I siste nr av Mot Målet, som utgis av Ungdom i Oppdrag, har Dr. Günter Krallmanm en artikkel hvor han beskriver noe av det Gud har gjort gjennom vekkelser opp igjennom tiden. Noe av det som særpreget disse vekkelsene - og som vår tid mangler, var det vi kaller syndenød. Det er en slik vekkelse, hvor mennesket får se sin synd og behovet for en Frelser, vi desperat trenger. Jeg ble så begeistret av det jeg leste, at jeg vil gi deg noen smakebiter av det Krallmann nevner.Han forteller om tjenesten til vekkelsespredikanten Charles G. Finney (1792-1875). Under hans salvede forkynnelse spredte overbevisningen om synd seg så kraftfullt at nesten hele forsamlingen gikk ned på kne eller kastet seg ned for Gud mens de søkte om nåde.
Når George Whitefield (1717-1770) talte i Cambuslang i Skottland var det ikke mindre enn 10.000 som ble frelst. Da en annen gang preket under en møteserie på Harvard i USA, bekjente hver eneste student at de ville ha Jesus som Herre.
Da Jonathan Edwards holdt sin berømte preken: "Syndere i hendene på en vred Gud" på Enifield i USA i 1741, holdt tilhørerne seg fast i benkene og klynget seg til søylene i frykt for å falle rett ned i helvete. Han var omgitt av slike stønn og gråt at han ble nødt til å be forsamlingen være stille slik at alle kunne høre hva han sa.
Om John Sung (1901-1944), den kinesiske vekkelsesforkynneren, er det blitt sagt at han nektet å be for syke fordi han visste at alle kom til å bli helbredet, og dette ville dra oppmerksomheten bort fra hans forkynnelse av evangeliet. En gang ble mange indere, selv om de ikke var i stand til å forstå ham da han talte på kinesisk, likevel omvendt - bare på grunn av hans tårer og fakter.
Under John Wesley's (1703-1791) tjeneste var det ikke uvanlig at mennesker falt sammen som om de var døde fordi Den Hellige Ånd hadde ført dem til en enorm overbevisning om synd.
Når jeg leser dette, tenker jeg: Hvor langt dagens kristenhet har fjernet seg fra originalkristendommen. Vi trenger vekkelse mer enn noensinne.


