sverige, skriver videre:

'Både Finney selv og andre samtidige vekkelsesevangelister var klar over sammenhengen mellom evangeliet, Bergprekenen og Bibelens profeter. I likhet med Wesley gikk Finney til skarpe angrep på den største sosiale synden i datidens samfunn - slaveriet. Til tross for at mange kristne forsvarte systemet, og selv hadde slaver, brennemerket Finney slalveriet som åpenbar synd, og selv ville han ikke gi nattverden til kristne som hadde slaver.'

Men merkelig nok har dette vært fortiet.

Månsus skriver:

'Denne profetiske nøden for rettferdigheten i Finneys vekkelsesforkynnelse har arvtagene hans på 1900-tallet nesten fullstendig fortiet. Stillheten har vært så fullkommen, at vekjente evangelister i Norden, som har vært sterkt influert av Finney, ikke en gang har kjent til denne viktige siden. Litt eet litt gikk arvtagerne så langt at det ubegripelige blir mulig: Finneys sosiale forkynnelse blir tonet ned, de tydeligste sosiale innslagene i hans liitteratur, blir rensket bort - alt for å vokte et rent evangelium! Når vi ser hvordan Finney selv beskriver et av de største hindringene fo en åndelig vekkelse, blir vi klar over hvor sjokkerende dette er: Guds menighet engasjerer seg ikke i reformarbeid ute i samfunnet, men overlater det til andre.'

Det finnes kirkehistorikere som mener at Charles Finney og de hundrevis av evangelister han sendte ut, fulle av vekkelsens ild, representerte et av de mest toneangivende maktfaktorene i kampen mot slaveriet.

Drømmen drømmes fortsatt

I går var det ganske nøyaktig 55 år siden baptistpastoren Martin Luther King jr holdt sin berømte tale: I have a dream.

Fortsatt er innholdet brennende aktuelt i et Amerika mer splittet enn på lenge. I går lyttet jeg til Trey Gowdy, republikaner og av yrke aktor, som talte i Second Baptist Church i Woodway, Texas. Trey Gowdy er også kongressmedlem og representerer South Carolina.

I sin tale forteller han om sin nærmeste venn - i farten husker jeg ikke navnet - som også er medlem av kongressen. Gowdy forteller at han er litt for glad i å kjøre for fort, men han blir aldri tatt av politiet. Hans venn derimot, som er svart, blir stadig stoppet av politiet, selv om han ikke har kjørt for fort. Gowdy blir heller ikke stanset av vaktene når han skal inn i offentlige bygg, eller for den saks skyld, kongressen. Men det gjør hans venn. Og selv om vennen går med identitetskort, og Gowdy ikke gjør det, så er det hans venn som blir stanset. Fordi han er svart.

Det gjør inntrykk å høre dette. Fortsatt finnes det raseskille i USA - 55 år etter at Martin Luther King holdt sin tale, og tok til gatene.

Men det er håp. I dag blåses det liv i Martin Luther Kings drøm. En bevegelse - ikke minst av unge kristne - reiser seg og plukker opp kampen for borgerrettigheter fra 1968 - i Poor People's Campaign. De har markert seg flere steder i USA i år, og kommer til å sette dagsorden i lang tid fremover. De gir stemme til de stemmeløse - de uten bolig, uten jobb, de fattige og de undertrykte. De løfter frem Shalom-begrepet i Bibelen, fred og rettferd.

Jeg er glad og stolt for å tilhøre en kirkelig tradisjon som helt siden starten har kjempet kampen for fred og likhet, likeverd og rettferd. I borgerrettighetsbevegelsen i USA har baptister stilt helt i frontlinjene. Og gjør det fremdeles.

For det trengs. Ikke bare i USA. Også i Norge blir de rikere rikere, og de fattige fattigere. Klasseforskjellene er store begge steder. Som kristen kan en ikke sitte stille å se på det.

Det å elske sin neste er ikke noe kirken gjør på fritiden. Det er navet i hele bevegelsen!

Her er talen til Gowdy:

https://www.youtube.com/watch?v=iPgmCANKbKk&feature=youtu.be

John McArthur kaller sosial rettferd for vranglære

Av og til blir man bare trist og lei. Det blir jeg når jeg leser det siste utspillet fra den kjente amerikanske pastoren og bibellæreren, John MacArthur (bildet).

La meg skynde meg å si at jeg i mange år har hatt stor glede av å lese hans bibelkommentarer til mange av bøkene i Bibelen. MacArthur er kjent for sin solide bibelundervisning, men jeg har aldri klart å dele hans synspunkter med hensyn til Den Hellige Ånds gjerning i hvor tid. John MacArthur hører med til de som mener at flere av nådegavenes tid er forbi. Men jeg lar det ligge nå. For hans siste utspill handler om det vi kaller "det sosiale evangeliet", som handler om rettferdighet for de fattige og undertrykte. De siste årene har vi sett et større bevissthet om samfunnets marginaliserte, menneskene som få bryr seg om, særlig blant unge kristne. De ønsker å utgjøre en forskjell og gi stemme til de stemmeløse. Disse ungdommene snakker om sosial rettferdighet, og peker på at profetene i Det gamle testamente tok et oppgjør med makteliten når det gjaldt behandlingen av de fattige og undertrykte. Også den nytestamentlige menigheten var sterkt sosialt engasjert.

Men John MacArthur, som er en toneangivende mann i visse kretser, mener at et sosialt evangelium er vranglære, og en farlig sådan! Ja, han mener dette er "mest subtile og farlige av alle falske doktriner". Han er ikke snau!

På sin blogg skriver MacArthur: "Det er min overbevisning at mye av retorikken vedrørende disse tingene utgjør en mer nært forestående trussel til evangeliets klarhet og sentralitet enn noen annen av de nylige kontroversene som evangelikale er engasjert i."

Hvordan definerer så John MacArthur sosial rettferdighet?

Med det mener han "politiske ideer, kritisk blikk på rasespørsmål, fordeling av velstand og annen radikal og sosialistisk politikk..."

Men en så oppegående mann med en slik bibelkunnskap, mener han da at spørsmålene om sosial rettferdighet er noe sekundært til evangeliet? Handler evangeliet bare om frelse fra en evig fortapelse? Glemmer han at Jesus kom med gode nyheter til de fattige, og at evangeliet egentlig er de gode nyhetene om Guds rike? Har han glemt Jesu lignelse i Matt 25 om Jesus som var fattig, naken, i fengsel? Har han glemt Jesu ord om vår neste? Er det å elske sin neste noe kirken bare gjør på fritiden?

Heldigvis er det noen som tar til motmæle. Som teologer og kirkeledere som James Emery White, pastor for Mecklenburg Community Church, Tim Keller, pastor for Redeemer Presbyterian Church i New York og forkynneren Francis Chan. Sistnevnte stiller spørsmålstegn ved om man virkelig har hørt og forstått evangeliet om man svikter når det gjelder å hjelpe de fattige eller arbeide for sosial rettferd?

Jeg er enig med Francis Chan.

Legenden Peter Seeger besøkte Bruderhof

Folkemusikklegenden og fredsaktivisten Peter Seeger (bildet) besøkte nylig våre venner i den anabaptistiske kommuniteten Bruderhof.

Den nå 93 år gamle Seeger besøkte kommuniteten Mount Community i Esopus i New York, for å feire sammen med Bruderhof at de nå har etablert en ny kommunitet der. I mer enn 50 år har Peter Seeger pleiet vennskap med våre anabaptistiske venner. Han har delt deres sterke engasjement for sosial rettferd og deres glede over sang og musikk.

Høydepunktet for feiringen av den nye kommuniteten var en sangkveld hvor omlag 300 personer deltok. Peter Seeger småpratet innimellom sangene han fikk med seg forsamlingen på å synge. Det var kjente sanger fra borgerrettighetstiden i USA. Peter Seeger var nemlig en nær og god venn med Martin Luther King jr. Og folk sang med i: 'We shall overcome', 'She'll Be Coming Round the Mountain', til utfordrende aktivistsanger som 'Take It From Dr.King'.

Peter Seeger fortalte også gripende fra hans erfaringer med den berømte Montgomery marsjen, og han utfordret ungdommene som var til stede under konserten om å bli med i den ikke-voldelige kanpen for sosial rettferd gjennom å synge.

Seegers kone, Toshi, var ikke i stand til å delta på grunn av sviktende helse. Men Seeger tok med stor takknemlighet imot en stor kurv med hjemmelagede produkter fra Bruderhof-kommuniteten, inkludert hans favoritt: Hjemmelaget lønne-sirup. Gaven ble gitt for at de to snart feirer 70 års bryllupsdag!

Peter Seeger hadde tatt med seg sin nå så berømte banjo, og sang også sin nyeste sang: 'God's Counting on Me, God's Counting on You'.

Her finnes en link så du kan se utdrag fra konserten. Den ble holdt i kommunitetens nye kirke, som er en del av et klosteranlegg som de har kjøpt fra den romersk-katolske kirke:

http://www.youtube.com/watch?feature=player_embedded&v=lY2TgSCF8KM