De første kristnes radikale syn på penger og eiendom

Det er interessant å se hvor mange ting som endres i Kristi forsamling med Keiser Konstantin. Jeg har i tidligere artikler pekt på endringen som skjer i synet på militærtjeneste, hvor urkirken var tydelig på at en kristen ikke kunne avtjene militærtjeneste. Etter Keiser Konstantin endres dette synet til det motsatte.

Et interessant ord av Jesus i denne sammenhengen er Matt 6,24:

"Ingen kan tjene to herrer. For enten vil han hate den ene og elske den andre, eller så vil han holde seg til den ene og forakte den andre. Dere kan ikke tjene både Gud og mammon."

Mammon representerer mer enn penger, den representerer også blant annet keisermakten. Men når vi er inne på dette med penger, så er det tydelig at også synet på penger endrer seg med Konstantin.

En som har forsket på dette er en mann ved navn Justo Gonzales. Han har skrevet en bok som heter: "Faith and Wealth". Neida, det er bok om trosbevegelsens ulykksalige og obskure syn på velstand. Boken har undertittelen: "A History of Early Christian Ideas on Origin, Significance and Use of Money."

I denne boken ser vi også i spørsmålet om synet på penger en klar trend frem til keiser Konstantin, som altså med så mange andre ting:

* Å gi penger til fattige var som å låne til Gud
* Å ta renter var feil og undertrykkende
* Eiendomsfellesskap, slik dette beskrives i Apgj 2,44-45 og 4,32-37 ble praktisert et godt stykke inn på 100-tallet, og trolig i mindre tydelig form gjennom store deler av 200-tallet.
* De kristne er skyldige i å gi de fattige almisser. Å vegre å hjelpe en fattig innebar at man ble skyldig om noe skulle hende den som var utsatt. Med almisser mente man gav bort alt det man ikke trengte selv (klær, mat, husrom).

Urkirken beholdt med andre ord sin radikalitet. Med Konstantin skjer det en endring, og da ikke til det bedre, heller ikke på dette området. I spørsmålet om penger kommer den tydeligste endring med Augustin. For Augustin var sjelens holdning det avgjørende, ikke hva man gjorde med pengene. Et syn som er herskende den dag i dag. Du må gjerne være rik, sier dagens kristne, om ikke rikdommen eier deg. Det er den indre holdningen som teller. Slik var det ikke for de første kristne. For Augustin var det avgjørende at det var staten som hadde i oppgave å bestemme over eiendomsretten. For de første kristne handlet det om å dele.

Gjør dette noe med oss? Våger vi å vende tilbake til urkirkens radikalitet?

Se også
http://www.vl.no/verden/article5039660.ece