lørdag, februar 11, 2017

Søken etter en by, del 1

Hva gjør vi egentlig med Det nye testamentes undervisning om den kristne forsamlingen i en tid hvor troen er blitt så individualistisk som vår? Kan troen egentlig leves ut uten i et nært kristent fellesskap?

Bloggens lesere har ved flere anledninger stiftet bekjentskap med professoren, forfatteren og med-redaktøren for The Plough Publishing Company, Charles E. Moore. Han tilhører The Mount Community, grunnlagt i 2012 i Esopus, New York. Her er nok en og interessant artikkel av Charles E. Moore som jeg har oversatt til norsk:

Menigheten, lærer Skriften, er hvor Guds politikk blir en realitet: det er en by som styres av Bergprekenen. Men eksisterer virkelig et slikt sted?

Ved begynnelsen av min kristne reise, ble jeg opplært i å holde politikk og religion adskilt. Jesus kom for å frelse syndere, ikke samfunnet. Vårt rike er i himmelen, ikke her på jorden. Det er sjelen som teller, ikke kroppen. Det som teller er ens evige skjebne, ikke sosial forbedring.

Denne holdningen kan være attraktiv, men de gode nyhetene er gode fordi de inneholder et løfte ikke bare for det neste liv (som det gjør), men også for dette livet og hvordan vi lever det nå. Tross alt, Jesus helbredet kropper like mye som tilgav synder og Han delte hverdagene med sine tilhengere - spiste og drakk og reiste sammen med dem - like mye som Han ba alene i ødemarken. Han annonserte Guds rikes politikk, noe som gjorde slutt på politikk som noe ordinært: gode nyheter for de fattige som befant seg på bunnen, dårlige nyheter for makteliten på toppen (Luk 6,20-26)

Presidentkampanjen i 2016 har gjort to ting smertelig klart: kristne er ikke enige om hvordan de skal anvende evangeliet i politiske saker, og når kristne ledere involverer seg i partipolitikk, blir konsekvensene neppe godartede. Kompromiss er uunngåelig, og politiske intriger er alltid nærværende. Så hvordan i all vide verden gjør vi politikk kristelig?

Når Ron Sider dukket opp sin banebrytende bok: "Rich Christians in an Age of Hunger" (Rike kristne i sultens tidsalder) i 1979 tente den et kall til sosialt engasjement som hadde en fantastisk effekt på den evangeliske verden. I min ungdom la man vekt på den personlige frelsen og utelukket alt annet. I dag er hans ideer blitt vanlige. Troende fra hele det teologiske spekteret søker å sette en stopper for sex-trafficking, verdens sult, hjemløshet, miljøødeleggelser, fengselsindustrielle kompleks, dødsstraff, og en hel haug med andre onder. De har marsjert, skrevet under opprop, argumentert, organisert, og gjort fredelig motstand for å gjøre samfunnet mer rettferdig og mer gudfryktig. I prosessen har de også gjort førstehånds erfaringer med politikken og erfart hvor rotete og hjerteskjærende den kan være.

Som ung professor ved et teologisk seminar forpliktet til stoppe både abort og fattigdom, ble jeg ikke bare slitt mellom konkurrerende krav til høyre og venstre, men også forferdet over å se hvordan politisk makt kan ødelegge selv de beste intensjoner.

En dag deltok jeg i en liten samling bestående av aktivister som hadde invitert John Howard Yoder til å tale. Vi pepret ham med spørsmål: Hva betyr det å være et vitne om Kristi rike? Hvilken rolle spiller staten i Guds plan? Hva er vårt politiske ansvar? Hva betyr det å få til en sosial endring med ikke-voldelige midler?

Yoder lyttet tålmodig, så sa han noe jeg aldri har glemt:

"Kirken har ingen politikk, den er politikk!"

Ordene til Yoder sjokkerte meg så mye at jeg måtte lese Det nye testamente på nytt. Og der var det! Jesus var ikke bare mot vold, urettferdighet og umoral - Han satte også mennesker fri fra disse tingene. Han var ikke bare mot rikdom ervervet på en dårlig og uforholdsmessig måte. Han var mot selve Mammon. Han kom ikke for å strø Guds rikes verdier ut over samfunnet. Nei, Hans er et samfunn der Guds rike er brutt ut (Luk 11,20 og 17,21) og der en splitter ny orden er dukket opp (1.Pet 2,9-12).

Jesus, lærte Yoder meg, visste utmerket godt hvordan denne verden opererte, og det er derfor Han ikke direkte konfronterte den romerske stat og dens politikk. Han hadde en helt annen agenda, og dermed var Han ikke interessert i å gjøre Rom, eller Israel for den saks skyld, stort eller enda bedre. Disse rikene var under grepet av makter og myndigheter som styres av tvang, kontroll og penger. I disse riker slår du tilbake hvis du blir forurettet, og hvis du har rikdom, sikrer du den for deg selv, og deler ikke med naboen.

"Men slik er det ikke blant dere," sier Jesus til sine disipler (Luk 22,24-30). Guds rike er drastisk annerledes (Joh 18,36). Borgerne av Hans rike er inkluderende; ingen er utelatt eller etterlatt. De styrer seg selv ved hjelp av håndkleet, vaskevannsfatet, og korset. Blant Hans tilhengere er det verken tjenere eller herrer; alle er brødre og søstre som har gjort det til mål å tjene de minste.

(fortsettes)

Foto: Brigitta Racz, Yellow Facade/Plough Publishers

Ingen kommentarer: