Julia Esquivel - poet, profet og menneskerettighetsforkjemper, del 3

Guatemala er unik i Latin-Amerika. Majoriteten av befolkningen består av urbefolkningsgrupper fra 22 maya nasjoner og en urbefolkningsgruppe som ikke tilhører Maya-folket, Xinca-folket. Spanjolene som imvaderte Guatemala i 1524 var ute etter gull, men fant lite, og satset heller på jordbruk, og utnyttet og utarmet urbefolkningen på den måten.

I regionen El Quiche, hvor Emilie Teresa Smith bodde i flere år, er 70 prosent av barna kronisk underernærte. Det siste forsøket på å endre dette endte i en blodig borgerkrig som varte i 36 år. Den ble avsluttet offisielt i 1996. Den statlige hæren utryddet de svakeste, hele samfunn ble regelrett slaktet ned for fote. 600 lanssbyer ble jevnet med jorden, og mer enn 200.000 mennesker ble drept eller forsvant, og en million mennesker, mer enn en tiendedel av befolkningen flyktet fra landet eller ble internflyktninger.

Når krigen var over var problemene akkurat de samme. De som overlevde lever med djupe traumer. Guatemalere i dag lever i frykt, synliggjort i blodige gjengoppgjør, og vold knyttet til narkotika. Mange tar seg nordover i håp om å komme inn i USA. Barna deres dør i interneringsleire på grensen til Mexico.

På midten av 1970-tallet hadde volden i landet nådd et høydepunkt. Julia Esquivel ble utsatt for direkte angrep. Dødsskvadronene var i hælene på henne. Ved en anledning måtte hun flykte fra huset sitt barbeint om natten.

Overfor Emilie Teresa Smith beskrev hun dette som en 'profetisk erfaring', en slags 'hellig reaksjon på terroren'. Med død rundt seg på alle kanter, opplevde hun at engler fylte luften rundt henne. Hun klarte å flykte via hovedveiene langs kysten og klarte å nå frem til et hus tilhørende noen katolske prester i byen Santa Lucia Cotzumalguapa.

Ganske kort tid deretter måtte hun flykte igjen. To prester i Santa Lucia Cotzumalguapa ble myrdet rett etter at hun hadde flyktet. Esquivel klarte så å reise til Maya-samfunnet Tzutujil i Santiago Atitland. De kjente henne fra før, og de beskyttet henne og ba for henne. De ga henne mat, badet henne og sang for henne.

Etter at hun hadde kommet seg litt fra den dramatiske og traumatiske flukten, inisterte venner av henne at huin forlot Guatemala. Det var for farlig for henne å være der,

Julia Esquivel reiste til Sveits og levde i årene 1980 til 1987 i den økumeniske kommuniteten Grandchamp.

fortsettes

Maria - politisk radikal karismatiker, del 3

'Salige er de ydmyke,' sier Jesus 'de skal arve jorden'. Det er et ord som passer veldig godt på vår Herres mor. Hun var ydmyk. Eller 'saktmodig', som den reviderte utgaven av Bibelen fra 1930 oversetter det med. Det greske ordet som her oversettes med 'ydmyk' eller saktmodig, kan også oversettes med 'nedbøyd' eller 'mild'. Med andre ord: en person som ikke stikker seg frem, eller som vil ha andres oppmerksomhet, men som gjennom ditt milde vesen er til behag for sine omgivelser.

Når vi leser de stedene i evangeliene hvor hun omtales, er det aldri med noe fokus på henne. Hun peker alltid på Jesus.

Når hun så skal beskrive seg selv i 'Magnificat', 'Marias lovang', så er det med ordet 'ringhet', slik Norsk Bibel 88/97 oversetter Luk 1,48. Bibelselskapet oversetter det slik: 'For han har sett til sin tjenestekvinne i hennews fattigdom'.

Maria tar med andre ord den den bakerste, den laveste plassen. Slik det sømmer seg for en tjener. Hva kan vi lære av det?

Fra denne posisjonen har hun en enorm påvirkningskraft. Hennes milde vesen gjør noe med de som møter henne. Dette er ikke et brautende vesen som krever sin plass, eller som stor plass i en samtale. Dette er en person som lytter. Som lever med i andres fortellinger.

Og Maria forteller den viktigste av alle fortellinger - den om Sønnen, Frelseren.

Med ord, men vel så mye gjennom sitt liv.

For dette har vi grunn til å 'prise henne salig.'

Hun er tross alt vår Herres mor. I ni måneder bar hun Gud under kjolelivet. Et helt ordinært menneske. Ei ung tenåringsjente.

Likevel ikke. Maria er tross alt kvinnen som fødte Gud Ordet. Hun følger Ham gjennom livet. Hun er ved korset. Hun er medc da kirken grunnlegges. Men det viktigste  av alt: hun var den første som forstod hvem hun ble mor til.

Likevel opphøyer hun ikke seg selv.

Det eneste hun sier er at alle slekter som kommer, som forstår hvem hun var mor til, ville prise henne salig. Si hun var velsignet. Hadde Guds favør. Det vil alle gjøre som forstår hvem hun var. Det var nok litt spesielt for de fleste når Maria kom på besøk eller var i nærheten.

fortsettes

Tre ting du kanskje ikke visste om Lewi Pethrus

I dag er det på dagen 45 år siden Lewi Pethrus døde. Han vokste opp et fattig arbeiderhjem i Vargö i Västergötland, med enkle vaner og enkel kost, og ble sammen med Thomas Barratt, pinsevekkelsens apostler i Norden.

På denne hans minnedag vil jeg gjerne trekke frem tre ting, som du kanskje ikke visste om ham:                                                                 

Det ene er at han mot slutten av sitt liv ble stadig mer økumenisk. Han skrev:

'Selv har jeg aldri vært spesielt begeistret for å være pinsevenn. Jeg har alltid sagt at jeg er kristen. Det er for lite å innskrenke seg til å være kristen etter den malen som pinsebevegelsen har trukket opp.'

Det andre er at pinsevekkelsen ble født blant de fattige og dem som falt utenfor, og engasjementet for de marginaliserte preget Lewi Pethrus hele livet. Hans personlige innsats blant arbeidsløse menn i Stockholm på 1920-tallet fikk et slikt omfang at menighetsmedlemmer begynte å klage over at de fikk lopper etter at de fattige hadde vært på besøk.

Det tredje var at Pethrus elsket stillheten. Den bar han alltid med seg.

Måtte Gud reise opp flere menn som Lewi Pethrus!

Søken etter en by, del 4

Her er fjerde del av artikkelen til Charles E. Moore (bildet). Den første delen ble publisert lørdag 11. februar, andre mandag 13. februar og tredje del torsdag 16.februar:

Betyr det at vi dropper ut av samfunnet og lar verden gå til grunne om vi velger et slikt liv? Når Thomas Merton ble en Trappist-munk, ble han kritisert for å hengi seg til en livsstil som virket likegyldig til denne verdens problemer. Han svarte rett på sak, selv om det ble avvist av de fleste:

"Når jeg avla mitt klosterløfte sa jeg samtidig nei til alle konsentrasjonsleire, luftangrepene, de iscenesatte politiske prøvelsene, de juridiske drapene, de rasistiske overgrepene, de økonomiske tyranniene, og hele det samfunnsøkonomiske apparatet som synes rettet mot en global ødeleggelse på tross av alle sine rettferdige ord i favør av fredens sak. Min monastiske stillhet er en protest mot løgnene til politikerne, propagandistene og agitatorene, og når jeg snakker er det for å benekte at min tro og min kirke noen gang kan seriøst være på linje med disse urettferdighets ødeleggende krefter."

Et liv levd sammen med andre trenger ikke å være en flukt bort fra verden; det er noe vi gjør på grunn av verden. Vi skal alltid føle et generelt ansvar for andres velferd, men kirken tjener samfunnet best når den kroppsliggjør den type samfunn hvor Gud regjerer. Først da har vi noe særegent og livgivende å si.

Ironisk nok, de som i Kristi navn argumenterer for rettferdig fordeling ved å presse Kongressen til å vedta lover som lettere kan forvalte deres skattepenger, klarer vanligvis ikke øve rettferdighet mot radikal felles økonomi, det som dreier seg om et helt naturlig disippelliv.

Faktisk, mye av det som kalles for kristen politisk aktivitet, enten det er til høyre eller venstre, stammer fra en vrangforestilling om hva det vil si å være menighet. Som Hauerwas og Willinon argumenterer i boken "Resident Aliens", så lurer vi oss selv når vi strever gjennom makt og partipolitikk for å gjøre kulturen for øvrig litt mindre rasistisk, litt mindre promiskuøs, litt mindre voldelig, litt mindre uvennlig når vi selv ikke driver med disse tingene. Det vi så lett glemmer, er at kirken, som er Kristi kropp, skal se ut som Jesus.

Hvis vårt liv i Kristus blir sekundært for å bli mer "effektiv" når det gjelder å påvirke samfunnet, er vi, for å bruke et bilde hentet fra Yoder, som en musiker som forlater scenen for å jobbe som dørvakt i konsertsalen.

Å erklære at Jesus er Herre er samtidig å si at det viktigste verk Gud gjør i historien ikke handler om å arbeide innenfor den eldgamle sfære - makt og prestisje - men i og gjennom de som ydmykt favner korsets sentrale vei i deres liv. Snarere enn å utøve makt og rikdom som instrumenter for tvang og press, skal vi vise hvordan det er når Gud er på tronen.

(fortsettes)

Søken etter en by, del 3

Her er tredje del av artikkelen til Charles E. Moore. Den første delen ble artikkelen ble publisert lørdag 11. februar, del to mandag 13. februar:

Når det kommer til arbeid, så står ingen over de andre - i det minste, ikke så lenge vi praktiserer det vi preker. Alle typer ferdigheter er verdsatt, og ingen får mer på grunn av sin posisjon, ferdigheter eller kompetanse. Faktisk får alle av oss betalt det samme: ingenting! Vi deler alt felles, legger hele vår inntekt i samme pott, slik at Jesu kjærlighet kan flyte uhindret, uten misunnelse eller økonomisk ulikhet.

Vårt løfte er å tjene hverandre i kjærlighet. Så i stedet for å bruke press eller manipulering når en kollektiv avgjørelse skal tas, ønsker vi å vente tålmodig fremfor Gud inntil det er en hjertefølt enhet mellom oss. Vi lover å ta opp konflikter direkte med de det gjelder, får vi problemer får vi hjelp. Viktigere enn å ha rett er det å kunne glede seg over hverandre. Vi verdsetter hverandre for hvem vi er, som brødre og søstre hvis relasjoner ikke er hierarkiske men heller gir rom for at hver og en er verdsatt og nødvendige. Her har min kone og jeg funnet en helt annen måte å leve på sammen.

Dette høres kanskje for godt ut til å være sant. Noen ganger er det det - spesielt når våre menneskelige feiltrinn fører til situasjoner er pinlige, tragiske eller morsomme. Og likevel, hvis Jesus er i sentrum av våre liv, kan vi gjenkjenne våre feil, se hverandre i øynene, be om og gi hverandre, plukke opp bitene og starte på nytt - igjen og igjen. Det er å drive politikk på Jesu måte.

Mens et slikt liv virkelig er tilfredsstillende, er det langt fra idyllisk. Det krever en vilje til bevisst å bryte med etablerte mønstre av makt og fordeler. Det krever en endring av hvor vi har vår troskap, et liv som leves sammen med andre og hvor Guds sak har prioritet over våre personlige ønsker.

(fortsettes)

Billedtekst: Medlemmer i en av de mange Bruderhof-kommunitetene.

Søken etter en by, del 2

Her er andre del av artikkelen til Charles E. Moore. Første del ble publisert lørdag 11.februar. Jeg håper riktig mange tar seg tid til å lese denne artikkelserien:

Jesus var mer enn politisk; han var radikal. Ved å nekte å engasjere seg i direkte motstand, unngikk han partipolitikken helt og holdent. Han avviste midler og metoder som var bevisst kalkulert for å manipulere offentlige anliggender, selv om det hadde noble motiver. I stedet for å true med loven, inviterte han folk til å følge det gode helt frivillig. Jesus tilbød sine etterfølgere en ny form for sosial tilværelse der det felles gode fikk prioritet. Han kom med en ny type politikk - Kristi kropp - der det gode for alle og til det beste for hver og en løp sammen til et liv i enhet og fellesskap.

De første kapitlene i Apostlenes gjerninger beskriver et slikt liv. Pinsens mirakel (Apg 2) er ikke først og fremst dette at folk talte i tunger, men i stedet at hierarkier og grupperinger ble overvunnet. Jesu første etterfølgere delte og hadde alt felles, og var av ett hjerte, sjel og sinn. Deres liv var det beste bevis på at maktene og myndighetene som deler menneskeheten faktisk hadde blitt beseiret på korset.

Ordene til Yoder gledet meg. Men de førte også til at jeg skammet meg. Hvor var de som forlot politikken for å leve ut den rettferd som Guds rike representerer? Utallige kirker gjorde gode gjerninger, men deres 'sosiale handlinger' strakk seg ikke lenger. Ugifte mødre, som søkte hjelp på grunn av uønsket graviditet, ble senere overlatt til seg selv. Arbeidsledige kristne var fremdeles mer avhengig av hjelp fra det offentlige enn den de fikk i menigheten. De eldre ble fortsatt stuet bort på et aldershjem, selv om de forpliktet seg på å ha fokus på familien. Skilsmissefrekvensen var fortsatt stor - og er det fremdeles - som hvor som helst ellers. Og når det kom til konflikter eller uenigheter - trivdes fremdeles og kjempet fremdeles grupperinger mot hverandre, på nøyaktig samme måte som i verden. En dag ble dørene til vår kirke bokstavelig talt stengt på grunn av manglende evne til å overholde vår menighets nye regler når det gjaldt kvinner i lederskap.

Jeg visste ikke hvor jeg skulle vende meg. Hvis det vi leser i Det nye testamente er sant, hvis det å følge Jesus betyr å adoptere en tydelig sosial etikk mot andre, så måtte det skje noe. Jeg ønsket å være del av et fellesskap hvor Jesus var fri til å være Herre over alle deler av tilværelsen.

Min kone og jeg gjorde en drastisk endring og sluttet oss til Bruderhof, en menighet hvor vi legger vekt på et felles liv hvor vi deler alt, en "ambassade for Guds rike", hvor vi ønsker å underordne vårt arbeid, gudstjenesteliv, mat, bolig og utdanning, Kristi herrevelde. Det er unødvendig å si det, men vi er ingen fullkommen gruppe, men her har vi funnet et fellesskap av familier og enslige, høyt utdannede mennesker og folk som har falt ut av skolen, mennesker i alle aldre og nasjonaliteter - alle fast bestemt på å sette sin tro ut i praksis i enhet.

Livet i Bruderhof har sine karakteristiske trekk, men det er ikke upolitisk. Det har sin egen politiske kropp. Enslige mødre, og deres barn, blir for eksempel ikke overlatt til seg selv. De blir koblet sammen med andre familier, og får den samme støtten som alle andre. De eldre er tilsvarende høyt verdsatt av familiemedlemmer og andre omsorgspersoner i fellesskapet vårt. De bidrar til fellesskapet, med det de kan, både timelig og åndelig. For eksempel tilbringer de tid sammen med barna og ungdommene i fellesskapet, og de yngre kommer til dem for å få gode råd med barneoppdragelsen. Kort sagt: de føler at noen har behov for dem.

(fortsettes)

Søken etter en by, del 1

Hva gjør vi egentlig med Det nye testamentes undervisning om den kristne forsamlingen i en tid hvor troen er blitt så individualistisk som vår? Kan troen egentlig leves ut uten i et nært kristent fellesskap?

Bloggens lesere har ved flere anledninger stiftet bekjentskap med professoren, forfatteren og med-redaktøren for The Plough Publishing Company, Charles E. Moore. Han tilhører The Mount Community, grunnlagt i 2012 i Esopus, New York. Her er nok en og interessant artikkel av Charles E. Moore som jeg har oversatt til norsk:

Menigheten, lærer Skriften, er hvor Guds politikk blir en realitet: det er en by som styres av Bergprekenen. Men eksisterer virkelig et slikt sted?

Ved begynnelsen av min kristne reise, ble jeg opplært i å holde politikk og religion adskilt. Jesus kom for å frelse syndere, ikke samfunnet. Vårt rike er i himmelen, ikke her på jorden. Det er sjelen som teller, ikke kroppen. Det som teller er ens evige skjebne, ikke sosial forbedring.

Denne holdningen kan være attraktiv, men de gode nyhetene er gode fordi de inneholder et løfte ikke bare for det neste liv (som det gjør), men også for dette livet og hvordan vi lever det nå. Tross alt, Jesus helbredet kropper like mye som tilgav synder og Han delte hverdagene med sine tilhengere - spiste og drakk og reiste sammen med dem - like mye som Han ba alene i ødemarken. Han annonserte Guds rikes politikk, noe som gjorde slutt på politikk som noe ordinært: gode nyheter for de fattige som befant seg på bunnen, dårlige nyheter for makteliten på toppen (Luk 6,20-26)

Presidentkampanjen i 2016 har gjort to ting smertelig klart: kristne er ikke enige om hvordan de skal anvende evangeliet i politiske saker, og når kristne ledere involverer seg i partipolitikk, blir konsekvensene neppe godartede. Kompromiss er uunngåelig, og politiske intriger er alltid nærværende. Så hvordan i all vide verden gjør vi politikk kristelig?

Når Ron Sider dukket opp sin banebrytende bok: "Rich Christians in an Age of Hunger" (Rike kristne i sultens tidsalder) i 1979 tente den et kall til sosialt engasjement som hadde en fantastisk effekt på den evangeliske verden. I min ungdom la man vekt på den personlige frelsen og utelukket alt annet. I dag er hans ideer blitt vanlige. Troende fra hele det teologiske spekteret søker å sette en stopper for sex-trafficking, verdens sult, hjemløshet, miljøødeleggelser, fengselsindustrielle kompleks, dødsstraff, og en hel haug med andre onder. De har marsjert, skrevet under opprop, argumentert, organisert, og gjort fredelig motstand for å gjøre samfunnet mer rettferdig og mer gudfryktig. I prosessen har de også gjort førstehånds erfaringer med politikken og erfart hvor rotete og hjerteskjærende den kan være.

Som ung professor ved et teologisk seminar forpliktet til stoppe både abort og fattigdom, ble jeg ikke bare slitt mellom konkurrerende krav til høyre og venstre, men også forferdet over å se hvordan politisk makt kan ødelegge selv de beste intensjoner.

En dag deltok jeg i en liten samling bestående av aktivister som hadde invitert John Howard Yoder til å tale. Vi pepret ham med spørsmål: Hva betyr det å være et vitne om Kristi rike? Hvilken rolle spiller staten i Guds plan? Hva er vårt politiske ansvar? Hva betyr det å få til en sosial endring med ikke-voldelige midler?

Yoder lyttet tålmodig, så sa han noe jeg aldri har glemt:

"Kirken har ingen politikk, den er politikk!"

Ordene til Yoder sjokkerte meg så mye at jeg måtte lese Det nye testamente på nytt. Og der var det! Jesus var ikke bare mot vold, urettferdighet og umoral - Han satte også mennesker fri fra disse tingene. Han var ikke bare mot rikdom ervervet på en dårlig og uforholdsmessig måte. Han var mot selve Mammon. Han kom ikke for å strø Guds rikes verdier ut over samfunnet. Nei, Hans er et samfunn der Guds rike er brutt ut (Luk 11,20 og 17,21) og der en splitter ny orden er dukket opp (1.Pet 2,9-12).

Jesus, lærte Yoder meg, visste utmerket godt hvordan denne verden opererte, og det er derfor Han ikke direkte konfronterte den romerske stat og dens politikk. Han hadde en helt annen agenda, og dermed var Han ikke interessert i å gjøre Rom, eller Israel for den saks skyld, stort eller enda bedre. Disse rikene var under grepet av makter og myndigheter som styres av tvang, kontroll og penger. I disse riker slår du tilbake hvis du blir forurettet, og hvis du har rikdom, sikrer du den for deg selv, og deler ikke med naboen.

"Men slik er det ikke blant dere," sier Jesus til sine disipler (Luk 22,24-30). Guds rike er drastisk annerledes (Joh 18,36). Borgerne av Hans rike er inkluderende; ingen er utelatt eller etterlatt. De styrer seg selv ved hjelp av håndkleet, vaskevannsfatet, og korset. Blant Hans tilhengere er det verken tjenere eller herrer; alle er brødre og søstre som har gjort det til mål å tjene de minste.

(fortsettes)

Foto: Brigitta Racz, Yellow Facade/Plough Publishers

Kjenner vi noen fattige?

Jeg leste noe Shane Claiborne (bildet), har sagt og som fikk meg til å gjøre meg noen tanker i dag:

'Jeg spurte en gang noen som hevdet at de var 'sterke etterfølgere av Jesus', hvorvidt Jesus tilbrakte tid med fattige mennesker. Omtrent 80 prosent av dem svarte 'ja' på det spørsmålet.

Senere i spørreundersøkelsen snek jeg inn et spørsmål. Jeg spurte den samme gruppen med 'sterke Jesus etterfølgere' hvorvidt de tilbrakte tid sammen med fattige, og mindre enn to prosent av dem svarte 'ja' på det spørsmålet. 

Jeg lærte virkelig en lekse: Vi kan beundre og tilbe Jesus uten å gjøre det Han gjorde. Vi kan applaudere det kan preket og sto for uten å bry oss om de samme tingene. Vi kan beundre Hans kors, uten å ta opp vårt. 

Jeg så plutselig at den store tragedien for kirken er ikke rike kristne som ikke bryr seg om de fattige, men rike kristne som ikke kjenner noen fattige'.

Pave Frans I kostet Brasil 314 millioner kroner

314 millioner kroner kostet det å sikre pave Frans under hans besøk i Brasil, et besøk som avsluttes i morgen.

Det burde være et alvorlig tankekors ikke bare for pave Frans I. Vi skal ikke lenger tilbake i tid enn til 21.juni i år før vi kunne lese om at en million brasilianere tok til gatene i Rio de Janeiro og andre brasilianske byer for å demonstrere mot landets politikere. Det som er blitt kalt 'den tropiske våren' endte i voldelige sammenstøt med politiet. En ble drept og over 50 skadet. Protestene har blant annet handlet om at Brasil bruker alt for mange penger på store arrangementer, blant annet på fotball-VM i 2014. Penger som kunne vært brukt på de fattigste av de fattige og rette opp de store sosiale forskjellene i landet.

Så - bare noen uker etter svir de av 314 millioner kroner på pavebesøket. For at paven skal sikres. Det kostet ikke så mye å få besøk av Peter og Paulus den gangen, men det kostet dem etter hvert livet. Selv om paven ikke vil bære de kostbare klærne til sine forgjengere og heller ikke går med gullkors rundt halsen er det et stykke vei å gå før man kan sammenligne seg med det som var utgangspunktet.

Vi forkynner ikke Jesu evangelium om det ikke også er gode nyheter for de fattige

Den globale kristne kirke utfordres i det nye året av personer som aktivisten, redaktøren og forfatteren Jim Wallis (bildet), til å se på sin misjonsstrategi på nytt som en kjærlighetens strategi for de fattige.

Jim Wallis, best kjent som grunnleggeren av det meget anerkjente tidsskiftet Sojourners og av kommuniteten med samme navn som har base i Washington DC, spissformulerte seg i et foredrag nylig med henvisning til Jesu programtale i Luk 4,18-19:

'Hvis ditt evangelium ikke er gode nyheter for de fattige, så er det ikke Jesu Kristi evangelium'.

Og Wallis la til: 'Nasaret-manifestet var Jesu misjons-uttalelse: Det er også ment å være vår'.

Utfordringen fra verdens fattige - også de nyfattige og hjemløse i Europa - må gripe tak i dagens kirke på en helt ny måte enn før. Vi kan ikke leve med de store forskjellene og samtidig være troverdige som kristne. 

Denne presten har sørget for at 15.200 fanger er satt fri!

Blant flere foreslåtte kandidater til Nobels fredspris er er den greks ortodokse presten, Fader Gervasios fra Thessaloniki. Han er nok et ukjent navn for de fleste. Men denne presten alene har klart å få satt fri 15.200 fanger fra over 90 ulike nasjoner de siste 35 årene. Han har også klart å reise 4,1 millioner euro til trengende familier av fanger. De har fått hjelp til de mest basale behov, for eksempel til tannlegebehandling og innkjøp av klær og mat.

Fader Gervasios er en uredd prest, som har tatt Jesu programerklæring på ramme alvor: 'Herrens Ånd er over meg, for han har salvet meg til å forkynne evangeliet for fattige. Han har sendt meg for å forkynne for fanger at de skal få frihet ... for å sette undertrykte fri'. (Luk 4,18)

Bak nominasjonen står en rekke kunstnere og vitenskapsmenn.

Hva gjør vi med uretten?

Visste du at 10.000 barn dør av feilernæring, mens omlag 15.000 bønder begår selvmord hvert år på grunn av uoverkommelig gjeld til såkorns- og gjødselprodusenter?

Dette kom frem når generalsekretæren for European Baptist Mission, Christoph Haus (bildet), talte på misjonskonsilet i Gandia, som ligger i nærheten av Valencia i Spania, nylig.

Christoph Haus talte over teksten fra Matt 6,33:

'Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt det andre i tillegg'.

Han innrømmet at han ikke hadde vært synlig opptatt av hva begrepet 'rettferdighet' betyr i et misjonsperspektiv. Han la til:

'I misjonsarbeidet må ikke spørsmål om økologi og rettferdighet bli obskure. Gud ønsker ikke at urett skal forekomme, men at hver har det en trenger for å kunne leve'.

Selv synes jeg det er veldig interessant å se hvordan profetene i Den gamle pakt talte ut mot de som begår urett mot andre, og den første menigheten var opptatt av å samle inn penger til de fattige, og ta seg av enker og foreldreløse.

Dagens 'profeter' synes å være mest opptatt av hvordan hver enkelt av oss skal ha framgang og bli velsignet. Sjelden hører jeg de tale mot uretten og for de undertrykte og fattige. Kan det være at de ikke profeterer sant?