Det rene vannet - og kravet om at jeg skal ta avstand fra trossøsken

Vann er en metafor vi møter ofte i Bibelen. Det aller viktigste bildet er av Jesus, som det levende vannet:

'På den siste dagen i høytiden, den store festdagen, sto Jesus fram og ropte: Den som tørster, skal komme til meg og drikke! Og den som tror på meg, fra hans indre skal det, som Skriften sier, renne elver av levende vann. Dette sa han om Ånden de som trodde på ham, skulle få'. (Joh 7,37-39a)

Siden jeg ble en kristen i 1972 har jeg søkt Kilden, og lett etter alle de som har funnet den. For det er dette vannet som slukker den tørst, som er skapt av Den Hellige Ånd. Jeg har lett etter kilder med dette levende vannet, og har funnet mennesker med alle slags kristne merkelapper som har vært bærere av dette vannet. De har vært lutheranere, metodister, baptister, pinsevenner, misjonsforbundere, frelsesarmesoldater, anglikanere, koptere, ortodokse og katolikker. Alle har de hatt det til felles at de er syndere, og slett ikke feilfrie eller har forstått alt med hensyn til den kristne læren, men de har alle båret med seg dette vannet og jeg har øst av det vannet de har båret og latt meg få drikke.

Jeg er ikke alene i denne søken etter det levende vannet.

Det finnes en djup, åndelig strøm gjennom hele kirkens historie, fra urkirken og frem til våre dager, av kvinner og menn som har funnet kildevell og som har smakt dette vannet og blitt bærere av det, både i Øst- og Vestkirken, og i frikirkelige sammenhenger. Jeg kan nevne navn som Bernhard av Clairvaux fra 1100 tallet, Johannes Tauler fra 1300-tallet, Teresa av Avila og Johannes av Korset fra 1500-tallet. Jeg kunne også nevne Isak Syreren, Antonios den store, Augustin, Basilos av Cæsarea, Efraim Syreren, Evagrios av Pontos, Ireneus av Lyon, Gregor av Nyssa, Johannes Cassian, Johannes Klimakos, Makarios den eldre av Egypt, Simeon den nye teologen, Serafim av Sarov, Sergeij av Radonesh, Nil av Sora, Madame Guyon, Matta al-Miskin, Emil Gustafson, Flodbergkretsen, Wilfrid Stinissen, Margareth Silf, Jean Vanier, Henri Nouwen, Edin Løvås - listen er lang.

Jeg kjenner på en djup takknemlighet til Gud for å 'kjenne' disse. De beriker meg. De har gitt meg levende vann å drikke.

For noen er dette uforståelig. En mann skriver stadig til meg for å be meg om å omvende meg, og ta avstand fra de personene som har beriket og velsignet livet mitt. I følge ham er jeg på ville veier. Han har oppkastet seg til en slags lærer for alle, og selv om vi ikke en gang tilhører samme kirkesamfunn, anser han det som sin soleklare rett og plikt til å formane meg og ikke minst refse meg. Det er særlig når jeg omtaler koptere, katolikker og ortodokse at denne mannen begynner å rope. Han anser ingen av dem som kristne. Om vi hadde bodd nærmere hverandre, sier han, ville han til og med ha kalt meg inn på teppet for en samtale!

Underlig at han kjenner alles hjerter. Jeg trodde i min enfoldighet at det bare var Gud som gjorde det. Jeg står fjellstøtt på evangelisk grunn, og har ingen planer om å flytte meg. Jeg kjenner på en djup takknemlighet for den reformatoriske arven. Men det betyr ikke at jeg ikke har funnet 'venner' i andre sammenhenger enn min egen. Jeg tror da at Gud har mange barn i andre sammenhenger enn min egen!

Og jeg er da slett ikke alene om å øse fra disse kildene! Øser man fra dem så betyr jo ikke det at man går god for alt de har skrevet, eller for deres liv eller lære. Det man søker er 'det levende vannet'. Det de har funnet i nærkontakt med Gud. Gjennom bønnen, bibelstudier og stillheten i Guds nærvær.

Det er interessant at selveste Luther, av alle, selv hadde en teologi og hadde gjort seg erfaringer hentet fra den såkalte 'brudemystikken', ikke bare i begynnelsen av sitt virke, men også mot slutten.

Den konservative og bibeltroende lutherske presten, Stein Solberg, som har gransket dette inngående, skriver om dette i den gode boken 'Forenet med den Elskede', en bok om brudemystikken utgitt av selveste Misjonssambandets forlag, Lunde: 'En så frodig person som Luther (til forskjell fra hans mer nøkterne, tørre og språklærde venn Melanchton) var naturligvis svært fortrolig med brudemystikkens rikdommer. Han kjente seg også hjemme i (deler av) den romanske og særlig den tyske mystikk (Johannes Tauler). Men Luther nypreget mystikken og dermed brudemystikken i lys av sin evangeliske oppdagelse. Vi møter en evangelisk og meget rikholdig brudemystikk i hans Store Galaterbrevskommentar, Et kristenmenneskes frihet, i kommentaren til blant annet Salmene, i postiller, prekener og annet. Ikke som et perifert tema, men som et midtpunkt, der reformatoren forklarer selve rettferdiggjørelsen, friheten fra loven og Kristus i samvittigheten i lys av perspektivet brudgom-brud... Bruderelasjonen til Kristus er for Luther et kjennetegn på den sanne tro, noe den 'historiske' (døde) tro ikke har erfaring med. Den iakttagelsen er fremdeles like aktuell...' (Stein Solberg: Forenet med den Elskede. Lunde forlag 2008, side 19-20.

Og hvor er det Luther henter inspirasjon fra? Bibelen, selvsagt, men også fra de som er blitt omtalt som kirkens 'mystikere'! Og slik dokumenterer Stein Solberg at det er for mange av de andre lutherske oppbyggelsesforfatterne. De søkte også opp det levende vannet. Der hvor det var å finne. Ble de katolikker av den grunn? Nei. Ble de ortodokse? Nei. Blir vi det ved å lese de samme forfatterene? Neppe. Ikke om vi er trygge på vår egen identitet. Men vi erkjenner at de hadde funnet noe som er rent, og som også kan velsigne oss.

En annen som gjorde dette, og som er en av de som har inspirert meg mest, er den evangelikale pastoren, A.W.Tozer. Han hentet mye av det han gav videre fra kirkens mystikere.

Solberg nevner navn som dr.Joachim Lütkemann, dr.Johan Gerhard, biskop Johan Arndt, magister Christian Scriver, dr. Henrich Müller, i denne sammenhengen. Alle på trygg luthersk grunn. Men de har alle det til felles at de har lett etter levende vann blant kirkens mystikere!

Uten å kunne sammenligne meg med noen av disse flotte menn, gjør jeg det samme. Leter etter det levende vannet, Kristus, og blir velsignet av det andre har sett. Så gjør jeg meg - slik de - egne erfaringer på troens vei. Jeg kjenner glede og djup takknemlighet til Gud for å ha slike venner som kirkens mystikere.

Så får jeg heller tåle at denne mannen roper at jeg må omvende meg, ta avstand fra mine venner, og tale ut mot dem. Jeg får sikkert en ny epost etter dette. Og han fortsetter sikkert med å spre sine rykter om at jeg er både det ene og det andre - ikke minst vranglærende. Selv synes jeg det må være slitsomt å leve som trospoliti.

Denne mannen mener altså at jeg i ramme alvor skal ta avstand av biskop Thomas - bare for å nevne et eksempel. Ene og alene for at han er kopter. Vedkommende har selvsagt aldri møtt biskop Thomas, ei heller noen koptere, men i hans øyne er de alle vranglærere. For de av oss som har hatt gleden og det privilegium å få møte denne koptiske biskopen, hørt hans inderlige Kristusforkynnelse, så er det å hevde at biskop Thomas ikke er en kristen, uforståelig, ja, absurd. Men dette vet denne mannen, som reiser rundt som bibellærer her til lands, ja, sågar arrangerer bibelkonferanser.

Eller nå - etter at jeg skrev om Raniero Cantalamessa - krever han at jeg øyeblikkelig må skrive at jeg tar avstand fra ham. Lørdag lyttet jeg til denne munken som så tydelig talte om Jesu soningsdød på korset, at vi blir rettferdiggjort ene og alene gjennom Jesu nåde, om oppstandelsen og om Åndens kjærlighetslue - og så kreves det av meg at jeg tar avstand fra ham fordi han i denne mannens øyne ikke er en kristen. Gjør jeg ikke det fører jeg folk vill.

Er jeg på vei til å bli katolikk? Nei, den tanken har ikke streifet meg. Men jeg nekter å avstand fra mennesker som tydelig har gjort seg en djup erfaring av Den treenige Gud.

Men - det er bare Gud som kjenner hjertet til biskop Thomas, munken Cantalamessa og Bjørn Olav Hansen - og som også kjenner hjertet til mannen som skriver til meg.

Jeg har bare en bønn: Kyrie eleison!

Veien

La oss gå framover i vår barmhjertige Fars godhet, i vår bror Jesu ømhet, i Den Hellige Ånds lys. i apostlenes tro, i englenes glade lovsang, i helgenenes hellighet, i martyrenes mot.

La oss gå framover i vår altseende Fars visdom, i vår altelskede brors tålmodighet, i den allvitende Ånds sannhet, i apostlene lære, i englenes velvillige ledelse, i martyrenes selvkontroll.

Slik er veien for alle Kristi tjenere, veien fra død til evig liv'.

(Fra boken: Ilden fra Vest. Tekster fra en keltisk fromhetstradisjon, av Harald Olsen, side 179).

Veivalg med motstridende følelser

Jeg kjemper med litt motstridende følelser for tiden. Kjenner jeg dras i to retninger, og vet at jeg må gjøre et veivalg. Nå er jo ikke dette noe spesielt. Alle opplever vi slike stunder i våre liv. Noen ganger er valget lett å ta, andre ganger er det forbundet med smerte, oppbrudd og blanede følelser.

Denne uka måtte jeg til legen nokså akutt. En øyebetennelse krevde en behandling ganske raskt. En lege skrev ut en resept på øyesalve. Jeg tenkte at dette i grunnen passer veldig godt på min sjelelige og åndelige tilstand: Jeg trenger å se! Besøket hos legen henledet min oppmerksomhet på tilstanden i den kristne forsamlingen i Laodikea. Menigheten der ble rådet til å skaffe seg "øyensalve til å salve dine øyne med, for at du kan se." (Åp 3,18)

Så ble dette til en bønn i mitt liv. Om øyensalven - den åndelige.

I dag trenger vi et klart blikk. Slørete øyne kan føre til at man ikke ser veien man skal gå.

Mine mostridende følelser handler også om sviktende mot, og skuffelser.

Manglende mot til å ta avgjørelsen kanskje? Utsette hele prosessen er en av fristelsene.

Skuffelsen handler mest om å være skuffet over meg selv, men den handler også om skuffelsen over noen jeg regnet med i en viktig prosess.

En sa noe til meg for en del år siden, som jeg har tenkt mye på i ulike faser. Han sa: "Når Herren kaller deg, ikke se deg tilbake for å se om noen følger deg. Gå! Kallet ditt er å følge Herren, ikke mennesker. Regelen er: De fleste vil ikke forstå det kallet du er kalt til, Bjørn Olav. Men du må gå. Du skal svare for Herren, ikke mennesker."

Disse, hva jeg tror er profetiske for mitt livs vedkommende, ligner mye på det Jesus sier i Lukas 9,62:

"Ingen som legger sin hånd på plogen og ser seg tilbake, er skikket for Guds rike."

Det er veldig radikale ord.

Den som elsker vil erfare Den Elskede, del 1

62 år gammel, i 1577, fem år før sin død, skriver Teresa av Avila Den indre borg. Boken handler om syv boliger, og om reisen fra den første boligen der egoismen rår grunnen, til den syvende, hvor en bor i Guds nærvær. I den indre boligen finnes en grunn så fast at jeg kan senke skuldrene og la all min streben etter anerkjennelse og lovord fare. Hvilken bolig er det Teresa av Avila snakker om? Sjelen.

Boken handler om et sentralt begrep i den kristne tro: metanoia. Det oversettes med omvendelse. Men gjennom Teresa av Avila får vi se at metanoia er mye mer enn å angre sine synder, og be om tilgivelse.

Befriende skriver Teresa av Avila om helliggjørelsens vei, en prosess i en langsom, trinnvis utvikling hvor vi ikke får alt på en gang og at det ikke kreves fullkommenhet fra begynnelsen av. Jeg tror mange med meg opplever hennes undervisning om at evangeliets krav (oj finnes de da?) ikke umiddelbart trenger å bli oppfylt i hele sitt omfang, men at man gjennom Åndens hjelp går troens vei skritt for skritt, er befriende. Og for å bli i billedbruken til Teresa av Avila: fra bolig til bolig.

Det disse boligene lærer oss er at vi må vandre videre.

Men det er et vesentlig men i denne sammenhengen. Vi må bli i de boligene hvor Ånden ber oss å bli boende, inntil det er tid til å flytte!

Dette er for meg en stadig tilbakevendende lekse.

Overfladiskheten preger nemlig vår tid.

Alt skal gå så fort, også de åndelige prosessene vi er inne i. Dermed blir slitasjen så enormt stor. Maset etter nye opplevelser, den aldri hvilende troen.

Jeg møter stadig disse med høye skuldre. Med overfladisk pust. Med kvelningsfornemmelsene.

"Den som elsker vil erfare Den Elskede," sier Teresa av Avila.

Hun peker likevel på at kjærlighet er mer enn erfaring, og at den som bare søker opplevelser kjører seg fast i seg selv og mister Den Elskede av syne. For Teresa av Avila er erfaringens funksjon å befri meg fra meg selv, slik at jeg blir mindre "jeg" og mer "Du".

(fortsettelse)

Vi er kalt på forskjellige måter til forskjellige ting

En del av misforståelsene som kan oppstå mellom kristne brødre og søstre, kan ha sin bakgrunn i at vi ikke forstår hverandres kall. Og kallet vårt kan også ta ulike former, i ulike faser av vårt liv. Vi ser dette tydelig i noen vers på slutten av Evangeliet etter Johannes:

"Da Peter snudde seg, så han at den disippel som Jesus elsket, fulgte med, - han som ved nattverden lå opp til Jesu bryst, og sa: Herre, hvem er det som forråder deg? Da nå Peter ser ham, sier han til Jesus: Herre, hva da med ham? Jesus sier: Om jeg vil at han skal leve til jeg kommer, hva angår det deg? Følg du meg." (Joh 21,20-22)

Peter og Johannes var veldig forskjellige, og Gud fører dem på forskjellige veier. De var forskjellige i sin levetid, i sitt kall, og i sin død. Peter og Paulus var forskjellige, den ene en ulærd fisker fra Galilea, den andre en sprenglærd fariseer som hadde topp utdannelse hos en av datidens mest kjente lærere, Gamaliel. Peter sendes ikke tilbake til sine ulærde fiskere, hans kall er å nå sin samtids lærde jøder. Den lærde Paulus får kallet til å gå til hedningene! Forstå det den som vil. Dette handler ikke om menneskelig fornuft, det handler om Guds uransakelige veier.

Peter ville legge seg borti hva Guds vilje var med Johannes. Jesus ber ham la det ligge, det angikk ikke Peter. Peters kall var å følge Jesus, hva Jesus ville med livet til Johannes, var en sak mellom de to.

Om vi bare kunne lære dette! Men vi liker å blande oss inn i hva Gud vil med andre mennesker. Særlig om den veien de er kalt til å gå virker uforståelig for oss. Han må ha følt det slik David duPlessis, pinselederen fra Apostolic Faith Mission som Gud kalte til å bringe budskapet om Åndens dåp til Kirkenes Verdensråd og Romerkirken. Og det var i hvert fall uforståelig for de som så det hele utenfra, og undret seg på om ikke duPlessis var i ferd med å bli katolikk.

Noen er kalt til å trekke seg tilbake til ødemarken for å be. Noen er kalt til å stå i offentlighetens lys. Noen kalles inn i tjenester for en tid, og når tiden for tjenesten er over, kalles de inn i noe annet, eller ikke noe i det hele tatt. Deres kall var tidsbegrenset. Akkurat det kan oppleves vanskelig, fordi mange opplever seg selv som så viktige og betydningsfulle, at verden vil stanse opp om de skulle trekke seg tilbake! Men i stedet for å øde krefter, tenk om vi kunne forstå at vårt kall kan være tidsbegrenset, og vi gav oss fullt for dette kallet for den tiden, da ville vi sansynligvis få gjort mer enn vi ville om vi fortsatte ut over tidsbegrensningen!

Apostelen Paulus forteller oss hva som er vårt opprinnelige og egentlige kall i 1.Kor 1,9: "Gud er trofast, han som har kalt dere til fellesskap med sin Sønn, Jesus Kristus, vår Herre." Andre oversettelser bruker "samfunn" i stedet for fellesskap. I 1.Mos 17,1 beskriver Gud sitt kall til Abram da han er 99: "Jeg er Gud Den Allmektige, vandre for mitt åsyn og vær utraffelig." Tenk å få et slikt kall i så høy en alder!

Dette er utgangspunktet, og ut fra dette forholdet er det Gud kaller den enkelte til å gå ulike veier. På reaksjonene jeg har fått i den siste tiden, forstår jeg at mitt kall virker uforståelig, fremmed og kontroversielt for enkelte. Men det er jo ikke slik at mitt kall, nødvendigvis er kallet til de som stiller spørsmålstegn ved måten Gud leder meg?! Mye dreier seg om at vi er utrygge fordi det kan være ukjent mark for oss. Men det er jo ikke det for Gud, om det er Gud som har kalt oss. Jeg er også mer og mer opptatt av at det vi opplever som Guds kall nå, ikke nødvendigvis behøver å være slik om ett eller to år.

La oss være tro mot det Gud har kalt oss til, så lenge vi er kalt, og la oss slippe taket i andre som har andre kall enn oss!

Samsvar mellom liv og lære

Samsvar mellom det ytre og det indre liv fortoner seg for meg mer og mer essensielt. Egentlig er det jo selvsagt, men i praksis kan dette være en utfordring. Særlig i vår tid med så høyt et tempo. I går ble jeg sittende å tenke på noe vi finner i det brevet som apostelen Paulus skriver til forsamlingene i Galatiaområdet. Han er veldig åpen med dem, og forteller om at alt ikke ble slik han hadde tenkt med de planene han hadde. Paulus ble tvunget til å stanse opp. Slik hender vel også med oss av og til, og vi kjenner at når vi blir tvunget til å ta slike "pauser" så tenker vi ofte på det som avbrudd, som å kaste bort verdifull tid. Er det ikke slik? Her er et annet perspektiv:

Paulus skriver til galaterne: "Er dere klar over at årsaken til at jeg endte opp hos dere er at jeg var fysisk brutt sammen, og på denne måten forhindret fra å fullføre min reise..." (Se Gal 4,13 parafrasert av meg)

Guds vilje ved en tilfeldighet? Neppe. Slik handler aldri Gud. Gud kan ha helt andre planer enn oss. Resultatet av Paulus ble tvunget til å stanse opp fordi kroppen hans ikke maktet mer, var at en hel rekke menigheter i Galatiaområdet ble velsignet og vi sitter igjen med et av de mest fantastiske frihetsbrev som verden noensinne har sett!

Guds vilje - hvem kan forstå den fullt ut? Gud tenker så annerledes. Gud har et helt annet perspektiv på tingene, og en helt annen tidsramme. Om vi bare kunne forstå det. Selv det er vanskelig. Vi vil jo så gjerne handle nå, se resultater med det samme.

I det samme brevet som Paulus senere skriver til disse menighetene, skriver han: "Men da han som utvalgte meg fra mors liv og kalte meg ved sin nåde, etter sin gode vilje besluttet å åpenbare sin Sønn i meg ..." (Gal 1,16) Dette kan også oversettes: "åpenbare sin Sønn for meg,"men jeg liker den første oversettelsen best: Åpenbare sin Sønn i meg.

Det er dette alt handler om. At vi blir formet til Kristuslikhet. Denne pågående prosess i livet førte ham inn i ødemarken. Se Gal 1,17-18

Og den førte til at Gud brukte sykdom og utmattelse til å stanse ham mens han oppholdt seg i Galatia området.

Jeg har tenkt mye på dette mens jeg har hatt tunge dager før og etter operasjonen. Denne helgen skulle jeg etter mine planer ha vært i Romsdalen og feiret min fantastiske svigermors 85 års dag, men kreftene mine strakk ikke så langt. I stedet blir jeg sittende hjemme. Bortkastet tid? Neppe. Gud har nok en mening med dette også. Som med så mye annet. Hans perspektiv er så annerledes. Han holder på med noe, og jeg har masse å lære om at ting henger sammen, og det må være samsvar mellom det liv jeg lever og det jeg lærer andre. For å få det til må man som Paulus, trekke seg tilbake til ødemarken.

Å gjøre seg erfaringer med Gud tar tid

Med kveldsola skinnende inn i bønnekoia, fra slørblå julihimmel, og mens vinden tar tak i det lange gresset og leker med det, og den svake vinden suser i grantoppene, blir jeg sittende stille og tenke på noe jeg har lest. Det er hentet fra arkimandrit Sofronys bok: "Vi skall se honom sådan han är" (Artos 2003): "Livet har vist meg at rent intellektuelle kunnskaper, uten en virkelig erfaring av Gud eller et møte med de kosmiske åndskreftene, jfr Ef 6,12, ikke leder fram til det som er selve meningen med vår tro - en opplevd kunnskap om det første Værendet, det vil si om Gud. Med kunnskap mener jeg å tre inn i selve Hans evighet."


I bønnedagboken min skriver jeg:


"Det er om denne virkelighet Jesus taler om i Joh 17,3: "Og dette er det evige liv, at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og han du har sendt, Jesus Kristus." Det jeg legger merke til hos fader Sofrony ved siden av det jeg allerede har sitert, er dette kan skriver i forkant av dette: 'Jeg kunne ikke umiddelbart finne ord for mine erfaringer. Det gikk årtider før de ble utformet som dogmatiske tanker.'


Her tror jeg noe av hemmeligheten ligger: Vi går for fort fram - slik at vi ikke gjør oss erfaringer med Gud. Dermed sitter vi igjen med teoriene.


Da er det ikke merkelig at leden, tomheten og mismotet setter inn.


Det må derfor være noe mer, noe jeg ikke har grepet. En fylde, en dybde, et annet nivå. Jesus beskriver altså det evige liv som det å kjenne Gud Faderen, og Sønnen.
Mens jeg skriver dette kommer ordene fra 1.Tim 6,12 for meg: "og grip det evige liv." Det må jo bety noe aktivt, en aktiv handling. Til kirken i Filippi skriver apostelen: "Jeg mener ikke at jeg alt har nådd dette, eller alt er fullkommen, men jeg jager fram mot det for å gripe det, fordi jeg selv er grepet av Kristus Jesus." (Fil 3,12) Så legger han til: "Jeg tror ikke om meg selv at jeg har grepet det." (v.13)


Det er altså noe Paulus jager etter, noe han ennå ikke har grepet. Hva jager jeg etter? Hva trenger jeg å trenge djupere ned i?


Interiør fra den ene veggen i bønnekoia mi.

Når Gud hugger trærne rundt oss

Det fortelles en liten historie om trær som går slik: I skyggen av et stort eiketre vokser en liten, uanseelig og forpjusket plante. Den liker skyggen som dekker den og setter pris på den ro som den gode vennen tilbyr den. Men en dag kommer tømmerhoggeren og feller eiketreet og planten gråter. "Nå er mitt vern borte. Vinden kommer til å ødelegge meg, stormen vil rykke meg opp med røttene." "Nei, nei", svarer blomstenes engel, "nå kommer solen til å skinne på deg. Regnet vil falle rikeligere over deg enn før. Du skal bli langt vakrere. Blomstene dine har aldri fått utfolde seg helt, men nå skal du smile i solskinnet. og menneskene skal tale om hvor vakker du er."

Jeg kom til å tenke på denne lille historien, når jeg i en fase nå har opplevd at Gud har tatt fra meg noe som jeg har opplevd har vært noe av min trygghet. Gud gjør slikt av og til, og Han har evige hensikter. Det er alltid en spennende fase av våre liv, hvor vi må lære ting på nytt og kanskje annerledes enn før, fordi det som var, ikke er mer. Det vi holdt fast i er borte. Og det kommer ikke tilbake. I det avskjedskvad som Moses fremførte heter det:

"Som en ørn får ungene til å fly fra redet og svever over dem, slik bredte han ut sine vingefjær. tok og bar dem på sine vinger. Herren alene førte ham, ingen fremmed gud var med ham." (5.Mos 32,11-12)

Slik er det:lik ørnemor som slipper barna sine av redet, og lar dem kjenne vinden under sine vinger, og avgrunnen under deres klør, så lar hun dem få hvile på sine vingefjær, til vingene er vokst så mye ut at de kan fly selv. Når Gud legger nye byrder på oss, sørger Han alltid for å holde sin egen arm under oss.

Å bli omfavnet av Gud uten å bli fortært av Hans hellighet og renhet

Jeg håper du bærer over med meg, når jeg igjen blir personlig i mine skriverier. Men jeg lever med noen av troens paradokser for tiden. La meg ta dette først: Jeg fryder meg over dette: Vi er blitt Guds barn, av bare nåde i Jesus Kristus. Det skandaløse er korset, og skandalen er at vi kan kalle Gud for Abba. Samtiden ble sjokkert over at Jesus og de første kristne kunne kalle Gud for Abba, Far. Gud var jo den tre ganger hellige, den opphøyde, den nidkjære. At Jesus kunne kalle ham for Pappa var meget radikalt.

Men slik er det vi har lært å kjenne Gud - slik ble Han åpenbart for oss i Kristus. Jesus har vist at det er mulig å bli omfavnet av Gud uten å bli fortært av Hans hellighet og renhet.

Men korset har en annen side: Korset forteller meg også at det ikke finnes noen snarveier. Jeg har tenkt på dette: Den veden som ble brukt til å sette sammen det grovt tilhugne korset som Jesus døde på, ble tatt fra et levende tre. Treet ble felt, saget til, omdannet. Så står det der: den loddrette delen boret kraftig ned i marken og med armene strukket utover. Dette blir en ballanse mellom to motsatte krefter: vertikalt og horisontalt holdt sammen i dynamisk spenning.

Slik er livet i Gud, i Kristi etterfølgelse. I omdannelsen til å bli lik bildet som er Kristus, må vi regne med å bli struket, formet, dannet. Spenningen ligger i å være i sentrum av dette, det er jo det som holder korset sammen, den vertikale og den horisontale delen. Sentrum er Kristus. Og her opplever jeg også Guds omfavnelse, den skjer i Kristus, for i Ham er jeg elsket, sett, bekreftet og holdt inntil Hans bryst. Jeg kjenner Hans hjerteslag slå for meg.

Livets paradokser - det å leve med kronisk sykdom, samtidig som man ber for andre syke og ser dem helbredet, åpner for livets ytterligheter, for forskjellige sider av sannheten - selv når de spriker en smule. Resultatet av dette kan bli ny livskraft. En slik polaritet - å holde motsatte ting sammen, det å leve med motsigelser - presenterer oss ikke for et lukket system, mne for en serie med åpne dører.

Men å leve med et pardoks, behøver ikke å være bekvemt. Livet er ikke bekvemt for tiden. En dag slik, en annen slik. Tirsdagen var full av opplevelsene rundt fjellet og naturen, gårsdagen ble dagen for svært høye blodsukkerverdier, hjerteproblemer og oppkast. Og frykten som tar tak, sammen med slitenheten.

En har sagt: "Sinnet vil aldri forstå sannheten i et paradoks. Bare hjertet kan gjøre det." Jeg holder på å lære noe om hva det betyr, og jeg erfarer begge sidene av korset: Den omfavnende Far, og livet som strekkes ut for å dø. Jeg snakker om selvlivets død.

Den som Han har sett

På forsatsbladet i min Bibel står disse ordene som er skrevet av Edin Holme:

Den som Han har sett kan intet friste, ringe synes alt han ser.

Den som eier Ham, kan allting miste - han begjærer intet mer.

Og jeg ber:

"Herre, hold meg nær til Ditt hjerte, slik at jeg ser tingene mer og mer fra Din synsvinkel."

"Her er min bønn, min sang, min lengsel: Kom bli mitt liv, min pust, mitt lys og min ro. Vær du min vei blant alle veier, og vær du det sted hvor min sjel kan finne ro."

Den hellige Johannes skriver:

"Det som var fra begynnelsen, det som vi har hørt, det som vi har sett med våre øyne, det som vi betraktet og våre hender rørte ved, om livets Ord - og livet ble åpenbart, og vi har sett det og vitner og forkynner dere livet, det evige, som var hos Faderen og ble åpenbart for oss - det som vi har sett og hørt, det forkynner vi for dere, for at også dere kan ha samfunn med oss. Og vårt samfunn er med Faderen, og med hans Sønn, Jesus Kristus." (1.Joh 1,1-3)

En langvarig lydighet i samme retning

I en tid som er preget av mye åndelig forvirring, ser vi også tegn på en tydelig lengsel etter radikal åndelig veiledning. Mange troende vender tilbake til de opprinnelige kildene. Jeg møter en del mennesker som med interesse leser tekster fra den udelte kirkes tid. Man leser ørkenfedrenes tankespråk. Det er også interessant å legge merke til at stadig flere snakker om kontemplasjon, og den indre bønnen. Dette skjer i sammenhenger som bare for noen få år siden avviste dette. Bare med noen få ukers mellomrom har jeg lest bøker med pinsekarismatisk bakgrunn, hvor det brukes et språk og eksempler som er hentet fra den tidlige kirkens historie, og spesielt fra monastisk tradisjon. Jeg gleder meg over mye av dette, samtidig som en del av dette som både skrives og som skjer er nokså overfladisk. Det hører med til en trend som for tiden er litt populær, og så rundt neste sving kommer det noe annet, som tar over for dette. Men noe er kommet for å bli. Fra den udelte kirkes skattkammer, fra ørkensanden og de dype russiske skogene, møter man noe slitesterkt og holdtbart som har tålt historiens gang, og som fremstår som troverdig og radikalt i 2008.

En sak er å bli fascinert og utfordret for en tid. Kanskje fører det til en kursendring. Men så går tiden, og fascinasjonen blekner. Stilt overfor dette er det viktig å tenke langsiktig. Eugene H. Peterson, professor emeritus i åndelig teologi ved Regent College, mangeårig pastor og oversetter av blant annet The Message, en parafrasert oversettelse av Det nye testamente, har kalt en av sine bøker: En langvarig lydighet i samme retning.

Og det er det det handler om. Som kristen legger vi ut på en pilegrimsvandring. Målet er satt, men det er et stykke vei å gå dit. Av og til krever det at vi blir ensporede, og at vi må innse at alt skjer ikke med det samme, men ting tar tid. Også på det åndelige området, kanskje aller mest på det åndelige området. Dette er en av våre aller største utfordringer, vi som lever i en tid hvor alt aller helst skulle ha skjedd i går.

Jeg ble påminnet noe veldig viktig for mitt eget vedkommende i dag. En god venn av meg ventet på meg i bønnekoia mi i dag. Han har fått nøkler, så han er av og til der for å søke stillheten og møte Gud. I går hadde vi avtalt å møtes der, og i løpet av den gode samtalen minnet han meg om noe som flere har sagt til meg den siste tiden. Det han sa var såvidt personlig at jeg ikke skal nevne hva det var her, men antyde at det har med noe av det jeg skriver om nå. Om å planlegge for en lang vandring. Det er nemlig ingen motsetning mellom det, og lengselen etter at Jesus skal komme igjen snart.

Den hellige Benedikts regel har tålt tidens løp. Den bygger på de eldste fedrenes radikale iver, ikke minst fra den egyptiske ørkenen. Men til forskjell fra de fleste klosterregler fra den første tiden har Benedikts regel bestått og praktiseres i 1500 år. Det sier noe om hvor slitesterk den er.

Det viktigste bindeleddet mellom ørkenfedrene og Benedikts regel er den hellige Cassianus (død ca 430). Han levde omtrent hundre år før Benedikt, hadde tilbrakt en lengre tid hos de egyptiske fedrene og samlet sine erfaringer i to store verk - bøker som utgjorde en avgjørende inspirasjonskilde for Benedikt, når han satte sammen sin regel.

Ingemar Svanteson, som selv er benediktinermunk, sier at "litt forenklet kan man si at Benedikt gir den ytre rammen for den indre søken etter det rene hjerte som er hovedærendet til Cassianus. Benedikt formidler den første radikaliteten i en form som gjør den levelig for et helt liv, ikke bare for entusiaster eller for en kort periode."

Selv kjenner meg mer og mer dratt til "det lange livs gode far", etter kontinuitet, fast rytme og et livslangt kall. I all enkelthet. Jeg ber om utholdenhet til å gå i samme retning. Utholdenhet er ikke noe jeg har, det er noe jeg må få - av Gud.

I hellighet og ære - i ekteskap og hverdag

Her følger den preken jeg holdt i Toten frikirke på Raufoss i formiddag. Teksten fra 1.Tess 4,1-10 bør du ta deg tid til å lese aller først. Guds eget ord er jo det viktigste. Bloggbildet i dag er hentet fra Shetland, hvor jeg lengter slik tilbake til.


Jeg må vel innrømme at når jeg leste gjennom teksten for denne søndagen, at jeg kjente meg fristet til å velge en annen! Og det skal sies at jeg i alle de år jeg har preket, ikke har preket over denne teksten. Men etter hvert som jeg arbeidet med teksten, kjente jeg at noe tok tak i meg og jeg kjenner virkelig på dens aktualitet. Så må vi heller ikke glemme det apostelen Paulus sier til de eldste i Efesos, når han skal ta avskjed med dem: "For jeg har ikke holdt noe tilbake, men forkynt dere hele Guds råd." (Apgj 20,27) Det vi skal ta for oss i formiddag hører også med til det som kalles "hele Guds råd". Men la oss gå til teksten, og jeg begynner i vers en, for jeg har vanskelig med å forstå hvorfor dette verset utelates, når det tydelig står i den sammenhengen prekenteksten handler om.
Om vi skulle sette en overskrift over det vi har lest sammen, må det være ordene vi kan hente fra vers fire: I hellighet og ære.


I den anglikanske Westminister katekismen er meningen med menneskets liv beskrevet slik: Å ære Gud og alltid glede seg over Ham.


Når apostelen Paulus skal beskrive sin egen personlige lengsel, om hva han ønsker for sitt eget liv, så beskriver han den slik: "Min lengsel og mitt håp er at jeg ikke i noe skal bli til skamme, men at Kristus, nå som alltid, skal bli opphøyd for alles øyne gjennom det som hender med kroppen min, neten jeg skal leve eller dø." (Fil 1,20)


Det er dette det handler om: Å ære Gud og alltid glede seg over Ham. Legg merke til det apostelen sier: "men at Kristus, nå som alltid, skal bli opphøyd for alles øyne gjennom det som handler med kroppen min."


Paulus åndeliggjør altså ikke kristenlivet, får det "bare" til å handle om noe som skjer innvendig. Nei, han snakker om det som skjer med hans kropp - altså med hele seg, og hans lengsel er at det som skjer med ham - enten han skal leve eller dø, må være et slikt vitnesbyrd at Kristus blir opphøyd for alles øyne!


Kalt til å leve annerledes liv
Som barn av Den Høyestes Gud er vi kalt til å leve annerledes liv, i et annerledes rike, med annerledes lover. Apostelen Peter skriver om oss i 1.Pet 2,9: "Men dere er en utvalgt slekt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et eiendomsfolk, så dere skal forkynne Hans underfulle storverk. Han som kalte dere ut av mørket og inn i sitt underfulle lys." Til forsamlingen i Efesos, skriver Paulus, i Ef 5,9: "For dere var en gang mørke, men nå er dere lys i Herren. Vandre som lysets barn."


Det nye livet med Jesus fører til at livet leves annerledes enn før. Vi er kalt til å leve i hellighet og ære. Og dette får praktiske konsekvenser. Som i valg av ektefelle. Som i omgang med det annet kjønn. Vi er kalt til renhet, ikke urenhet. Det gjelder også etter at vi har giftet oss. Hebreerbrevets forfatter sier det slik: "Ekteskapet skal holdes i ære blant alle, og ektesengen skal holdes usmittet, for horkarer og ekteskapsbrytere skal Gud dømme." (Hebr 13,4)


Legg merke til det siste jeg sa: "skal Gud dømme." Og se så på vers 8 i teksten vår en gang til.


Hvis vi ser nøye på prekenteksten så ser vi jo at dette går igjen: At Gud holder oss ansvarlige for våre liv. Og vi skal ikke glemme at når vi synder, er det først og fremst Gud vi krenker, og så når neste. Når profeten Natan avslører kong Davids synd, så kommer David i syndenød og i Salme 51 møter vi den angrende kongen.


Les Salme 51,3-6


Legg merke til hvor David legger ansvaret. Han skylder ikke på andre, han bortforklarer ikke sin synd med at det skyldes hans menneskelige svakhet. Heller ikke unnskylder han seg med at han var spesielt sliten den dagen eller uoppmerksom. Nei, han erkjenner sin skyld og bekjenner sin synd. Han sier: "mine overtredelser", "min misgjerning", "min synd". Og så i vers 6: "Mot Deg, mot Deg alene har jeg syndet."


Det finnes en veldig interessant historie fra 1.Mosebok som illustrerer det vi snakker om.


Les 1.Mos 39,1-9


Josef var opptatt av at han ikke skulle synde mot Gud. For innerst inne var det dette det handlet om. Han ville ha krenket Potifar, som hadde betrodd ham en så høy en stilling i hans hus, om han hadde falt for denne fristelsen, men enda verre: Han ville ha syndet mot Gud. Josef måtte betale en høy pris for å leve rett for Gud. Potifars hustru løy om ham og beskyldte ham for noen han ikke hadde gjort, og Josef ble kastet i fangehullet. Men det er bedre å lide urett, enn å synde mot Gud.


Innfor Gud er ingenting skjult. Bi kan ikke lure Gud ved å leve et dobbeltliv. Det finnes kristne som gjør det, og som tror at de skal kunne komme seg unna med det. Men i Hebr 4,13 kan vi lese det veldig tydelig: "Og ingen skapning er skjult for Ham, men alt er nakent og blottlagt for Hans øyne, som vi skal avlegge regnskap for."
Det Paulus skriver om til den kristne forsamlingen i Tessaloniki, handler om ærefrykt og gudsfrykt. Det handler om at vi står ansvarlige med våre liv overfor den tre ganger hellige Gud. Han som vi en dag skal stå til regnskap for.


Ærlighet i forretninger
Jeg vet ikke om du merket det, men apostelen snakket ikke bare om ekteskapet i de versene vi leste sammen. La oss gå tilbake til teksten vår og se på vers 6, i 1.Tess 4. Nå synes jeg vel Bibelselskapets oversettelse er noe uklar når det gjelder dette verset. I den oversettelsen jeg bruker står det velig tydelig at ingen skal utnytte eller bedra sin bror i noen gjerning. "I dette" står det i Bibelselskapets oversettelse, så der må man nærmest gjette seg til hva Paulus mener.


Vel, nå er det vel ganske opplagt det apostelen skriver om, eller er det?


Er vi ærlige med hverandre, og ikke bedrar den andre når vi gjør forretninger med ham eller omgås ham i hverdagslivet? Fremstiller vi noe vi skal selge som bedre enn det er? Kjenner vi til skjulte feil og mangler, som vi ikke opplyser om, fordi det er ufordelaktig for oss?


Nå synes du kanskje jeg kommer alt for nære, at vi snakker om for personlige ting? Men dette er praktisk kristendom. Dette handler også om vår helliggjørelse.


Og nå vil jeg du skal legge merke til en ting: Hva sto det i verset vi leste sammen? ".. fordi Herren er en hevner over alle slike." Ikke "alt slik" men "alle slike". Stopp et øyeblikk! Hvem er det Herren hevner? Den som blir lurt og bedratt! Og hvem er det som får Herren som sin motstander? Den som lurer og bedrar!


Undres du nå på hvorfor du har mistet velsignelsen over livet ditt, og bønnesvarene uteblir? Kan det skyldes at du har lurt eller bedratt noen, og har fått Gud som din motstander? Herren hevner en du har lurt. Han taler hans sak. Han er på hans side. Da vil jeg si, som Kristi tjener: Gjør opp din sak. Bekjenn din synd, kanskje du må ordne opp med ham eller henne du bedro. Men det heter i Skriften: "Hvis vi sier at vi har fellesskap med Ham og vandrer i mørket, da lyver vi og gjør ikke sannheten. Men hvis vi vandrer i lyset, slik Han er i lyset, da har vi fellesskap med hverandre, og Jesu Kristi, Hans Sønns blod renser oss fra all synd." (1.Joh 1,6-7)


Elsk alle
Det siste apostelen nevner i det avsnittet fra 1.Tess vi har foran oss, er dette: "Men om søskenkjærligheten trenger dere ikke at jeg skriver til dere, for dere er selv opplært av Gud til å elske hverandre." Tenk det! Opplært av Gud til å elske. Vi har det jo fra Jesu egen munn:


Les Joh 13,34-35


Kjennetegnet på en kristen er altså dette: Han elsker - og han elsker de andre. Kjennetegnet er ikke at vi lykkes, men at vi elsker.


Dietrich Bonhoeffer, den lutherske teologen som 39 år gammel ble henrettet av nazistene i maidagene 1945 for sin motstandskamp, har sagt følgende:
’
"Det er ingen selvfølge for en kristen at vi får lov til å leve blant kristne. Jesus Kristus levde blant sine fiender. ... Synlig fellesskaper nåde .... For den troende er det legemlige nærvær av den andre kristne en uerstattelig kilde til glede og styrke ..." Og så sier han: "Vi tilhører hverandre ene og alene ved og i Jesus Kristus. Hva betyr det? Det betyr for det første at en kristen trenger den andre for Jesu Kristi skyld. Det betyr for det andre at en kristen kommer til en annen bare ved Jesus Kristus, og det betyr for det tredje at vi i Kristus Jesus er utvalgt fra evighet av, tatt imot i tiden og forenet i evigheten."


I Kristus er vi med andre ord evig forbundet med hverandre.


La meg avslutte med dette:
Det fortelles om apostelen Johannes og hans siste ord. Da han lå for døden - han ble jo en gammel mann på over 100 år -så spurte hans disipler ham om han hadde et siste budskap å gi dem:


- Mine barn, sa han, elsk hverandre!


Om igjen, og om igjen gjentok han dette. Da de spurte ham om dette var alt han hadde å si dem, svarte han:


- Det er nok, for det er Herrens befaling.

Dagen i kommuniteten, del 2

Det er bygget et lite kapell på det området hvor kretsen rundt Dietrich Bonhoeffer hadde sin kommunitet. Bygningen hvor seminaret og kommuniteten holdt til finnes ikke lenger, men det er mulig å oppsøke Bonhoeffer kapellet som er avbildet her. I går skrev jeg om hvordan dagen i kommuniteten ble organisert, og jeg fortsetter hvor jeg slapp:


"Livet i fellesskap under Ordet begynner med felles gudstjeneste ved begynnelsen av dagen. Husfellesskapet samler seg til lovprisning og takk, skriftlesning og bønn. Den dype stillheten om morgenen blir først brutt av menighetens bønn og salmesang. Etter nattens og den tidlige morgenens taushet vil sangen og Guds ord høres desto bedre. Den Hellige Skrift sier dessuten at dagens første tanke og dagens første ord tilhører Gud. "Om morgenen hører du min røst, tidlig vender jeg meg til deg." (Salme 5,4) "Om morgenen kommer min bønn deg i møte." (Salme 88,14) "Gud, mitt hjerte er rolig, ja, rolig er mitt hjerte. Nå vil jeg synge og spille. Våkn opp, min sjel, harpe og lyre, våkn opp! Jeg vil vekke morgenrøden." (Salme 57,8flg) I det morgenen bryter fram tørster og lengter jeg den troende etter Gud: "Før daggry roper jeg om hjelp og jeg venter på dine ord." (Salme 119,147) Den Hellige Skrift omtaler også tiden om morgenen som en tid da Gud gir særskilt hjelp. Om Guds by heter det: "Gud hjelper den når morgenen gryr." (Salme 46,6) Og igjen: "Herrens barmhjertighet er ny hver morgen." (Klag 3,23)


For de kristne skal ikke dagens begynnelse være belastet og plaget av hverdagens mange bekymringer. Over den nye dagen står Herren som har gjort den. Nattens mørke med dens urolige drømmer viker bare tilbake for lyset fra Jesus Kristus og hans oppvekkende ord. All uro, all urenhet, all sorg og angst flykter for ham. La derfor ved dagens begynnelse de mange slags tanker og de mange unyttige ord tie. Og la den første tanke og det første ord tilhøre ham som hele vårt liv tilhører. "Våkn opp du som sover, stå opp fra de døde, og Kristus skal lyse for deg." (Ef 5,14)

Mennesker som påvirker oss til å leve for Gud

Du har sikkert lagt merke til at Jesus ganske ofte henviser til personer fra Det gamle testamente. Han viser til Abel, Noa, Abraham, Lot, Isak, Jakob, Moses, David, Abjatar, Salomo, Elia, Elisja, Jesaja, Daniel, Jonas og Sakarja. Og det er gode grunner for at Jesus gjorde det.

Mennesker setter nemlig spor etter seg, og kan være eksempler for etterfølgelse. Jeg leste et ord fra Jobs bok i går som sier noe om nettopp dette: "Spør bare de framfarne slekter og gi akt på det som deres fedre har gransket ut. For vi er fra i går og vet intet, en skygge er våre dager på jorden." (Job 8,8-9) Dessverre er det ikke slikt vi gjør lenger. De gamle verdsettes ikke, til tross for deres erfaring med å gå troens vei. Det som gjelder i mange forsamlinger i dag er dyrkelsen av de unge og det som er trendy.

Jeg holder på å lese en meget god bok for tiden. Den er skrevet av min gode venn Günter Krallmann (bildet). Krallmann er kanskje mest kjent for boken "Forberedelse for vekkelse", som ble distribuert i forbindelse med årets nasjonale bønn og faste kampanje. Men tyske Günter Krallmann, som har vært misjonær i Afrika og som er en av verdens fremste kjennere av vekkelseshistorien har også skrevet boken: "Fra mulighet til myndighet" med undertittelen: "Ti nøkler til lederutvikling på Jesu vis". Boken ble i 2002 utgitt av Prokla Media. Jeg anbefaler den på det varmeste til dem som enten har et lederansvar i en menighet, eller som vil skaffe seg solid bibelsk undervisning om de ulike tjenestegavene og deres funksjon.

I boken presenterer Krallmann en liste over personer som har betydd mye for hans eget liv og tjeneste. Listen er interessant på mange måter, og for egen del ser jeg at den samsvarer med listen over personer som også har hatt stor innflytelse i eget liv. Her følger listen:

John Welsh (ca 1570-1622) En autoritet i bønn.

N.L. grev Zinsendorf (1700-1760) Kjærlighet til Jesus

John Wesley (1703-1791) påvirke en nasjon for Gud

David Brainerd (1718-1747) lengesel etter Gud

Christian Friedrich Schwartz (1726-1798) bære frukt for Gud

Adoniram Judson (1788-1850) villighet til å lide for Kristus

Charles Grandison Finney (1792-1875) vekkelseskraft

Asa Mahan (1799-1889) seirende liv i Kristus

George Müller (1805-1898) tro

Robert Murrey M'Cheyne (1813-1843) hellighet

John G. Paton (1824-1907) målrettet for Gud

Andrew Murray (1828-1917) hvile i Kristus

William Booth (1829-1912) dele hele evangeliet

J. Hudson Taylor (1832-1905) misjonsstrategi

Dwight L. Moody (1837-1899) overgivelse til Gud

John Hyde (1865-1912) bli en bønnens mann

James O. Fraser (1886-1938) forbønn og framgang for misjon

Sadhu Sundar Singh (1889-ukjent) Kristuslikhet

John Sung (1901-1944) iver for Gud

Günter Krallmann nevner også kvinner som har satt spor etter seg hos ham: Madam Guyon, Elisabeth Fry, Ann Judson, Cathrine Booth, Mary Slessor, Amy Carmichael, Ira Schudder, Mildred Cable, Corrie ten Boom og mor Theresa.

Jeg skal sette opp en egen liste senere, over de som har betydd mye for min egen åndelige utvikling. Bidra gjerne med din liste i kommentarfeltet.

Å bli båret av Hyrden over stormfylt hav

Guds ord sier: "Alt har sin tid, og en tid er det satt for alt det som skjer under himmelen." (For 3,1) Det innebærer at det også er "en tid til å fødes og en tid til å dø, en tid til å plante og en tid til å rykke opp det som er plantet." (v.2) En av de tingene jeg lærte av den nå avdøde Vineyard pastoren Brent Rue, er at når man vandrer med Gud må man være forberedt på forandringer. Noen ganger er det vanskelig å forstå Guds veier. Det er vel ikke for ingenting at apostelen Paulus sier om dem: "usporlige er hans veier." Forut for dette sier han likevel: "Å dyp av rikdom og visdom og kunnskap hos Gud!" (Rom 11,33) Dette holder vi fast ved: Gud vet best. Han har den hele og fulle oversikten.

I løpet av noen korte måneder må vi ta stilling til noen for oss svært viktige spørsmål. Den siste tidens tester og undersøkelser på sykehuset, har ført til at min kardiolog har bestemt seg for å søke om ny innleggelse på Feiring-klinikken. Det betyr at jeg står overfor et nytt inngrep på denne hjerteklinikken. Det vil være tredje gangen, og det er med en viss uro jeg ser frem til dette. Men hjerteproblemene er så påtagelige at hverdagene mine for tiden kan være ganske utfordrende og vanskelige. I tillegg har jeg kraftige følinger,og jeg har noen nevrologiske symptomer som ikke er avklart hva er ennå. På den andre siden ser det ut til at vår tjeneste gjør en dreining i en noe annen retning enn det vi trodde. Dette er fremdeles såvidt utklart for oss at vi ennå ikke helt ser veien fremfor oss. Men vi føler at det må skje en avklaring på dette før vi går høsten i møte. Det spennende er at Gud nå setter oss sammen med ledere i ulike nettverk bestående av mennesker fra ulik kirkebakgrunn. Det skjer både på norsk, nordisk og europeisk plan. Her tror jeg vi kan stå overfor et gjennombrudd når det gjelder å kunne tjene med de gaver Gud har gitt oss, inn i mange ulike sammenhenger. Gud åpner dører for oss på forunderlig vis. Det er bare så vanskelig å forholde seg til dette samtidig med at man sliter med alvorlig sykdom. Og det er vanskelig å forstå hvorfor Gud ikke helbreder. Vi oppmuntres likevel av de mange som ber for oss. Gud har gitt oss noen mennesker med oppmuntringens gave, og de har betydd veldig mye i denne prosessen. Takk til dere som skriver på bloggen, som skriver eposter og brev. Vi blir så glade for alt dette. Og vi tar vare på alle ord: profetiske, de som er hentet fra Bibelen, for dikt og sanger. Det er som håndtrykk fra himmelen. Jeg tror også at Gud har en mening med alt dette som skjer, både på godt og på vondt.

I dag skal vi feire vår sønns 18 års dag. Joachim og jeg reiser til Oslo for å ha en far og sønn-dag. Det gleder jeg meg veldig til. Været smiler til oss, og vi har noen gutteting på agendaen som skal bli spennende. Vi takker for alle som ber for oss i denne fasen av livet vårt. Jeg skal holde dere underrettet via bloggen om hva som skjer.

I mellomtiden er jeg veldg glad for å bli båret av Hyrden over stormfullt hav.

Å bringe Kirken tilbake til kirkene - de åndelige disipliner, del 5

Den første artikkelen om de klassiske åndelige øvelser, og annonseringen av våre kurstilbud, adstedkom uventede sterke reaksjoner på en annen blogg. Reaksjonene bygget på åpenbare misforståelser om hva de åndelige øvelsene, eller disiplinene representerer. Jeg håper at denne artikkelserien skal hjelpe oss til å finne tilbake til disse hjelpemidlene, som kan føre oss inn i et åndelig liv med Herren Jesus i sentrum. I den forrige artikkelen skrev jeg om bibelmeditasjon, eller Jesusmeditasjonen. Denne artikkelen handler om bønn, som er en av de klassiske åndelige disipliner.


Pionermisjonæren William Carey sa en gang: "Bønn - i enerom, brennende og trosfylt - ligger til grunn for all personlig gudsfrykt." Personlig synes jeg Ole Hallesby's definisjon av hva bønn er, er den beste. Han sier i det som er blitt en klassiker: Fra bønnens verden: "Å be er å lukke Jesus inn." Hallesbys bok om bønn er den norske boken som er mest oversatt. De gamle bederne brukte å si: "Bønnen er sjelens åndedrett." Det er et utmerket bilde. Hallesby skriver om dette:


"Den luft som kroppen trenger, omgir oss på alle kanter. Den vil selv inn i oss og trykker på. Det er jo vanskeligere å holde pusten enn å puste. Vi behøver bare å åpne munnen, så går luften inn i lungene våre og gjør sin livgivende gjerning i hele kroppen. Den luft sjelen trenger, omgir også oss til alle tider og på alle kanter. Gud omgir oss i Kristus på alle sider med sin mangeartede og helt tilstrekkelige nåde. Vi behøver bare å åpne sjelen. Og nå er bønnen sjelens åndedrett, det organ som slipper Kristus inn i vår visne og tørre sjel. Han sier: 'Om noen åpner døren, da vil jeg gå inn...' Merk deg nøye hvert ord her: Det er ikke vår bønn som trekker Jesus inn i sjelen. Det er heller ikke vår bønn som beveger Jesus til å gå inn hos oss. Han behøver bare adgang. Så går Han selv inn. For Han vil inn. Og Han går inn over alt hvor han ikke nektes adgang." (Ole Hallesby: Fra bønnens verden. Luther forlag 1978, side 9-10)


En annen som understreker det samme som Hallesby er Kristusmystikeren og eneboeren Julian av Norwich. Hun skriver om Helligånden: "Jeg er opphavet til din bønn. For det første er det min vilje at du skal få det; dernest er det jeg som får deg til å ønske det; og etter at jeg får deg til å be om det, ber du om det. Hvordan skulle det da ha seg at du ikke skulle få det du ber om?"


Richard Foster skriver at "bønn er å bli forvandlet". Jeg tror Foster har helt rett i dette. Det skjer noe med meg når jeg ber. I omgangen med den treenige Gud blir jeg forandret og forvandlet. Når vi ber begynner vi å tenke Guds tanker, ønske det Han ønsker, elske det Han elsker og ville det Han vil.


Det er viktig at vi har dette perspektivet på hva bønn er, og hva bønn utretter, fordi mange blir mismodige når de hører tale om bønn. De kjenner at stressnivået øker og selvfordømmelsen kommer sigende, fordi de skulle ha bedt mer. En av årsakene til at vi arrangerer seminarer om det personlige bønneliv er å hjelpe mennesker ut av denne selvfordømmelsen og kunne be med hvilepuls. Bønn handler nemlig først og fremst om et personlig forhold til den man ber til.

Tidligere artikler i denne serien har stått på trykk: tirsdag 20.mai, mandag 19.mai, søndag 18.mai, fredag 16.mai og torsdag 15.mai.
(fortsettes)

Hvordan Gud leder, del 4

I Fadervår lærer Jesus oss at den Far vi kommer til, Han er i himmelen. Det er et viktig moment når det gjelder det å søke og det å forstå Guds ledelse.

Elisabeth Elliot sier det slik: "Bønnens mysterium fører det begrensede mennesket i kontakt med den ubegrensede Gud, det tidsbundne i kontakt med Den evige, det synlige i kontakt med Den usynlige. Dette gir trygghet når vi ber Ham vise oss hva vi skal gjøre. Vårt blikk er festet på vår egen lille verden og den forvirrende situasjonen som gjør at vi kryper opp på Faderens fang, og vårt sinn er omtåket av tvil, frykt og redsel for hva fremtiden vil bringe. Men Han kan se slutten fra begynnelsen."

I går satt jeg sammen med en gruppe ledere. I forbindelse med den nasjonale bønnekonferansen på Grimerud, tok jeg initiativet til et nasjonalt bønneråd for Norge, og i går satt vi sammen for å samtale om noen fremtidsplaner. Etter dette møtet ble jeg gående å tenke på hvor viktig det er at vi er i Guds plan med våre liv. Apostelen Peter er opptatt av at vi skal være "desto mer ivrige, etter å gjøre vårt kall og vår utvelgelse fast!" (2.Pet 1,10) Det er lett for oss å begrense oss, og dermed ikke se vårt liv i Guds perspektiv. For min egen del er jeg blitt mer vàr på å ikke gjøre noe som gjør at Gud ikke kan bruke meg til det Han har kalt meg til, fordi jeg setter menneskelige begrensninger rundt mitt kall. Her har jeg et stykke vei å gå, og veldig mye å lære. Jeg vet at på dette området har jeg gjort mange feil og foretatt mange feilvurderinger, og jeg kommer sikkert til å gjøre det igjen. Jeg ber om at Han som har den hele og fulle oversikten, som ser det hele ovenfra, at Han må vise meg noe av sitt perspektiv.

I 1.Mos 13 kan vi lese historien om Lot som forlater Abram, og om Gud som gir landet til Abram og hans ætt. Dette er interessant med tanke på hva de to fikk. Lot valgte et område fordi han så det som lå rett foran hans øyne. "Da løftet Lot sine øyne, og han så at hele Jordan-sletten like til Soar overalt var vannrik, som Herrens hage, som landet Egypt." Men "dette var før Herren ødela Sodoma og Gomorra." (v.10)

På grunn av Lot's begrensede syn fikk han ikke del i den rikdom som Abraham fikk del i. Om Abraham heter det: "Og Herren sa til Abram etter at Lot hadde skilt lag med ham: Løft nå dine øyne og se ut fra stedet der du står -mot nord, mot sydm mot øst og mot vest! For hele det landet som du ser, til deg vil jeg gi det, og til din ætt for alle tider." (v.14-15)

Forskjellen er at mens Lot så rett fremfor seg, gikk Abraham høyere opp, løftet blikket og så!

Vi trenger det himmelske perspektivet. Spesielt når det gjelder Guds ledelse.

Hvordan Gud leder, del 3

I boken "The Four Loves" skriver C.S. Lewis: "Alt som ikke er evig, er for evig ubrukelig." Jeg synes det er godt å ha i mente når vi nå samtaler med hverandre om Guds ledelse. Til den kristne forsamlingen i Kolossæ skriver apostelen Paulus: "Er dere da oppreist med Kristus, så søk det som er der oppe, der Kristus sitter ved Guds høyre hånd. La deres sinn være vendt mot det som er der oppe, ikke mot det som er her på jorden." (Kol 3,1-2) Å ha sitt sinn vendt mot det himmelske, er det rette utgangspunktet når man søker hva som er Guds vilje. Det er jo det Jesus lærer oss når Han lærer oss å be Fadervår. Han begynner med Gud. Han ber oss om å vende oss til Gud, og når vi vender oss til Gud, henvender vi oss til Universets Skaper. I perioder har jeg oppholdt meg mye i de to første kapitlene av 1.Mosebok. Disse to kapitlene sier meg nemlig veldig mye om hvem Gud er, og hva Han er i stand til å gjøre. Apostelen Paulus vender jo også tilbake til begynnelsen når han i det samme brevet til forsamlingen i Kolossæ skriver: "For i ham er alt blitt skapt, i himmelen og på jorden, det synlige og det usynlige, enten det er troner eller herredømmer eller makter eller myndigheter. Alt er det skapt ved ham og til ham." (Kol 1,16)


"Tanken på at det er Universets skaper vi henvender oss til burde fylle oss med dyp respekt og ærefrykt," skriver Elisabeth Elliot og så legger hun til: "Men Han er også Evig Far."


Som Skaperen og den som samtidig er min Far, så vet Han hva som er best for meg - alltid og i alle situasjoner. Det skaper trygghet hos meg. I et dikt jeg er så glad i heter det: "Han ser det hele ovenfra, jeg glemmer jeg ser vrangen."


Elisabeth Elliot sier det slik: "Vi vet ikke hva som er best for oss, men vi kommer til Ham og spør Ham om hva Han vil at vi skal gjøre. Det er bare en bønn, ikke noe krav, og den kan enten bli innvilget eller avslått."


Jesus har vist oss hvem Far er, og om denne vår himmelske Far, sier Han: "Hvem av dere som er far, vil gi sin sønn en stein når han ber om et brød? Eller når han ber om en fisk, gi ham en orm i stedet for fisken? Eller når han ber om et egg, gi ham en skorpion? Hvis da dere som er onde, vet å gi deres barn gode gaver, hvor meget mer skal da den himmelske Far gi Den Hellige Ånd som ber ham." (Luk 11,11-13)


Gud er både allmektig og allvitende - Han vet best.


Men Hans timeplan og Hans måte å gjøre tingene på, er kanskje ikke slik vi hadde ventet det, men det er da heller ikke det som virkelig teller. Far vet om det vi trenger. Det er ikke engang sikkert vi kjenner til hva som er vårt virkelige behov. Han gjør - Han er Gud, og den som har skapt meg. Og Han er samtidig min Far.

(fortsettes)

Hvordan Gud leder, del 2

Elisabeth Elliot (bildet), hvis første ektefelle Jim, ble drept sammen med fire andre misjonærer i 1956 i det de forsøkte å nå Auca-indianerne med evangeliet, er en av de som har lært meg mye om Guds ledelse. Hun har lært meg mye annet også, velkjent som hun er med sorg og savn. Men det får vi komme tilbake til i andre bloggartikler. Jeg leste noe av Elisabeth Elliot i går i forbindelse med hvordan Gud leder oss. Hun siterer den velkjente 23 Salme. Der heter det:


"han fører meg på rettferdighets stier for sitt navns skyld." (Salme 23,3)


Tenk det! For Navnet sitt skyld. Med andre ord: Det at Han leder oss, skal bringe ære til Ham.


Elisabeth Elliot skriver følgende: "En kristen kommer ikke til Gud for å få råd. Han kommer for å søke Guds vilje, og når han kjenner den, har han egentlig ikke noe valg." I denne sammenheng siterer hun Jak 4,17, hvor det heter: "Den som altså vet hva godt han burde gjøre, men ikke gjør det, for ham er det synd." Så sier hun:


"Gud forlanger kanskje en høyere betaling enn det vi er villige til å betale - det kan koste alt. Enhver som oppriktig ønsker å gjøre Guds vilje, vil bli bedt om å fornekte seg selv. En rik mann kom engang til Jesus med de beste hensikter, men det hele skar seg snart. Han gikk bedrøvet bort fordi Jesus bad ham selge alt han eide. Det var en pris han ikke var villig til å betale. Å be om Guds ledelse er å ta et valg, og til det trenger en tro. Og da er det snakk om en helt annen tro enn den som sier: Hvis jeg liker det, så gjør jeg det. Det er en tro som er sterk nok til å vente på Guds lønningsdag - og som tror lønnen er verdt ventetiden og det offer den krever. Våre bønner om ledelse begynner med dette ene: Jeg stoler på Ham! Da er det nødvendig med overgivelse. Da sier vi ikke lenger: Hvis jeg stoler på Ham, så vil Han gi meg dette eller hint, men - Jeg stoler på Ham. La Ham gi meg eller ikke gi meg det Han måtte ønske."

(fortsettes)

Maisnø - hvordan bli mer lik Jesus, del 2

Her følger andre del av Emil Gustafsons artikkel "Maisnø" hentet fra hans Samlede verker:

2. Guds Sønn skal bli æret. Tiden er avgjørende. Livet analyseres, kristendommen stilles innfor Pontius Pilatus. Hvem vil dø for å bevise at Jesus er oppstandelsen og livet? Lasarus måtte dø. Her avsløres kristendommens innhold. Den som mener seg å flytte fjell, kan ikke løfte moldvarpens haug. Tiden er så alvorlig at enhver reduseres til sin virkelige verdi, og en blir det en er. Jesabels skremsler avslører Elias' svakhet, at han var et menneske av samme natur som vi. Men bli ikke fortvilet, du anfektede sjel, om havets bunn kommer for dagen, om kjære forhåpninger går i grus!

Når en går over en aker, som nettopp er tilsådd, finner en såkorn som ikke er blitt begravd i jorden, og de ser jo ut til å ha det bedre enn de som ligger gjemt i jorden og smuldrer hen. Men når de fullmodne aks vaier i vinden, setter vi større pris på et eneste hvetekorn, som har gått gjennom døden for å bære megen frukt, enn på ti tusen andre, som tørket i solskinnet eller ble spist opp av fuglene. 'Sannelig, sannelig sier jeg dere: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene korn; men hvis det dør, bærer det megen frukt.' Sæden kan ikke for bestandig bevares i magasinene, den må fornyes gjennom døden. Og vi må alltid bære Jesu død med oss i vårt legeme, om Jesu liv skal bli åpenbart i vårt dødelige kjød. 'Således er da døden virksom i oss, men livet i dere.' Menighetens behov er å få hyrder som gir sitt liv for fårene.

Det finnes nok høyder som aldri skjules av skuer og dyp som aldri opprøres, men en hver som vil føde andre på ny, må dø. Et liv som skal nære andre, må males, likesom hvete som knuses mellom steinene. Det har falt i den elskedes lodd gjennom døden å ære Guds Sønn. 'Denne sykdom er ikke til døden, men til Guds ære, for at Guds Sønn skal bli æret ved den.' Vi kan lett forstå og innse at fortidens hellige, som Abraham og Job med flere, har hatt den store og alvorlige oppgave å undersøke farvannet for kommende generasjoner. De måtte sette livet på spill og gå gjennom ild og vann for vår skyld, for at vi ved deres eksempel skulle ha en oppmuntring til å holde fast på det håp vi hadde. Abraham føres ved Abrahams prøvelser fram til Abrahams tro, for å være et forbilde for troens barn til alle tider, og virkningene av hans liv lever videre gjennom tildsaldrene. Josefs renhet har manet mangen ungdom til å slukke lidenskapenes brann og bevare sin uskyldighet, og hans prøvelser har rakt mangen sviktende, oppgitt sjel en brors hånd og ført stakkaren fra fengslet til den gylne trone.

(fortsettes)