Slik feiret de første kristne påske

I går leste jeg et veldig interessant intervju med Oskar Skarsaune, professor i kirkehistorie ved Det teologiske Menighetsfakultetet. Misjonsblad for Israel stiller ham spørsmål om påskefeiringen blant de første kristne. 1. påskedag var jo fra omkring år 200 den store dåpsdagen i den kristne kirke.

Skarsaune forteller:

"Påskefeiringen begynte først kvelden før den dagen vi kan kalle 1. påskedag. Da samlet menigheten seg for først å minnes Jesu lidelse og død. I Lilleasia, i byer som Efesos, og Smyrna, skjedde dette alltid om kvelden den 14. Nisan, altså samme kveld som jødene feiret sitt påskemåltid. Mens jødene spiste påskemåltidet i feststemning, spiste de Jesustroende måltidet til minne om Jesu lidelse og død. For dem var tiden for glede og fest ennå ikke kommet. Hele kvelden og natten var de sammen i bønn. Først ved morgengry kom det store omslaget: Herren er oppstanden! Det er lett å forestille seg at denne våkenatten, som ble avløst av påskemorgenens jubel og glede, må ha vært en mektig opplevelse. Særlig de som skulle døpes må ha levd intenst med i det hele. Omkring år 200 var det vanlig praksis å legge dåpen til påskedags morgen. Ikke noe tidspunkt kunne passe bedre enn nettopp denne dagen: da sto Kristus opp fra de døde, for i dåpen står vi opp med Ham. Fra dåpsstedet førtes de nydøpte inn i menighetssalen hvor de for første gang tok del i nattverdfeiringen. Foruten brød og vin fikk de bydøpte også melk og honning, som et tegn på at de i dåpen har fått del i alle de frelsesgoder som Gud lovet fedrene."

Oskar Skarsaune mener de første kristne hadde to hovedfokus for sin regelmessige gudstjenestefeiring: En ukentlig - den første dag i uken da de feiret nattverden, og en årlig - påsken. Begge var til minne om Jesu død og oppstandelse. Men de hadde et problem. Den ukentlige og den årlige syklusen var ikke sammenfallende - påskedagen falt bare på en søndag cirka hvert syvende år. Hvilken skulle man velge? Hvis påskedagen alltid skulle falle på en søndag, ville det bety at den som regel ikke falt sammen med den jødiske påskefeiringen. Dette var nok ikke et så stort problem for de hedningekristne som de jødekristne.

I Lilleasia og i Syria, hvor det antageligvis var flest jødekristne holdt man fast ved å feire påske 14. Nisan, altså samme dato som jødene, mens menigheten i Rom, hvor det var flest hedningekristne, hadde gått over til den første søndagen etter denne datoen.

Skarsaune nevner et brev fra biskop Polycrates av Efesos (130-196 e.Kr) til biskop Victor av Roma (biskop fra 189-198 e.Kr).

"Dette brevet viser hvor viktig det var for de såkalte quartodecimanerne (av tallet 14 fra datoen i 14. Nisan) i Lilleasia ikke å løsrive den 'nye' jødiske påskefeiringen fra den tradisjonelle, jødiske. I brevet ramser han opp syv forhenværende, respekterte biskoper i menigheten, blant dem apostelen Filip og Jesu disippel Johannes. De blir omtalt som 'landsmenn' eller 'slektninger', noe som tyder på at Polycrates var av jødisk herkomst. Han henviser til den tradisjonen disse biskopene hadde, og som han selv nå fører videre, nemlig å feire påske samtidig med den tradisjonelle jødiske påskefeiringen: 'Alle disse overholdt dne 14. dagen som påske, slik det står i Evangeliet, og har på ingen måte gått bort fra den, men fulgt troens regel,' skriver Polycrates. Senere, på 300-tallet, får vi høre via mesopotamiske kilder at 'dere (antagelig kristne i Vesten) forlot fedrenes påskeskikk i Konstantins dager, av frykt for keiseren, og endret påskens dato for å være keiseren til lags.' "

Oskar Skarsaune sier at nattverden var allerede innlemmet i den ukentlige gudstjenestefeiringen. Så legger han til: "Det er lite som tyder på at påskeaften ble feiret som en fest til minne om nattverdinnstiftelsen."