Gripende avskjedsbrev fra en erkebiskop med et sant hyrdehjerte

I går leste jeg det gripende avskjedsbrevet fra erkebiskop Gabriel (bildet). Det er skrevet av en med et sant hyrdehjerte. Erkebiskop Gabriel har vært eksark for Konstantinopels patriark, som Hl.Nikolai ortodokse menighet i Oslo hører inn under. Den elskelige erkebiskopen som mange i Norge setter stor pris på, må gå av på grunn av alvorlig sykdom. Med velvillig tillatelse fra fader Johannes gjengir jeg her en ny oversettelse til norsk av erkebiskopens avskjedsbrev:


Ærede fedre, brødre og søstre! Alle dere barn i den åndelige flokk som Kristus har betrodd meg!

Jeg må dele en alvorlig beslutning med dere. Som dere vet, er jeg angrepet av en brutal sykdom som bare blir verre og ikke gir håp om noen lindring. Den smerte som fortærer meg, den er, såvidt jeg forstår, meget vanskelig å overvinne, på tross av at Gud selv har vist oss, at lidelsen kan være en kilde til liv. Allikevel har jeg ikke lengere styrke til å vareta min biskopelige tjeneste, på grunn av min kraftløse og smertefulle tilstand, og liksom den gamle Simeon ber jeg til Herren: Nå lar Du Din tjener fare herfra i fred (Luk. 2,29).

Jeg har videre, etter å ha informert Stiftsrådet, anmodet Hans Hellighet Patriark Bartholomeos I om å få trekke meg tilbake som pensjonert biskop hjemme hos meg selv i Maastricht og dér fortsette min behandling mot sykdommen i fullkommen ro, slik legene råder meg til, og i den bønn som blir min eneste trøst. Det er tungt for meg å si ’farvel’ til dere, særlig fordi dere sannsynligvis ikke alle sammen er rede til å akseptere min avgang. Sannsynligvis kommer jeg til å skuffe mange av dere ved å trekke meg tilbake. Men vær viss på at alt jeg gjør, gjør jeg til beste for Kirken og mere konkret for vårt erkestift. Det er mitt håp at deres kjærlighet og deres medfølelse vil tillate dere å akseptere en beslutning som nå ikke lenger kan endres.

I det øjeblikk jeg forlater den oppgave som jeg mottok for nesten 10 år siden, dels efter Herrens vilje, dels ved deres valg og med Hans Hellighed den Økumeniske Patriark og hans hellige Synodes velsignelse, tenker jeg på alle dere, som jeg har fått lov å arbeide sammen med: prestene, diakonene, munkene og nonnene og hele legfolket. Gennom disse mange år er det knyttet bånd mellom oss. Jeg har erfart dyp glede og er mange ganger blitt trøstet, også midt i trengsel og motgang. I dette bevegede øyeblikk er den sterkeste følelse i meg hengivenhet og takknemlighet. Jeg takker Herren for at Han har overøst min tjeneste som erkebiskop med sin overstrømmende kjærlighet. Selv i den prøvelse som det nå er blitt meg gitt å leve i, betrakter jeg meg som ”Herrens elskede disippel”, for som apostlen Paulus sier, ”min kraft fullendes i skrøpelighet” (2. Kor. 12,9). Denne kjærlighet i Kristus har vist seg på en levende og konkret måte, særlig gennom dere, elskede brødre og søstre, hva enten dere er nær eller langt borte, dere som har delt gleder og sorger med meg, og som har støttet mig. Sammen har vi gennomlevd mangt og mye. Vi har bedt sammen, vi har arbeidet sammen på vår felles opplysning og helliggørelse. Sammen har vi satt vårt håp til Herren, sammen har vi fått del i Jesus Kristus og dermed i tiden, her og nå, oppbygget Den Levende Guds hellige Kirke.

Jeg takker Gud, først og fremst for dere prester, mine brødre og medtjenere ved Herrens Bord. Dere har alle en plass i mitt hjerte. Dere er livskraften i vårt stift, for dere bygger det daglig opp så det kan bli en levende organisme i harmoni til med én stemme og ét forenet hjerte å lovsynge Faderens og Sønnens og Helligåndens herlige og praktfulle Navn.

Likeledes takker jeg Herren for mine betrodde medarbeidere, diskrete men effektive, besjelede av en tjenende og uselvisk ånd, som har hjulpet og omgitt meg gjennom alle årene, det være seg i Stiftsrådet, i Stiftsadministrasjonen, i Katedralen, på Institut Saint-Serge, i menighetene og prostiene, i Frankrike som i de øvrige landene.

Til sist takker jeg Herren for dere alle, mine brødre og søstre, elskede troende i Erkestiftet. Jeg har alltid holdt av å diskutere med dere, å utarbeide prosjekter og å dele stunder av vennskap. Dertil føyer seg alle de, jeg på et tidspunkt har møtt på mine meget tallrike pastorale besøk rundt i Erkestiftet i alle de mange land i Vesteuropa hvor vi har menigheter og kommuniteter. Jeg er dere takknemlig, og liksom apostlen ”kan jeg ikke holde opp med å takke for dere når jeg kommer dere i hu i  mine bønner” (Ef. 1,16).

Vi taler om anerkjennelse og kjærlighet, men hvordan skulle vi kunne unngå å nevne tilgivelse? Jeg er bevisst på at når det har vært offentlige debatter eller private diskusjoner, likesom når der er blitt truffet pastorale beslutninger, har visse personer kunnet bli såret eller bedrøvet. Sannhetens budskap og troskap overfor Kirkens Tradition er ikke alltid kjærkomment. Det er en lidelse for dén, som lytter dertil, og ofte også for dén, som uttrykker dem. Jeg har noen ganger også kunnet ta feil, for ingen av oss er ufeilbarlige, heller ikke deres biskop. Jeg er også bevisst på mine egne svakheter, og jeg ber om tilgivelse hos Gud og hos dere alle for dét, som har kunnet gjøre dere vondt. Jeg ber dere om tilgivelse for mine feil og mangler. Jeg ber dere også om i mitt navn å tilgi alle, som har krenket oss. Vi aksepterer ikke det onde, heller ikke synden, især ikke synden imod Kirken, men vi må tilgi og be for dem, som er kommet på avveie, at de må finne tilbake til den rette vei. Må den barmhjertige Fader la oss skilles i fred og forsoning.

Så er da øyeblikket kommet, hvor jeg skilles fra dere. Hvordan skal jeg gi utttrykk over for dere for alt dét som er i mitt hjerte? Jeg er overbevist om at min avskjed er efter Guds vilje og at den med Guds hjelp, vil bli et gode, både for dere og for meg. Bevar alltid, på tross av prøvelser av enhver art, tillit og håp til Guds Ord, som er løftet om vår frelse og vår Kirkes styrkelse. Kirkens frihet og den ortodokse tros universalitet er de to skatter som jeg har forsøkt å bevare efter eksemplet fra mine forgjengere i spissen for Erkestiftet. Det har jeg gjort for at det skulle bli mulig for oss å konsentrere oss om dét som i Kristi disiplers øyne bør utgjøre det ”eneste nødvendige”: ”Søk først Guds Rike og Hans rettferdighet”, som Herren selv byr oss (Matt. 6,33). Mitt siste ord skal være en bønn til dere om å bevare kjærlighet og enhet mellom dere. Dét er vår Kirkes mest dyrebare skatt. Må Herren verdiges å ”gi dere visdommens ånd” og ”opplyse deres hjerters øyne, så dere forstår, hvilket håp Han kalte dere til” (Ef. 1, 17-18).

Må Gud hjelpe oss og forbarme seg over oss! Må Herrens fred alltid være med dere alle! Ta imot min velsignelse.

Paris, den 8. Januar 2013

Sign. +Erkebiskop Gabriel av Komana

Den vakre klosterkirken i Hurdal ferdig og vigslet

Som jeg har skrevet om på bloggen ved flere anledninger har Den Hellige Trifons skete bygget en klosterkirke på eiendommen i Hurdal. Nå står den endelig ferdig, som et vakkert smykke djupt inne i Hurdals skoger. På Demetriosdagen ble den innviet av erkebiskop Gabriel. Det var en kirkehistorisk begivenhet i Norge. Så omtalte også erkebiskopen dette som en dåp - i en større dimensjon. Det er blitt et usedvanlig vakker kirkebygg.

Alteret er bygget vakkert edeltre fra Russland. Kirkens vegger er malt med fresker av en serbisk ikonmaler som har skapt en særdeles utsøkt bysantinsk ikonografi. Her finnes Anna av Novgorod og Hellig Olav. Disse to skulle jo gifte seg med hverandre, men svenskekongen Olof Skötkonung satte en stopper for dette og giftet bort sin datter med storfyrsten Jaroslav av Novgorod. Vennskapet mellom de to holdt likevel livet ut.

Fire kvinnelige martyrer er malt på den nordlige veggen: Nina av Georgia, Katharina av Sinai, Maria Magdalena og den hellige Maria Skopsova - den sistnevnte fra vår egen nære historie.

På den nordlige veggen er det malt to andre personer med skandinavisk opprinnelse. Det er Theodor og hans sønn Johannes, som ble martyrer i Kiev under Vladimir den store og Olga styre på 900-tallet. Theodor og Johannes var vikinger som hadde reist i Østerled og blitt døpt i Konstantinopel. I Kiev var det på denne tiden store motsetninger mellom kristne og hedninger og de to ble drept i porten utenfor sitt eget hus. Etter at Vladimir selv ble en kristen og lot seg døpe, sørget han for å reise en kirke på det stedet de to var blitt myrdet. I den kirken ble hans mor Olga, og senere ham selv begravd.

Klosterkirken i Hurdal har også en svært vakker kuppel i glassmosaikk. Klosteret er bygget til minne om den hellige Trifon av Petsjenga (1500 tallet), som drev misjonsarbeid blant skoltesamene og folket på nordkalotten.

Bilder: Fra innvielsen av klosterkirken. www.ortodoks.com

Ved korset er der kommet glede til hele verden

Jeg gjengir her erkebiskop Gabriels (bildet) påskehilsen for 2010, som jeg finner oppbyggelig for alle kristne. Erkebiskop Gabriel er erkebiskop av Komana og eksark for den økumeniske patriarken:

”Se, ved Korset er der kommet glede til hele verden [...] For vår skyld utholdt Kristus Korset, og ved Sin død tilintetgjorde Han døden.”

Hierarker
Erværdige fedre

Kjære brødre og søstre i Kristus

Kristus er oppstanden!

Med dette gledesrop forkynner jeg dere vår Herre Jesu Oppstandelse. Det budskapet er det største, det mest gennomgripende vi kan uttale og motta i våre hjerter. I virkeligheten fullendes hele frelsens mysterium i denne begivenhet. I Påsken viser Kristus oss fullt og helt Treenighetens kjærlighet til menneskene og til hele skapningen.

Ved denne gledelige høytid merker vi atter i våre hjerter Guds umåtelige godhet, Han som kommer for å si hvor høyt Han elsker oss uansett hvilken situation vi befinner oss i. I virkeligheten er vi alle syndere, alle er vi svekket av Adams overtredelse og av våre egne svakheder, og vi vet hvor mye det hemmer oss i vårt liv hver dag. Men på denne dag fryder vi oss, for vi vet at Herren har påtatt Seg alle våre overtredelser, og ved Sin frivillige oppstigning på Korset har Han ugjendrivelig kastet dem til jorden ved dets fot. Ved Sin Oppstandelse skjenker Han oss den nåde å kunne stå oppreiste i Hans usigelige lys.

Ved denne grundleggende begivenhed, som er referansen for hele vårt kristne liv, blir vi forvandlet: Vi var døde, vi er opstandne! Det er nåde over nåde: ”Ved Guds nåde er jeg det jeg er, og Hans nåde imod mig har ikke vært forgjeves!” (1. Kor. 15,10).

Vi er bltt forberedt til frelsen ved ”Dine tjenere, profeternes mund” (hellige Basilios den Stores liturgi). Det er en engel som bringer bud til Maria om at hun skal bli mor til Ham, som kommer midt iblant oss for å frelse oss, og derfor synger vi: ”I dag legges grunden til vår frelse ...” (Bebudelsens tropar). Siden sier Kristus selv til oss at Han er kommet for vår, for menneskenes skyld og til vår frelse. Og for å vise oss at alt er mulig, og hvor høyt Han elsker oss, oppreiser Han Sin venn, Lazarus, men ikke uten først å ha grått ved hans grav: I det øyeblikk forstår vi at Herrens tårer avspeiler all Hans nåde, all den kjærlighet til menneskene som driver Ham til å gi Sitt liv for vår frelses skyld.

Endelig er det atter en gang en engel som forkynder for de myrrabærende kvinner, at Jesus ikke lenger er sperret inne i graven, men at Han er oppstanden. Og Kristus selv minner i Emmaus disiplene om hvordan frelsen er blitt forkynt for dem helt fra profetene av. Vi vet alt dette, men det hindrer oss ikke i å bli lykkelig overrasket hver gang vi betragter og grunner over Guds Sønns oppstandelse, ja, alt blir snudd opp ned, og vi kaster oss ned foran Ham som er den eneste Hellige, den eneste Herre: ”Jesus Kristus, til Gud Faders ære!” (hellige Johannes Chrysostomos liturgi).

Det er sannsynligvis nødvendig for oss til stadighet å bli overrasket over Oppstandelsens mysterium; for faktisk venner vi oss til vår svakhet, til våre feil, og følgelig risikerer vi å kjøre oss fast i syndens vaner og betrakte dem som helt normale. Men når vi atter gjennomlever Herrens Påske, Hans passasje gennom døden, når vi fryder oss over dette ubegripelige mysteriet, hvor Herren ved Sin frivillige død har beseiret døden, så vender det opp ned på hele vårt liv når vi blir klar over Guds uendelige kjærlighet.

Det er den kjærligheten som frelser oss, ved den bringes vi atter til live og får atter tillit, ved den tennes håpet i oss. Kanskje er vi gått langt i våre synder, kanskje tenker vi endog: for langt! Kanskje står vi på kanten av fortvilelsens avgrunn! Og så, netopp i det øyeblikk, vet dere da hva Gud sier til oss? Han sier: ”Og hva så? Hva er problemet? Jeg har sagt deg det: Du er elsket ut over enhver tenkelig grense, husk det! Om enn en mor kunne glemme sitt barn, glemmer jeg aldri deg (Es. 49,15), og jeg gir deg bevis på det: Min Sønn er gått med på frivillig å dø for deg, å erfare det verste et menneske kan komme ut for, å ta helt og holdent del i din lidelse for at du helt og holdent kan få del i den guddommelige kjærlighet. Ved Sin Oppstandelse gir Han deg adgang til den kjærlighet som forener Treenighetens tre Personer. Derved smaker du Livet, det er det evige Liv som tilbys deg: Gå inn til din Herres glede!”

Således, brødre og søstre, blir Kristi liv mitt liv på grund av Guds uendelige miskunn. Den umåtelige glede som strømmer ut derfra blir til hele Kirkens glede. Vi skal bevare inntrykket av denne berettigede glede alle våre dage, vi skal være vitner om Guds uendelige kjærlighet, og vi skal utveksle denne kjærligheten mellem oss, selv med våre fiender. Hvilket veldig vågestykke! Et vågestykke som er umulig uten Guds hjelp. Men er Gud med oss, hvem kan da være mod oss? Selv i vårt daglige helvete, og natten igjennom er Han der for å si til oss at Han elsker oss, og dét like til tidenes ende. La oss da ikke frykte, la oss ta den eneste behandling som helbreder: La oss leve i Guds kjærlighet, la oss elske Gud og la oss elske hverandre, og lad oss synge av ett hjerte: ”Kristus er opstanden fra de døde, med døden beseiret Han døden!”

Av hele min kjærlighet gir jeg dere det trefoldige påskekyss: ”Kristus er oppstanden! Han er sannelig oppstanden!” Må den oppstandne Herres velsignelse være med dere alle! Amen!

Paris, Hellige Alexander Nevskij Katedralen 6. / 19. april 2009
+ Erkebiskop Gabriel av Komana
Eksark for Den Økumeniske Patriark

Ved korset er det kommet glede til hele verden

I forbindelse med feiringen av Kristi strålende oppstandelse i dag, gjengir vi her påskebudskapet fra erkebiskop Gabriel (bildet) av Komana. Han er eksark for den økumeniske patriarken i Konstantinopel.

"Se, ved Korset er der kommet glede til hele verden [...] For vår skyld utholdt Kristus Korset, og ved Sin død tilintetgjorde Han døden.”

Hierarker Erværdige fedre

Kjære brødre og søstre i Kristus

Kristus er oppstanden!

Med dette gledesrop forkynner jeg dere vår Herre Jesu Oppstandelse. Det budskapet er det største, det mest gennomgripende vi kan uttale og motta i våre hjerter. I virkeligheten fullendes hele frelsens mysterium i denne begivenhet. I Påsken viser Kristus oss fullt og helt Treenighetens kjærlighet til menneskene og til hele skapningen.

Ved denne gledelige høytid merker vi atter i våre hjerter Guds umåtelige godhet, Han som kommer for å si hvor høyt Han elsker oss uansett hvilken situation vi befinner oss i. I virkeligheten er vi alle syndere, alle er vi svekket av Adams overtredelse og av våre egne svakheder, og vi vet hvor mye det hemmer oss i vårt liv hver dag. Men på denne dag fryder vi oss, for vi vet at Herren har påtatt Seg alle våre overtredelser, og ved Sin frivillige oppstigning på Korset har Han ugjendrivelig kastet dem til jorden ved dets fot. Ved Sin Oppstandelse skjenker Han oss den nåde å kunne stå oppreiste i Hans usigelige lys.

Ved denne grundleggende begivenhed, som er referansen for hele vårt kristne liv, blir vi forvandlet: Vi var døde, vi er opstandne! Det er nåde over nåde: ”Ved Guds nåde er jeg det jeg er, og Hans nåde imod mig har ikke vært forgjeves!” (1. Kor. 15,10).

Vi er bltt forberedt til frelsen ved ”Dine tjenere, profeternes mund” (hellige Basilios den Stores liturgi). Det er en engel som bringer bud til Maria om at hun skal bli mor til Ham, som kommer midt iblant oss for å frelse oss, og derfor synger vi: ”I dag legges grunden til vår frelse ...” (Bebudelsens tropar). Siden sier Kristus selv til oss at Han er kommet for vår, for menneskenes skyld og til vår frelse. Og for å vise oss at alt er mulig, og hvor høyt Han elsker oss, oppreiser Han Sin venn, Lazarus, men ikke uten først å ha grått ved hans grav: I det øyeblikk forstår vi at Herrens tårer avspeiler all Hans nåde, all den kjærlighet til menneskene som driver Ham til å gi Sitt liv for vår frelses skyld.

Endelig er det atter en gang en engel som forkynner for de myrrabærende kvinner, at Jesus ikke lenger er sperret inne i graven, men at Han er oppstanden. Og Kristus selv minner i Emmaus disiplene om hvordan frelsen er blitt forkynt for dem helt fra profetene av. Vi vet alt dette, men det hindrer oss ikke i å bli lykkelig overrasket hver gang vi betragter og grunner over Guds Sønns oppstandelse, ja, alt blir snudd opp ned, og vi kaster oss ned foran Ham som er den eneste Hellige, den eneste Herre: ”Jesus Kristus, til Gud Faders ære!” (hellige Johannes Chrysostomos liturgi).

Det er sannsynligvis nødvendig for oss til stadighet å bli overrasket over Oppstandelsens mysterium; for faktisk venner vi oss til vår svakhet, til våre feil, og følgelig risikerer vi å kjøre oss fast i syndens vaner og betrakte dem som helt normale. Men når vi atter gjennomlever Herrens Påske, Hans passasje gennom døden, når vi fryder oss over dette ubegripelige mysteriet, hvor Herren ved Sin frivillige død har beseiret døden, så vender det opp ned på hele vårt liv når vi blir klar over Guds uendelige kjærlighet.

Det er den kjærligheten som frelser oss, ved den bringes vi atter til live og får atter tillit, ved den tennes håpet i oss. Kanskje er vi gått langt i våre synder, kanskje tenker vi endog: for langt! Kanskje står vi på kanten av fortvilelsens avgrunn! Og så, netopp i det øyeblikk, vet dere da hva Gud sier til oss? Han sier: ”Og hva så? Hva er problemet? Jeg har sagt deg det: Du er elsket ut over enhver tenkelig grense, husk det! Om enn en mor kunne glemme sitt barn, glemmer jeg aldri deg (Es. 49,15), og jeg gir deg bevis på det: Min Sønn er gått med på frivillig å dø for deg, å erfare det verste et menneske kan komme ut for, å ta helt og holdent del i din lidelse for at du helt og holdent kan få del i den guddommelige kjærlighet. Ved Sin Oppstandelse gir Han deg adgang til den kjærlighet som forener Treenighetens tre Personer. Derved smaker du Livet, det er det evige Liv som tilbys deg: Gå inn til din Herres glede!”

Således, brødre og søstre, blir Kristi liv mitt liv på grund av Guds uendelige miskunn. Den umåtelige glede som strømmer ut derfra blir til hele Kirkens glede. Vi skal bevare inntrykket av denne berettigede glede alle våre dage, vi skal være vitner om Guds uendelige kjærlighet, og vi skal utveksle denne kjærligheten mellem oss, selv med våre fiender. Hvilket veldig vågestykke! Et vågestykke som er umulig uten Guds hjelp. Men er Gud med oss, hvem kan da være mod oss? Selv i vårt daglige helvete, og natten igjennom er Han der for å si til oss at Han elsker oss, og dét like til tidenes ende. La oss da ikke frykte, la oss ta den eneste behandling som helbreder: La oss leve i Guds kjærlighet, la oss elske Gud og la oss elske hverandre, og lad oss synge av ett hjerte: ”Kristus er opstanden fra de døde, med døden beseiret Han døden!”

Av hele min kjærlighet gir jeg dere det trefoldige påskekyss: ”Kristus er oppstanden! Han er sannelig oppstanden!” Må den oppstandne Herres velsignelse være med dere alle! Amen!

Paris, Hellige Alexander Nevskij Katedralen 6. / 19. april 2009

+ Erkebiskop Gabriel av Komana

Eksark for Den Økumeniske Patriark

Kilde: http://www.ortodoks.com/

Må menneskeheten prydes av Guddommens avtrykk

7. januar feirer våre ortodokse venner jul. I den forbindelse har erkebiskop Gabriel (bildet), som er eksark for den økumeniske patriarken, sendt ut en julehilsen. Siden vi fortsatt feirer jul tar jeg den med på bloggen her. Den har et innhold som burde være til oppbyggelse for enhver kristen!

”I dag har det guddommelige blitt prentet inn i det menneskelige. Må da menneskeheten prydes av Guddommens avtrykk!” (Hl. Efraim Syreren)

Kjære brødre og søstre i Kristus!

Da Kristus ble født i Betlehem, viste Han oss veien til Guds Rike. Skaperen viste sitt ydmyke, saktmodige og kjærlighetsfulle hjerte! Han ønsket at vår glede skulle være fullkommen, slik engelen sa til hyrdene:: ”Jeg forkynner dere en stor glede som skal være for alt folket: Dere er i dag en Frelser født, som er Kristus, Herren, i Davids stad” (Luk 2, 10-11). Og sannelig, denne fødsel fremkaller en følelse av uendelig glede i oss og en dyp fred. ”Ære være Gud i det høyeste og fred på jorden, blant menneskene god vilje” (Luk 2, 14). Vårt hjerte fylles med glede over å skulle bli menneskelig bolig for den guddommelige kjærlighet!

I lang tid ventet Israels folk på frelsen fra Gud. I tålmodighet og smerte, i forvisning og bitre erfaringer levde håpet om Messias' komme i det enkelte menneskes hjerte. Profetene forkynte stadig om Rikets komme og om Kongen og befrieren! Men hvordan er dette blir virkelighet i dag? Hva er det vi ser?

De kongelige palasser er stadig mer utilgjengelige, omgitt av murer og voktere, og denne verdens mektige menn forblir utilgjengelige. Men på denne dag ble den enkle krybben en tilflukt for Kongenes Konge, og i stedet for voktere er det bare noen dyr som står på vakt for Ham og varmer det guddommelige Barnet med sin egen varme… Den himmelske gave ble tilgjengelig for alle: englene og stjernen viser oss små og store veien til verdens Frelser, og Han ser på sine besøkende med et lite barns enkle blikk. Slik ble frelsen gitt til verden. Som Matta el Maskine (1919-2006) sa: ”Løft det lille Kristusbarnet opp i dine armer og fornem hvor lett dette Riket er, uansett hvor tung Hans byrde er”.

Hvordan skal vi forstå denne hendelsen i dag? Hvordan kan vi leve med dette daglig? Den liturgiske feiringen er ikke bare en from ihukommelse, det er en helt konkret realitet som overstiger tiden og bringer hver og en av oss frelsen.

Da jødene gikk til det lovede land, ble de hindret av den menneskelige svakhet – både deres egen og andre folkeslags. Samvittighetens oppløsning gjorde dem motløse, folkets eldste utholdt ikke dette, og folket gjorde opprør eller reiste seg sine egne avguder, og falt på nytt i hedenskap. Alt dette førte til lidelse, frykt, angst og håpløshet. ”De fór vill i ørkenen, i et uveisomt øde” (Ps 107,4).

Dette er en pålitelig beskrivelse også for oss i dag: mennesket er alltid svakt, fordervet og nedrig. Samvittighetens retningslinjer svekkes, vanæren brer seg … Da ropte de på Herren i sin angst; av deres trengsler utfridde Han dem…” (Ps 17, 6).

I dag kaller også vi på Herren og sender opp våre ustanselige bønner: ”Hellige Gud, hellige Sterke, hellige Udødelige, forbarm Deg over oss!” Men er vi tilstrekkelig oppmerksomme på vår egen bønn som vi gjentar i gudstjenestene våre? Eller har vi trengt tilstrekkelig dypt inn i vårt ”Herre, forbarme Deg”? Gir vårt hjerte ekko av menneskehetens smerteskrik, den menneskehet vi selv er ontologisk knyttet til? Og nettopp slik må enhver kristen leve, og gjennom å handle slik, få ta imot Guds frelsende ord som svar.

Ja, i sannhet! Frelsen er åpenbart for verden! Kjærligheten er gitt enhver! De som er fattige i ånden og ydmyke av hjertet og kaller på Herren Gud, de blir hørt. Vi har steget ut av dødens mørke, foran oss har Guds Rikes porter blitt åpnet, ja mer enn det, slik Kristus sier til oss: ”Guds Rike er innen i dere!” Hvordan er det mulig? Det er enkelt å forstå ettersom Guds Rike er Herren selv, og ”Gud ble menneske, for at mennesket skal bli gud” (hl. Athanasios av Alexandria). Ved Guds enbårne Sønn og Ords menneskevordelse fikk vårt kjød romme Guds Rike og slik ble det guddommeliggjort!

Barnet som ble født i en grottestall, er ”Verdens Fyrste” (Es. 9, 6). Liksom hyrdene og vismennene kan også vi nærme oss Ham, Hvis fødsel vi ærer i dag, og vi kan falle ned for Hans herlige føtter og la vårt armod, vår lidelse, våre tårer bli til gull, røkelse og myrra for det nyfødte Barnet… Og som svar mottar vi miskunnhetens uvurderlige gave så vi kan få del i den guddommelige kjærlighet. Og dette er ikke bare en hendelse som skjedde for to tusen år siden: veien til frelsen er stadig åpen for oss og hver eneste dag kan Herren tørke bort våre tårer, hver en time kan vi høre Hans ord: ”Kom til meg, alle dere som strever og har tungt å bære, og Jeg vil gi dere hvile” (Matt 11,28).

Brødre og søstre! La oss ta Jesusbarnet i våre armer, og vi vil bli trøstet av den guddommelige kjærlighet og i den guddommelige kjærlighet! Og la oss si sammen med den gamle Simeon, som også holdt Kristusbarnet i sine armer: ”Nå lar Du Din tjener fare herfra i fred, o Herre, etter Ditt ord, for mine øyne har sett Din frelse, som Du har beredt for alle folks åsyn, et lys til åpenbarelse for hedningene og en herlighet for Ditt folk, Israel” (Luk 2, 29-32).

Måtte Frelseren Jesus Kristus, Han som i dag ble født i legemet, bli gleden for oss alle! Og måtte Han sende ned til oss Frelsens miskunn! Amen.

Gabriel Erkebiskop av Komana,Eksark for den økumeniske patriark

(Fra nettsiden til Hellige Nikolai Ortodokse menighet)

Reisebrev fra en pilegrimsferd til Selja, del 1

Om alt går som planlagt, reiser jeg til klosterøya Selja (bildet) på søndag. Det har lenge vært en drøm - og et bønneemne. Foranledningen til denne reisen - som blir min pilegrimsferd, er at jeg ønsker å ta del i Ortodokse kyrkjedagar i Selje som Jonsegardsakademiet arrangerer. Det hele starter søndag med en ikonutstilling i Galleriet ved Storhavet, hvor ikonmaleren Ove Svele stiller ut sine vakre ikoner. Her skal også filosof og ikonmaler Torstein Teodor Tollefsen holde foredrag, det blir konsert i Selje kyrkje og akatist samme sted som Fader Jona forretter. Dessverre rekker jeg ikke frem før mandag. Men da skal jeg til gjengjeld være med på et foredrag av Ole Petter Lerseth om Olav den hellige som kongelig og åndelig forbilde, en minnegudstjeneste i Ervika Kyrkje med erkebiskop Gabriel og ordføreren i Selje kommune. Minnegudstjenesten er for de russere og ukrainere som døde i en konsentrasjonsleir som befant seg i dette området. Etter gudstjenesten skal det være kranspåleggelse ved minnesmerket for ortodokse krigsfanger. Men det er tirsdagen jeg ser aller mest fram til. Den begynner klokka 0700 om morgenen med liturgi i Selje kyrkje hvor erkebiskop Gabriel og arkimandrit fader Johannes forretter. Her blir det også vigsling av prest, diakon og leser. En av dem som skal vigsles er Ole Petter Lerseth, som jeg har hatt gleden av å bli kjent med for en tid tilbake. Han har tidligere vært prest i Den norske kirke, og er også kunsthistoriker. Etter denne høytideligheten er det frokost på Selje hotel, før vi reiser med båt til Selja hvor det blir gudstjeneste i Sunnivahola. Her blir det også omvisning ved arkelog Alf Tore Hommedal.


Selja har en helt spesiell plass i kristningen av Norge. Det var hit de første irske munkene kom. Kongsdatteren Sunniva flyktet fra en hedensk viking som ville ha henne til hustru, og måtte forlate sitt kjære Irland for å få fred for beileren. Sunniva var høyt elsket av folket både for sin omsorg for de fattige og undertrykte og for sin fromme iver for gudstjenestelivet. Derfor valgte mange å følge henne i utlendighet. Kvinner, menn og barn forlot sin fedrenejord for godt. Som skikken i Irland tilsa, la de ut på det åpne hav uten årer, ror eller seil og uten våpen. Etter lang tid i rom sjø drev skipene mot norskekysten. Noen strandet på øya Kinn i Sogn og Fjordane, mens Sunnivas skip landet lengre nord i fylket, på øya Selja syd for Stadlandet. Øya var tildels skogkledt, rik på ferskvann, og sjøen var full av fisk. Selja fungerte dessuten som beitemark for fe eid av bønder inne på fastlandet. På vestsiden av Selja fant seljemennene (som Sunniva og mannskapet hennes siden er blitt kalt) noen store steinhellere og huler. Der slo de seg ned og levet et asketisk liv med utsikt til Nordsjøen. Der feiret de sine gudstjenester og lovet Gud under den veldige Vestlandshimmelen.


Bøndene på fastlandet ble imidlertid urolige da de oppdaget at der var fremmede ute på Selja. Overbevist om at seljemennene var ute efter dyrene, sendte bøndene bud på Håkon Jarl (ca. 935-995), en hedning som styrte Norge fra Trøndelag. Ladejarlen kom med full hærstyrke for å angripe den forsvarsløse møya og hennes våpenløse menn. Idet folket på Selja fikk øye på krigsskipene i det fjerne, innså de at døden ville komme. Rådville trakk de inn under hellerne og bad fortrøstningsfullt til Kristus, selv oppstanden fra en hule i fjellet, at Han måtte frelse deres sjeler, og om at deres legemer ikke måtte falle i krigernes hender. Med ett brast de store kampesteinene og dekket de bedende. Slik ble bønnen hørt, og slik ble Hl. Sunniva og seljemennene de første ortodokse martyrer på norsk jord.


Noen år senere drog to hedenske stormenn, som begge het Tord, nordover fra Fjordane for å besøke jarlen. På vei forbi Selja ble de overrasket av et merkverdig syn: Et sterkt og fagert lys strålte ned mot Selja fra oven. De to gikk i land for å undersøke, og der fant de et menneskehode som anget søtt og duftet av honning. Forundret tok de to hedningene med seg den hellige relikvien til Nidaros. Der var det imidlertid skjedd visse omveltninger: Den upopulære jarlen var styrtet, Olav Tryggvason (968-1000) hadde overtatt makten. Olav var oppvokst i Estland og ved Vladimir den Helliges hoff i Russland. Han var blitt katekumen i Konstantinopel før han ifølge enkelte kilder skal ha hjulpet Vladimir med kristningen av Russland. Siden kom han til Essex, ble døpt i England og bidrog så til kristningen av Norden.


Selja ble bispesete for Vestlandet. I romersk-katolsk tid ble der anlagt et benediktiner-kloster på øya, og relikvieskrinet ble flyttet til høyalteret i Bergen domkirke. Under reformasjonen ble klosteret så nedlagt og ligger i dag i ruiner.


Det skal bli spennende å komme hit for første gang, historie- og i særdeleshet kirkehistorisk interessert som jeg er, samtidig som jeg skal ha gudstjenestefellesskap med mine ortodokse venner. Jeg håper det finnes en internettforbindelse på fastlandet, slik at jeg kan få sendt reisebrev derfra. Det vil tiden vise. Men nå reiser jeg ikke før søndag ettermiddag, så det blir vanlig blogging fram til da.