To kvinner fylt av Den Hellige Ånd

I dag ser jeg ekstra frem til å be Vesper - eller den tidebønnen som bes ettermmidag eller kveld, for i dag feirer vi Marias besøk hos Elisabet, sin kusine. Det er under dette besøket at Maria bryter ut i den blendende vakre og profetiske lovsangen, som har fått navnet Magnifikat, som kirken over hele verden synger i sin vesper-bønn. 

To kvinner som var betydningsfulle når det gjelder vår Frelser, den lovede Messias, fødsel, møtes: Maria og Elisabet. Den yngre oppsøker den eldre. Liv berører hveranddre. Veiledning mottas. Et guddommelig møte, en gudfeldighet.

Maria, Jesu mor, er unik i historien. Likevel hadde hun en ydmyk begynnelse. Pastor Jack Hayford sier at vi kanskje undres overhenne, "Var Maria muligens bare en vanlig jente med enkel tro, oppvokst i et vanlig hjem, planlagt for et arrangert ekteskap og på vei mot en begivenhetsløs fremtid gift med byens snekker? Antydningen om at hun var vanlig kommer fra ordene Maria synger: «For han har sett på sin tjenerinnes ydmyke tilstand. Han har opphøyet de ydmyke» (Luk 1:48). Hayford legger til: «Gud kler seg i det vanlige slik at han kan komme til vanlige mennesker – deg og meg.» 

Maria og Elisabet. Begge fikk mirakelbarn som ville påvirke historien. Begge kvinnene kunne ha blitt stemplet som noen som hadde kommet i 'uløkka' av sine hebraiske jevnaldrende - Elisabet for å være ufruktbar, Maria for å være gravid før ekteskapet. Begge kjente Gud inngående, var tilbedere og var kjent med Skriften.

Historien om julen begynte ikke i Betlehem, men i Nasaret, hvor Maria mottok budskapet fra Gabriel. Han avslørte Guds plan for livet hennes. «Fryd deg, høyt begunstigede, Herren er med deg; velsignet er du blant kvinner!...Vær ikke redd, Maria, for du har funnet nåde hos Gud. Og se, du skal bli med barn i ditt liv og føde en Sønn, og du skal gi ham navnet Jesus.» (Lukas 1:28-32)

Da Maria spurte Gabriel hvordan dette kunne skje, siden hun var jomfru, forklarte han: «Den hellige ånd vil komme over deg, og Den Høyestes kraft skal overskygge deg; av den grunn vil også det hellige barn bli kalt Guds Sønn ... og hans rike skal ingen ende ha." (Luk 1:30-35).

Maria svarte i dristig lydighet: «Se, Herrens tjenerinne! La det skje for meg etter ditt ord» (vers 38). Og engelen gikk bort fra henne.

"Vi kan nesten ikke fatte det forvirrende øyeblikket Maria opplevde," minner Freda Lindsay oss om. «At hun var et privilegert kar, utvalgt til å føde Guds Sønn, er rart nok, for hun er en deltaker i inkarnasjonens mirakel på et nivå ingen andre mennesker kan fatte. Det er tydelig at hun ikke klarte å forstå det selv, men hun var lydig»

Til å begynne med var Maria urolig og grunnet på situasjonen. Men engelen hadde fortalt henne en god nyhet: «Og se, din slektning Elisabet har også unnfanget en sønn i sin alderdom, og hun som ble kalt ufruktbar, er nå i sin sjette måned. For ingenting vil være umulig for Gud» (vers 36-37).

Maria kan ha lurt på hvorfor engelen fortalte henne at Elisabet var gravid. Men hun reiste seg og skyndte seg å se Elisabet i landsbyen En Karem i Judeas åsland, omtrent 104 kilometer unna. Hvordan kom hun dit? Ble hun med i en karavane med kameler eller esler? Hadde hun morgenkvalme? Var det greit med Josef, som hun var forlovet med? Vi vet ikke svarene. Imidlertid kommer hun raskt til huset til sin slektning Elisabet, som er gift med presten, Sakarja.

Tenk på dette: Elisabet var gravid i seks måneder, fem av dem som var skjult i tilbaketrukkethet. Mannen hennes, Sakarja - en prest, kunne ikke snakke med henne. Han hadde blitt slått stum da han hadde stilt spørsmål til engelen som kom til ham etter at han hadde brent røkelse i templet (Luk 1:20). Engelen fortalte ham at hans kone, som var ufruktbar og i høy alder, skulle føde en sønn. De skulle gi ham navnet Johannes, og han ville være stor i Herrens øyne. (Han ble senere kjent som døperen Johannes).

Mens hun ventet gutten sin, kunne Elisabets mann bare kommunisere med henne ved å skrive på en voksplate eller med håndbevegelser. Betydde hennes tilbaketrukkethet også at hun ikke hentet vann ved brønnen når andre kvinner var der eller til og med blandet seg med dem på markedsplassen?

En jødisk kone på den tiden tilberedte måltidene, passet barna, laget og vasket klærne, gikk på markedet, passet lampene. Hun ble forventet å være en god husholderske og en kjærlig mor som satte "kjærlighetsnivået" i hjemmet. Sønner gikk vanligvis for å studere Torah i en tidlig alder og lærte et håndverk av sin far.

Jenter fikk ikke den formelle opplæringen slik sønner gjorde, men bevis viser at både Maria og Elisabet kjente til Skriften. Siden Elisabet var kona til en prest og datter av en prestefamilie fra Arons hus, lærte hun sannsynligvis mye om gudsfrykt fra gjester i hjemmet hennes. Marias opphøyelsessang - Magnificat - inneholder referanser fra Hannas bønn nesten tusen år tidligere da hun priste Gud for babyen Samuel.

Maria var muligens fortsatt en tenåring. Rådene og visdommen til en eldre kvinne ville være verdifull når hun grunnet på mange ting i sitt hjerte. Men trengte ikke Elisabet også hennes selskap? Maria ble tre måneder hos henne (Luk 1:56). Observere, betro seg til henne, uten tvil motta veiledning og kjærlighet og åndelig innsikt.

Elisabet kan ha snakket med Maia om hvordan man kan være en god kone, og hun var helt sikkert en stor oppmuntrer og påvirker, og ga henne en velsignelse og ære. De brukte åpenbart tid sammen på å tilbe Herren.

Maria ga Elisabet vennskap, samtale og hjalp henne absolutt med husarbeid. Hver av dem hadde noe av verdi å dele i dette kortsiktige, men betydningsfulle forholdet. Bare tenk, Elisabet var det første mennesket som anerkjente Jesus som Herren – mens han ennå var ufødt.

La oss ikke unnlate å gjenkjenne Den Hellige Ånds rolle i dette første juledramaet om disse to kvinnene. Som vi allerede har nevnt, overskygget først Den Hellige Ånd Maria (Luk 1:35). Så fylte han også Elisabet og barnet i hennes liv med seg selv. Til slutt, til og med Sakarja. På den åttende dagen etter babyens fødsel, da de tok ham med for å bli omskåret og for å kunngjøre Johannes’ navn, ble Sakaria fylt med Den Hellige Ånd (Luk 1:67). Tungen hans var løs og han kunne snakke igjen. Så han, en prest, begynte å profetere både om den kommende Messias og om hans sønn, Johannes, som skulle være en forløper for ham.

Maria - en politisk radikal karismatiker, del 7

Marias blendende vakre lovsang avsluttes med en forsikring om at Gud holder hva Han har gitt løfter om: 'Han tok seg av Israel, sin tjener og husket på sin miskunn slik han lovet våre fedre, Abraham og hans ætt til evig tid.'

Om Gud skulle ha forkastet sitt utvalgte folk, og ikke lenger stå bak sine løfter til Israel, ville ikke Gud være til å stole på. Da kunne heller ikke vi hedninger stole på det Gud har gitt løfter om til sin menighet. Men nettopp fordi Gud holder fast ved sitt ord, kan vi stole på Ham.

Jeg merker meg ordet: evig.

Salmisten sier det slik: 'Herren er god, evig er hans miskunn, hans trofasthet varer fra slekt til slekt.' (Salme 100,5)

Evig er evig, ikke noe tidsbegrenset.

Gud Herren, Den Veldige, hadde gitt Abraham et løfte, og Gud svikter ikke ham, som Gud selv kaller sin venn. Når Abraham er 99 år gammel gjenar Gud sitt løfte for ham, og sier:

'Jeg er Gud, Den veldige. Lev for mitt ansikt, vær hel i din ferd! Jeg vil slutte en pakt mellom meg ogdeg og gjøre deg umåtelig stor.'

Da leser vi at 'Abraham kastet seg ned med ansiktet mot jorden,' og så taler Gud nok en gang og sier: 'Se, dette er min pakt med deg: Du skal bli far til en mengde folkeslag. Du skal ikke lenger kalles Abram, men Abraham skal navnet ditt være; for jeg gjør deg til far for mange folkeslag. Jeg vil gjøre deg svært fruktbar, ja, gjøre deg til mange folkeslag. Konger skal gå ut fra deg. Jeg vil opprette min pakt mellom meg og deg og etterkommene dine fra slekt til slekt, en evig pakt: jeg vil være Gud for deg og etterkommerne dine. Landet du bor i som innflytter, hele Kanaan, vil jeg gi deg og etterkommerne dine til evig tid og eiendom. Og jeg vil være deres Gud.' (1.Mos 17,1-8)

Dette har Gud holdt fast ved gjennom slekt etter slekt, helt frem til vår egen tid.

Her ender min betraktning over Magnificat - Marias lovsang, hun som ble mor til vår Frelser. Jeg har bare skrapet på overflaten, her finnes djup som det kan skrives bøker om - men jeg ville bare gi deg en smakebit i disse adventstider.

Når man i tidebønnen ber Marias lovsang hver dag, beriker den ens liv mer og mer. Man blir så glad i disse ordene. De trøster, de løfter, de gir håp og forvissning. Til ulike tider stanser jeg opp og dveler ved den.

Dette vakre Maria-ikonet - Ømhetens mor - kan du komme å se i Kristi himmelfartskapellet. Det er malt av ikonmaleren Ragnhild Elisabeth Nyheim Grønseth, og gitt i gave av ikonmaleren. Vi kjenner på stor glede av å ha det hengende i vårt bønnekapell.

Maria - politisk radikal karismatiker, del 6

Det er foreløpig ingen av mine lesere som har reagert på tittelen til denne artikkelserien: Maria - politisk radikal karismatiker. Men jo mer jeg ber Marias lovsang, jo mer går det opp for meg hvilket politisk sprengstoff den inneholder! Hør bare:

"Han støtte herskere ned fra tronen og løftet opp de lave. Han mettet de sultne med gode gaver, men sendte de rike tomhendte fra seg."

Dette er veldig radikale ord. Og de er modige. De ytres av en ung kvinne i et manndominert samfunn, som sliter tungt under vekten av et totalitært maktsentrum - Rom, med keiseren på tronen. Okkupasjonsmakten har sine soldater og spioner over alt.

Men Gud er på de fattiges side. De undertrykte og marginaliserte. Han tar parti med de fremmede i landet. Han kjemper for enker og foreldreløse. De fattige nevnes over 2000 ganger i Bibelen. Og Guds dømmer de som behandler de fattige dårlig.

Men før Maria synger om herskerne som støtes ned fra sine troner, forteller hun om hvordan Gud gjør storverk med sin arm. Iaraels historie eer full av enestående eksempler på dette. Det er nok å nevne utgangen fra Egypt.

"Han spredte dem som har hovmodstanker i hjertet."

Hovmod/stolthet og Gud hører ikke sammen. "Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde," heter det i Jak 4,6.

fortsettes

Maria - politisk radikal karismatiker, del 5

Gud er alle generasjoners Gud. Han et Abrahams, Isaks og Jakobs Gud. I god jødisk tradisjoner fremhever Maria nettopp dette: 'Fra slekt til slekt varer hans miskunn over dem som frykter ham.'

Den hellige historien viser jo at Herren ER trofast. Han holder fast ved sine løfter, de pakter Han har inngått med sitt utvalgte folk. Han er med andre ord til å stole på.

"Herren er god", skriver salmisten som er forfatteren av Salme 100 og legger til: "evig er hans miskunn, hans trofasthet varer fra slekt til slekt." Det samme sier David, når han i Salme 103,17-18 skriver: "Men Herrens miskunn er fra evighet til evighet over dem som frykter ham. Hans rettferd når til barnebarn, til dem som holder hans pakt og husker hans bud, så de følger dem."

"Herre," skriver David, "til himmelen rekker din miskunn, din trofasthet når til skyene." (Salme 36,6)

Det er erfaringsbasert teologi Maria serverer. Ikke teorier. Dette har hun erfart selv. I sin slekt. I sin nære familie. Maria vitner. Hun er et vitne om Guds trofasthet.

Og selvsagt er det faktum at hun skal bli mor en del av dette vitnesbyrdet om Guds trofasthet. Ja, mer enn det: Maria blir en del av oppfyllelsen av Guds løfter til Israels folk: løftet om Messias, befrieren. Dermed er det også et vitnesbyrd om Guds miskunn, Guds trofasthet.

For det var jo dette de ventet på! Israels trøst!

Gamle Simeon er et vitnesbyrd om denne djupe lengselen. Lukas skriver: "I Jerusalem bodde det en mann som het Simeon. Han var rettskaffen og gudfryktig og ventet på Israels trøst." (Luk 2,25)

fortsettes

Maria - politisk radikal karismatiker, del 4

Det er vel nesten umulig for oss å sette oss inn i de overveldende følelsene Maria må ha hatt når hun fikk vite, at hun skulle bli mor til Guds Sønn. Tenk dere - en ung jødisk jente, ugift, som får englebsøk. Ja, besøk av en erkeengel. Den høyeste rangerte blant himmelens hærskarer. Hvilken ære! Og samtidig så uforståelig. I samfunnets og samtidens øyne, var hun ingenting. Ikke var  hun rik, ikke kom hun fra noen viden kjent familie, og stedet hun bodde var slett ikke noe fornemt sted. Hun var bare en i folkevrimmelen. Og så får hun denne forunderlige beskjeden om at hun skal bli mor til Guds sønn.

Men slik er Guds utvelgelse! Han velger det som ingenting er i menneskers øyne, men som er dyrebart for Gud.

Derfor er det ikke så underlig at Maria bryter ut i en doxologi:

'... for store ting har Herren gjort mot meg, han, den mektige, hellig er hans navn..,' (Luk 1,49

'Lovsang sømmer seg for de oppriktige', sier salmisten i Salme 33,1. Men denne tilbedelsen fra Marias side kommer ikke ut fra en pliktsfølelse, men fra hennes hjerte. Hun vitner om det som har skjedd med henne. Og det er stort. Det Herren har gjort er ikke noe lite, det må være tidenes største under: hun skal ikke bare bli med barnet, men hun skal bli mor til Gud kommet i kjød.

Mektig er Han!
Hellig er Han!

Det må ha vært omtumlende dager. Vi vet jo det fra evangeliene som gir oss et lite glimt av det som skjer. På den ene siden gudsfrykten og ærefrykten, på den andre siden de rent menneskelige følelsene: redsel, uro, frykt for hva folk ville komme til å tro og si. Hva sier du til dine foreldre, når du blir gravid uten å være gidt - og hva sier du til din forlovede?

Det var ikke lett for Maria.

Men hun skulle bli mor!
Med rette er hun Gudfødersken. Theotokos. Hun som fødte Gud Ordet.
Ikke Christotokos. Men Theotokos.

Hun blir ikke mor til bare et menneske, men til Gud kommet i kjød, et hundre prosent Gud, et hundre prosent menneske.

fortsettes

Maria - politisk radikal karismatiker, del 3

'Salige er de ydmyke,' sier Jesus 'de skal arve jorden'. Det er et ord som passer veldig godt på vår Herres mor. Hun var ydmyk. Eller 'saktmodig', som den reviderte utgaven av Bibelen fra 1930 oversetter det med. Det greske ordet som her oversettes med 'ydmyk' eller saktmodig, kan også oversettes med 'nedbøyd' eller 'mild'. Med andre ord: en person som ikke stikker seg frem, eller som vil ha andres oppmerksomhet, men som gjennom ditt milde vesen er til behag for sine omgivelser.

Når vi leser de stedene i evangeliene hvor hun omtales, er det aldri med noe fokus på henne. Hun peker alltid på Jesus.

Når hun så skal beskrive seg selv i 'Magnificat', 'Marias lovang', så er det med ordet 'ringhet', slik Norsk Bibel 88/97 oversetter Luk 1,48. Bibelselskapet oversetter det slik: 'For han har sett til sin tjenestekvinne i hennews fattigdom'.

Maria tar med andre ord den den bakerste, den laveste plassen. Slik det sømmer seg for en tjener. Hva kan vi lære av det?

Fra denne posisjonen har hun en enorm påvirkningskraft. Hennes milde vesen gjør noe med de som møter henne. Dette er ikke et brautende vesen som krever sin plass, eller som stor plass i en samtale. Dette er en person som lytter. Som lever med i andres fortellinger.

Og Maria forteller den viktigste av alle fortellinger - den om Sønnen, Frelseren.

Med ord, men vel så mye gjennom sitt liv.

For dette har vi grunn til å 'prise henne salig.'

Hun er tross alt vår Herres mor. I ni måneder bar hun Gud under kjolelivet. Et helt ordinært menneske. Ei ung tenåringsjente.

Likevel ikke. Maria er tross alt kvinnen som fødte Gud Ordet. Hun følger Ham gjennom livet. Hun er ved korset. Hun er medc da kirken grunnlegges. Men det viktigste  av alt: hun var den første som forstod hvem hun ble mor til.

Likevel opphøyer hun ikke seg selv.

Det eneste hun sier er at alle slekter som kommer, som forstår hvem hun var mor til, ville prise henne salig. Si hun var velsignet. Hadde Guds favør. Det vil alle gjøre som forstår hvem hun var. Det var nok litt spesielt for de fleste når Maria kom på besøk eller var i nærheten.

fortsettes

Maria - politisk radikal karismatiker, del 2

Maria lovpriser med hele seg! 'Min sjel', sier hun 'opphøyer Herren, og min ånd fryder seg i Gud, min frelser.' I bibelsk forstand er sjelen personlighetens sentrum. Sammen med vår ånd utgjør sjelen vårt indre liv. I enkelte av salmene i Salmenes bok brukes ordene 'min ære', om sjelen, og det sier ikke så rent lite. Det hebraiske ordet for 'sjel' er 'næfæsh', og kan oversettes med blant annet 'pust', og betegner 'livspusten' eller 'luivsånden', det som holder et menneske oppegående. Så Maria lovpriser Herren med selve livet sitt, hele hennes personlighet, med alt hva hun er og representerer!

Slik ber jeg om at også mitt liv må være.

Jesus svarer fariseeren som spør om hva som er det største i Loven, med å sitere 5.Mos 6,5: 'Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din makt.' (Matt 22,37)

Og det er det Maria gjør. Hun elsker Gud av hele sitt hjerte, hele sin sjel og av all sin makt, eller sin forstand, som enkelte oversetter det med. Med all tydelighet viser dette at Maria er tvers igjennom jødisk. Sjelen hennes opphøyer Herren, ånden hennes fryder seg. Bare en med jødisk bakgrunn kan ordlegge seg slik. Sjel og ånd og kropp er i hebraisk tenkning uløselig knyttet sammen.

Maria er opptatt av at Herren skal opphøyes. En engelsk oversettelse, Phillips, oversetter dette slik:

'Mitt hjerte strømmer over i lovprisning.'

Dette minner jeg sterkt om ordene fra Salme 45:

'Mitt hjerte strømmer over av liflig tale. Jeg sier: Min sang er om en konge... Du er den fagreste av alle menneskenes barn, nåde er utgytt på dine lepper. Derfor har Gud velsignet deg for evig. (v.2-3)

Opphøye - i betydningen 'gjøre stor', hellige Hans navn.

Men Maria gjør mer: hun fryder seg i Gud'.

Jesus har vist oss at det finnes en fryd i Den Hellige Ånd: 'I samme stund fryder han seg i Den Hellige Ånd...' (Luk 10,21) 2011-oversettelsen bruker ordet 'jubler i Den hellige ånd.'

I bibelsk forstand er fryd mer enn glede. Det er snakk om en jublende, salig opphøyelse, en henførelse og hellig henrykkelse. Det er en hoppende, salig glede. Slikt kan bare skapes av Den Hellige Ånd.

Og Maria er opptatt av Frelseren. Den hun fryder seg i er: 'Gud, men Frelser...'

Dette minner meg om salmistens ord i Salme 40,17: 'La alle dem som søker deg, fryde og glede seg i deg! La dem som elsker din frelse, alltid si: Høylovet være Herren.'

fortsettes

Maria - politisk radikal karismatiker, del 1

Om vi som kaller oss protestanter kunne legge av oss vårt angstbiterske forhold til Maria, 'vår Herres mor', ville flere oppdage hvor profetisk hun er. Det ser vi ikke minst i Magnificat - Marias lovsang, som vi som ber tidebønn ber ved hver Vesper. Ved dagens siste bønn, Completorium, bes gamle Simeons lovsang. Da ville vi oppdage et sterkt profetisk budskap og se hvor stor relevans Marias lovsang har for vår egen tid. Marias lovsang er full av politisk radikalitet!

Maria, fylt til randen av Den Hellige Ånd, synes å være den i sin samtid, som best hadde forstått meningen med Kristi komme. Så hadde hun da også besøk av Herrens budbringer, erkeengelen Gabriel, og bar etterhvert Gud under kjolelivet.

Marias lovsang har disse utfordrende sykdomsdagene jeg opplever nå, på en spesiell måte hvert med meg. I noen artikler fremover skal vi se på denne profetiske lovsangen med et så sterkt politisk budskap, av samfunnsomveltende karakter.

Først litt om selve rammeverket:

Det er tydelig at Maria, denne unge jødiske tenåringsjenta, kjente Guds ord. Ikke minst Salmene. Hun kjente dem sikkert fra den jødiske tidebønnstradisjonen. Helt siden eksilet i Babylon hadde jødene bedt Salmene, til ulike tider på dagen. Men Marias lovsang minner også om en annen jødisk kvinnes inderlige bønn - Hannas, fra 1.Sam 2.

Men Marias lovsang er unik. Den er født av født av Gud.

Gabriels løfte til henne var dette:

'Den Hellige Ånd skal komme over deg, og Den Høyestes kraft skal overskygge deg...' (Luk 1,35)

Snakk om å gjøre seg en djup erfaring av Den Hellige Ånd!

Dette skjer altså med en ung jødisk tenåringjente, som Gud hadde valgt ut. Hvorfor akkurat henne? Det har vi ikke noe godt svar på, men la meg foreslå et mulig svar! Jeg tror svaret ligger i dette utsagnet fra hennes egen munn:

'Se, jeg er Herrens tjenerinne. Det skje meg etter ditt ord.' (Luk 1,38)

Dette ordet er veldig dyrebart for meg, for dette er det ordet min første åndelige far, en gammel pinsehøvding ved navn Ole Petter Bekkelund, stadig vendte tilbake til i våre samtaler. Maria ble utvalgt fordi hun var villig til å gå Guds vei, koste hva det koste ville. Hun var ikke stor i seg selv.  Hennes djupeste lengsel var å være en tjener. Pinsevennen, min åndelige far, hadde lært mye av Maria, og han lærte meg til å bli glad i henne. Hva Maria kan lære oss? Det hele handler om etterfølgelse og Den Hellige Ånds suverene handling.

Maria lærer oss at når vi har med Den Hellige Ånd å gjøre må vi være forberedt på det uventede.

fortsettes