Spennende å se hvordan Den Hellige Ånd knytter oss sammen med andre tjenester

Det har vært utrolig godt å se Christine Larkin (bildet) igjen. Denne helgen har hun holdt et seminar i Toten frikirke, og i går talte hun i forbindelse med gudstjenesten samme sted. Jeg hadde gleden av å tolke henne i noen av møtene, slik jeg har gjort under andre av Christine Larkins besøk. Hun har blant annet undervist to ganger på den nasjonale bønnekonferansen på Grimerud.

May Sissel og jeg ble kjent med Christine Larkin i 2005 i forbindelse med 'Fire from the North'-konferansen på Shetland. Jeg var invitert dit som en av talerne. Det var også Christine og siden den gangen har vi holdt god kontakt med Christine og hennes mann John. Mens John har det pastorale ansvaret for en menighet i Southampton, står Christine i en profetisk tjeneste hvor hun besøker menigheter både i Storbritannia og i mange andre nasjoner. Hun har blant annet besøkt Times Square Church i New York, som ble grunnlagt av David Wilkerson. Christine har stor integritet, og er en anerkjent stemme blant de aller fleste kirkesamfunn. Hun er jordnær, ydmyk, prøvd i livet og med djup innsikt i Guds ord.

Nå innleder May Sissel og jeg og den tjenesten vi står i et tettere samarbeide med hennes tjeneste og har lagt planer om at vi skal møte hverandre i Herrnhut i Tyskland neste vår. Vi ønsker å lære mer om røttene til den moravianske vekkelsen og grev Zinzendorf, til det bønnens liv som vokste fram der og som resulterte i at misjonærer ble sendt ut til mange nasjoner. Vi arbeider også med en tverrkirkelig bønn- og lovsangssamling på Selja i 2016 eller 2017. Våre kristenrøtter er jo keltiske, og tanken er å bringe sammen lovsangere og bedere fra Storbritannia, Irland og Norge for å markere vår felles arv og be for våre nasjoner og opphøye Jesus som Herre over våre land. Både Herrnhut og de keltiske munkene og nonnene som kom til Norge var svært misjonsbevisste. Vi ønsker å se en ny misjonsbrann tent!

De siste dagene har vi vært vitne til forunderlige 'gudfeldigheter'. Det kan ikke ha vært noen andre enn Den Hellige Ånd som har knyttet mennesker sammen slik det har skjedd disse dagene, fra så mange forskjellige sammenhenger og land. Jeg skal fortelle mer om det senere. Akkurat nå gleder vi oss stort over hvordan Gud legger alt til rette 'i sin tid'. Det er veldig spennende å leve med Den Hellige Ånd! På kort tid har Gud ført oss sammen med bedere i både Irland og Shetland som har den samme visjonen.

Begivenhetsrik helg i Kristiansand

Det ble en begivenhetsrik helg i Kristiansand. Fredag ettermiddag og kveld, møtte Nasjonalt bønneråd bønnefolket i sørlandsbyen og omegn i Domkirkens menighetshus. Det var inspirerende å høre om bønnearbeidet som pågår i Kristiansand og i Arendal. Ikke minst om mennesker som kommer til tro på Jesus, som et resultat av målrettet og konkret bønneinnsats. Jeg tenker ofte på alt det Gud gjør i blant oss, men som aldri nå avisspaltene. Det er så mange historier som burde blitt fortalt! Gjennnom denne bloggen forsøker jeg å sette ord på noe av dette Gud gjør i Norge - og i nasjonene. For å inspirere oss til fortsatt bønneinnsats.

Lørdag fortsatte vi samlingen i Domkirkens menighetshus. Først med å be for og med hverandre, senere for å lytte til undervisningen til Christine Larkin om hvordan Gud kalte og brukte Josef til velsignelse både for nasjonene når krisen inntraff - slik vi også er kalt til å være en velsignelse for vårt land, og for nasjonene. Vi modnes gjennom de utfordringene og vanskelighetene vi møtes.

På kvelden talte jeg om de ulike fasene vi går igjennom i vår trosvandring, om viktigheten av å være tilstede i disse fasene, og ikke rømme vekk fra dem, men la prøvelsene vi utsettes for bli redskaper som former og danner oss til det Gud har kalt oss til. Utgangspunktet for det jeg delte var Jer 12,5:

'Når du løper sammen med fotgjengere, og de gjør deg trett, hvordan vil du da løpe om kapp med hester?'

Vi trenger en ærlighetsteologi, en teologi som snakker sant om livet, og om troen. Vi skal ikke sammenligne oss med andre, men løpe i det løp den enkelte av oss er kalt til å løpe.

Hånes frikirke
Søndag tilbrakte vi i Hånes frikirke, hvis nybygg skal innvies neste søndag (bildet). Det er blitt et utrolig vakkert og funksjonelt menighetsbygg. Menigheten ble startet i desember i 1997 med utspring fra Randesund frikirke, og har 200 medlemmer.

May Sissel og jeg var der i forbindelse med Hanna Marias dåp. Hun er barnet til Helina og Frode Høyland, som er gode venner av oss. Vi var i sin tid vertsfamilie for Helina, som opprinnelig kommer fra Estland, mens hun gikk på Toten Folkehøgskole. Det ble en flott høytidelighet for Hanna Maria, for hennes familie og venner, og vi gleder oss sammen med Helina og Frode over den lille.

Jeg gledet meg også over det jeg så av åndelig liv og vitalitet i Hånes frikirke! Vi fikk en flott presentasjon av årets konfirmanter, og ungdomspastor Håvard Haugland løftet frem Jesus som verdens lys, og at vi bærer dette lyset i oss, ved at Jesus har tatt bolig i våre hjerter. Jeg ble mektig imponert av å høre at menighetens ungdommer møter opp til søndagens gudstjenester, og det var gripende å høre om deres misjonsengasjement i både Hvite-Russland og Moldova. Så flott at en menighet satser på å sende ungdommer ut for å oppleve misjonsmarken! Det skaper begeistring og iver for misjonens store sak!

Bønnekonferanse i Kristiansand til helgen: Josef-generasjonen og den kommende tid for Norge

Til helgen møter Nasjonalt bønneråd bederne i Kristiansand. I stedet for å arrangere en nasjonal bønnekonferanse på Grimerud, som vi har gjort i mange år nå, opplevde vi som sitter i styret for Nasjonalt bønneråd, at vi i år skulle komme sammen med bederne på Sørlandet, og sammen med dem søke Herren i stillhet, lovsang og bønn.

Lørdag 15. september blir det to offentlige samlinger, begge i Kristiansand domkirkes menighetshus. Hit er alle hjertelig velkommen til å be sammen med oss, og lytte til det vi opplever er Herrens tiltale til oss akkurat nå.

Christine Larkin fra Storbritannia og Bjørn Olav Hansen skal dele et profetisk budskap som handler om Kristi kropp i Norge. Er vi forberedt på den tid vi nå går inn i - en tid preget både av Guds velsignelser, men også om en kommende trengselstid? Utgangspunkt for det de vil dele handler om det de kaller Josef-generasjonen. Begge har fått det dette budskapet uavhengig av hverandre.

Som kjent profeterte Josef om syv år med overflod og syv år med nød. Det er interessant at statsminister Jens Stoltenberg tidligere i år advarte oss om at Norge ikke vil slippe unna de store rystelsene Europa opplever, og henviste nettopp til beretningen om Faraos drøm som Josef tydet. Vi opplever at Gud taler til nasjonen Norge om nettopp dette, og den betydningen Josef fikk spille i nasjonen Egypt som fikk ringvirkninger for Israels land og folk.

Christine Larkin er i hjemlandet en profetisk røst som er anerkjent i de fleste kirkesamfunn, blant annet har hun talt ved ulike anledninger i Times Square Church, som ble grunnlagt av David Wilkerson.  Hun har også besøkt Norge en rekke ganger.

Vi vil også dele med hverandre siste nytt fra bønnefronten i Norge.

Skal drømmen om Lindisfarne endelig gå i oppfyllelse?

Er en drøm i ferd med å gå i oppfyllelse? I flere år har jeg hatt et sterkt ønske om å få besøke Lindisfarne, den hellige øya, som ligger rett utenfor kysten av Northumberland i det nordøstlige England.

På forunderlig vis ser det ut til at Herren har ført meg sammen med fire personer som alle står i samme bønnetjeneste. Den ene av dem, Andy Raine, bor på øya og er av grunnleggerne og lederne av Northumbria Community, en kommunitet som driver retreatarbeid. Jeg traff ham på Shetland under den transatlantiske bønnekonferansen 'Fire from the North' i år 2005, hvor jeg var en av talerne. Andy Raine er danser og en av de som har utviklet bønneboken 'Celtic Prayer', som brukes av mange. De øvrige er Christine og John Larkin, et ektepar som står i en profetisk forbønnstjeneste som ikke bare berører Storbritannia, men i mange land verden over. Ekteparet Larkin traff jeg også første gang på Shetland, og siden den gangen har vi hatt mye med hverandre å gjøre både i Danmark, England og Norge. Den siste personen, Cecil Tait, en forbeder fra Shetland.

Og det er noe forunderlig med denne forbindelsen med Shetland. Jeg har vært så heldig å få besøke mange land og steder, og jeg har sett mye vakkert og flott, men Shetland er det eneste stedet jeg virkelig lengter tilbake til. Siden vi var der har jeg ikke klart å slippe tak i øya - eller er det kanskje slik at den ikke har klart å slippe tak i meg? Den er stadig i mine bønner.

Så har også Lindisfarne vært i mine bønner. Tenk om jeg en dag kunne få komme dit! Og nå ser det ut til at dette kan bli en virkelighet. John og Christine føler vi skal møtes der for å be, og jeg er sikker på at Herren har noe videre for en felles tjeneste for Guds rike med utgangspunkt i dette møtet på Lindisfarne.

Som mange av bloggens lesere kjenner til er vi i ferd med å bygge opp et bønnested i nærheten av der vi bor. Kristi himmelfartskapellet vil bli gjort ferdig i år. Ennå er det igjen en del detaljer og den siste biten av finansieringen, men alle papirer er nå i orden. Herfra vil vi drive med sjelesorgs- og veiledningssamtaler, og her vil vi feire en ukentlig nattverdsgudstjeneste, og her vil vi løfte frem de bønneemner vi gis å be for. Gud har gitt oss en spesiell oppgave med å være medvandrere for pastorer, prester og ledere.

På Lindisfarne vil vi møte noen av de som står i samme tjeneste. Og det vil bli fantastisk å se øya. Store deler av den er i dag et naturreservat. Opp mot 300 fuglearter er registrert i området. Øya har 162 fastboende. Lindisfarne er blant annet kjent for klosteret som Hellige Aidan grunnla i år 635. Dette klosteret ble en base for kristningen av det nordlige England. Herfra ble det sendt ut mange misjonærer. Mange vil også kjenne til de såkalte Lindisfarneevangeliene, en særdeles vakker illustrert utgave av de fire evangeliene.

Men vi skandinaver har også en tilknytning til øya, som dessverre ikke er mye å skryte av. I år 793 ble nemlig munkene på Lindisfarne angrepet av vikinger, noe som også markerer starten på vikingetiden.

Det er ennå ikke bestemt når vi skal møtes. Om du kan er det fint om du er med på å be for denne reisen og oppholdet på Lindisfarne. Be om at jeg skal ha helse til å gjennomføre reisen - hvilket ikke er selvsagt for mitt vedkommende, og be om at den økonomiske siden av saken skal løses. Jeg kommer tilbake med flere opplysninger senere.

Behovet for åpenbaring

I den siste tiden har jeg vært opptatt av mitt eget og menighetens store behov for Åndens åpenbarelse. Derfor var det interessant å lytte til Christine Larkins undervisning denne helgen (se gårsdagens bloggartikkel), hvor hun understreket det samme. En annen som også understreket dette sterkt i sin bibelundervisning var den kinesiske menighetslederen, Watchman Nee (bildet). Jeg har hentet følgende fra boken "Brød i ørkenen, hvor Nee tar utgangspunkt i Matt 16,17:

"For det er ikke kjøtt og blod som har åpenbart dette for deg, men min Far i himmelen."

"Menighetens grunn er ikke bare Kristus, men også kunnskapen om Kristus. Det triste idag er at så mange av oss rundt om i menighetene - eller såkalte menigheter - totalt mangler dette solide grunnlag. Vi kjenner Ham ikke. Han er en teoretisk eller læremessig Kristus for oss, ikke en Kristus som er blitt åpenbart oss.

Men teorier vil ikke kunne stå seg mot helvetes makter, og det er dette Jesus erklærer at Hans menighet vil gjøre. Har vi kanskje glemt hva vi egentlig er til for?

Når jeg har vært på besøk i hjem i den vestlige verden, har jeg noen ganger lagt merke til vakre porselenstallerkener, ikke på bruk på bordet, men med en anordning som gjør at de kan henges opp på veggen som en skattet prydgjenstand. Det virker på meg som om mange tenker på menigheten som noe slikt, som noe som bør beundres på grunn av sin formfullendte utførelse.

Men, nei, Guds menighet er til å brukes, ikke til pynt. Et tilsynelatende preg av liv kan greie seg under gode tider, men når dødsrikets porter sluttes til rundt oss, da vet vi alle godt at det vi trenger er åpenbaring fra Gud av Hans Sønn. Det er førstehånds kjennskap som virkelig teller i prøvens stund.

Spis av Livets Tre!

Denne helgen har Christine Larkin (bildet) gjestet Toten Frikirke på Raufoss, hvor hun lørdag hadde seminar om den profetiske gaven, og nå i formiddag talte på gudstjenesten. Jeg har hatt gleden av å tolke henne også denne gangen.

Jeg setter stor pris på Christine's tjeneste på så mange områder. For det første er Christine en person som tilbringer mye tid i bønn. Det merkes når du er sammen med henne. Dernest har hun en egen vàrhet for Den Hellige Ånd, og mange opplever at hun ofte taler rett inn i deres livssituasjon, både når hun forkynner Guds ord og når hun betjener folk i bønn. Hun er ydmyk, og taler på en enkel måte, som jeg tror mange setter stor pris på.

En annen ting er at hun alltid underordner seg det lokale lederskapet i de menighetene som inviterer henne. Her er det ikke noen "primadonnanykker", eller "men alene har Gud vist". Christine gir videre det Gud har gitt henne, og får hun profetiske ord som gjelder menigheten, er det alltid lederskapet som får disse ordene først. Så er det opp til dem om det profetiske budskapet skal gis videre og på hvilken måte.

Nå har jeg i flere sammenhengener fungert sammen med Christine i tjenesten, og opplever at vi kompletterer hverandre. Skulle ønske at mange ville oppdage Christine's tjeneste her i Norge. Om du ønsker kontakt med henne, kan du bare ta kontakt med oss, så skal vi formidle den videre.

I forbindelse med gudstjenesten i formiddag talte hun på De to trærne i Edens hage, om hvor lett det er for oss å spise av treet til kunnskap om godt og ondt, i stedet for å spise av Livets Tre, som er Jesus selv. Han eier all den kunnskap og visdom vi trenger, og i stedet for å øde våre krefter på å søke denne verdens måte å tenke på, bør vi søke den visdom og kunnskap som er personifisert i Jesus.

Mange mennesker ble berørt av Guds hellige Ånd under gudstjenesten og forbønnsstunden i Toten frikirke i formiddag.

Mer om Christine og hennes manns tjeneste, kan du lese om her:

http://www.swordfire.org/Groups/45018/Sword_of_Fire.aspx

Gud kan bruke våre motstandere til å forme oss til å bli mer lik Jesus!

For noen år siden ble jeg kjent med Graham Cooke (bildet). Det var mens han ennå bodde i Southampton i England, og hadde skrevet boken: "Developing your prophetic gifting". Oversatt til norsk skulle det bli noe slikt som "utvikle din profetiske gave." Vi fant ut at vi hadde felles kjente i ekteparet John og Christine Noble. Senere skulle vi møte Christine Larkin på Shetland, hvor vi begge var talere på en stor transatlantisk bønnekonferanse. Det skulle vise seg at Christine Larkin og hennes mann, John, hadde tatt over ledelsen for Graham Cooke's arbeid i Europa, etter at Graham hadde flyttet til USA. Morsomt var det å oppdage at Christine og John Larkin også hadde samarbeidet med John og Christine Larkin, som var våre åndelige foreldre i de 10 årene vi var del av det nærbofellesskapet vi den gangen var en del av her på Gjøvik. Verden er ikke så stor.

I går så jeg et innslag på dvd, hvor Graham Cooke forteller en historie som grep meg sterkt. Bare for å gi deg bittelitt bakgrunn, så har Graham Cooke vært involvert i en profetisk tjeneste siden 1974. Siden 1984 har han drevet noe han kaller for en skole for profeter, som har hatt flere tusen deltagere i mange deler av verden. Det tjener til Grahams integritet og seriøsitet at han på nettsiden sin skriver at hans tjeneste ikke er en tjeneste som du kan kontakte for å "bestille" et profetisk ord, slik du kan med enkelte slike tjenester i visse sammenhenger.

I forbindelse med innslaget på denne dvd'en forteller Graham om noen av de utfordringene han har møtt i forbindelse med den profetiske skolen. En tid ble han oppsøkt av - jeg tror det var tre menn - som forsøkte å miskreditere ham. De lette etter noe de kunne ta ham for, enten noe han sa eller gjorde. Ofte dro de til steder som hadde annonsert at Graham skulle komme, og satte ut rykter om ham. De personene ble etter hvert en pest og en plage, og Graham innrømmer at han ba mange ganger om at Gud måtte fjerne dem.

En natt hadde Graham en drøm. I drømmen ble han tatt med til Guds tronssal. Der fikk han se en svær marmorstein, som Gud viste ham. I drømmen spurte Gud Graham om hva han synes om steinen, og Graham svarte at han synes den var svært vakker. Så spurte Gud: Vil du se hva jeg kan gjøre med den? Graham svarte at det ville Han gjerne. Da får han se Jesus stå foran marmorsteinen, og så ser han hvordan gir beskjed til noen som former den til en vakker mann. Graham ble svært betatt av det han så, og Gud spør ham så: Hva synes du? Graham svarer at han synes figuren er usedvanlig vakker. Da sier Herren til ham: Det er deg!

Graham blir målløs. Han forstår at dette er noe Gud vil med hans liv. Det skal formes til Guds ære. Jeg kjenner gleden og fryden komme. Så spør Gud: Vil du se hvem det er som laget marmorsteinen til denne vakre figuren? Graham er veldig interessert i det. Mens de har arbeidet med den, har de stått med ryggen til Graham. Nå snur de seg, og til sin store overraskelse får Graham se at det er de tre mennene som har forvoldt ham så stor smerte og så mange problemer!

Da forstår Graham at Gud har sendt disse mennene i hans vei, de er en del av Guds plan med å forme Graham! Etter dette begynner han å takke for dem, når han ser dem.

Når jeg leste dette kom jeg til å tenke på ordene fra Ord 27,17:

"Jern skjerpes ved jern, og en mann slipes ved å omgås andre."

Gud bruker våre omstendigheter, han bruker de menneskene vi møter, de vanskelighetene som oppstår, til å forme og danne oss til å bli mer lik Jesus. Motstandere og mennesker som hater oss, kan være redskaper som drives oss på kne og til å omfavne korset, så selvlivet vårt dør, og vi lever det korsfestede livet med Kristus.

Stor glede i bønnehuset

Årets nasjonale bønnekonferanse på Grimerud ble en manifestasjon av glede, og var med på å gi en klar retning videre med tanke på bønnearbeidet i Norge. Forut for konferansen tok jeg et initiativ til å danne en nasjonal bønnekomite. Det finnes mange ulike bønnenettverk i Norge, men det har manglet en god koordinering mellom dem. Lørdag ble den nasjonale komiteen dannet, da lederne for mange av disse bønnenettverkene kom sammen for å spise lunsj. En arbeidsgruppe er nedsatt og den første samlingen for alle disse nettverkene blir en gang utpå høsten. Nå kan vi samle kreftene og bli enige om målrettede bønneinitiativ for Norge. Jeg gleder meg veldig over dette, og tror det har avgjørende betydning for å mobilisere Norge til å be. Når Jesaja taler om at Guds hus skal være et "bønnens hus for alle folk" (Jes 56,7) så står det samtidig at dette bedehuset skal være et sted for glede. ".. og la dem glede seg i mitt bønnehus..." En av konferansens talere, Christine Larkin (bildet) fra England, understreket blant annet dette i sin tale lørdag kveld. Og så brøt gleden løs! Mange mennesker ble møtt av Gud på en sterk måte denne kvelden, i det de ble fylt av latter og hellig fryd i det de ble bedt for. Frem til lørdag kveld hadde vi vært veldig fokusert på å be og faste for ulike behov, ikke bare for Norges vedkommende, men for mange steder i verden. Da jeg talte om å bryte ut av apatiens og passiviteten fredag formiddag, innledet vi også en 24 timers kontinuerlig bønn og faste. Hele fredagsnatten ble det bedt og sunget lovsanger i møtehallen. Ulike lovsangsteam fra Hamar-distriktet sto for dette helt frem til formiddagssamlingen kl.10.00 på lørdag, hvor Alv Magnus talte om Jesu gjenkomst. Det er veldig interessant å se hvordan Gud har ledet alle disse ulike bønnekonferansene. Et tema har gått igjen gjennom alle sammen, uten at det har vært planlagt fra vår side. Mens vi de siste årene har kjent at Gud har lagt trykket på det å søke Herrens åsyn og komme inn i Hans hvile, dreide denne konferasen i en noe annen retning. Denne gangen kjente vi at Herren mobiliserte sitt folk til åndelig krigføring, samtidig som Han fylte oss med glede. I 5.Mos 12,12 står det: "Dere skal være glade for Herrens, deres Guds åsyn, der og deres sønner og deres døtre..."

Nasjonal bønnekonferanse godt i gang

I dag er det andre dagen av den nasjonale bønnekonferansen på Grimerud, Ungdom i Oppdrags hovedbase på Ottestad, utenfor Hamar. I går kveld talte evangelist Håkon Fagervik svært inspirerende om bønnens velsignelse og betydning. Håkon Fagervik er en av Norges få aktive evangelister, og det var evangelistgaven vi ble velsignet med i går. Han øste av sin rike erfaring med bønnesvar, og jeg merket meg spesielt et punkt: Bønn skaper kreativitet. Når vi ber så gir Gud oss visjoner, ideer, lar oss få del i sine tanker og planer og innbyr til samarbeide. Etter Håkons tale delte vi nattverd sammen, og jeg forrettet sammen med Øyvind Fjellestad, tidligere pastor i Hamar Frikirke, og en god venn.

I formiddag skal jeg tale. Emnet mitt er "Bryt ut av apatien". Jeg kommer tilbake med et resyme av min undervisning senere på bloggen. Ettermiddagen er avsatt til å be for ulike emner. Dette vil skje i grupper, og på kvelden taler Günter Krallmann på et spesielt arrangement som er kalt "Lengselen etter Hans herlighet." Etter Günters undervisning går vi inn i en bønnenatt som varer frem til formiddagsmøtet lørdag hvor Alv Magnus taler. Lørdag ettermiddag er det seminar med Christine Larkin, som også taler på kveldsmøtet. Alv skal tale om Jesu gjenkomst og Christine skal ha et seminar om profetisk forbønn. Jeg gleder meg til å se henne igjen. Hun har en sterk profetisk tjenestegave, og jeg har gleden av å tolke henne.

Jeg har allerede truffet flere som leser bloggen her på bønnekonferansen. Om du har anledning til å være med, men ikke rakk å melde deg på, så er det fortsatt mulig å delta både på møtene og seminarene, men overnattingsmulighetene på Grimerud er forlengst fullbooket. Det skal bli spennende og inspirerende å få muligheten til å be sammen med Norges bønnefolk.