I dag ser jeg ekstra frem til å be Vesper - eller den tidebønnen som bes ettermmidag eller kveld, for i dag feirer vi Marias besøk hos Elisabet, sin kusine. Det er under dette besøket at Maria bryter ut i den blendende vakre og profetiske lovsangen, som har fått navnet Magnifikat, som kirken over hele verden synger i sin vesper-bønn.
To kvinner som var betydningsfulle når det gjelder vår Frelser, den lovede Messias, fødsel, møtes: Maria og Elisabet. Den yngre oppsøker den eldre. Liv berører hveranddre. Veiledning mottas. Et guddommelig møte, en gudfeldighet.
Maria, Jesu mor, er unik i historien. Likevel hadde hun en ydmyk begynnelse. Pastor Jack Hayford sier at vi kanskje undres overhenne, "Var Maria muligens bare en vanlig jente med enkel tro, oppvokst i et vanlig hjem, planlagt for et arrangert ekteskap og på vei mot en begivenhetsløs fremtid gift med byens snekker? Antydningen om at hun var vanlig kommer fra ordene Maria synger: «For han har sett på sin tjenerinnes ydmyke tilstand. Han har opphøyet de ydmyke» (Luk 1:48). Hayford legger til: «Gud kler seg i det vanlige slik at han kan komme til vanlige mennesker – deg og meg.»
Maria og Elisabet. Begge fikk mirakelbarn som ville påvirke historien. Begge kvinnene kunne ha blitt stemplet som noen som hadde kommet i 'uløkka' av sine hebraiske jevnaldrende - Elisabet for å være ufruktbar, Maria for å være gravid før ekteskapet. Begge kjente Gud inngående, var tilbedere og var kjent med Skriften.
Historien om julen begynte ikke i Betlehem, men i Nasaret, hvor Maria mottok budskapet fra Gabriel. Han avslørte Guds plan for livet hennes. «Fryd deg, høyt begunstigede, Herren er med deg; velsignet er du blant kvinner!...Vær ikke redd, Maria, for du har funnet nåde hos Gud. Og se, du skal bli med barn i ditt liv og føde en Sønn, og du skal gi ham navnet Jesus.» (Lukas 1:28-32)
Da Maria spurte Gabriel hvordan dette kunne skje, siden hun var jomfru, forklarte han: «Den hellige ånd vil komme over deg, og Den Høyestes kraft skal overskygge deg; av den grunn vil også det hellige barn bli kalt Guds Sønn ... og hans rike skal ingen ende ha." (Luk 1:30-35).
Maria svarte i dristig lydighet: «Se, Herrens tjenerinne! La det skje for meg etter ditt ord» (vers 38). Og engelen gikk bort fra henne.
"Vi kan nesten ikke fatte det forvirrende øyeblikket Maria opplevde," minner Freda Lindsay oss om. «At hun var et privilegert kar, utvalgt til å føde Guds Sønn, er rart nok, for hun er en deltaker i inkarnasjonens mirakel på et nivå ingen andre mennesker kan fatte. Det er tydelig at hun ikke klarte å forstå det selv, men hun var lydig»
Til å begynne med var Maria urolig og grunnet på situasjonen. Men engelen hadde fortalt henne en god nyhet: «Og se, din slektning Elisabet har også unnfanget en sønn i sin alderdom, og hun som ble kalt ufruktbar, er nå i sin sjette måned. For ingenting vil være umulig for Gud» (vers 36-37).
Maria kan ha lurt på hvorfor engelen fortalte henne at Elisabet var gravid. Men hun reiste seg og skyndte seg å se Elisabet i landsbyen En Karem i Judeas åsland, omtrent 104 kilometer unna. Hvordan kom hun dit? Ble hun med i en karavane med kameler eller esler? Hadde hun morgenkvalme? Var det greit med Josef, som hun var forlovet med? Vi vet ikke svarene. Imidlertid kommer hun raskt til huset til sin slektning Elisabet, som er gift med presten, Sakarja.
Tenk på dette: Elisabet var gravid i seks måneder, fem av dem som var skjult i tilbaketrukkethet. Mannen hennes, Sakarja - en prest, kunne ikke snakke med henne. Han hadde blitt slått stum da han hadde stilt spørsmål til engelen som kom til ham etter at han hadde brent røkelse i templet (Luk 1:20). Engelen fortalte ham at hans kone, som var ufruktbar og i høy alder, skulle føde en sønn. De skulle gi ham navnet Johannes, og han ville være stor i Herrens øyne. (Han ble senere kjent som døperen Johannes).
Mens hun ventet gutten sin, kunne Elisabets mann bare kommunisere med henne ved å skrive på en voksplate eller med håndbevegelser. Betydde hennes tilbaketrukkethet også at hun ikke hentet vann ved brønnen når andre kvinner var der eller til og med blandet seg med dem på markedsplassen?
En jødisk kone på den tiden tilberedte måltidene, passet barna, laget og vasket klærne, gikk på markedet, passet lampene. Hun ble forventet å være en god husholderske og en kjærlig mor som satte "kjærlighetsnivået" i hjemmet. Sønner gikk vanligvis for å studere Torah i en tidlig alder og lærte et håndverk av sin far.
Jenter fikk ikke den formelle opplæringen slik sønner gjorde, men bevis viser at både Maria og Elisabet kjente til Skriften. Siden Elisabet var kona til en prest og datter av en prestefamilie fra Arons hus, lærte hun sannsynligvis mye om gudsfrykt fra gjester i hjemmet hennes. Marias opphøyelsessang - Magnificat - inneholder referanser fra Hannas bønn nesten tusen år tidligere da hun priste Gud for babyen Samuel.
Maria var muligens fortsatt en tenåring. Rådene og visdommen til en eldre kvinne ville være verdifull når hun grunnet på mange ting i sitt hjerte. Men trengte ikke Elisabet også hennes selskap? Maria ble tre måneder hos henne (Luk 1:56). Observere, betro seg til henne, uten tvil motta veiledning og kjærlighet og åndelig innsikt.
Elisabet kan ha snakket med Maia om hvordan man kan være en god kone, og hun var helt sikkert en stor oppmuntrer og påvirker, og ga henne en velsignelse og ære. De brukte åpenbart tid sammen på å tilbe Herren.
Maria ga Elisabet vennskap, samtale og hjalp henne absolutt med husarbeid. Hver av dem hadde noe av verdi å dele i dette kortsiktige, men betydningsfulle forholdet. Bare tenk, Elisabet var det første mennesket som anerkjente Jesus som Herren – mens han ennå var ufødt.
La oss ikke unnlate å gjenkjenne Den Hellige Ånds rolle i dette første juledramaet om disse to kvinnene. Som vi allerede har nevnt, overskygget først Den Hellige Ånd Maria (Luk 1:35). Så fylte han også Elisabet og barnet i hennes liv med seg selv. Til slutt, til og med Sakarja. På den åttende dagen etter babyens fødsel, da de tok ham med for å bli omskåret og for å kunngjøre Johannes’ navn, ble Sakaria fylt med Den Hellige Ånd (Luk 1:67). Tungen hans var løs og han kunne snakke igjen. Så han, en prest, begynte å profetere både om den kommende Messias og om hans sønn, Johannes, som skulle være en forløper for ham.
