Viser innlegg med etiketten Selja. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Selja. Vis alle innlegg

lørdag, juli 09, 2022

Herren gjenreiser bønnealteret på Selja


I mange år har jeg drømt om at Gud skal gjenreise de gamle bønnealtrene i Norge. Selja er kanskje det viktigste, ved siden av det nasjonale bønnealteret i Nidaros (Trondheim), for Selja er på mange der hvor den hellige historien i Norge starter. Våre kristenrøtter er som kjent keltiske. 

På selveste dagen for Seljumannamessen i går - fredag 8.juli 2022 - hadde jeg det store privilegiet å få være med på noe stort, ja, historisk: da ble foreningen: Venner av Selja klostergård stiftet. Dermed er grunnlaget lagt for å kunne realisere drømmen om 24/7 bønnealter på Selja. Nå intensiveres arbeidet om å be Gud gjenreise et benediktinerkloster på den hellige øya. Jeg kjenner på en djup takknemlighet for å få være en del av dette viktige arbeidet som Ragnhild Helena Aadland Høen er visjonsbæreren av. Jeg er blitt bedt om å sitte i styret, som ellers består av: Sofia Bruno (tidligere misjonær og pastor i Kirken i dalen/Sarons dal (nestleder), Beate Osdal (prest i Den norske kirke), pater Egil Mogstad, Mathias Bruno Ledum og Franceca Bleken som alle er katolikker. Ragnhild Helena Aadland Høen er styreleder. Jeg deltok på møtet via zoom. 

Selja er felleskristen arv, og alle kan bli medlemmer av venneforeningen, uansett konfesjonell tilhørighet. Det kommer mer om venneforeningen senere.

Billedtekst: Klosteruinene på Selja. Foto: Ragnhild Helena Aadland Høen.

onsdag, juli 08, 2020

Et bønnealter på Selja

Det passer godt med dette vakre ikonet av hellige Sunniva av Selja, i dag, på hennes minnedag 8.juli. Øya Selja er så vidt vi vet Norges første bønnealter, og historien om den irske kongsdatteren en av våre kjæreste nasjonale helgenberetninger. På denne dagen vil jeg gjerne få gratulere en ildsjel og selve visjonsbæreren for å få gjenreist et bønnealter på Selja, Ragnhild Helena Aadland Høen, med dagen og samtidig benytte dagen til å be om at denne bønnealteret må se dagens lys snart. Jeg er sikker på at det vil skje i Guds velbehagelige tid. Ikke før, ikke for sent, men i Guds tid.

Hl.Sunniva kom hit på slutten av 900 tallet, og med henne irske munker. De brakte den kristne tro med seg til Norges kyster. Dette er vår kristenarv. Deres tro er min tro. Jeg har nemlig tro på at det finnes hellige steder. Steder hvor Guds nærvær har manifestert seg. Det er helt rett det kelterne sa; det finnes 'thin places' - hvor hinnen mellom himmel og jord er flortynn. Som på Selja.

Moses måtte ta av seg på beina når han nærmet seg stedet hvor Gud åpenbarte seg:

"Dra dine sko av føttene! For det stedet du står på, er hellig grunn." (2.Mos 3,5)

Et stykke jord kan altså være hellig.

Selja har en helt spesiell plass i kristningen av Norge. Det var hit de første irske munkene kom. Kongsdatteren Sunniva flyktet fra en hedensk viking som ville ha henne til hustru, og måtte forlate sitt kjære Irland for å få fred for beileren. Sunniva var høyt elsket av folket både for sin omsorg for de fattige og undertrykte og for sin fromme iver for gudstjenestelivet. Derfor valgte mange å følge henne i utlendighet. Kvinner, menn og barn forlot sin fedrenejord for godt. Som skikken i Irland tilsa, la de ut på det åpne hav uten årer, ror eller seil og uten våpen. Etter lang tid i rom sjø drev skipene mot norskekysten. Noen strandet på øya Kinn i Sogn og Fjordane, mens Sunnivas skip landet lengre nord i fylket, på øya Selja syd for Stadlandet. Øya var tildels skogkledt, rik på ferskvann, og sjøen var full av fisk. Selja fungerte dessuten som beitemark for fe eid av bønder inne på fastlandet. På vestsiden av Selja fant seljemennene (som Sunniva og mannskapet hennes siden er blitt kalt) noen store steinhellere og huler. Der slo de seg ned og levet et asketisk liv med utsikt til Nordsjøen. Der feiret de sine gudstjenester og lovet Gud under den veldige Vestlandshimmelen.

Bøndene på fastlandet ble imidlertid urolige da de oppdaget at der var fremmede ute på Selja. Overbevist om at seljemennene var ute efter dyrene, sendte bøndene bud på Håkon Jarl (ca. 935-995), en hedning som styrte Norge fra Trøndelag. Ladejarlen kom med full hærstyrke for å angripe den forsvarsløse møya og hennes våpenløse menn. Idet folket på Selja fikk øye på krigsskipene i det fjerne, innså de at døden ville komme. Rådville trakk de inn under hellerne og bad fortrøstningsfullt til Kristus, selv oppstanden fra en hule i fjellet, at Han måtte frelse deres sjeler, og om at deres legemer ikke måtte falle i krigernes hender. Med ett brast de store kampesteinene og dekket de bedende. Slik ble bønnen hørt.

Noen år senere drog to hedenske stormenn, som begge het Tord, nordover fra Fjordane for å besøke jarlen. På vei forbi Selja ble de overrasket av et merkverdig syn: Et sterkt og fagert lys strålte ned mot Selja fra oven. De to gikk i land for å undersøke, og der fant de et menneskehode som anget søtt og duftet av honning. Forundret tok de to hedningene med seg den hellige relikvien til Nidaros. Der var det imidlertid skjedd visse omveltninger: Den upopulære jarlen var styrtet, Olav Tryggvason (968-1000) hadde overtatt makten. Olav var oppvokst i Estland og ved Vladimir den Helliges hoff i Russland. Han var blitt katekumen i Konstantinopel før han ifølge enkelte kilder skal ha hjulpet Vladimir med kristningen av Russland. Siden kom han til Essex, ble døpt i England og bidrog så til kristningen av Norden.


Selja ble bispesete for Vestlandet. I romersk-katolsk tid ble der anlagt et benediktiner-kloster på øya, og relikvieskrinet ble flyttet til høyalteret i Bergen domkirke. Under reformasjonen ble klosteret så nedlagt og ligger i dag i ruiner.

Det er disse ruinene som dag må få liv, som de tørre beina i dalen,som profeten Esekiel profeterte over.

Skulle noen ønske en kopi av dette ikonet, skal jeg gjerne formidle kontakt med et ortodoks kloster på øya Mull i Hebridene hvor de er å få kjøpt. Inntektee går uavkortet til klosteret.

tirsdag, juli 11, 2017

Hellige Benedict - bederen som fortsatt inspirerer bedere

Europa, slik vi kjenner kontinentet i dag, ville sett ganske annerledes ut hadde det ikke vært for denne mannen: Benedict av Nursia (480-547). Det hele skyldes en regel han skrev. Han er blitt kalt 'den vesterlandske klosterbevegelsens far', og selv i dag henter mange mennesker, inkludert meg selv, stor inspirasjon fra det han skrev. Benedict vokste opp i en tid hvor kirken kjempet med sin identitet. Han skulle bli et redskap Herren brukte til å rense den.

Benedict ble født i Nursia i Italia, men på slutten av 400-tallet ble han sendt av sine foreldre til Rom for å studere. Men i Rom følte Benedict seg som en fremmed. Drevet av en sterk lengsel etter Gud forlot han keiserbyen og bega seg opp i fjellene for å lete etter stillheten og for å be. Her treffer han en eldre munk, ved navn Romanus, og denne munken blir hans åndelige veileder. Her i fjellene holder Benedict til i en grotte. Det er bare han og Gud. Lik mange andre som bærer på en så sterk Gudslengsel, trekker han seg tilbake fra det offentlige liv.

Men det varte ikke så lenge før ryktene begynte å gå. De når et kloster i nærheten, og munkene der forstår at de har med en hellig mann å gjøre. Om ikke han ville bli deres leder? Det ble slutten på et liv i stillhet.

Men det varte ikke så lenge dette livet heller. Munkene i klosteret fant snart ut at Benedict mente alvor med sin reform av klosteret. Livet ble for utfordrende og krevende for disse munkene og munkene ville ikke ha ham lenger som deres åndelige leder.

Benedict trekker seg tilbake til grotten sin i Subiaco. Nå begynner en ny tid. Stadig flere unge mennesker oppsøker munken i grotten. Han blir en åndelig veileder for dem. Snart blir de så mange at han starter en kommunitet, så en til og så en til. Benedict blir en samlende kraft i disse kommunitetene, og han velges til deres leder. Men han utgjør ikke lederskapet alene. Han utpeker en leder for hver av kommunitetene, og hjelper dem inn i et bønnens liv hvor lesningen av Den Hellige Skrift står helt sentralt.

Det er fra Benedict og dette miljøet at ordene "ora et labora" kommer. "Be og arbeid". Ordene skulle komme til å sammenfatte hele den livsholdningen som skulle komme til å prege det som skulle bli de benediktinske klostrene. Det mest berømte av dem skulle grunnlegges i Monte Cassino i år 529. Benedicts regel, som Benedict av Nursia forfattet, er tydelig inspirert av ørkenvekkelsen på  200-300 tallet - og av Johannes Casianus.

Vår egen kristenhistorie er knyttet til Benedict av Nursia. Selje kloster var et benediktinerkloster. Etableringen av et bispesete på øya Selja i 1068 og senere byggingen av et benediktinerkloster der var en direkte følge av at hellige Sunniva og munkene som reiste med henne fra Irland, slo seg ned på stedet.

Og Benedict fortsetter å inspirere moderne mennesker. Som Ragnhild Helena Aadland Høen, den drivende kraften for å få gjenreist et benediktinsk kloster på Selja. Vi er mange som ber om at hennes visjon for et 24/7 bønnesenter må bli en realitet. Hele den nymonastiske bevegelsen er inspirert av Benedict av Nursia. En av grunnleggerne, baptistpastoren Jonathan Wilson-Hartgrove, er en av dem. Han har til og med skrevet en moderne parafrase av Benedicts regel. Og selv har jeg latt jeg inspirere i arbeidet med Kristi himmelfartskapellet. Og mange av de bønnehusene som nå reises i land etter land er tydelig inspirert av munken fra grotten i Subiaco.

Det er mange gode grunner til å minnes den hellige Benedict på denne hans minnedag.

tirsdag, april 11, 2017

To spennende pilegrimsreiser til Selja

Her er et spennende reisetips om du drømmer om å gjøre en pilegrimsreise i år. Sommeren byr nemlig på spennende muligheter til pilegrimsreiser til den hellige øya Selja. Pilegrimsfellesskapet St. Jakobs skriver om to alternativer på sin nettside. Begge kombinerer vandring og reise med båt:

1. Sunnivaleia - over sjø og land. Denne pilegrimsreisen fra Kinn til Selja arrangeres i år for femte gang.

Du kan lese mer om denne reisen her:

http://www.pilegrim.no/page.php?id=1488233298

2. Sunnmørsleia - over fjord og fjell. Denne starter fra Giske kyrkje og arrangeres i år for tredje gang.

Du kan lese mer om denne reisen her:

http://www.pilegrim.no/page.php?id=1488054571

Om noen av bloggens lesere skulle melde seg på en eller begge disse turene, hadde det vært veldig koselig om du skrev et reisebrev og tok noen bilder, så kunne du dele det her på bloggen. Vi er mange som gjerne kunne tenke oss å få del i en slik reiseskildring. Ta gjerne kontakt med meg på denne adressen: bjornolav58@gmail.com

Foto: Det vakre bildet av Selja er tatt av Ørjan Aarmo. En stor takk for at jeg får bruke det!

fredag, februar 17, 2017

Takknemlighet for gode minner

Et bilde som vekker gode minner! Det er tatt for to år siden i forbindelse med Den nasjonale bønnekonferansen på Grimerud. Det var Facebook som sørget for å ta det frem igjen i dag.

Jeg kjenner på en djup takknemlighet for vennskapet med Ragnhild Helena Aadland Høen og Alv Johan Magnus.

Mitt vennskap med Alv går langt tilbake i tid. Vi har stått skulder ved skulder i de nasjonale bønnekonferansene siden starten,  og det var Alv og jeg som i sin tid tok initiativet til Nasjonalt bønneråd. Nasjonalt bønneråd er et forum for de fleste nasjonale bønnenettverkene i Norge, hvor lederne for disse har mulighet til å komme sammen for å drøfte felles anliggender for bønn i vårt kjære fedreland. Nasjonalt bønneråd står nå også som arrangør av den årlige nasjonale bønnekonferasen på Grimerud.

Alv har en pionerånd som få andre jeg kjenner. Han er raus, djerv, varm og har en gave når det gjelder å analysere samtiden i lys av Guds ord. Hans lederartikler i Mot Målet, mens han ennå var leder for Ungdom i Oppdrag hadde en profetisk skarphet og tyngde som satte ting i sitt rette lys. Alv Johan er en mann med stor integritet, han lever hva han preker, og med stor ydmykhet. Det er mye latter og glede der Alv er, varme gode smil, rause håndtrykk - men også tårer. Tårer som eget bønnespråk.

Ragnhild Helena har jeg ikke kjent så lenge. Hun er en av Norges dyktigste kristne kronikører med en stilsikker og ofte overraskende penn, som målbærer en tydelighet i spørsmål som har med livet og troen å gjøre. Ikke minst for det ufødte barnets liv. Mange og meg selv iberegnet leser Ragnhild Helena Aadlands artikler - enten det er på hennes blogg eller i avisene - med stor interesse og takknemlighet.

For to år siden fikk deltagerne på det seminaret jeg holdt på den nasjonale bønnekonferansen på Grimerud møte et hjertevarmt menneske. Ragnhild Helena delte sitt sterke vitnesbyrd om hvordan Gud har båret henne og ledet henne gjennom sykdom, en husbrann, og til Selja og bønnealteret hun drømmer om å se realisert der. Jeg fikk mange gode tilbakemeldinger etter at hun hadde delt sitt sterke vitnesbyrd om Guds trofasthet. Mange var så grepet at de gråt åpenlyst mens de lyttet til henne.

Vennskap gjør livet rikt. I dag takker jeg Herren for Alv Johan og Ragnhild Helena.

fredag, oktober 07, 2016

Hvor hinnen mellom himmel og jord er flortynn

I går fikk opplevde jeg noe som velsignet meg veldig: Når jeg hørte at en god venn av May Sissel og meg: Ragnhild Helena Aadland Høen, skulle reise til den hellige øya Selja, i går, fikk jeg lyst til å spørre om hun kunne be for meg mens hun var der. Men før jeg rakk å spørre skrev Ragnhild Helena at hun ville be for meg mens hun er på Selja.

Det var en 'gudfeldighet'.

Så lurer du kanskje på hvorfor akkurat dette var så velsignet og så viktig? Det er ikke så lett å svare på det uten å bli veldig personlig.

Jeg har ønsket å komme til Selja i mange år. Av mange årsaker. Først og fremst fordi Hl.Sunniva kom hit på slutten av 900 tallet, og med henne irske munker. De brakte den kristne tro med seg til Norges kyster. Dette er vår kristenarv. Deres tro er min tro. Jeg skulle så gjerne sett stedet hvor de kom, og vandre rundt på øya. Jeg har nemlig tro på at det finnes hellige steder. Steder hvor Guds nærvær har manifestert seg. Det er helt rett det kelterne sa; det finnes 'thin places' - hvor hinnen mellom himmel og jord er flortynn. Som på Selja.

Moses måtte ta av seg på beina når han nærmet seg stedet hvor Gud åpenbarte seg:

"Dra dine sko av føttene! For det stedet du står på, er hellig grunn." (2.Mos 3,5)

Et stykke jord kan altså være hellig.

Men det er ikke blitt slik at det er blitt noen tur. Av helsemessige årsaker har jeg valgt å prioritere arbeidet med bønneseminarene, gudstjenestene i Kristi himmelfartskapellet og det sjelesorgarbeidet vi driver. Det er ikke krefter til så mye mer, og jeg har sagt til Herren at Han får mine krefter. De er Hans, ikke mine. Det er også dagene.

Men en dag håper jeg at jeg kan reise til Selja. Da trenger jeg reisefølge. Kanskje noen ville reise sammen med meg? Noen av oss har snakket om å komme sammen på Selja for å lovprise Herren og tilbe Ham og takke Ham for at Han sendte Ordet til oss. Jeg har truffet musikere, noen av dem fra Irland og Shetland, som vil være med. Om Herren skulle kalle deg til dette la meg høre fra deg! Skriv gjerne til: bjornolav58@gmail.com

Jeg er så takknemlig for alle som ber for May Sissel og meg. Hva skulle vi gjort uten forbedere. Og nå, Ragnhild Helena, som vil bære meg fram for Herren, mens hun er på Selja. En takk fra djupet av mitt hjerte. Deres forbønn betyr mer enn dere aner.

Så ber jeg for dere - og jeg ber for Selja. Jeg ber for drømmen og visjonen til Ragnhild Helena om et benediktinsk kloster på øya, slik det var fra begynnelsen av. Et bønnens hus for alle nasjoner.

I mellomtiden - før jeg kommer meg til Selja - kan jeg glede meg over bildet til en annen god venn, Ørjan Aarmo. Ørjan har tatt noen av de flotteste bildene jeg har sett. Bildet fra Selja er profetisk. Det er slik jeg forstiller meg Guds shekinah - Guds herlighetssky. Skyen som viser Guds manifesterte nærvær. Ørjan har også tatt coverbildet til en bok jeg skriver som har fått tittelen: 'Lyden av skjør stillhet.' En bok om bønnens hvile og vandringen med Herren.

mandag, november 02, 2015

Spennende å se hvordan Den Hellige Ånd knytter oss sammen med andre tjenester

Det har vært utrolig godt å se Christine Larkin (bildet) igjen. Denne helgen har hun holdt et seminar i Toten frikirke, og i går talte hun i forbindelse med gudstjenesten samme sted. Jeg hadde gleden av å tolke henne i noen av møtene, slik jeg har gjort under andre av Christine Larkins besøk. Hun har blant annet undervist to ganger på den nasjonale bønnekonferansen på Grimerud.

May Sissel og jeg ble kjent med Christine Larkin i 2005 i forbindelse med 'Fire from the North'-konferansen på Shetland. Jeg var invitert dit som en av talerne. Det var også Christine og siden den gangen har vi holdt god kontakt med Christine og hennes mann John. Mens John har det pastorale ansvaret for en menighet i Southampton, står Christine i en profetisk tjeneste hvor hun besøker menigheter både i Storbritannia og i mange andre nasjoner. Hun har blant annet besøkt Times Square Church i New York, som ble grunnlagt av David Wilkerson. Christine har stor integritet, og er en anerkjent stemme blant de aller fleste kirkesamfunn. Hun er jordnær, ydmyk, prøvd i livet og med djup innsikt i Guds ord.

Nå innleder May Sissel og jeg og den tjenesten vi står i et tettere samarbeide med hennes tjeneste og har lagt planer om at vi skal møte hverandre i Herrnhut i Tyskland neste vår. Vi ønsker å lære mer om røttene til den moravianske vekkelsen og grev Zinzendorf, til det bønnens liv som vokste fram der og som resulterte i at misjonærer ble sendt ut til mange nasjoner. Vi arbeider også med en tverrkirkelig bønn- og lovsangssamling på Selja i 2016 eller 2017. Våre kristenrøtter er jo keltiske, og tanken er å bringe sammen lovsangere og bedere fra Storbritannia, Irland og Norge for å markere vår felles arv og be for våre nasjoner og opphøye Jesus som Herre over våre land. Både Herrnhut og de keltiske munkene og nonnene som kom til Norge var svært misjonsbevisste. Vi ønsker å se en ny misjonsbrann tent!

De siste dagene har vi vært vitne til forunderlige 'gudfeldigheter'. Det kan ikke ha vært noen andre enn Den Hellige Ånd som har knyttet mennesker sammen slik det har skjedd disse dagene, fra så mange forskjellige sammenhenger og land. Jeg skal fortelle mer om det senere. Akkurat nå gleder vi oss stort over hvordan Gud legger alt til rette 'i sin tid'. Det er veldig spennende å leve med Den Hellige Ånd! På kort tid har Gud ført oss sammen med bedere i både Irland og Shetland som har den samme visjonen.

tirsdag, februar 17, 2015

Gud kaller oss til å reise nye bønnealtere!

På den nasjonale bønnekonferansen på Grimerud, som ble avsluttet søndag, hadde jeg gleden av å dele seminaret mitt med Ragnhild Helena Aadland Høen, som du ser på bildet sammen med Alv Johan Magnus.

Lørdag holdt jeg seminar om 'Bønnealtere, forbedere og den profetiske tjenesten'. Ragnhild Helena Aaland Høen snakket om Norges første bønnealter - Selja, hvor Norges kirke ble født. Hun tok oss med på en spennende reise tilbake til vår keltiske kristenarv, til modige menn og kvinner som satte seg i skrøpelige farkoster og ba: 'Blås Helligånd, blås!' og som ble ledet til Norges kyster og gav oss del i evangeliet. Selja ble et bønnens hus med ringvirkninger helt frem til vår egen tid. Og nå tennes flammen på nytt! Ragnhilds store drøm er å se dette bønnealteret gjenreist, ved at benediktinermunker vender tilbake til Selja og etablerer et kloster der. Dette er hele kristen-Norges arv!

Mange satte pris på at en katolikk og en baptist delte samme talerstol denne dagen!  Det måtte settes inn ekstra stoler for å få plass til alle, og mange ble synlig grepet av Ragnhilds sterke vitnesbyrd. Det er et under at hun står på beina etter brannulykken i deres hjem, hvor hun fikk tredjegrads forbrenninger på kroppen. I akkurat denne saken har vi felles interesser. Selja er for alle - katolikker så vel som for protestanter og ortodokse. Munkene som kom hit - sammen med Sankt Sunniva - hørte til den udelte kirken.

Mitt bidrag var å snakke om det bibelske grunnlaget for bønnealtere, som jeg tror Gud vil reise mange steder i vårt land. Vi snakker om geografiske steder, hvor mennesker kan be for land og folk. Som er innviet til bønn. Altere i Bibelen er synonymt med offer, forsakelse og tro. Mennesker som bygget slike gjorde det ved viktige hendelser i deres liv, og bønnealteret ble ofte vendepunktet - ikke bare i deres liv - men i nasjonen Israel. Slik også bønnealtere i moderne tid er. Jeg snakket også om hvor avhengig forbederne er fra å høre fra profetiske røster, og med profeter mener jeg ikke de som titulerer seg slik på sine visitkort, men som Herren har kalt avsides og som han former og danner i ødemarken. En ting kan man si sikkert om profeter. De er ikke de som mener seg å være det!

Årets bønnekonferanse ble spesiell - på mange måter. Ikke minst takket være besøket av den arabiske bønnelederen Rania Seyegh fra Bønnehuset i Nasaret. Israelsvennen Rania - som besøkte Norge for første gang i fjor - har satt djupe spor etter seg. Med profetisk klarhet og skarphet talte hun rett inn i den dagsaktuelle situasjonen i Norge. Hun la et alvor inn over oss, når hun talte om at det er en spesiell nådetid for Norge dette året, men at dette 'nådens vindu', har en varighetsdato. Dette 'nådens vindu' eller 'mulighet' varer kun dette året. Ikke slik å forstå at hun forutsier at nådens tid går ut på dato i år, men at den spesielle nådetiden Gud har gitt for de planene Gud har er noe som gjelder for 2015. Så er den anledningen over. La oss leve for Jesus og for Guds rike mens vi ennå har tid for å arbeide. Dette er definitivt ikke en tid for å sove. Natten kommer, da ingen kan arbeide. Sa Jesus.

Jeg kjenner også på en djup takknemlighet for å hatt stått sammen med Alf Magnus siden vi flyttet de nasjonale bønnekonferansene til Grimerud. Jeg har vært med siden starten i Østre Frikirke i Oslo. Det har vært en stor glede. Sammen grunnla vi også Det nasjonale bønnerådet, som nå aksler ansvaret for denne bønnekonferansen. Det var så godt å møte lederne for de ulike bønnenettverkene som utgjør Det nasjonale bønnerådet i dagene forut for bønnekonfernsen, og dele fellesskapet med bederne.

I år kjente jeg også på en enda djupere takknemlighet for lovsangerne - så godt og inspirerende ledet av Anders Skarpsno, Marie Hognestad og Jan Honningdal - som fører oss inn i Guds hellige nærvær. Hva skulle vi gjort uten dem? I år var det et spesielt 'trøkk' over dem, og til tider dro de bokstavelig talt himmelen ned over oss.

fredag, mai 23, 2014

Og vinden blåste vestfra - om våre kristenrøtter, del 2

Før vi går nærmere inn på historien om Hl.Sunniva og Selja, skal vi se nærmere på forholdet mellom en legende og historisk materiale.

La oss slå fast med det samme: Sannheten har mange dimensjoner.

Vera Henriksen illustrerer dette med å henvise til Æsops fabler og eventyrene: 'La oss for eksempel ta Æsops kjente fabel om haren og skilpadden. Den forteller en historie som i seg selv ikke er sann. Men samtidig formilder den en form for sannhet, den har, som det heter, en moral ... Eller la oss ta eventyrene. Under de fantastiske historiene ligger ofte dype psykologiske sannheter'. (Vera Henriksen: Selja og Stad - legender, saga og historie. Sogn og Fjordane forlag 1992, side 12).

Hva så med legenden? I samme bok beskriver Vera Henriksen legenden slik: 'Middelalderens helgenlegender har ikke sin styrke som biografier - sett fra biografisk synsvinkel er det nokså lett å plukke en rekke av dem fra hverandre. Men om man gjør dette, går man glipp av sakens kjerne: Legendens sannhet ligger på et annet plan.

Sett fra kirkens synsvinkel stod man nemlig, i og med at man hadde med en helgen å gjøre, overfor et menneske som var blitt helliggjort ved Guds nåde. Dets martyrdød, dets forsakelser, dets godgjørenhet var det som hadde betydning... Det var dette helliggjorte mennesket helgenens livsskildring handlet om - derfor ble beretningen en legende, og ikke en biografi.

Hagiografi, helgeners livsskildringer, ble en egen type litteratur, og legenden hadde ett til felles: Det gjaldt å beskrive et ideelt kristent liv, å tegne et eksempel'.

Det er viktig å ha dette perspektivet på det som nå skal fortelles om Hellige Sunniva. For Sunniva tilhører kirkens martyrskare, siden hun døde for sin tros skyld.

Vi skal nå se nærmere på det som kirken selv vet å fortelle om Hl.Sunniva og hennes medmartyrer.

(fortsettes)

torsdag, mai 22, 2014

Og vinden blåste vestfra - om våre kristenrøtter, del 1

Kristenarven vår kommer vestfra. Den har sin rot i irsk jord, blant kelterne. Fra bedende menn og kvinner, vel kjent med 'vinden som blåser dit den vil'.

Kun Gud kjenner navnene på de første som brakte Lyset med seg til Norges kyster. Men de er alle en del av den hellige historien.

I denne serien skal vi se nærmere på disse røttene - på noe av det legendene og historien forteller oss. Vi begynner på Selja. På mange måter er Selja utgangspunktet for den tro som skulle slå djupe røtter i moderlandets jord. Og det spesielle med Selja at det på nytt er et sted hvor kirken kan hente fornyelse i en villfaren tid som vår. Men det skal vi komme tilbake til.

Jeg har hatt interesse for dette lenge. Har aldri klart å forsone meg med sverdmisjonen til Norges konger. Da er det annerledes med enkle irske munker som satte seg i sine spinkle farkoster, uten årer, og som ba: 'Hellig Ånd, blås!' Og så for disse skutene av gårde, lot seg drive av vinden og nådde Norges kyster.

Interessert har jeg vært fordi Kristi himmelfartskapellet - bønnekapellet som jeg er en del av - har søkt seg til disse røttene. De keltiske. Der føler vi oss hjemme.

Det finnes kirkehistorikere som snakker om tre strømmer som går ut fra Jerusalem. To av dem var en opprinnelig frem til 1054, da vi fikk Vestkirken og Østkirken. Den tredje strømmen handler om den keltiske. Det går en vei fra Jerusalem som når kelterne med evangeliet. Og som får være en keltisk kirke frem til Den romersk-katolske kirken tvinger den under seg. Mer om dette senere.

Fascinert har jeg også vært av disse munkene og nonnene fra den grønne øya fordi de var bedere. De søkte Gud i stillheten, ødemarkene, for å lytte til Guds stemme. For å bli preget av Kristi bilde.

Og dette bar de med seg. Ikke bare i form av ord, men i form av levd liv.

Vera Henriksen har vært en veileder underveis. Hun er unik når det gjelder vår historie - også vår troshistorie. Men jeg har også benyttet meg av annet kildemateriale. Både norsk og utenlandsk. Jeg skal redegjøre for det etter hvert.

Jeg håper du vil finne dette interessant.

I en rotløs tid som vår trenger vi sårt å bli kjent med vår egen historie. Vår egen kristenarv. Dermed kan vi lettere forstå vår samtid, og se nøden, manglene samtidig som vi kan kjenne på en djup takknemlighet for det som finnes i denne arven. Og vi kan be. Be om kirkens fornyelse og gjenreisning. Slik de irske munkene og nonnene gjorde.

Med profeten Jesaja vil jeg be:

'Ville du bare flerre himmelen og stige ned så fjellene dirret for deg, som når ilden setter fyr på kvistene, som når ilden får vannet til å koke, for å lære dine motstandere å kjenne ditt navn! Folkeslag skulle skjelve for ditt ansikt, når du steg ned så fjellene dirret for deg. Aldri har noen hørt eller lyttet til, aldri har noen sett noen annen gud enn deg som kan gjøre slikt for dem som venter på ham'. (Jes 64,1-3)

(fortsettes)

Billedtekst: Et Kristus-ikon ved alteret i Mikaelskirken, Selja. (Foto: Wikipedia.no)

mandag, juli 08, 2013

Vår åndelige arv

Det er et stykke vei fra Eina til Selje, og så videre ut til øya Selja. Minst 471 kilometer, og 7 timer og femten minutter med bil - om vi skal tro Visveg.no

Altfor langt for meg nå. Men det er mulig å feire St.Sunniva og følgesvennene hennes likevel - denne gangen i Kristi himmelfartskapellet. Nå var det ikke annonsert, så jeg gjorde det alene. Det vil si: man er aldri alene når man feirer gudstjeneste! Englene er alltid til stede, og Herrens Ånd.

Vi føler slektskap med den hellige Sunniva og hennes følgesvenner vi som samles i bønnekapellet på Eina. Dette er jo vår åndelige arv vi snakker om. Den arven deler vi med alle våre trossøsken i Norge. I dag benyttet jeg anledningen til å takke Gud for Sunniva og for de uredde munkene, som la ut på den farefulle seilasen som førte dem den lange veien fra Irlands kyster til øya Selja, som ligger ytterst i Nordfjord i Sogn og Fjordane. Det er som jeg hører ekkoet av deres bønner i det de satte seg i båtene: 'Blås, Hellige Ånd, blås!' Og lot seg drive av vindene. Til de støtte mot land i Norge.

Det skjer spennende ting på Selje og Selja om dagen!

6.juli ble statuen av St.Sunnia avduket. Den 3,2 meter høye statuen er laget av kunstneren Arne Mæland og står på sokkel i Selje sentrum. Den er riktig vakker er den, slik jeg har sett den på bilder. Den er et verdig minnesmerke over denne irske kongsdatteren.

Men det foreligger også planer om et nytt benediktinerkloster på Selja. Øya skal befolkes av bedende munker igjen!

Og det er stiftet et eget vennelag av Selja kloster som arbeider for å fremme de historiske og kulturelle verdiene knyttet til klosteret og helgenanlegget på Selja. Vennelaget ble stiftet i 2005 og har en egen nettside. Her kan du også bli medlem!

http://www.seljavenner.no/index.php

La oss bruke denne vakre juli-dagen til å takke Gud for våre åndelige røtter.

Om Hl.Sunniva kan du lese her:

http://bjornolav.blogspot.no/2010/07/hl-sunniva-av-selja-var-norske-helgen.html

mandag, september 24, 2012

Spennende og konkrete planer om nytt kloster på Selja

Det foreligger veldig spennende planer for Norges eneste hellige øy, Selja, som ligger i ytre Nordfjord. For det var her Kirken i Norge ble født. Selja er å ligne med Lindisfarne og Iona, for de av oss som kjenner disse stedene.

Lenge har mange drømt om å se et kloster gjenreist på Selja. Nå er vi nærmere en realisering av drømmen enn noensinne tidligere, ikke minst takket være Ragnhild Aadland Høen, kateket i St.Paul kirke i Bergen. Hun er ildsjelen som nå ser ut til å lykkes med å få benediktinere fra Frankrike interessert i prosjektet.

Benediktinere
Og om hun lykkes med dette så er det som ringen sluttes. For det var benediktinere fra England som bosatte seg her på Selja i sin tid. Nå er det franske benediktinere som kan komme, nærmere bestemt fra benediktinerklosteret  i Fontgombault. Dette klosteret får ofte henvendelser om hjelp til å grunnlegge nye klostre. De fleste får nei, men det er et visst håp om at de denne gangen vil si ja. For Selja var et levende kristent senter i Middelalderen. Her fantes det 15-20 munker som tilhørte benediktinerklosteret Albanus.

Kloster og pilegrimsenter
Planene om et kloster på Selja er todelt. På selve øya Selja skal det etableres et kloster. Det er meningen at dette skal ligge på østsiden av øya. Så foreligger det planer om et pilegrimssenter. Dette skal ligge inne på fastlandet, på Selje.

Etter at Den ortodokse kirken i Norge nå har skrinlagt planene for en klosteretablering på Sela, er det nå Den romersk-katolske kirken som er tungt inne i planleggingen. Biskop Bernt Eidsvig skal i høst til benediktinerklosteret i Frankrike. Så er det å håpe at han skal lykkes i å overbevise de franske munkene om at de trengs i Norge!

La oss be for disse planene, spesielt for Ragnhild Aadland Høen og biskop Eidsvig om at de må lykkes. Vi trenger flere steder for bønn, stillhet og åndelig veiledning i vårt land. Et pulserende bønneliv på Selja ville ha blitt til stor velsignelse.

fredag, mars 30, 2012

Det kan bli benediktinerkloster på Selja - igjen

Fra Irland kom hun med sitt følge, og brakte den kristne tro til Norge for aller første gang. St Sunniva - var så langt vi vet den første, men de kan ha kommet før noen av de keltiske munkene, som satte seg i sine små båter og sa: Blås Helligånd, blås! Og så lot de vinden føre dem dit Gud ville. Det kan ha vært allerede på 800-900-tallet.

Her på Selja fikk vi også våre første martyrer. St Sunniva dør på slutten av 900-tallet. Et benediktinerkloster ble bygget utenfor hulen hvor hun døde, og de drev det fra år 1100 til 1520. Etableringen av bispesetet på Selja skjedde allerede i 1068, så dette er arnestedet for kristendommen i Norge.

Nå arbeides det for at det nok en gang skal bli etablert et kloster her.
Tirsdag ble interimstyret nedsatt. Ruinene av det gamle klosteret ligger rett sør for Stadlandet, på vestsiden av øya, rett ut mot Sildagapet og Stadhavet. Her er naturen vill og vakker på samme tid. Siden 1995 har ildsjeler hatt ideen om kloster på Selje, landets eldste pilegrimssted. Nå er planene klare, jakten på en interessert klosterorden er i gang.

De første som ble kontaktet var munker fra Hellas, men det ser ikke ut til at det skal gå i orden. Nå er en kvinnelig benediktinerorden fra
benediktinerklosteret Saints Michael’s Abbey i Irland blitt kontaktet, og klosterplanene ser ut til å fange interessen der. St. Sunniva var jo opprinnelig en kongsdatter fra Irland, og det var - som jeg skrev - benediktinere som bygget det første klosteret.

Det skal bli spennende å følge planene videre. Selja er Norges største pilegrimsmål.

fredag, juli 09, 2010

Hl. Sunniva av Selja - vår norske helgen

I går feiret vi Hl. Sunniva av Selja, irsk prinsesse som etter farens død måtte regjere hans fyrstedømme med hjelp av slekt og venner. Da hun så vraket en fremmed vikingekonges frieri, forlot hun Irland sammen med en flokk våpenløse menn i tre skip uten seil, ror og årer og lot seg føre av strømmen. Hun ville følge Kristus dit veien måtte gå.

De tre skipene ble ført nord for Skottland, forbi Orknøyene. En storm skilte de tre båtene. En av dem havnet på den lille øya Kinn, nord for Sognefjorden. Man antar at de irske pilegrimene ombord har levd et isolert eneboerliv her, inntil de døde en naturlig død.

De to andre båtene drev med Sunniva videre nordover til øya Selja, som ligger i en bukt ved Stadt. Her slo Sunniva og hennes følge seg ned i noen huler. Beboerne ved fjorden kjente seg truet av de fremmede gjestene, fordi sauene deres beitet på øya. Håkon jarl sendte derfor menn over til Selja for å jage dem bort. Sunniva og hennes følge ropte da til Gud om hjelp, og da jarlen og hans menn steg i land, falt store steiner ned og stengte for hulene hvor Sunniva befant seg, og verken hun eller hennes reisefølge ble oppdaget.

En tid etter seilte to storbønder fra Firdafylke - Tord Eigileivsson og Tord Jorunsson - til Trondheim. En natt da de ankret opp ved Selja, oppdaget de et merkelig lys over øya. Det synes som om det strømmet ned fra himmelen og samlet seg på et sted over stranden så glansen av det speilet seg i havet. De rodde i land og fant en hodeskalle på stranden, hvit og blank og med en søt duft. De tok med seg denne hodeskallen til Håkon jarl, men jarlen var drept, så de fortsatte reisen til Olav Tryggvason, som på denne tiden regjerte Norge. Olav Tryggvason var nylig blitt døpt, og sammen med biskop Sigurd, antok de at hodeskallen var en relikvie. De sørget for at de to bøndene ble døpt, og undervist i den kristne tro.

Så seilte de ut til Selja og der fant de Sunniva, like hel. Det så ut som hun sov. Og sammen med henne flere skjelletter. Olav Tryggvason lot hulen bygge om til et kapell og en liten kirke nedenfor.

Senere flyttet en gruppe benediktinere hit, og bygget et kloster her til minne om Hl. Alban - i følge en tradisjon var han bror til Sunniva. I 1668 fortelles det at en enke etter en prest brente ned klosterets arkiv som hevn etter at den nye presten ikke ville forsørge henne! Tradisjonen vil ha det vil at Hellig Olav har knelt i bønn i den lille Sunnivakirken og i hulens kapell. Det skal ha skjedd da han landet på Selja på veien hjem fra England da han ville erobre Norge og videreføre Olav Tryggvasons misjon.

I går var en gruppe fra Hl. Nikolai menighet i Oslo på Selja. De ankom øya onsdag, på sin årlige pilegrimstur. Onsdag kveld holdt fader Johannes et foredrag i prestegården om Sunniva som norsk ortodoks helgen. I går var det pilegrimsvandring på øya.

søndag, juli 06, 2008

Om å bevare Guds fred


Gårsdagen ble alt annet enn god. Det begynte om natten, og fortsatte hele dagen: Kvalme, skikkelige tak i hjertet, uro, pustebesvær. Om ikke noe skjer som endrer dette, kan jeg nok se langt etter turen til Selja. Dessverre. Dette hadde sett slik fram til, alt hadde lagt seg så veldig fint til rette. Men alt blir ikke alltid slik man planlegger. Akkurat nå føler jeg meg sliten, litt oppgitt og mismodig. Med posten i dag kom brevet fra Feiring, og dato er fastsatt for innleggelse. Men det er ikke før 20.august, og det føles lenge. Jeg er glad om du er med meg i forbønn. Mer enn noe annet trenger jeg det nå. Be om at jeg må få leve med Herrens fred. Ordene fra Rom 5 betyr mer og mer for meg. Her skriver apostelen: "Da vi altså er blitt rettferdiggjort av tro, har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus. Ved Ham har vi også ved troen fått fått adgang til denne nåde vi står i, og vi roser oss ved håp om Guds herlighet. Og ikke bare det, men vi roser oss også i trengsler, for vi vet at trengselen virker tålmodighet, tålmodigheten virker et prøvet sinn, og det prøvede sinn virker håp. Og håpet gjør ikke til skamme, for Guds kjærlighet er utøst i våre hjerter ved Den Hellige Ånd, som ble gitt oss." (Rom 5,1-5) Fred med Gud er det viktigste av alt, men det er ingen selvfølge å bevare denne freden - ikke når sykdom herjer med kroppen. Derfor - ved siden av å be om at Gud leger meg, ber jeg om at jeg må bli bevart i Guds fred. Vil du stå sammen med meg i bønn for det? Det takker jeg deg for.

lørdag, juli 05, 2008

Reisebrev fra en pilegrimsferd til Selja, del 1


Om alt går som planlagt, reiser jeg til klosterøya Selja (bildet) på søndag. Det har lenge vært en drøm - og et bønneemne. Foranledningen til denne reisen - som blir min pilegrimsferd, er at jeg ønsker å ta del i Ortodokse kyrkjedagar i Selje som Jonsegardsakademiet arrangerer. Det hele starter søndag med en ikonutstilling i Galleriet ved Storhavet, hvor ikonmaleren Ove Svele stiller ut sine vakre ikoner. Her skal også filosof og ikonmaler Torstein Teodor Tollefsen holde foredrag, det blir konsert i Selje kyrkje og akatist samme sted som Fader Jona forretter. Dessverre rekker jeg ikke frem før mandag. Men da skal jeg til gjengjeld være med på et foredrag av Ole Petter Lerseth om Olav den hellige som kongelig og åndelig forbilde, en minnegudstjeneste i Ervika Kyrkje med erkebiskop Gabriel og ordføreren i Selje kommune. Minnegudstjenesten er for de russere og ukrainere som døde i en konsentrasjonsleir som befant seg i dette området. Etter gudstjenesten skal det være kranspåleggelse ved minnesmerket for ortodokse krigsfanger. Men det er tirsdagen jeg ser aller mest fram til. Den begynner klokka 0700 om morgenen med liturgi i Selje kyrkje hvor erkebiskop Gabriel og arkimandrit fader Johannes forretter. Her blir det også vigsling av prest, diakon og leser. En av dem som skal vigsles er Ole Petter Lerseth, som jeg har hatt gleden av å bli kjent med for en tid tilbake. Han har tidligere vært prest i Den norske kirke, og er også kunsthistoriker. Etter denne høytideligheten er det frokost på Selje hotel, før vi reiser med båt til Selja hvor det blir gudstjeneste i Sunnivahola. Her blir det også omvisning ved arkelog Alf Tore Hommedal.


Selja har en helt spesiell plass i kristningen av Norge. Det var hit de første irske munkene kom. Kongsdatteren Sunniva flyktet fra en hedensk viking som ville ha henne til hustru, og måtte forlate sitt kjære Irland for å få fred for beileren. Sunniva var høyt elsket av folket både for sin omsorg for de fattige og undertrykte og for sin fromme iver for gudstjenestelivet. Derfor valgte mange å følge henne i utlendighet. Kvinner, menn og barn forlot sin fedrenejord for godt. Som skikken i Irland tilsa, la de ut på det åpne hav uten årer, ror eller seil og uten våpen. Etter lang tid i rom sjø drev skipene mot norskekysten. Noen strandet på øya Kinn i Sogn og Fjordane, mens Sunnivas skip landet lengre nord i fylket, på øya Selja syd for Stadlandet. Øya var tildels skogkledt, rik på ferskvann, og sjøen var full av fisk. Selja fungerte dessuten som beitemark for fe eid av bønder inne på fastlandet. På vestsiden av Selja fant seljemennene (som Sunniva og mannskapet hennes siden er blitt kalt) noen store steinhellere og huler. Der slo de seg ned og levet et asketisk liv med utsikt til Nordsjøen. Der feiret de sine gudstjenester og lovet Gud under den veldige Vestlandshimmelen.


Bøndene på fastlandet ble imidlertid urolige da de oppdaget at der var fremmede ute på Selja. Overbevist om at seljemennene var ute efter dyrene, sendte bøndene bud på Håkon Jarl (ca. 935-995), en hedning som styrte Norge fra Trøndelag. Ladejarlen kom med full hærstyrke for å angripe den forsvarsløse møya og hennes våpenløse menn. Idet folket på Selja fikk øye på krigsskipene i det fjerne, innså de at døden ville komme. Rådville trakk de inn under hellerne og bad fortrøstningsfullt til Kristus, selv oppstanden fra en hule i fjellet, at Han måtte frelse deres sjeler, og om at deres legemer ikke måtte falle i krigernes hender. Med ett brast de store kampesteinene og dekket de bedende. Slik ble bønnen hørt, og slik ble Hl. Sunniva og seljemennene de første ortodokse martyrer på norsk jord.


Noen år senere drog to hedenske stormenn, som begge het Tord, nordover fra Fjordane for å besøke jarlen. På vei forbi Selja ble de overrasket av et merkverdig syn: Et sterkt og fagert lys strålte ned mot Selja fra oven. De to gikk i land for å undersøke, og der fant de et menneskehode som anget søtt og duftet av honning. Forundret tok de to hedningene med seg den hellige relikvien til Nidaros. Der var det imidlertid skjedd visse omveltninger: Den upopulære jarlen var styrtet, Olav Tryggvason (968-1000) hadde overtatt makten. Olav var oppvokst i Estland og ved Vladimir den Helliges hoff i Russland. Han var blitt katekumen i Konstantinopel før han ifølge enkelte kilder skal ha hjulpet Vladimir med kristningen av Russland. Siden kom han til Essex, ble døpt i England og bidrog så til kristningen av Norden.


Selja ble bispesete for Vestlandet. I romersk-katolsk tid ble der anlagt et benediktiner-kloster på øya, og relikvieskrinet ble flyttet til høyalteret i Bergen domkirke. Under reformasjonen ble klosteret så nedlagt og ligger i dag i ruiner.


Det skal bli spennende å komme hit for første gang, historie- og i særdeleshet kirkehistorisk interessert som jeg er, samtidig som jeg skal ha gudstjenestefellesskap med mine ortodokse venner. Jeg håper det finnes en internettforbindelse på fastlandet, slik at jeg kan få sendt reisebrev derfra. Det vil tiden vise. Men nå reiser jeg ikke før søndag ettermiddag, så det blir vanlig blogging fram til da.

onsdag, september 19, 2007

Da lyset over landet strøymde





Jeg synes det er fascinerende at de keltiske misjonærene, som brakte evangeliet til Norges kyster, var så sterkt påvirket av de såkalte ørkenfedrene. Det finnes mange likhetspunkter mellom dem. Denne måneden feires den hellige Ninian. Denne Ninian, som levde mellom år 360-432, kom fra en kristen familie i det romerske Nord-vest England. Han studerte teologi i Rom, og på vei tilbake gjennom det galliske (keltiske) Frankrike ble han elev hos Martin av Tours. Vel tilbake i Skottland bygde han rundt 397 det som muligens er den første steinkirken på de britiske øyene. Nærmere bestemt i Whithorn. Dette stedet ble kalt "Candida Casa". Navnet betyr "hvitt hus" eller "skinnende hus". Bakgrunnen for dette navnet skal være at de hvitkalkede veggene skulle minne menneskene om Ham som er verdens lys. I denne hulen har den hellige Ninian trukket seg tilbake til et liv i stillhet og bønn, og her endte han sitt liv som eneboer. Candida Casa ble et vekst- og vekstsenter for klosterbevegelsen, og et betydelig misjonssenter. Ifølge tradisjonen skal den hellige Ninian ha nådd så langt som til Shetland på sine misjonsreiser. Klostret til den hellige Ninian ble viet til Martin av Tours.


Denne Ninian hadde også sitt eget bønnested i en liten hule nede ved stranden, med utsikt til selene i havet. Ninian lærte at Guds evige ord er reflektert i hvert dyr og i hvert et menneske. Når Ninian skulle velsigne noen, så tegnet han en ring rundt det mennesket med staven sin. Det gjorde han både med mennesker, dyr og landområder som han velsignet. Innenfor denne sirkelen skulle Guds velsignelse manifesteres.


Historien om Ninian har paralleller til helligstedet Selja i Norge. Som kjent kom de første keltiske misjonærene hit, kanskje en gang på 800-tallet. Sunnivakirken som ligger utenfor Sunnivahulen på Selje ligner på Ninians kirke i Isle of Whithorn. Og terasseanlegget på Selja skal ha vært hvitkalket og godt synlig fra havet - kanskje lik Ninians Candida Casa.


Mens jeg har tenkt på den hellige Ninian i dag, har jeg tenkt på at det lyset fra hulen hans som berørte hele Skottland, og sikkert var en inspirasjonskilde for pionermisjonærene som kom til Norge noen hundre år senere, kom fra en annen hule, nemlig fødselsgrotten i Betlehem. Uten lyset fra Betlehem, ville ikke lyset har skint over høyedragene i Skottland og heller ikke skint over Norges kalde kyster.


Det er virkelig noe å takke Gud for. Jeg blir aldri ferdig med å forundre meg over inkarnasjonens mysterium. Dette at Gud ble menneske.


Ved minnedagen for den hellige Ninian, som var den 16. september, er leseteksten hentet fra Salme 104,1-22, Jeg anbefaler gjerne det til videre studium i dag. Bildet viser Ninians hule. Glassmaleriet er også av den hellige Ninian