Kristenarven vår kommer vestfra. Den har sin rot i irsk jord, blant kelterne. Fra bedende menn og kvinner, vel kjent med 'vinden som blåser dit den vil'.
Kun Gud kjenner navnene på de første som brakte Lyset med seg til Norges kyster. Men de er alle en del av den hellige historien.
I denne serien skal vi se nærmere på disse røttene - på noe av det legendene og historien forteller oss. Vi begynner på Selja. På mange måter er Selja utgangspunktet for den tro som skulle slå djupe røtter i moderlandets jord. Og det spesielle med Selja at det på nytt er et sted hvor kirken kan hente fornyelse i en villfaren tid som vår. Men det skal vi komme tilbake til.
Jeg har hatt interesse for dette lenge. Har aldri klart å forsone meg med sverdmisjonen til Norges konger. Da er det annerledes med enkle irske munker som satte seg i sine spinkle farkoster, uten årer, og som ba: 'Hellig Ånd, blås!' Og så for disse skutene av gårde, lot seg drive av vinden og nådde Norges kyster.
Interessert har jeg vært fordi Kristi himmelfartskapellet - bønnekapellet som jeg er en del av - har søkt seg til disse røttene. De keltiske. Der føler vi oss hjemme.
Det finnes kirkehistorikere som snakker om tre strømmer som går ut fra Jerusalem. To av dem var en opprinnelig frem til 1054, da vi fikk Vestkirken og Østkirken. Den tredje strømmen handler om den keltiske. Det går en vei fra Jerusalem som når kelterne med evangeliet. Og som får være en keltisk kirke frem til Den romersk-katolske kirken tvinger den under seg. Mer om dette senere.
Fascinert har jeg også vært av disse munkene og nonnene fra den grønne øya fordi de var bedere. De søkte Gud i stillheten, ødemarkene, for å lytte til Guds stemme. For å bli preget av Kristi bilde.
Og dette bar de med seg. Ikke bare i form av ord, men i form av levd liv.
Vera Henriksen har vært en veileder underveis. Hun er unik når det gjelder vår historie - også vår troshistorie. Men jeg har også benyttet meg av annet kildemateriale. Både norsk og utenlandsk. Jeg skal redegjøre for det etter hvert.
Jeg håper du vil finne dette interessant.
I en rotløs tid som vår trenger vi sårt å bli kjent med vår egen historie. Vår egen kristenarv. Dermed kan vi lettere forstå vår samtid, og se nøden, manglene samtidig som vi kan kjenne på en djup takknemlighet for det som finnes i denne arven. Og vi kan be. Be om kirkens fornyelse og gjenreisning. Slik de irske munkene og nonnene gjorde.
Med profeten Jesaja vil jeg be:
'Ville du bare flerre himmelen og stige ned så fjellene dirret for deg, som når ilden setter fyr på kvistene, som når ilden får vannet til å koke, for å lære dine motstandere å kjenne ditt navn! Folkeslag skulle skjelve for ditt ansikt, når du steg ned så fjellene dirret for deg. Aldri har noen hørt eller lyttet til, aldri har noen sett noen annen gud enn deg som kan gjøre slikt for dem som venter på ham'. (Jes 64,1-3)
(fortsettes)
Billedtekst: Et Kristus-ikon ved alteret i Mikaelskirken, Selja. (Foto: Wikipedia.no)
