I siste nr av Mot Målet, som utgis av Ungdom i Oppdrag, har Dr. Günter Krallmanm en artikkel hvor han beskriver noe av det Gud har gjort gjennom vekkelser opp igjennom tiden. Noe av det som særpreget disse vekkelsene - og som vår tid mangler, var det vi kaller syndenød. Det er en slik vekkelse, hvor mennesket får se sin synd og behovet for en Frelser, vi desperat trenger. Jeg ble så begeistret av det jeg leste, at jeg vil gi deg noen smakebiter av det Krallmann nevner.Han forteller om tjenesten til vekkelsespredikanten Charles G. Finney (1792-1875). Under hans salvede forkynnelse spredte overbevisningen om synd seg så kraftfullt at nesten hele forsamlingen gikk ned på kne eller kastet seg ned for Gud mens de søkte om nåde.
Når George Whitefield (1717-1770) talte i Cambuslang i Skottland var det ikke mindre enn 10.000 som ble frelst. Da en annen gang preket under en møteserie på Harvard i USA, bekjente hver eneste student at de ville ha Jesus som Herre.
Da Jonathan Edwards holdt sin berømte preken: "Syndere i hendene på en vred Gud" på Enifield i USA i 1741, holdt tilhørerne seg fast i benkene og klynget seg til søylene i frykt for å falle rett ned i helvete. Han var omgitt av slike stønn og gråt at han ble nødt til å be forsamlingen være stille slik at alle kunne høre hva han sa.
Om John Sung (1901-1944), den kinesiske vekkelsesforkynneren, er det blitt sagt at han nektet å be for syke fordi han visste at alle kom til å bli helbredet, og dette ville dra oppmerksomheten bort fra hans forkynnelse av evangeliet. En gang ble mange indere, selv om de ikke var i stand til å forstå ham da han talte på kinesisk, likevel omvendt - bare på grunn av hans tårer og fakter.
Under John Wesley's (1703-1791) tjeneste var det ikke uvanlig at mennesker falt sammen som om de var døde fordi Den Hellige Ånd hadde ført dem til en enorm overbevisning om synd.
Når jeg leser dette, tenker jeg: Hvor langt dagens kristenhet har fjernet seg fra originalkristendommen. Vi trenger vekkelse mer enn noensinne.
3 kommentarer:
WEnche Johanne
Jeg må innrømme at jeg ikke alltid har hatt grepet på dette med syndenød. Dette fenomenet forekommer ikke på møter, det er ikke eksisterende, selv om det kan være et flyktig tema. Framstillingene av syndenød har nærmest blitt et abstrakt begrep, men ingen realitet, og har kollidert med virkeligheten. Ofte kan møte- gjengere ha vært begeistret over salvelsen på møtene,og da var målet oppnådd.
I en periode var det mye ståhei, dansing og løping rundt med flagg for nasjonenes frelse,noe som sikkert kan ha vært i salvelsen en gang, men som ble gjentakinger litt for ofte fordi vi mennesker har en hang til å ville gjenta ting. Nå på kvinnemøter hvor det k males bilder på lerreter under lovsang og forkynnelse, og kreativiteten er i høysetet, hvor lakenblir lagt ut på gulvene så en kan legge seg ned med teppe over seg under gudstjenesten.
Men der tro jeg heller ikke syndenøden er et tema. Ikke har jeg selv opplevd syndenød på den måten heller, vet bare at jeg er en synder frelst ved Guds nåde, med tidvise erkjennelser som slår dette fast.
Istedenfor syndenød blir det da gjort alt mulig annet for å fylle opp et tomrom.
Tomme tønner ramler mest.
Takk for disse gode innleggene dine, Wenche Johanne. Du er inne på ting som er svært viktige for oss alle.
Syndenød kan bare skapes av Den Hellige Ånd. David opplevde dette når han ble konfrontert med sin synd med Batseba. Salme 51 er en botssalme, med bakgrunn i dette tragiske fallet.
Særlig versene 11-14 vitner om dette:
"Skjul ditt åsyn for mine synder, og utslett alle mine misgjerninger! Gud, skap i meg et rent hjerte, og forny en stadig ånd inne i meg! Kast meg ikke bort fra ditt åsyn! Ta ikke din Hellige Ånd fra meg! Gi meg igjen din frelses fryd, og hold meg oppe med en villig ånd."
Legg inn en kommentar